Rt-1979-1346
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1979-07-27 |
| Publisert: | Rt-1979-1346 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 241K/1979 |
| Parter: | A (advokat Johan Haga) mot fru A (høyesterettsadvokat Olav Gabriel Ueland). |
| Forfatter: | Stabel, Elstad, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234, §49 |
Dommerne Stabel, Elstad og Skåre.
Stavanger namsrett avsa 19. april 1979 kjennelse for at A skulle utkastes fra - - -velen 8a i medhold av tvangsfullbyrdelseslovens §234, tredje ledd. En anmodning om å gi kjæremålet oppsettende virkning ble avslått og utkastelse ble holdt dagen før kjæremålssaken ble sendt lagmannsretten. Gulating lagmannsrett avviste 8. juni 1979 kjæremålet. I et videre kjæremål bemerket Høyesteretts kjæremålsutvalg:
«Lagmannsretten sier i sin begrunnelse for å avvise kjæremålet at «etter at utkastelse har funnet sted har kjæremålet ingen rettslig interesse». Det henvises til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse Rt-1952-1214, men det sies ikke noe om hvordan kjennelsen etter lagmannsrettens mening er å forstå.
Etter utvalgets mening er det noe usikkert hvordan lagmannsrettens begrunnelse er å forstå. Er det meningen å si at fullbyrdelse generelt fører til at et erklært kjæremål ikke kan tas under behandling, eller har lagmannsretten bygget på en konkret vurdering av den situasjon som var oppstått i det foreliggende tilfelle?
For så vidt lagmannsretten mener å si at fullbyrdelse generelt fører til at et kjæremål ikke kan tas under behandling, tar lagmannsretten standpunkt til et meget tvilsomt rettsspørsmål, som oppstår også hvor rettsmidlet er klage til namsretten.
For så vidt gjelder klage til namsretten fremgår det at tvangslovens §49 første ledd at klageretten bortfaller når tvangsfullbyrdelsen er avsluttet. I Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 11. desember 1953, inntatt i Walnum: Avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg som nr. 238 (s. 251-252) kom utvalget til, at etter nevnte bestemmelse, jfr. §19, kunne det etter at avgjørelsen var fullbyrdet heller ikke treffes avgjørelse av en tidligere inngitt klage. Det uttales i denne sammenheng at etter «at fullbyrdelsen er avsluttet, er det nemlig ikke
Side:1347
lenger adgang til å avhjelpe mulige feil som måtte være begått av namsmannen under tvangsforretningen. Avgjørelsen av klagen har derfor ikke lenger noen rettslig interesse». I en kjennelse inntatt i Rt-1956-1017 kom imidlertid Høyesteretts kjæremålsutvalg til et annet resultat: Klageren hadde etter tvangslovens §49 første ledd rett til 3 få klagen behandlet når den var inngitt før fullbyrdelsen fant sted. Restitusjonsspørsmålet er her ikke berørt.
I den juridiske teori er det uenighet om spørsmålet. Ifølge Alten: Tvangsloven utgave 1950 75 kan namsretten ikke avgjøre en tidligere inngitt klage etter at fullbyrdelse har funnet sted. Skeie: Civilprocess III (2. utg.) gir side 194 uttrykk for den motsatte oppfatning, men forutsetter at det kan oppstå restitusjonsproblemer. Hos Bratholm/Hov: Sivil rettergang nevnes de to motstridende kjennelser side 607/608, og rettsspørsmålet karakteriseres som tvilsomt. Augdahl: Civilprosess (utg. 1961) nevner kjennelsen fra 1956 og gir uttrykk for at en allerede inngitt klage ikke faller bort ved fullbyrdelsen.
Ved kjæremål over namsrettens avgjørelser gir tvangsloven ingen konkret veiledning. I den kjennelse som lagmannsretten henviser til - Rt-1952-1214 - og som gjaldt et utkastelsestilfelle - uttalte utvalget at etter utkastelse hadde funnet sted, hadde kjæremålet ikke lenger rettslig interesse. Premissene kan for øvrig tyde på at kjæremålet ble erklært etter at utkastelsen var iverksatt. I en kjennelse avsagt 23. april 1956 - inntatt hos Walnum som nr. 239 (side 253-254) ble kjæremålet avvist i et tilfelle hvor utkastelsen så vidt skjønnes hadde funnet sted etter at kjæremålet var erklært.
Også om disse spørsmål er det uenighet i den juridiske teori. Hos Alten heter det side 78 at hvis fullbyrdelsen er avsluttet før kjæremålet er avgjort «vil dette ikke lenger ha rettslig interesse». Skeie III uttaler side 195 at kjæremål kan finne sted selv om tvangsfullbyrdelsen fysisk sett er avsluttet, men forutsetter at fullbyrdelsen kan medføre at den rettslige interesse i å få kjæremålet behandlet kan bortfalle. Hos Bratholm/Hov side 608 heter det at kjæremål ikke kan behandles dersom det fremsettes etter at fullbyrdelsen er avsluttet: «I et slikt tilfelle vil det ikke være mulig å gjøre godt igjen den skade som måtte være voldt ved fullbyrdelsen, slik at den kjærende part vil mangle rettslig interesse». Jfr. også side 502 om bortfall av den rettslige interesse mens kjæremålet er under behandling.
Etter utvalgets mening kan det neppe være riktig at fullbyrdelse i seg selv medfører at et kjæremål ikke kan behandles. Spørsmålet må formentlig være om den kjærende part også etter fullbyrdelsen har rettslig interesse i å få en avgjørelse av den overordnede domstol. Ved denne vurdering må restitusjonsproblemet utvilsomt få betydning, men det kan ikke utelukkes at også andre momenter kan ha vekt.
I det foreliggende tilfelle foreligger flere momenter av betydning for spørsmålet om rettslig interesse fremdeles forelå. For det første kan nevnes at A, etter at A, etter at utkastelsen var iverksatt, sendte et prosesskrift til lagmannsretten hvorav fremgikk at han hadde leiet enebolig for seg og barna, og at det var sendt ny begjæring til
Side:1348
namsretten om midlertidig forføyning - denne gangen for å få utlevert bohave. Dette kan tolkes slik at han ikke lenger var interessert i å flytte tilbake. Om lagmannsretten har vurdert dette spørsmål er imidlertidig tvilsomt, og i kjæremålserklæringen har A gitt uttrykk for interesse for gjeninnflytting.
Et annet forhold av konkret betydning for vurderingen ligger i at kjæremotparten flyttet inn i - - -veien 8 a allerede før lagmannsretten hadde avgjort kjæremålet. Utkastelsen og den etterfølgende innflytting skjedde for øvrig på grunnlag av en rettskraftig dom som tilkjente kjæremotparten bruksretten til - - -veien 8 a til skiftet var avsluttet, og A hadde tapt et søksmål som var anlagt for byretten for å få endret den opprinnelige dom blant annet på dette punkt.
Kjæremotpartens innflytting i - - -veien 8 a er nevnt i lagmannsrettens kjennelse og utvalget finner å kunne legge til grunn at dette forhold, eventuelt også de nærmere omstendigheter ved innflyttingen, er tatt i betraktning når lagmannsretten sier at kjæremålet ikke lenger har rettslig interesse. Slik forstått kan jeg ikke se at lagmannsretten har gjort seg skyldig i noen lovtolkingsfeil som utvalget kan prøve.
Lagmannsretten har etter utvalgets mening heller ikke gjort noen saksbehandlingsfeil, blant annet var det riktig at spørsmålet om avvisning ble tatt opp ex officio.»