Rt-1985-1319
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1985-11-22 |
| Publisert: | Rt-1985-1319 (418-85) |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Internasjonal privatrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 22. november 1985 i l.nr. 398 K/1985 |
| Parter: | Exploration Logging Norge A/S (advokat Jens Jacob Sander) mot 1. Stephen John Pollard, 2. Brian Gordon Hamp (advokat Jan Ohldieck). |
| Forfatter: | Blom, Løchen, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977), Arbeidsmiljøloven (1977) §61, §5 |
Ved stevning av 29. april 1985 anla to britiske statsborgere Stephen John Pollard og Brian Gordon Hamp sak ved Bergen byrett mot Exploration Norge A/S med påstand om at avskjedigelse av dem skal kjennes ugyldig og at de skal gjeninntas i sine stillinger. Ved byrettens kjennelse av 17. juni 1985 ble saken avvist. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Stephen John Pollard og Brian Gordon Hamp påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som 4. september 1985 avsa kjennelse med slik slutning:
«Påstanden om avvisning av saken fra byretten tas ikke til følge.»
- - -
Exploration Norge A/S har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Den kjærende part gjør gjeldende:
«1. Saksbehandlingen. For Byretten som for Lagmannsretten la den viderekjærende part frem dokumentbevis som viser at alle parter helt frem til tvisten oppsto i mars 1985 oppfattet Exploration Logging Overseas Inc. som arbeidsgiver - under navnet Exploration Logging Overseas Inc. og forholdt seg overensstemmende hermed. For motpartenes del fremgår dette av deres arbeidsrapporter m.v. til Exploration Overseas Inc. bl.a. med krav om lønnsutbetaling på nærmere anvist måte, jfr. Dok. 3, bilag 3, 4, 8 og 9. For arbeidsgiverens del fremgår det av selskapets lønnsutbetalinger at motpartene ble ansett å være ansatt til Exploration Logging Overseas Inc., jfr. Dok. 7, bilag 1-4. Disse er i overensstemmelse med arbeidsrapportene og arbeidstakernes instrukser om lønnsutbetalinger som nevnt foran. Nevnte dokumentbevis er overhodet ikke omtalt i lagmannsrettens kjennelse. Det dreier seg om klare bevis som ikke kan overses ved vurderingen av saken. Når lagmannsretten ikke nevner bevisene i sin gjengivelse av den viderekjærende parts anførsler og heller ikke tar dem med i sine bemerkninger, kan man ikke se hvorvidt bevisene og de tilhørende saksforhold er vurdert. Lagmannsrettens avgjørelse er derfor beheftet med mangelfulle kjennelsesgrunner som har virket bestemmende på avgjørelsens innhold. Kjennelsen må derfor oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil.
2. Lagmannsretten har tolket lovforskrifter feil. Arbeidsmiljøloven §61 kan fravikes ved avtale i den utstrekning reglene i domstolsloven og tvistemålsloven kan fravikes ved avtale. De øvrige bestemmelser i arbeidsmiljøloven §61 og §61A, §61B og §61C gjør ingen begrensninger av betydning for lovtolkningen i foreliggende sak. Etter nevnte regler kan således utenlandsk rett og utenlandsk verneting avtales uten hensyn til arbeidets varighet i Norge. Dette må gjelde når det dreier seg om utenlandsk arbeidsgiver som inngår arbeidsavtale med utenlandsk arbeidstager som forutsettes å rotere mellom arbeidsplasser i forskjellige land, hvorav Norge kan være ett. Tilsvarende lovtolkning mener den kjærende part lå til grunn for kjennelse i Høyesterett Rt-1980-886 som gjaldt en sak hvor det var avtalt så vel amerikansk rett som Texas verneting, men som ble løst under reglene i den tidligere arbeidervernlov. Arbeidsmiljøloven's ovennevnte bestemmelser åpner imidlertid ikke for noen annen lovtolkning enn den som er angitt foran. Under enhver omstendighet må ovennevnte bestemmelse tolkes slik at hvor det kan være tvil om lovvalget eller vernetingsvalget vil det normalt kunne avtales hvilket lands rett som skal få anvendelse eller hvilket lands domstoler som skal håndtere rettstvister, jfr. Henning Jakhelln, Kontinentalsokkelens Arbeidsrett, 1984 side 193, 2. avsnitt. Særlig må sistnevnte gjelde når det foreligger en nær og rimelig tilknytning til det lands rett som velges. Slik skulle Lagmannsretten tolke de foreliggende bestemmelser. Lagmannsretten har tatt feil i sin tolkning når den har lagt til grunn at kun kortvarige arbeidsforhold i Norge gir adgang til avtale om utenlandsk rett og utenlandsk verneting. De forannevnte lovbestemmelser gir ingen anvisning på noen slik regel som lagt til grunn av Lagmannsretten. Subsidiært: Dersom Lagmannsretten i utgangspunktet mot formodning har rett i at det i ovennevnte bestemmelser må innfortolkes en forutsetning om kortvarig arbeid for å kunne benytte de farvikelige bestemmelser om utenlandsk lovvalg og utenlandsk verneting som følge av lovbestemmelsene i dstl. og tvistemålsloven med tilhørende rettsgrunnsetninger, har likevel Lagmannsretten tolket loven uriktig. Lagmannsretten har etter den viderekjærende parts mening lagt til grunn en lovforståelse hvor arbeid i Norge i 17 måneder faller utenfor kortvarig arbeid. Til støtte for at denne lovfortolkning er uriktig viser jeg til Henning Jakhelln, ibid. 100 og forannevnte Høyesterettskjennelse som viser at en avtale om 18 måneders sammenhengende arbeid i Norge ikke hadde tilstrekkelig varighet til å avskjære utenlandsk lovvalg og verneting.»
- - -
Kjæremotpartene har i tilsvar gjort gjeldende:
«Kjæremotparten vil påstå Gulating lagmannsretts kjennelse av 4. september 1985 stadfestet.
For så vidt gjelder kjæremål over saksbehandlingen, kan det forhold at lagmannsretten ikke har kommentert foreliggende bevismateriale tolkes dithen at dette ikke er vurdert i forbindelse med den konklusjon som lagmannsretten har fattet.
Særlig gjelder dette når det dreier seg om dokumentbevis.
Med henyn til post 2, lovanvendelsen, vil også her kjæremotparten henholde seg til lagmannsrettens premisser og konklusjon.
I nærværende tilfelle er det på det rene at vernetingsavtalen ble for det første inngått etter vedtagelsen av den norske lov, og kjærende part har i sitt kjæremål oversett det faktum at det her foreligger tilbud og aksept av et norsk selskap etter vedtagelsen av avtalen.
Det som i realiteten hevdes er at det norske selskaps tilbud om ansettelse og arbeidstagernes aksept av dette ikke er det reelle forhold, og at det kan avtales med arbeidstagerne det som er meddelt norske myndigheter om ansettelsesforholdet ikke er reelt mellom partene.
Kjæremotparten viser for så vidt til lagmannsrettens premisser med hensyn til dette, som tiltres.
Det må således klart konstateres at den opprinnelige arbeidsavtale er avløst av en ny med det norske selskap.
Subsidiært vil det bli hevdet at oppsigelsesbestemmelsene, herunder §61 i arbeidsmiljøloven er preseptorisk, jfr. §5, og det forhold at vedkommende arbeidstagere ellers måtte være forpliktet til å ta arbeid hvorenn morselskapet måtte kreve dette viker da arbeidsforholdet er i Norge med et norsk selskap og en norsk lovgivning på området er preseptorisk.
Hvorvidt avtalen med bindende virkning for arbeidstagerne kunne vært gjennomført i andre land og under andre omstendigheter er uten betydning for denne sak.
Kjæremotparten har også vanskelig for å forstå at det kan hevdes at arbeidets karakter var av kortvarig natur i Norge.
For det første har arbeidsforholdet rent faktisk vedvart over relativt lang tid, arbeidsavtalen som er inngått angir ikke noen tidsbegrensning ei heller knyttet til et bestemt prosjekt, kjæremotpartene er ansatt i Norge på tidsubestemt avtale. Arbeidsgiveren hadde anledning til innenfor eksisterende regler avtalemessig å organisere dette annerledes, hvilket han ikke har gjort.
Til kjærende parters subsidiære moment under dette, vil det bli hevdet at det ikke kan være avgjørende hvorvidt det er 17, 18 eller et annet antall måneder, det er karakteren av arbeidet, arbeidsavtalen, samt omstendighetene for øvrig som blir utgangspunkt for tolkningen.»
- - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Saken gjelder et videre kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse i en kjæremålssak. Det er bare lagmannsrettens saksbehandling og lagmannsrettens tolking av lovforskrift som kan prøves av utvalget, jfr. tvistemålsloven §404.
Når det gjelder saksbehandlingen ved lagmannsretten er kjæremålet begrunnet med at retten ikke har drøftet de dokumentbevis som viser at begge parter helt til tvisten oppstod, anså det britiske selskap som arbeidsgiver. Denne anførsel synes i realiteten å angå forhold som utvalget ikke kan prøve, jfr. utvalgets utrykte kjennelse 30. juli 1976 lnr. 181 K/1976. Lagmannsretten har etter en gjennomgåelse av det bevismateriale som den har funnet relevant, kommet til at det var et ansettelsesforhold mellom det norske selskap og de to funksjonærer og at dette ansettelsesforhold ikke var kortvarig.
Slik saken ligger an kan det ikke kreves at lagmannsretten skulle gå inn på ytterligere bevismateriale som den ikke anså avgjørende.
Ved lovtolkingen har lagmannsretten tolket bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §61 jfr. §5 slik at det bare er ved kortvarige arbeidsforhold i Norge at loven kan fravikes. Utvalget er enig i denne lovtolking. Om det foreliggende arbeidsforhold er kortvarig eller ikke, er et subsumsjonsspørsmål som utvalget ikke kan prøve.
Kjæremålet kan ikke føre frem og den kjærende part må betale omkostningene som settes til 1650 kroner.
Kjennelsen er enstemmig. - - -