Rt-1983-1154

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-10-15
Publisert:	Rt-1983-1154 (275-83)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 15. oktober 1983 i l.nr. 154 B/1983
Parter:	1. Andreas Skjelde, 2. Årstein Skjelde, 3. Lars Skjelde (h.r.advokat Anders Rekve) mot Utsira kommune (advokat Heikki Giverholt - til prøve).
Forfatter:	Skåre, Bugge, Hellesylt, Blom
Lovhenvisninger:	Havneloven (1933) §8, Tvistemålsloven (1915) §392, §85, §172, §180, Havneloven (1933), Oreigningsloven (1959) §2, Fylkeskommuneloven (1961)5, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§41

Dommer Skåre: I 1970-71 bygget Utsira kommune kai på Ringaskjær - en kai som i sakens dokumenter dels er betegnet som «Ringaskjærskaia» og dels «Skinnekaia». Kaianlegget er bygget på gnr. 32 bnr. 2 som ligger på vestsiden av Nordviksvågen, og tok sikte på å sikre fiskeflåtens interesser.

Andreas Skjelde eier gnr. 26 bnr. 16 som ligger sør for Ringaskjærskaia, men skilt fra denne ved en forholdsvis smal eiendom som tilhører Fyrvesenet. Skjelde bygget kai i 1938-40, og i 1951 bygget han sjøhus for oppbevaring av fiskeredskap. Han er medinteressent i driften av en 80 fots fiskebåt som eies av sønnen Årstein Skjelde. Båten ble anskaffet for ca ett år siden til erstatning for en båt på 76 fot som sønnen hadde på den tid da Ringaskjærskaia ble bygget. Andreas Skjeldes kai brukes som ledd i hans næring som fisker.

Andreas Skjelde mente at Ringaskjærskaia var til vesentlig ulempe når fiskebåter skulle legge til ved hans kai. Grunnen til dette er at Ringaskjærskaia er 4 meter lenger enn forutsatt - en forlengelse som har funnet sted mot syd. Problemene ved å legge til egen kai forsterkes ved at det legges båter på sørflanken av Ringaskjærskaia - ofte flere i bredden. Skjelde ønsket av denne grunn at kommunen skulle legge ned forbud mot benyttelse av sørflanken.

Årstein Skjelde eier gnr. 26 bnr. 83 og Lars Skjelde eier gnr. 26 bnr. 68. Disse eiendommene ligger ved siden av hverandre nord for Ringaskjærskaia, men ikke helt inn til denne. Hver av disse eiendommer har en strandlinje på 10 meter, og eierne har planlagt en felles kai her. Kaiarbeidet er påbegynt, men det ble innstilt da det ble bygget kai på Ringaskjær.

Årstein og Lars Skjelde mente at bruk av nordflanken av Ringaskjærskaia hindret tilflott til den påtenkte kai på deres eiendom, og krevde at det ble satt forbud mot å legge båter på nordflanken av Ringaskjærskaia.

Da Utsira kommune ikke ville etterkomme disse krav, tok Andreas, Årstein og Lars Skjelde ut stevning ved Karmsund herredsrett den 12. desember 1978. Herredsretten - som var satt med sakkyndige domsmenn - avsa 11. august 1980 dom med slik domsslutning:

«1. Utsira kommune plikter å nedlegge forbud mot at mer enn ett fartøy får bruke sørflanken av «Skinnekai» - Ringaskjærkai - og foreta det som måtte være nødvendig for å hindre faktisk bruk av sørflanken som liggeplass for mer enn ett fartøy, ved oppsetting av skilt eller liknende.

2. Utsira kommune plikter å nedlegge forbud mot at mer enn ett fartøy får bruke nordflanken av «Skinnekai» - Ringaskjærkai - og foreta det som måtte være nødvendig for å hindre faktisk bruk av nordflanken for mere enn ett fartøy, ved oppsetting av skilt eller liknende. Dette forbud gjøres først gjeldende fra den tid enten Lars Skjelde eller Årstein Skjelde har bygget kai på sin sjøtomt.

3. Utsira kommune tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale sakens omkostninger for retten samt saksomkostninger til saksøkerne v/adv. Svein Aarset med kr. 6180,- - kronersekstusenetthundreogåtti -.»

Utsira kommune påanket dommen til Gulating lagmannsrett som 18. juni 1982 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Utsira kommune vert å frifinne.

2. Sakskostnader vert ikkje tildømt, korkje for heradsretten eller lagmannsretten.»

Andreas, Årstein og Lars Skjelde har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

De ankende parter - Andreas, Årstein og Lars Skjelde - har i det vesentlige anført:

Som strandeiere er de ankende parter beskyttet mot tiltak som representerer en vesentlig ulempe for muligheten for å legge til med båt. Ringaskjærskaia og bruken av den representerer en slik vesentlig ulempe. Denne oppfatning har fått tilslutning i herredsretten, dog slik at de ankende parter etter herredsrettens mening må tåle at det legges en båt på sydflanken og en på nordflanken. Denne løsning har de ankende parter akseptert.

Lagmannsretten synes å være enig i denne vurdering, men tar feil når den finner at retten ikke har kompetanse til å avsi dom som går ut på å begrense bruken av Ringaskjærskaia. Det er ikke i denne forbindelse spørsmål om å gripe inn i en kompetanse som eksklusivt ligger under havnestyret. Havnestyret må ved fastsettelse av havnereglementet respektere de private rettigheter som knytter seg til havneområdet, og domstolene kan fastsette omfanget av disse rettigheter.

De ankende parter - Andreas Skjelde m.fl. - har nedlagt slik påstand:

«1. Karmsund herredsretts dom stadfestes.

2. Utsira kommune tilpliktes å betale saksomkostninger til Andreas Skjelde, Årstein Skjelde og Lars Skjelde for lagmannsrett og Høyesterett. Når det gjelder saksomkostninger for herredsretten, tillegges 15% rente p.a. fra 11. august 1980 og når det gjelder saksomkostninger for lagmannsretten, tas det hensyn til den tid som er gått etter at dommen ble avsagt den 25. mai 1982, og for så vidt angår saksomkostninger for Høyesterett, tilkjennes 15% rente p.a. fra dommens avsigelse.»

Ankemotparten - Utsira kommune - har i det vesentlige anført:

Lagmannsretten har rett når den finner at havneloven §8 er til hinder for å fastsette ved dom hvordan Ringaskjærskaia kan brukes. Havnestyret har eksklusiv myndighet til å regulere bruken gjennom havnereglement, og det skjønn som kan utøves i denne forbindelse kan domstolene ikke gripe inn i.

Kommunen erkjenner at bruken av Ringaskjærskaia kan føre til vesentlige ulemper for ankemotpartene. Det er imidlertid ikke tale om så vesentlige ulemper at det kan sies å foreligge et rettsstridig inngrip i tilflottsretten. Ved denne vurderingen må legges vekt på at kaianlegget tjener almene interesser.

Ankemotparten - Utsira kommune - har nedlagt slik påstand: «1) Gulating lagmannsretts dom stadfestes. 2) Andreas Skjelde, Årstein Skjelde og Lars Skjelde tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger for alle retter.»

I anledning av ankesaken er det holdt bevisopptak ved Karmsund herredsrett for avhør av parter og tre vitner som alle har vært hørt tidligere. Saken står i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge og vil bemerke:

Herredsretten har etter mitt skjønn tatt et riktig rettslig utgangspunkt. Den har reist spørsmålet om det ved bruken av Ringaskjærskaia skapes vesentlige ulemper for bruken av Andreas Skjeldes kai, og for Årstein og Lars Skjeldes kaiplaner. Dette spørsmål besvarte herredsretten bekreftende. Ved vurderingen har herredsretten lagt vekt på de offentlige interesser som knytter seg til bruken av Ringaskjærskaia. Fra kommunens side er pekt på at de ankende parters eiendommer ikke grenser til den eiendom kaia er bygget på, men dette er uten rettslig betydning for spørsmålet om det foreligger inngrep i tilflottsretten.

Lagmannsretten har sagt seg enig med herredsretten i at bruken av Ringaskjærskaia har voldt vesentlig ulempe for Andreas Skjelde, og dette har ikke vært bestridt under sakens behandling i Høyesterett. Det er også erkjent fra kommunens side at bruk av Ringaskjærskaias nordflanke vil volde vesentlige ulemper når Lars og Årstein realiserer kaiplanene. Kommunen har innskrenket seg til å anføre at ulempene er mindre enn man kan få inntrykk av gjennom herredsrettens dom, og at herredsretten ikke har foretatt en rimelig avveining ved at den ikke har lagt tilstrekkelig vekt på formålet med byggingen av Ringaskjærskaia.

Jeg finner at jeg ikke har tilstrekkelig grunnlag for å fravike herredsrettens vurdering. Retten var satt med sakkyndige domsmenn, og det er ikke fremkommet noe som viser at det var mangler av betydning ved herredsrettens avgjøringsgrunnlag.

Når lagmannsretten frifant kommunen, skyldes det - som allerede antydet - ikke uenighet med det herredsretten sier om ulempene ved driften av Ringaskjærskaia: Frifinnelsen er begrunnet med den hjemmel til å fastsette havnereglementet som havnestyret har i havneloven av 24. juni 1933 nr. 8 §8. Lagmannsretten uttaler i denne forbindelse at den enkelte grunneier eller rettighetshaver i havnen må finne seg i slik regulering.

Dette er jeg ikke enig i. Etter min mening må havnestyret ved fastsettelse av reglement ta sitt utgangspunkt i eierforholdene og de rettigheter som er knyttet til eiendommene, og det kan ikke regulere bort slike rettigheter. Innholdet og utstrekningen av slike rettigheter er det domstolenes oppgave å fastsette, og det må selvsagt også kunne gjøres før det eventuelt fastsettes reglement. Dersom tilflottsretten volder problemer som ikke er forenlig med de alminnelige interesser Ringaskjærskaia skal ivareta, har kommunen adgang til å søke om reguleringstillatelse etter oreigningsloven §2 nr. 11. Jeg påpeker ytterligere at søksmålet i dette tilfellet er rettet mot kommunen som eier av kaia.

I den foreliggende sak har Andreas, Årstein og Lars Skjelde tatt sikte på å få konkretisert tilflottsrettens innhold for å unngå framtidige krenkelser av den. I slike tilfeller kan det være vanskelig å finne en adekvat domskonklusjon. Jeg kan imidlertid ikke se at de begrensninger i bruken av Ringaskjærskaia som ligger i herredsrettens domskonklusjon, går lenger enn rimelig og nødvendig for å sikre en uhindret atkomst til de ankende parters eiendommer. Jeg mener derfor at dommen bør stadfestes.

Det har i saken vært reist enkelte innvendinger mot den måte kaisaken ble behandlet på fra kommunens side. Etter den rettsoppfatning jeg har bygget på, får disse spørsmål imidlertid ingen betydning.

Anken har ført frem, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172 og §180 må de ankende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter. Det er fremlagt omkostningsoppgave som viser at de ankende parters utgifter til sammen beløper seg til ca 11000 kroner. I tillegg kommer prosessfullmektigens krav på salær.

Som den ankende parts påstand viser, kreves det renter av de omkostningsbeløp som knytter seg til saksbehandlingen i herredsretten og lagmannsretten. I samsvar med det som ble gjort i den avgjørelse som er gjengitt i Rt-1983-127, antar jeg imidlertid at omkostningene bør settes til et samlet beløp som fastsettes under hensyn til den tid som er gått siden herredsrettens og lagmannsrettens dom. De samlede omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett settes med dette utgangspunkt til 52000 kroner.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Herredsrettens dom punkt 1 og 2 stadfestes.

2. I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Utsira kommune til Andreas, Årstein og Lars Skjelde i fellesskafødt xx.xx.00 - femtito tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Røstad: Jeg må som førstvoterende legge til grunn at de foregående instanser har fastslått at det til tider har vært vanskelig for Andreas Skjelde å bruke sin egen kai. Lagannsretten har på dette punkt sagt seg enig med herredsretten i at bruken av Ringaskjærskaien har voldt vesentlige ulemper for denne grunneier. Lagmannsrettens dom inneholder så vidt jeg kan se ingen presisering av Ringaskjærskaiens virkninger for de to øvrige grunneiere.

Etter mitt skjønn burde lagmannsretten ha gått nærmere inn på de konkrete ulemper som det nye kaianlegg måtte ha medført for de tre grunneiere, og ved vurderingen av om ulempene var av vesentlig karakter også avveid dem mot de offentlige interesser som kaianlegget skulle tjene.

Jeg er enig med førstvoterende i at lagmannsretten har bygd sin frifinnelsesdom på et uriktig grunnlag. Men jeg tiltrer lagmannsrettens synspunkt om at retten ikke ved dom kan regulere bruken av Ringaskjærskaien med den virkning at det som således blir fastsatt ved dom, skal tas inn i havnereglementet, slik herredsretten har fremholdt.

Jeg deler førstvoterendes synspunkt om at det gjennom søksmål mot kommunen må være adgang til å få fastslått innholdet og omfanget av private rettigheter - som her tilflottsretten. I et søksmål som det foreliggende - hvor det ikke var påstått rivning eller erstatning - skulle domstolen, slik jeg ser forholdet - om den hadde ansett tilflottsretten krenket, ha gitt dom for at det forelå slik krenkelse og at kommunen pliktet å treffe tiltak til avhjelp av ulempene. Domstolen måtte også kunne pålegge kommunen å utferdige bestemmelser som sikret grunneiernes rettigheter og samtidig varetok det offentliges interesser i bruken av den anlagte almenningskai. Nærmere bestemmelser om bruk av kaien ut fra en slik bredere vurdering kunne innpasses i et forslag til nytt havnereglement. Etter mitt syn må det tilligge administrasjonen som et ledd i forvaltningens skjønn å fastsette de nærmere regler om fartøyenes bruk av kaien og havneområdet, slik havneloven §8 gir hjemmel for.

Jeg nevner at Kystdirektoratet etter klage fra Andreas Skjelde opplyste at man hadde anmodet Statens havnevesens distriktskontor i Bergen om å ta saken opp med Utsira kommune for å få utarbeidet forslag til havnereglement med bestemmelser om bruk av kaia. Denne henvendelse ledet imidlertid ikke til at kommunen utarbeidet noe forslag til nytt havnereglement. Utsira kommune har fortsatt et reglement, fastsatt i 1913 i medhold av den tidligere havnelov.

Havnereglementets bestemmelser om når og hvordan fartøy kan fortøyes ved en almenningskai innenfor kommunalt havneområde kan bare fastlegges av administrasjonen. Domstolene kan i et søksmål som dette ikke fastsette slike bestemmelser. Jeg deler for dette spørsmåls vedkommende de synspunkter som er gjort gjeldende i juridisk teori, se Eckhoff «Forvaltningsrett», 2. utgave side 619-620, og Frihagen, «Forvaltningsrett III», 3. utgave side 169-170.

Ut fra de synspunkter lagmannsretten har bygd på og som heller ikke jeg kan tiltre, mener jeg at lagmannsrettens dom i medhold av tvistemålsloven §392 annet ledd burde vært opphevet og saken hjemvist til ny behandling. Omkostningsspørsmålet ville jeg da ha utsatt til den senere prøvelse.

Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Skåre.

Hellesylt og Blom: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Olav Askvik med domsmenn):

Andreas Skjelde er eier av gnr. 26 bnr. 16 i Utsira. Han er fisker av yrke, skipper og notbas. Han er født xx.xx.1909, og er nå også pensjonist. Eiendommen har en strandlinje mot Norevågen på 27 meter. I årene 1938 til 1940 fylte han ut stranda i en lengde av 14 meter og bygde en kai på ca 20 m. I 1951 bygde han sjøhus på kaien. Det var straks etter at det var holdt utskiftning i Norevågen i 1951. I sjøhuset har han fiskeredskap av alle slag. Hans sønn, Årstein Skjelde, er eier og skipper på M/S «Silver». Det er en snurpebåt på 76 1/2 fot. Han driver tråling etter industrifisk. Han bruker å legge båten ved kaien, da han ikke har annen brukbar kai.

Når en skal inn til Skjeldes kai med større båter, må en komme nordaust fra, hvor det er dypest. Tidligere gikk en helt inntil en stein eller skjær ved Ringaskjær. Dybden er der mellom 2 og 3 m. Utenfor kaien eller søraust for denne ligger en del store steiner i sjøen. Det er derfor ikke mulig å legge til kaien fra søraust.

I 1971 bygget Utsira kommune kai på Ringaskjær. Kaien er delvis kalt «Skinnekai», delvis almenningskaien på Ringaskjær. Nedenfor blir kaien benevnt Ringaskjær kai. Mellom Ringaskjærkaien og Andreas Skjeldes eiendom ligger en eiendom som tilhører Fyrvesenet. Denne eiendom er smal i utstrekning. Etter Havnedirektørens byggetillatelse av 14. oktober 1970 skulle kaien ha en lengde på 35 m, bredde 10 til 17 m. Det ble gitt statstilskott til kaien på kr. 105000,-.

Andreas Skjelde har ved brev av 18. januar 1971 til Statens havnevesen foreslått at det ikke blir bygget kai i flanken mot sør, da det vil føre til at hans kai blir innebygget, idet flere fartøyer vil bli liggende ved siden av hverandre på sørflanken.

Lars Skjelde er eier av gnr. 26 bnr. 68 i Utsira. Årstein Skjelde er eier av gnr. 26 bnr. 83 i Utsira. Disse eiendommer er sjøtomter med strandlinje på 10 meter hver og som ligger ved siden av hverandre. Ved Statens mellomkomst ble det utdelt sjøtomter til aktive fiskere nord for Ringaskjær. Lars Skjelde kjøpte sin tomt i 1947 for kr. 2000,-. Han fikk Havnestyrets tillatelse til oppføring av kai til dybde 4 m. Han har skutt ut tomta og murt opp i sjøen til kai og sjøhus. Arbeidet ble stoppet da det ble bygget kai på Ringaskjær. Årstein Skjelde kjøpte tomta i 1961. Tomta er 30 x 10 meter, og han betalte ca kr. 15000,- for den. Han har ikke fått byggetillatelse, men har skutt ut stein og kjørt den bort. Dette har kostet ca kr. 18000,-. Det har vært forutsetningen at kaien på de to tomter skulle bygges i flukt, slik at større båter skal kunne legge til mot begge kaier. Sørgrensa for Årstein Skjeldes tomt ligger omtrent i flukt med nordflanken på Ringaskjær kai. - - -

Retten skal bemerke:

Retten mener at det er blitt vanskeligere å gå inntil Andreas Skjeldes kai etter at Ringaskjærkaien er bygget, som følge av at kaien er forlenget sørover med nesten 4 m og ved at sørflanken har fått en annen vinkel enn vist på tegningene, jfr. dok. 41 sammenholdt med dok. 27. Ifølge dok. 41 går kote ./. 2 og ./. 3 gjennom søraustspissen av kaien. Når det dessuten foreligger flere fartøyer på sørflanken av kaien, mener retten at det vil medføre vanskeligheter å komme inntil kaien. Retten legger til grunn at det har ligget i hvert fall 4-5 fartøyer på sørflanken, og at saksøkerne har vært hindret i å komme til kaien. Retten mener at det må tas i betraktning at det er særlig behov for å kunne komme til egen kai når det er styggevær og når det ellers er mange båter på vågen. Ofte vil disse forhold falle sammen. Tilleggsmulighetene antas ikke å ha blitt særlig bedre ved den oppmudring som ble foretatt i 1979. Det er ikke tilfredsstillende for saksøkerne at de kan nytte Ringaskjærkaien. For det første vil det til visse tider være vanskelig å få plass. For det andre må en opp til Andreas Skjeldes kai for å hente eller ta på land nøter og redskaper. Det samme vil være tilfelle med de kaier Lars og Årstein Skjelde har til hensikt å bygge, og hvor det formentlig er meningen å føre opp sjøhus. I den forbindelse viser en til det Årstein Skjelde har forklart om at han med traktor må frakte nøter o.l. til og fra det sjøhus han har stående på sin tomt, og som han har til hensikt å plassere nede ved kaien. Retten mener at de ulemper saksøkerne er blitt påført som følge av byggingen av Ringaskjærkaien og bruken av denne, må sies å være en krenkelse av deres strandrett. Ulempene hindrer saksøkerne i bruken av deres eiendommer som ledd i deres næringsdrift på en slik måte at ulempene må sies å være vesentlige. Det antas også å være liten hensikt å bygge kaien på Lars og Årstein Skjeldes tomter så lenge det er adgang til å legge til på nordflanken, idet båter på 50 fot vil nå helt opp til den påtenkte kai og hindre adkomst til kaien. Om dette i mindre utstrekning vil være tilfelle for Lars Skjelde, som har den nordligste tomta, vil det være aktuelt å treffe bestemmelse om adgangen til tillegg på nordflanken av hensyn til Årstein Skjeldes tomt.

Når retten er kommet til at de ulemper saksøkeren er blitt påført, er vesentlige, har en tatt i betraktning at det er av stor betydning for fiskere å komme fram til sine kaier, hvor nøter eller redskaper m.v. er oppbevart. Under disse forhold kan det haste med å få hentet og/eller tatt på land redskaper både av hensyn til værforholdene og av hensyn til sjølve fisket.

Ved den interessekonflikt som her er oppstått mener retten at en ikke kan legge til grunn de regler som gjelder ved interessekonflikt mellom privatpersoner, men må se på de regler som gjelder i forholdet mellom private og det offentlige. Retten er således enig med saksøkte i at de regler som gjelder om erstatning ved ekspropriasjon bør komme til anvendelse. Retten er kommet til at saksøkerne ved ekspropriasjon ville kunnet kreve seg tilkjent erstatning for krenkelse av strandretten. Det legges da vekt på at tilflottsretten har betydelig verdi og utgjør en vesentlig del av hele eiendomsretten til de eiendommer det gjelder.

Tomtene til Lars og Årstein Skjelde, som er små fjelltomter, vil miste det alt vesentlige av sin verdi dersom tilflott til tomtene blir nektet eller vesentlig hindret. Også Andreas Skjeldes eiendom vil bli påført ulempe som reduserer eiendommens verdi så betydelig at det vil være grunnlag for tilkjennelse av erstatning. Den adgang saksøkerne har til å nytte Ringaskjærkaien avhjelper ikke de ulemper de blir påført. Forholdene kan således ikke sammenlignes med tilfelle hvor det offentlige bygger veger som kan benyttes av alle og som tilfredsstiller samtlige brukeres behov. Riktignok kan brukere av veg ved omlegging av avkjørsel o.l. bli påført visse ulemper som ikke kan kreves erstattet. Forholdene i denne sak kan sammenliknes med de tilfelle hvor avkjørsel blir nektet eller omlagt, idet saksøkerne hadde ervervet sine eiendommer med strandrett før Ringaskjærkaien ble bygget. Etter vegloven §41 kan det kreves vederlag for utgifter til flytting eller endring av lovlig avkjørsel, dersom vegstyresmaktene ikke bygger ny avkjørsel til avløsning av den tidligere. Også sammenholdt med disse forhold mener retten at saksøkerne ville kunne krevet erstatning. Saksøkerne må da også kunne kreve at de ulemper som er blitt påført dem av kommunen blir redusert så langt retten finner det forsvarlig. Saksøkerne har ikke krevet erstatning for den ulempe som er blitt påført dem som følge av vanskeliggjort tilflott ved bygging av sjølve kaien.

Retten er kommet til at det bør kunne ligge ett fartøy både på sør- og nordflanken uten at saksøkernes strandrett blir vesentlig krenket. Retten har da tatt hensyn til det offentliges interesser i å kunne dekke behovet for kaiplass, og at saksøkerne i en viss utstrekning bør tilpasse seg dette behov og i den forbindelse tåle mindre ulemper.

Kommunen må gjennomføre det påbud som gis i dommen ved utarbeidelse av nytt havnereglement, ved oppsetting av skilt på kaien og ved kunngjøring på annen måte. Det er av saksøkerne ikke krevet at dette skal gjøres innen en bestemt frist, men retten forutsetter at det gjøres snarest mulig. Når nytt havnereglement blir utarbeidet, må det sjølsagt være i samsvar med gjeldende rett og da også i samsvar med det som blir fastsatt ved denne dom. I så henseende må retten ha adgang til å bestemme hva havnereglementet skal inneholde.

Saksøkerne får etter dette medhold i sine subsidiære påstander.

Retten vil tilføye at det ikke vil være behov for å forby bruk av nordflanken før Lars Skjelde eller Årstein Skjelde har bygget kai, som medfører behov for tilflott til kaien. Retten treffer derfor bestemmelse om dette i domsslutningen og mener å ha hjemmel til dette i den subsidiære påstand eller i tvistemålsloven §85. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Lars Sollesnes, Einar Solberg og ekstraordinær lagdommer, sorenskriver Helge Maroni): - - -

Lagmannsretten er komen til eit anna resultat enn heradsretten.

Det går fram av dokumenta i saka, mellom anna Utsira hamnestyre si møtebok av 4. august 1969, at hovudføremålet med den nye kaien var å få best mogelege tilhøve i hamna på Utsira, også for fiskeflåten, jfr. også uttrykket «almenningskai» i Statens Havnevesen sitt brev av 17. januar 1977 til Andreas Skjelde. Lagmannsretten meiner såleis ein har med ei forvaltningssak å gjere, der kommunen handlar med heimel i hamnelova til bate for ibuarane på Utsira generelt, og for fiskeflåten.

Ankemotpartane har halde fram at det er gjort feil ved saksførehavinga som må føre til at vedtaka om bygging av almenningskaien igrunnen ikkje er gyldige. På denne bakgrunnen meiner dei å kunne krevje bruksendring som skal gjere ulempene deira frå bruken av den nye kaien mindre.

Lagmannsretten meiner det ikkje er påvist feil som kan ha hatt innverknad på det endelege resultatet. At Andreas Skjelde ikkje vart varsla som granne, har kommunen svara på i brev til Statens Hamnevesen av 24. februar 1971, og peika på at han ikkje har eigedom som støyter til den eigedomen kaien vart bygd på. Lagmannsretten går ut frå at det er ei misstyding som er årsak til at Skjelde ikkje fekk kunnskap om dette svaret. Men det er ikkje grunn til å tru at dei endelege planane ville ha vorte onnorleis om han hadde fått kunnskap om det.

Lagmannsretten legg vekt på at sivilingeniør Instebø, som den gongen handsama planane for Kystdirektoratet, i retten har gjeve uttrykk for at avvika frå dei godkjende planane ville ha blitt godkjende om dei hadde vorte innsende, og at anlegget er endeleg godkjend av hamnemyndighetene.

Det er ikkje noko som tyder på at dei kommunale organ i dei av sine vedtak som kan ha verknad på tilhøva i denne saka, har teke usakleg omsyn, eller at avgjerdene kviler på vilkårlege skjønn.

Lagmannsretten legg etter dette til grunn at Ringaskjærkaien er lovleg oppførd.

Lagmannsretten er vidare samd med heradsretten i at det til tider har vore vanskeleg for Skjelde å nytta kaien sin, og kan i så måte visa til det som er sagt om dette i heradsrettens dom. Lagmannsretten er såleis også samd med heradsretten i at bruken av Ringaskjærkaien har valda vesentlege ulemper for Skjelde. Etter provføringa synest tilhøva likevel å ha betra seg etter heradsrettens dom blei avsagt, og i dette tidsrommet har bruken av Ringaskjærkaien ikkje valda nemnande ulemper for Skjelde. Dersom tilhøva kunne halda fram slik dei har vore i denne tida, ville Skjelde, etter det han og sonen har sagt, vera nøgde med det.

Lagmannsretten er likevel ikkje samd med heradsretten i at retten ved dom kan regulera bruken av Ringaskjærkaien med den verknad at det som såleis blir fastsett ved dom, skal takast inn i hamnereglementet for dermed å hindra at det i framtida oppstår vesentlege ulemper for grunneigarar i hamna. Lagmannsretten ser det slik at det ligg under hamnestyret å regulera bruken av hamna innanfor dei reglar hamnelova set, jfr. særleg §8. Den einskilde grunneigar eller rettshavar i hamna må finna seg i slik regulering. Dersom retten ved dom skulle kunne gi føresegner om bruken, ville det innebera at domstolen på urett måte grip inn i hamnestyret sine gjeremål og deira styringsrett som forvaltningsorgan. - Kommunen har fått oppmoding frå Kystdirektoratet om å laga nytt reglement. Hittil har kommunen ikkje gjort noko med det. Det er vanskeleg å sjå at det føreligg rimeleg grunn til at dette spørsmålet ennå ikkje er handsama av dei kompetente organ. Det er mogeleg tvisten kunne vore løyst dersom det hadde blitt vedtatt nytt reglement.

Etter dette blir kommunen å frifinna for motpartane sin påstand. Ingen av motpartane har kravd erstatning, og lagmannsretten finn det fylgjeleg ikkje nødvendig å koma inn på spørsmålet om vilkåra for å tilkjenna erstatning er til stades.

Det fylgjer av det som er sagt framanfor at lagmannsretten ikkje finn rett å leggje til grunn for avgjerda grannelova sine reglar. - - -