Rt-1986-390
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1986-04-17 |
| Publisert: | Rt-1986-390 (132-86) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 17. april 1986 i l.nr. 58/1986 |
| Parter: | Kst. statsadvokat Endre Storløkken, aktor mot A (forsvarer advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Backer, Dolva, Skåre, Hellesylt, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §3 |
Dommer Backer: Politimesteren i Arendal satte 10. september 1985 A, født xx.xx.1937, under tiltale etter vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §3
«ved at hun torsdag 23. mai 1985 ca kl. 13.00 på riksvei 420 ved - - - taverna i X kommune, som fører av stasjonsvogn PC-34378 kjørende i retning Y, ikke utviste tilstrekkelig aktsomhet under kjøringen, idet hun var uoppmerksom og ikke så B, som var i ferd med å krysse veien fra venstre mot høyre i et fotgjengerfelt og kjørte på nevnte person, med den følge at B fikk store hjerneskader og døde av disse på Rikshospitalet i Oslo den 24. mai 1985 ca kl. 00.30.»
Ved Nedenes herredsretts dom av 11. desember 1985 ble tiltalte frifunnet.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom.
Politimesteren i Arendal har påanket dommen på grunn av feil lovanvendelse og feil saksbehandling - mangelfulle domsgrunner. Etter påtalemyndighetens oppfatning har herredsretten lagt en for mild aktsomhetsnorm til grunn. Retten skal også feilaktig ha vist til trafikkreglenes §27a annet ledd når det gjelder vurderingen av avdødes opptreden.
Jeg er kommet til at domsgrunnene gir et tilstrekkelig grunnlag til å prøve lovanvendelsen, og at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Saken gjelder spørsmålet om tiltalte har vært tilstrekkelig aktpågivende og varsom i forbindelse med den trafikkulykke som er beskrevet i tiltalebeslutningen. Hun kom kjørende i en 60 km/t-sone mot en fotgjengerovergang, og lå som den siste av 5-6 biler i en liten bilkø, med ca 50 meters avstand til den foregående bilen. Avdøde, som var 67 år gammel, hadde krysset halvdelen av vegen og gangfeltet, og ventet ved en trafikkøy på å krysse resten av vegen. Hun prøvde å gjøre dette i den luken som var oppstått mellom tiltaltes bil og den foregående bilen. Under dette ble hun påkjørt av tiltalte etter å ha tilbakelagt ca 2,8 meter i gangfeltet. Bremsesporene begynte først ca 1,5 meter inne i selve gangfeltet. Den sakkyndige for herredsretten har ut fra bremsesporenes lengde og de øvrige opplysninger i saken kommet til at tiltalte må ha kjørt med ca 45 km/t, og at hennes bil må ha vært ca 30 meter fra gangfeltet da avdøde gikk ut i dette. Med en reaksjonstid på ett sekund skulle tiltalte kunne ha stanset på ca 22 meter. Herredsretten trekker beregningen i tvil, særlig fordi den mener at avdøde kan ha gått hurtigere ut i gangfeltet enn forutsatt. Det bemerkes også at tiltalte selvsagt måtte kunne regne med at avdøde ville vente til også den siste bilen var passert.
Uansett hvordan det er med detaljene i den sakkyndiges beregning, kan jeg - ut fra det som står i dommen - ikke se at tiltalte har oppfylt sin aktsomhetsplikt da hun nærmet seg gangfeltet. Hun pliktet å rette sin oppmerksomhet mot gangfeltet og den fotgjenger som ventet der på å kunne passere. Jeg er således ikke enig med herredsretten i at hun kunne regne med som selvsagt at avdøde ville vente med å gå ut i feltet til også den siste bilen hadde passert. Jeg nevner i denne forbindelse at ifølge dommen forklarte et vitne som satt i en bil som skulle kjøre inn på riksvegen fra den kryssende veg, at tiltalte vendte ansiktet et øyeblikk mot henne da han passerte krysset 40-50 meter før gangfeltet. Herredsretten uttaler at dette synes naturlig, og jeg oppfatter rettens uttalelse slik at den legger dette forhold til grunn.
Etter det som er sagt ovenfor, kan jeg ikke se at herredsretten har foretatt en riktig vurdering av aktsomhetskravet etter vegtrafikkloven §3. Som fremhevet i den avgjørelse som er nevnt i Rt-1978-1303 - som har visse paralleller med den foreliggende sak - er det vesentlig at fotgjengere kan bevege seg trygt i et fotgjengerfelt. Tiltalte pliktet å innrette sin kjøring også ut fra den mulighet at fotgjengeren kunne benytte seg av gangfeltet til å krysse vegen i den luke som var oppstått i trafikken. Spørsmålet om fotgjengeren burde ha gitt signal, finner jeg ikke grunn til å komme inn på.
Etter dette stemmer jeg for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Dolva: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Skåre, Hellesylt og Christiansen: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Sverre A. Innjord med domsmenn): - - -
A har kjørt bil sidan ho var 19-20 år gammal.
No var ho kommen opp i ein liten bilkø og låg som den siste av 5-6 bilar.
Før denne bilkøen nådde fram til - - - - krysset, kom den 67 år gamle B gåande langs fylkesvegen og skulle over riksvegen. Ho gjekk bortover mot gangfeltet og stansa opp for vestgåande trafikk, dvs. trafikk frå hennar venstre side og altså i den nærmaste kjørebanen. Då det var fritt for kjøretøy ei stund, gjekk ho ut i gangfeltet så langt som til trafikkøya. Der stansa ho for bilkøen som kom vestfrå med A i den siste bilen. Ho venta til alle bilane så nær som den siste hadde kjørt forbi. Då tok ho til å gå over gangfeltet i kjørebanen for austgåande trafikk.
Kommen godt og vel midtvegs, blei ho råka av bilen til A. - - -
Bilen er 1,69 meter brei. Det vil seie at venstre sida av bilen var om lag 1,80 meter frå høgre vegkant og 2,80 meter frå trafikkøya då B blei påkjørt.
Den sakkunnige har lagt til grunn at vanleg gangfart for eit menneske mellom 60 og 70 år er 1,2 meter i sekundet. Det vil seie at det gjekk 2,3 sekund frå B tok til å gå, og til det small.
Ut frå dette og ut frå bremseprøver som den sakkunnige tok dagen etter med ulykkesbilen på ulykkestaden, har han komme til at bilen hadde ein fart på om lag 45 km/t då den kjørte på B, og at den måtte ha vore om lag 30 meter frå gangfeltet då ho tok til å gå ut frå trafikkøya.
Med ei reaksjonstid på eitt sekund skulle då A ha kunna stansa på om lag 22 meter frå ho såg den andre gjekk ut i gangfeltet. Etter dette meiner han at ulykka ikkje ville ha hendt dersom A hadde vore så aktsam som ho skulle vere.
Herradsretten kan ikkje sjå det slik.
Som nemnt hadde B stått i gangfeltet ved trafikkøya og late 4-5 bilar kjøre forbi austover. Deretter kom A kjørande om lag 50 meter bak den førre bilen. Ho var klar over gangfeltet, men såg at fotgjengaren hadde stansa opp for bilkøen på veg austover, og måtte rekne med som sjølvsagt at den andre ville vente til også den siste bilen hadde passert.
På fylkesvegen ved krysset sat C i sin bil med mor si og fire barn og venta på klaring til å kjøre ut i austgåande kjørebane. Ho såg at ho måtte vente til den siste bilen i køen, altså A, hadde passert. Som vitne har ho forklart at A vende andletet ein augneblink mot hennar bil i det same ho passerte krysset med sin bil. Dette synest vere naturleg. A sin bil må då ha vore 40-50 meter frå gangfeltet, og B må framleis ha stått still der.
B gjekk ut i gangfeltet utan å gi teikn med armen, jfr. trafikkreglane §27a tredje stykket. I den aktuelle trafikksituasjonen med ein bil på 30 meters avstand i god fart inn mot gangfeltet er det heilt uforståeleg at B kunne gi seg ut i vegbanen, særleg etter at ho hadde stått still og late alle dei andre bilane i køen passere. Dette måtte komme heilt uventa på A, og det er forståeleg om ho først blei klar over dette då den andre var kommen eit steg eller to ut i kjørebanen. Ein ser heller ikkje bort frå at B kan ha skunda seg slik at ho brukte mindre enn to sekund på dei 2,80 metrane, og at A sin bil hadde komme nærmare gangfeltet enn 30 meter då den andre steig ut i vegbanen. Kanskje var A kommen mindre enn 20 meter frå gangfeltet før ho kunne registrere at B var på veg ut. Når denne ikkje stansa, var samanstøyt ikkje til å unngå. I forfjamsinga har ho prøvd å svinge bilen til høgre og har då truleg vore litt sein med å trø på bremsa, slik at hjula først låste seg då bilen støytte mot B.
Heradsretten kan ikkje sjå at dette gir grunnlag for å laste A for det som hende, og meiner at ho har vore så aktsam som §3 i vegtrafikklova krev. Ho blir derfor frifunnen. - - -