Rt-1963-1164

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-11-16
Publisert:	Rt-1963-1164
Stikkord:	Forsikring
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 115/1963
Parter:	Mira A/S (overrettssakfører Thor Falkanger - til prøve) mot Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S (høyesterettsadvokat Leif Bendixen).
Forfatter:	Bendiksby, Rode, Endresen, Leivestad, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926), Forsikringsavtaleloven (1930) §51, Bilansvarslova (1961), Tvistemålsloven (1915) §335, §375, Motorvognloven (1926) §12, §15, §20, §34

Dommer Bendiksby: Den 17. november 1959 kolliderte varebil 252201, som tilhører Mira A/S, med en stasjonsvogn A-35434, og begge vogner fikk skade. Varebil 252201 var fullforsikret (ansvars- og vognskadeforsikret) i Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S. Mira A/S reiste sak mot Æolus ved Oslo byrett med påstand om betaling av kr. 5 165,20 som erstatning for skade på varebilen. Æolus reiste motsøksmål med krav om refusjon for det utlegg, kr. 4 140,45, som selskapet i egenskap av ansvarsforsikrer for varebilen hadde hatt til reparasjon av stasjonsvognen.

Saken ble pådømt av Oslo byrett den 30. januar 1961. Domsslutningen lyder:

«Hovedsøksmålet: Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S frifinnes.

Motsøksmålet: Mira A/S dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S kr. 4 140,45 med 4 prosent renter av beløpet fra 2. november 1960 til betaling skjer.

I begge søksmål: Mira A/S betaler innen 2 uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger med til sammen kr. 800 til Forsikringsselskapet Æolus A/S.»

Dommen ble av Mira A/S påanket til Eidsivating lagmannsrett, som den 14. mai 1962 avsa dom med slik domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes, dog slik at saksomkostninger ikke tilkjennes. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Mira A/S har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Side:1165

Det er gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at bestemmelsene i forsikringsvilkårenes §2B pkt. 2 kommer til anvendelse, slik at skadetilfellet ikke var dekket ved polisen. Det er hevdet at den nevnte bestemmelse i vilkårene må forståes slik, at det må foreligge en kvalifisert forsømmelse fra forsikringstagerens side dersom hans rettigheter etter avtalen skal falle bort. Det er i denne forbindelse vist til prinsippet i forsikringsavtalelovens §20. Under enhver omstendighet må forsømmelsen, hevdes det, ha en annen karakter enn i dette tilfelle. Subsidiært er det anført at bestemmelsen i §2B pkt. 2 i vilkårene har karakteren av en sikkerhetsforskrift. Virkningen av at bestemmelsen er overtrådt må da bedømmes etter bestemmelsene i forsikringsavtalelovens §51. Dette må, hevdes det, føre til at selskapet svarer fullt ut, idet det forhold at sjåføren ikke hadde førerkort har vært uten betydning for skaden.

Mira A/S har nedlagt følgende påstand:

«I hovedsøksmålet: Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S dømmes til å betale til Mira A/S kr. 5 165,20 med 4 % renter fra 16. juni 1960 til betaling skjer.

I motsøksmålet: Mira A/S frifinnes.

I begge tilfelle: Mira A/S tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Æolus har tatt til motmæle og har gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. For Høyesterett er dessuten gjort gjeldende at Mira etter bestemmelsen i §17 i de alminnelige forsikringsvilkår har tapt sine rettigheter mot forsikringsselskapet, idet det i skademeldingen uriktig ble opplyst at varevognen ved anledningen ble kjørt uten samtykke fra Mira. Denne anførsel ble fremsatt også for lagmannsretten, men ble der satt ut av betraktning i medhold av bestemmelsen i tvistemålslovens §375 sammenholdt med §335.

Æolus har nedlagt denne påstanden:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

2. Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett til avhøring av styreformannen i Mira A/S, Hans Henrik Hegard, selskapets tidligere soussjef Knut Danielsen og vitnene Kjell Eugen Bjørnstad, Ole Kjell Bjørnaas og Nils Lunden. Det er fremlagt noen nye dokumenter som det ikke er grunn til å regne opp.

På samme måte som for lagmannsretten er det for Høyesterett enighet mellom partene om kravbeløpenes størrelse og om at Danielsen var å anse som ansvarlig for Miras varevogn 252201 i relasjon til §2B punkt 2 i forsikringsvilkårene. Det er også enighet om at Æolus må få medhold i motsøksmålet dersom selskapet får medhold i hovedsøksmålet.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og

Side:1166

innskrenker meg til å vise til dens begrunnelse, som jeg i det vesentlige kan tiltre.

Jeg kan ikke se at den subsidiære ankebegrunnelse, som er ny for Høyesterett, kan føre frem. Det er ikke naturlig å se bestemmelsen i vilkårenes §2B pkt. 2 som en sikkerhetsforskrift som i tilfelle skulle bli å bedømme etter forsikringsavtalelovens §51. Bestemmelsen inneholder etter sin ordlyd en fraskrivelse fra forsikringsselskapets side av ethvert ansvar for det tilfelle at skade oppstår mens vognen blir kjørt av noen som ikke har lovlig sertifikat, og den som er ansvarlig for vognen visste eller burde vite det. Det er heller ikke tvilsomt at dette har vært meningen med bestemmelsen, og jeg kan ikke se at loven har bestemmelser som er til hinder for at selskapet begrenser sitt ansvar på denne måte. Jeg tilføyer at selskapet har en åpenbar - og etter mitt syn legitim - interesse i å ekskludere fra ansvaret skader som oppstår mens vognen blir kjørt av noen som ikke ved gyldig førerkort har dokumentert å være i besittelse av de nødvendige egenskaper. Fra et samfunnsmessig synspunkt er det ønskelig å forebygge at det blir kjørt uten sertifikat, jfr. motorvognlovens §12 tredje ledd. Og når bestemmelsen stiller som vilkår for at ansvaret skal falle bort, at den som er ansvarlig for vognen har opptrådt forsettlig eller uaktsomt, kan jeg heller ikke se at bestemmelsen generelt sett kan sies å være urimelig i forhold til den sikrede. For det tilfelle at bestemmelsen i enkelttilfelle skulle bli praktisert på en urimelig måte og i strid med god forretningspraksis, har man bestemmelsen i forsikringsavtalelovens §34. Denne bestemmelse er ikke påberopt i saken.

Etter det resultat jeg er kommet til, er det ikke nødvendig å gå inn på den nye innsigelse som selskapet har fremsatt for Høyesterett.

Etter resultatet finner jeg at Mira må betale saksomkostninger for Høyesterett. Derimot finner jeg ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Jeg stemmer for slik

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Mira A/S til Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S 1 500 - ett tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Leivestad og Eckhoff: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Hans Aubert):

Kjell Eugen Bjørnstad, som arbeidet for Mira A/S, kjørte firmaets lastebil 25-22-01 da han 17. november 1959 kolliderte i Oslo med Age

Side:1167

Törnquists stasjonsvogn. Begge bilene ble skadet. 25-22-01 var fullforsikret i forsikringsselskapet Æolus, som har dekket Törnquists krav med tilsammen kr. 4 140,45. 25-22-01 er reparert for tilsammen kr. 5 165,20. Mira A/S krever at Æolus skal betale dette beløpet. Æolus har avvist kravet, idet selskapet påberoper seg fritagelsesbestemmelsen i «Alminnelige motorvognforsikringsvilkår av 1954» §2B 2, som lyder slik:

«Selskapet svarer ikke: - - -

2. hvis ansvaret eller vognskaden er oppstått mens motorvognen ble kjørt av noen som ikke hadde lovlig sertifikat, og eieren eller den som er ansvarlig for motorvognen (eierens representant, fullmektig og lignende) visste eller burde vite det.» - - -

Retten legger til grunn dette saksforhold:

Bjørnstad ble fra 1. april 1959 ansatt som lagermann i firma Amulett A/S skofabrikk som hadde nær tilknytning til Mira A/S (også i skobransjen). Disponent Hegard hadde interesser i begge firmaer og var formann i styret for Mira A/S. Soussjef Danielsen arbeidet i begge firmaer. Det var han som ansatte Bjørnstad. Denne skulle også arbeide i firma Mira A/S. Det var meningen at dette firma skulle skaffe seg varebil, og det ble ved ansettelsen lagt vekt på Bjørnstads opplysning om at han kjørte bil. Bjørnstad sa bl.a. at han hadde vært sjåfør i et grossistfirma. Han ble således ansatt også med sikte på sjåførarbeid.

Danielsen gikk ut fra at Bjørnstad hadde førerkort for motorvogn. Han sier at han ikke hadde grunn til å dra denne oppfatning i tvil, fordi Bjørnstad virket tillitvekkende og fordi det viste seg at Bjørnstad var flink med biler og var en fullt kvalifisert bilkjører.

Det er på det rene at Bjørnstad ikke hadde gyldig førerkort. Han har ikke hatt førerkort overhodet. Til tross herfor kjørte han fra tid til annen varebil for Mira A/S. Dette firma hadde først anskaffet en eldre, mindre god bil. Bjørnstad parkerte feil med denne bil 30. juni 1959. Han ble 13. juli 1959 forelagt en bot for forholdet. Han vedtok forelegget. Til politiet oppga han at han hadde førerkort utstedt av Romerike politikammer. Dette er anført på forelegget. Politiet gjorde ikke nærmere undersøkelser om førerkortet ved den anledning. I forbindelse med vedtagelsen av dette forelegget, som Danielsen fikk se, kom spørsmålet om Bjørnstads førerkort på tale. Bjørnstad sa til Danielsen at det var utløpet for en tid siden og at det skulle fornyes. Danielsen oppfordret ham til å gjøre det.

Etter kollisjonen 17. november 1959 gjorde Danielsen henvendelse til Statens bilsakkyndige på Hamar, og fikk i brev av 21. november 1959 opplyst at Bjørnstad 7. juli 1959 hadde søkt om å få avlegge prøve i Elverum. Den bilsakkyndige hadde 14. juli 1959 skrevet til Bjørnstad at han måtte stile søknaden til Romerike politikammer. Samtidig fikk Bjørnstad tilsendt skjema til dette bruk og meddelelse om at det kunne sendes politikammeret «i utfylt stand, bilagt attester og gebyr kr. 25,-.»

Bjørnstad har fått fri av Danielsen ved en anledning senere for å reise til Elverum og ta prøven. Det er på det rene at Bjørnstad ikke fremstillet seg.

I september 1959 fikk Mira A/S ny varebil. Den ble av og til kjørt av Bjørnstad, men oftest av Danielsen selv. Danielsen hadde ansvaret for den. 17. november 1959, da Bjørnstad kjørte bilen, inntraff så kollisjonen

Side:1168

med Törnquists bil som foran nevnt. Kollisjonen skyldtes Bjørnstad, som ikke overholdt sin vikeplikt. Politiets etterforskning endte med at Bjørnstad vedtok forelegg bl.a. også for å ha kjørt motorvognen uten å ha førerkort utferdiget av politiet (motorvognlovens §15 første ledd). Bjørnstad hadde til sist overfor politiet tilstått at han aldri hadde hatt førerkort. Da Danielsen fikk vite dette, ble Bjørnstad avskjediget. Han måtte gå på dagen. Dette var 10. januar 1960. Han kjørte ikke firmaets bil etter kollisjonen. - - -

Retten bemerker først at det ikke er tvist om de tall kravene gjelder. Partene er videre enige om at Danielsen er å betrakte som ansvarlig for motorvognen det gjelder.

Formelt erkjenner videre saksøkeren at hvis saksøkte får medhold i hovedsøksmålet, må det føre til at saksøkte også får medhold i motsøksmålet.

Retten finner å måtte gi saksøkte medhold i begge søksmål.

Retten er enig med saksøkte i at det her ikke foreligger et forsikringstilfelle, idet den foran siterte fritagelsesbestemmelse får anvendelse.

Det er godtgjort at Bjørnstad ikke hadde gyldig førerkort da han kolliderte med saksøkerens bil 17. november 1959. Retten finner at den for vognen ansvarlige i hvert fall «burde vite det». Herom bemerkes nærmere:

Retten finner ikke at det er ført tilstrekkelig bevis for at disponent Hegard hadde positiv viten om at Bjørnstad ved anledningen ikke hadde førerkort. Om Hegards forhold i denne forbindelse er det heller ikke så fyldige opplysninger at det kan sies han «burde vite det».

Om Danielsens forhold bemerkes:

Det var han som ansatte Bjørnstad. Når det var hensikten å bruke den som ble ansatt også som sjåfør for firmaets bil, synes det naturlig at han blir avkrevet gyldig legitimasjon for at han har adgang til å kjøre bil. Det gjøres enklest ved at førerkort forevises. Det ble ikke gjort. I og for seg har dette ikke avgjørende betydning i denne sak. Det kunne tenkes at Danielsen ikke fant det påkrevet å få se førerkort eller annet gyldig bevis akkurat ved ansettelsen, fordi man på det tidspunkt ikke hadde bil. Den første varebilen ble anskaffet noe senere. Før Bjørnstad ble satt til å kjøre denne bilen, burde imidlertid Danielsen - som var den der hadde med Bjørnstad å gjøre - undersøkt nærmere dennes rett til å kjøre. I hvert fall burde Bjørnstads opplysninger i forbindelse med forelegget av 13. juli 1959 vært en vekker for Danielsen. På det tidspunkt var han - etter opplysning fra Bjørnstad - klar over at Bjørnstad ikke hadde gyldig førerkort. Han måtte da også vite at det var straffbart å kjøre uten gyldig førerkort.

Det kan stille seg noe tvilsomt om Danielsen også var klar over at Bjørnstad ikke hadde gyldig førerkort, «visste det» da kollisjonen skjedde. Etter det opplyste tok Danielsen etter vedtagelsen av parkeringsboten ved flere anledninger opp med Bjørnstad spørsmålet om førerkortet hans. Bjørnstad sa at han ventet på svar på søknaden om førerprøven. Om de har snakket sammen om førerkortet etter at firmaet fikk ny bil i september er ikke helt klart. Det er ikke opplysninger som viser at Bjørnstad har sagt at saken var i orden. På den annen side synes det ikke å

Side:1169

være grunn til å dra i tvil Danielsens forklaring om at han mente Bjørnstad hadde ordnet seg - Bjørnstad hadde også som nevnt fått fri i den anledning. Det kan derfor kanskje være grunn til å si at han ikke da kollisjonen skjedde visste at Bjørnstad kjørte uten gyldig førerkort. Men Danielsen «burde vite det». Da Bjørnstad sa at førerkortet var gått ut, var det all oppfordring for Danielsen til positivt å bringe til klarhet om Bjørnstad hadde ordnet med førerkort. Og han skulle ikke ha latt Bjørnstad begynne å kjøre igjen da den nye bilen ble anskaffet i september, før han hadde brakt dette på det rene. Danielsen forholder seg imidlertid passiv. Han forlanger fremdeles ikke å få forelagt noen som helst legitimasjoner for Bjørnstads rett til å kjøre. Det var i hvert fall nå ikke nok å stole på Bjørnstads tillitvekkende vesen og hans ord.

Etter dette mener retten med saksøkte at unntagelsesbestemmelsen i forsikringsvilkårenes §2B pkt. 2 kommer til anvendelse. Bestemmelsen gir ingen konsesjon for det tilfelle at føreren av bilen har vist at han fyller vilkårene for å få førerkort. Dette moment kan riktignok tenkes å bli tillagt noen vekt ved avgjørelsen av spørsmålet om den ansvarlige «burde vite det», men vil ikke få betydning i foreliggende sak hvor Danielsen allerede i tiden omkring forelegget av 13. juli 1959 måtte være på det rene med at Bjørnstad ikke hadde førerkort.

For øvrig er det heller ikke tilstrekkelige opplysninger for retten til å vurdere Bjørnstads kjøredyktighet. Det kan her nevnes Bjørnstads forklaring om at han under ansettelsestiden tok «kjøretimer» her i byen. Sin kjøreferdighet og kjennskap til trafikkreglene har han aldri vist gjennom avlagte prøver for bilsakkyndige.

Hva angår saksøkerens anførsel at det må stilles kvalifisert krav til forsikringstagerens uaktsomhet, er retten enig med det som saksøkte har fremholdt.

Det ansees som tilstrekkelig etter unntagelsesbestemmelsen å konstatere, som foran anført, at Danielsen burde vite at Bjørnstad kjørte uten førerkort. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jens Fagereng, Hans Østgaard og T. Brun Fretheim):

- - -

Lagmannsretten er under tvil kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:

Det har heller ikke for lagmannsretten vært tvist om kravenes størrelse, og partene har vært enige om at Danielsen er å anse som den ansvarlige for varevogn 25-22-01 i relasjon til forsikringsvilkårenes §2B pkt. 2. Det er videre enighet om at hvis Æolus A/S får medhold i hovedsøksmålet, må forsikringsselskapet også få medhold i motsøksmålet.

Slik saken foreligger for lagmannsretten kan det ikke tilregnes Danielsen som uaktsomhet at han ved ansettelsen av Bjørnstad ikke forlangte å få forevist hans førerkort, eller på annen måte krevet legitimasjon for at Bjørnstad i tidligere stilling hadde kjørt bil slik han oppga. På dette tidspunkt var det ennå uklart for Danielsen om firmaet kom til å kjøpe bil, og retten antar at han ved ansettelsen ikke har lagt nevneverdig vekt på Bjørnstads opplysninger om at han kunne kjøre bil.

Side:1170

Videre er det ikke avgjørende for saken at det heller ikke da Bjørnstad ble satt til å kjøre firmaets bil, ble undersøkt om han hadde gyldig førerkort. Etter at Bjørnstad i juli 1959 oppga til Danielsen at hans førerkort var utløpet i månedsskiftet mai/juni samme år uten at det var blitt fornyet, oppsto en helt ny situasjon for så vidt som Danielsen da fikk positiv kunnskap om at Bjørnstad ikke hadde gyldig førerkort og ikke hadde hatt det den siste tid. Spørsmålet blir da hvorvidt dette forandret seg i tiden frem til 17. november 1959. Så vidt man har forstått ble firmaets bil ganske snart levert inn i bytte med den nye varevogn som firmaet fikk i september 1959, og Bjørnstad kjørte ikke i mellomtiden for firmaet. Han hadde imidlertid i noen utstrekning også kjørt disponent Hegards privatbil, og dette fortsatte han med like til kollisjonen, noe Danielsen var oppmerksom på uten å gripe inn, idet han ikke reflekterte nærmere over forholdet. Bortsett fra at Danielsen i juli hadde anmodet Bjørnstad om å bringe fornyelsen av førerkortet i orden og tilstått ham en ekstra fridag for å ordne dette, har Danielsen ikke før kollisjonen foretatt seg noe for å bringe på det rene hvorvidt Bjørnstad virkelig hadde ordnet dette som lovet. Det hadde vært meget nærliggende å spørre Bjørnstad om dette og samtidig forvisse seg om at førerkortet var i orden ved å be om å få det forevist før Bjørnstad ble satt til å kjøre firmaets nye varevogn. At det er særlig viktig at fører av motorvogn har gyldig førerkort, fremgår blant annet av at motorvognlovens §12, 3. ledd har gjort det til en plikt for den som lar en annen kjøre sin vogn å forvisse seg om at vedkommende har gyldig førerkort. Uansett om denne bestemmelse bare er et politimessig påbud, må den tillegges betydning ved vurderingen av Danielsens forhold i det foreliggende tilfelle. Det forelå her større grunn enn vanlig til å foreta undersøkelse for så vidt som Danielsen hadde fått opplyst at førerkortet var gått ut som ikke fornyet etter utløpet av gyldighetsfristen. I stedet har Danielsen hatt full tillit til Bjørnstad, som han utelukkende kjente fra samarbeidet i Mira A/S, og helt stolt på at han ordnet med fornyelsen. Selv om Bjørnstad hadde opptrådt tillitvekkende og gjort et godt inntrykk, var det lettsindig på denne måte å stole blindt på ham. Det foreligger heller ikke for lagmannsretten tilstrekkelige opplysninger til bedømmelse av Bjørnstads kjøredyktighet på den tid det er spørsmål om. Danielsens forhold kan tyde på at han i noen grad har manglet nødvendig erfaring eller ikke var tilfredsstillende instruert, men dette må i tilfelle gå ut over Mira A/S som eier av bilen.

Det er ikke i forsikringsvilkårene holdepunkt for å anta at det etter bestemmelsen i §2B pkt. 2 skal kreves en kvalifisert forsømmelse, likestillet med kravet til uaktsomhet i forsikringsavtalelovens §20, for at forsikringsselskapet skal bli fri for sitt ansvar etter avtalen. Dermed er imidlertid ikke avgjort at enhver forsømmelse eller uaktsomhet er relevant etter vilkårenes §2B pkt. 2. I det foreliggende tilfelle finnes Danielsens forhold, alle omstendigheter tatt i betraktning, ikke å kunne karakteriseres som unnskyldelig, og man finner at han på kollisjonstiden «burde vite» at Bjørnstad ikke hadde lovlig førerkort. - - -

Side:1171