Rt-1987-1109

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1987-09-19
Publisert:	Rt-1987-1109 (305-87)
Stikkord:	Erstatningsrett, Ærekrenkelse
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 105B/1987, nr 244/1986
Parter:	A (Advokat Just Finne - til prøve) mot 1. B 2. Redaktør C 3. Redaktør D (Advokat Arne Fliflet).
Forfatter:	Philipson, Røstad, Skåre, Langvand, Michelsen
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Straffeloven (1902) §12, §132, §162, §166, §229, §232, §246, §247, §249, §431, §80, Straffeloven (1902), Tvistemålsloven (1915), Lov om utlevering av lovbrytere i Norden (1961) §1, §9, Lov om utlevering av lovbrytere i Norden (1961)

Dommer Philipson: Saken gjelder spørsmål om oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6 for ikke økonomisk skade etter ærekrenkelser. Den ble opprinnelig anlagt av A som privat straffesak mot utgiveren av bladet X, B og redaktørene C og D. Straffekravet ble avvist av byretten, og saken har senere vært behandlet etter tvistemålsloven regler.

A omtales flere steder i en artikkel i bladet X nr 48 for 1980 som utkom 25. november s å. Artikkelen behandler narkotikaforbrytelser m v i tilknytning til en straffesak i Y mot brødrene E og F som begge er norske statsborgere. Endel personer nevnes som impliserte i narkotikavirksomheten og utløperne av denne. Den foreliggende sak gjelder omtalen av As forhold vedrørende to av disse, G og H.

Under overskriften: "Alle er meget redd for Haakon" omtales et besøk A og F skal ha gjort hos G. Etter å ha fylt vann i badekaret har de to angivelig slept

G inn på badeværelset. "Under basketaket brakk A G arm av, og derfor var det lett å få han opp i badekaret". Under den etterfølgende overskrift "Dørklokken hindret mord" angis at G hadde fortalt politiet at A, som var den mest aggressive, hadde trykket foten sin i ansiktet hans for å holde hodet hans under vann. F og A ble imidlertid skremt da det ringte på døren, og G kom til seg selv i en vannpøl på gulvet. I forbindelse med besøket skal telefonledningen ha vært kuttet.

Under en senere overskrift: H omtales at han han skal ha tilvendt seg kr 80.000 som var i A besittelse. Umiddelbart foran en ny overskrift "Overdose som mordvåpen?" heter det: "I underverdenen snakkes det om at H er blitt oppsøkt av "noen" og likvidert fordi han hadde tatt disse pengene". Under sistnevnte overskrift heter det at H nå er forsvunnet med pengene. Videre omtales to dødsfall av nordmenn på et nærmere angitt hotell i København. Det var antatt at det dreide seg om dødsfall på grunn av overdoser: "Men vår kilde sier at også disse ble "avrettet" på denne måten av forskjellige grunner. H skal også ha blitt drept her." Jeg nevner også formuleringen "mord uten lik" som står i en lengre ingress til artikkelen.

Etter det som er opplyst, ble F i Sverige dømt til fengsel i 2 år. Det alvorligste forhold gjaldt "grov misshandel" av G. Åklagarmyndigheten i Y åklagardistrikt utferdiget 28. oktober 1980 utleveringsbegjæring mot A. Som grunnlag for begjæringen ble bl a angitt at A sammen med F hadde mishandlet G, jf §5 og §6 i Brottsbalken 3 kap. "Om brott mot liv och halsa". Utleveringsbegjæringen ble ikke behandlet av norske myndigheter, men forholdet vedrørende G ble senere tatt med i tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating 11. mai 1982. Tiltalen gikk for dette punkts vedkommende ut på at A hadde gjort seg skyldig i forbrytelse mot straffeloven §229 første straffalternativ jf §232. Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 16. juni 1982 ble A dømt til fengsel i ti år for forbrytelser mot straffeloven §162 første og annet ledd, §166 annet ledd og §132 annet ledd. Han ble frifunnet for to poster, herunder for legemsbeskadigelsen av G.

I stevningen til Oslo byrett av 12. desember 1983 ble det krevd straff, mortifikasjon og oppreisning. Oslo byretts avgjørelse er av 17 april 1985 og har slik slutning:

"1. Kravet om at C og D dømmes til straff etter straffeloven §247, annet punktum, jfr. første punktum, avvises.

2. B og C og D frifinnes forøvrig.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Straffekravet ble avvist av retten som for sent framsatt, jf straffeloven §80. A frafalt under saken sitt krav om mortifikasjon etter at de saksøkte hadde beklaget de avsnitt som A oppfattet som en beskyldning om at han skulle ha tatt livet av H. Ved sin skjønnsmessige vurdering av om oppreisning burde tilkjennes, uttalte byretten at det etter rettens mening ikke forelå noen betydelig overtredelse av det aktsomhetskrav som måtte oppstilles etter straffeloven §249 nr 3. Retten fant heller ikke at A ut fra sin livsførsel hadde lidt noen særlig skade ved de nærmere angitte beskyldninger.

A påanket dommen angående oppreisningskravet til Eidsivating lagmannsrett. Byrettens avvisning av straffekravet ble ikke angrepet. Eidsivating lagmannsrett - tre lagdommere - avsa 30. juni 1986 dom med slik domsslutning:

"1. B, C og D frifinnes.

2. Saksomkostninger for byretten og lagmannsretten tilkjennes ikke."

Lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens. Flertallet kom til samme resultat som byretten, at oppreisning ikke burde gis. De overtramp artikkelen representerer var etter flertallets mening ikke av spesielt alvorlig karakter. Det ble uttalt at det hos publikum må antas å ha festet seg det inntrykk at A er idømt en meget streng fengselsstraff for å ha smuglet inn i Norge et betydelig kvantum hasj. Flertallet så det etter dette slik at artikkelens beskyldninger om overtredelse av andre straffebestemmelser sannsynligvis bare vil bli husket av noen få. Rettens mindretall kom til at A burde tilkjennes oppreisning. Beskyldningen om drap ville etter mindretallets syn bidra til å svekke As omdømme, både overfor allmennheten og i hans egen omgangskrets. At A var en meget kjent person på grunn av sine narkotikaforbrytelser, kunne ikke gjøre det berettiget i ly av dette å spre usanne beskyldninger.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det hevdes at lagmannsrettens flertall har lagt til grunn feil forståelse av skadeserstatningsloven §3-6 i sin begrunnelse for å nekte ham oppreisning. Anken gjelder også for noen punkter sakens faktiske side.

Om saksforholdet for øvrig viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Det er ikke avholdt bevisopptak for Høyesterett og heller ikke fremlagt nye skriftlige bevis, bortsett fra at det under ankeforhandlingen ble fremlagt dokumenter fra utleveringssaken mot A.

Den ankende part, A, har gjort gjeldende de samme anførsler for Høyesterett som for lagmannsretten og slutter seg stort sett til det syn som den dissenterende dommer i lagmannsretten har lagt til grunn i saken.

A viser til at også lagmannsrettens flertall har bygget på at det i den omstridte artikkel foreligger to straffbare ærekrenkelser i form av beskyldninger om et drapsforsøk og et fullbyrdet drap. Han bestrider at det foreligger straffrihetsgrunner forsåvidt angår omtalen av A forhold vedrørende G. Omtalen kan ikke anses som referat av en siktelse. Heller ikke foreligger vilkårene for straffrihet etter straffeloven §249 nr 3. Med hensyn til omtalen av H kan ankemotpartene ikke høres med at A ikke blir identifisert som gjerningsmann eller medvirker. Det må legges til grunn i saken at vilkårene for å tilkjenne oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6 er til stede. Det er unødvendig å ta standpunkt til om det foreligger et direkte medvirkningsansvar for de to ansvarshavende redaktører, jf straffeloven §431 første ledd.

Det er en forutsetning for å tilkjenne oppreisning at en ærekrenkelse har forvoldt en skade. A er dømt for alvorlige narkotikaforbrytelser. Men ærekrenkelsene i den foreliggende sak gjelder voldshandlinger av alvorligste slag. Det dreier seg om handlinger av en helt annen karakter enn de han er dømt for. Det hevdes at beskyldningene har virket inn på A selvfølelse, og at han har reagert med fortvilelse. Videre må det legges til grunn at beskyldningene har virket inn på A omdømme, såvel innen familie og blant venner som hos almenheten. Slik den ankende part leser lagmannsrettens dom, har retten ensidig vurdert fornærmedes omdømme og oversett virkningene for hans selvfølelse.

Den ankende part mener også at lagmannsrettens flertall har tatt feil, når det uttales at artikkelen bare vil bli husket av noen få. Beskyldningen foreligger i et trykt skrift med et opplag på ca 50 000 eksemplarer. Bladet har stor spredning og kan når som helst tas fram og leses.

A har aldri ment å hevde - slik det er gjengitt i lagmannsrettens dom - at han, fordi han er straffdømt, skal stå i en gunstigere stilling enn andre ved den fakultative vurdering av oppreisningsspørsmålet. Det den ankende part har hevdet er at han på grunn av sin rehabiliteringssituasjon er i en særlig sårbar posisjon, noe som må sies å være et sterkt argument for å tilkjenne oppreisning i et tilfelle som det foreliggende.

Ved vurderingen av oppreisningsbeløpets størrelse må det etter den ankende parts mening legges sterk vekt på at en har å gjøre med et blad som spekulerer i "sex and crime" med reportasjer basert på løse informasjoner, også betegnet som "opplysninger fra "underverdenen". Det er forsåvidt symptomatisk at den "forsvunne" og "avrettede" H levde i beste velgående.

Den ankende part anfører at det nivå som er lagt til grunn i rettspraksis ved tilkjennelse av oppreisning ligger for lavt. Lovforarbeidene åpner for å gi høyere beløp enn det som tilkjennes av domstolene, og rettspraksis har vært kritisert i teorien. Med hjemmel i skadeserstatningsloven §3-6 annet ledd vil den ankende part videre hevde at utgiveren av bladet,

B, bør dømmes til å betale et høyere oppreisningsbeløp enn de to redaktørene.

A har nedlagt denne påstand:

"1. B, C og D dømmes in solidum til å betale oppreisning til A etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 300.000,-.

2. B, C og D betaler saksomkostninger ved byretten til det offentlige, ved lagmannsretten til A og ved Høyesterett til det offentlige."

Ankemotpartene, B, redaktør C og redaktør D, gjør gjeldende de samme anførsler som for byretten og lagmannsretten. Ankemotpartene hevder i det vesentlige:

Omtalen av legemsbeskadigelsen av G må anses som referat av den siktelse som forelå mot A i forbindelse med utleveringsbegjæringen fra Sverige. Det dreier seg om et alvorlig forhold og en brutal anvendelse av vold. Den utdypning og fargelegging som har funnet sted i artikkelen, går ikke ut over den ramme som er trukket opp i avgjørelsen i Rt-1979-807. Overskriften "Dørklokken hindret mord" går bare på at det kunne gått galt dersom ikke noen var kommet. Det framgår også av artikkelen at det som grunnlag for det som skrives er benyttet saksdokumenter fra en straffesak i Sverige. I artikkelen holdes det også åpent hvorvidt A er skyldig. Det heter: "Er det noen som dekker A slik at sannheten om hans virksomhet ikke kommer frem? Eller er A uskyldig?"

Subsidiært gjør ankemotpartene gjeldende at omtalen er strafffri etter straffeloven §249 nr 3. Man har uttalt seg til berettiget varetagelse av andres tarv - offentlige interesser - og det må anses godtgjort at ankemotpartene i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet.

For så vidt angår omtalen av H, gjøres det gjeldende at A ikke er trukket inn slik at han kan anses ærekrenket. I artikkelen spekuleres det over om Waade kan være tatt av dage på en spesiell måte, og det stilles en rekke spørsmål. Men det som står, kan ikke lede til den slutning at det er A som er den eventuelt skyldige. Den senere fremlagte beklagelse under byrettssaken går bare på at man kunne ha uttrykt seg forsiktigere, men innebærer ikke noen erkjennelse av at forholdet var straffbart og heller ikke at det var utvist uaktsomhet.

Under enhver omstendighet kan ikke A anses å ha lidt noen skade som følge av de omhandlede utsagn, og han bør ikke tilkjennes oppreisning. A ble som nevnt dømt til 10 års fengsel, først og fremst for alvorlige narkotikaforbrytelser. Det dreier seg om en kategori forbrytelser som i høy grad må sies å innebære en trussel mot menneskers liv og helse. Bak handlingene vil det også ligge en stor grad av kynisme og hensynsløshet. Dette er også hevdet i forarbeidene til straffeskjerpelsen, se Ot prp nr 23 for 1983-84 om lov om endringer i straffeloven m v side 20-21. A var ved pådømmelsen tidligere straffedømt 5 ganger.

Ankemotpartene viser til at en enstemig byrett og et flertall i lagmannsretten har forkastet oppreisningskravet, og til den begrunnelse som er gitt i den forbindelse.

Ankemotpartene har nedlagt følgende påstand:

"1. Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. B, C og D tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter.

Det første spørsmål som oppstår, er om Xs omtale av legemskrenkelsen overfor G og H "forsvinning" kan anses som ærekrenkelse av A - om utsagnene innebærer krenkelse av hans æresfølelse eller er egnet til å skade hans omdømme.

Jeg tar først for meg omtalen vedrørende G.

Reportasjen omhandler som nevnt et besøk A og F skal ha foretatt hos G. Denne skal ved anledningen ha blitt mishandlet. Artikkelen inneholder detaljerte opplysninger om mishandlingen av ham. I artikkelen heter det: "For dette punktet ble F dømt til 2 års fengsel". Det nevnes også at svensk politi "vil gjerne arrestere A". Om sistnevnte heter det videre: "Siden han var den mest aggressive under behandlingen av G, er det rimelig at han ikke dømmes mildere av svenske domstoler enn F."

På det tidspunkt artikkelen ble publisert, forelå det som alt nevnt en utleveringsbegjæring med grunnlag i domstolsbeslutning om "hakte"overfor A. Forholdet ble senere tatt med i tiltalebeslutning. Tiltalte ble frifunnet på dette punkt. Avgjørelsen innebærer at ankemotpartene er avskåret fra å føre sannhetsbevis etter straffeloven §249 nr 4 a, jf avgjørelse i Rt-1968-499.

Ankemotpartene har påberopt seg at omtalen må anses å gå inn under referatprivilegiet for beslutning om siktelse - et privilegium som vil medføre straffrihet. Artikkelen må etter ankemotpartenes syn likestilles med referat av den siktelse som må anses å ligge til grunn for utleveringsbegjæringen fra Sverige, jf lov om utlevering av lovbrytere til Danmark, Finland, Island og Sverige av 3. mars 1961 nr 1 §1 og §9 tredje ledd. Det vises til gjerningsbeskrivelsen i Y Tingsratts beslutning av 22. oktober 1980 om at A er "haktad i sin frånvaro". Denne gjerningsbeskrivelse er stort sett sammenfallende med gjerningsbeskrivelsen i den tiltalebe slutningen som i henhold til straffeloven §12 nr 3 a ble utferdiget i Norge. Synspunktet om at det her må statueres straffrihet ut fra regelen om referatprivilegium ved gjengivelse av siktelse er søkt begrunnet med avgjørelse i Rt-1979-807. Jeg anser det klart at ankemotpartene ikke kan få medhold på dette punkt.

Førstvoterende uttaler i avgjørelsen i Rt-1979-807 (side 811):

"Referatet må anses riktig så lenge meningen er den samme, selv om forholdet er fremstilt med bruk av andre ord, men det kan ikke være nevneverdig spilerom for "fargelegging" eller en "journalistisk vri", jfr. det som uttales om referat av rettsforhandlinger i Rt-1976-1055 flg., særlig side 1059. Det er etter min mening vesentlig at forholdet ikke fremstilles på en måte som kan oppfattes slik at siktedes skyld er fastslått ved selve siktelsen."

I tiltalebeslutningen mot A var det påtalte forhold beskrevet slik: "ved omkring 10. september 1978 i Gs leilighet i - - -gaten 14, Y i Sverige, sammen med F, å ha fylt badekaret med vann og deretter å ha vridd den 64 år gamle Gs arm bak på ryggen og tvunget ham ned i badekaret og holdt hodet hans under vann slik at han mistet bevisstheten på badegulvet eller å ha med medvirket hertil".

Reportasjen i X inneholder ikke noen henvisning til en siktelse, og presenterer stoffet som en reell hendelse. Fremstillingen går også utover en akseptabel ramme for et eventuelt referat, jf det jeg har sitert fra førstvoterendes votum i den tidligere avgjørelse. I artikkelen er således fremholdt momenter som "siktelsen" og tiltalebeslutningen ikke inneholder:

"Under baksetaket brakk A G arm av," "G fortalte politiet at han husker A ansikt før han mistet bevisstheten. A trykket foten sin i ansiktet hans for å holde hodet under vann". I artikkelen er også innføyd en overskrift: "Dørklokken hindret mord". Overskriften sett i sammenheng med de kvalifiserende uttalelser jeg har gjengitt, gir grunnlag for å oppfatte reportasjen slik at det ikke bare dreide seg om brutal og grov voldsanvendelse, men også om drapsforsøk.

Ankemotpartene har subsidiært påberopt seg straffeloven §249 nr 3 som grunnlag for straffrihet. Jeg anser det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette. Som jeg alt har nevnt, inneholder reportasjen om "G-episoden" kvalifiserende momenter som siktelse og tiltale ikke gav dekning for.

Jeg legger etter dette til grunn at omtalen av overgrepet overfor G rammes av straffeloven §246 og §247.

H-saken" er i reportasjen - slik jeg bedømmer denne - gitt en omtale som ikke oppfyller de krav for innrømmelse av straffrihet som er stilt opp i §249 nr 3. Jeg finner det klart at det i denne del av reportasjen ikke er utvist slik aktsomhet som bestemmelsen krever: "tilbørlig aktsomhet i enhver henseende".

Av reportasjen angående H fremgår at han skal ha tilegnet seg kr 80 000 som var i A besittelse. Det heter videre: "Om det var A egne penger, vet man ennå ikke. Noen sier det var penger fra flere, og at de skulle brukes til innkjøp av stoff." Det heter videre: H forsvant med disse pengene i slutten av juli i år."..."I underverdenen snakkes det om at H er blitt oppsøkt av "noen" og likvidert fordi han hadde tatt disse pengene." Og under den etterfølgende og siste overskriften "Overdose som mordvåpen?" fortelles så om angivelige avrettinger av H og andre på et navngitt hotell i Z.

Ankemotpartene mener at det som her er skrevet ikke kan oppfattes som en beskyldning om at det var A som stod bak H plutselige og oppsiktsvekkende forsvinning. Slik jeg ser det, må en leser av artikkelen få det inntrykk at A hadde noe å gjøre med dette, enten som gjerningsmann eller som en bakmann. Jeg viser her til sammenhengen og den måte artikkelen er bygget opp på, jf den påfølgende hentydning om at "noen" hadde oppsøkt H, som skulle være likividert, fordi han hadde tatt disse pengene. Angående dette spørsmål er jeg kommet til samme resultat som de tidligere retter. Etter dette legger jeg til grunn at det også her foreligger et forhold som rammes av straffeloven §246 og §247.

Jeg legger således til grunn at det ene grunnvilkår for å tilstå oppreisning her er oppfylt: at bladet har krenket en annens ære, og at vilkårene for straff her har foreligget.

Som ytterligere vilkår for å tilkjenne oppreisning krever loven at fornærmede har lidt skade, her skade av ikke-økonomisk karakter. Jeg legger til grunn at slik skade foreligger. A er blitt beskyldt for å ha foretatt voldshandlinger av alvorligste slag. Beskyldninger av slik karakter og grovhet innebærer en krenkelse av vedkommendes æresfølelse og vil også være en krenkelse av hans omdømme, jf det som er anført fra den ankende parts side.

Betingelsene i skadeserstatningsloven §3-6 for å tilkjenne A oppreisning er etter dette til stede. Det blir spørsmål om A på grunn av sitt eget forhold bør tilkjennes oppreisning og eventuelt hvor stort oppreisningsbeløpet under hensyntagen til dette bør være.

Generelt må det kunne legges til grunn at tilkjennelse av oppreisning ofte vil være en hensiktsmessig reaksjon mot ærekrenkelser, og at dette særlig gjelder når beskyldningen fremkommer i massemedia, jf den straffskjerpende bestemmelse i straffeloven §247 siste punktum.

I den foreliggende sak har vi å gjøre med en reportasje som omtaler en sak som for A fortsatt var under etterforskning, og hvor omtalen har detaljer som ikke var med i "siktelse" og senere tiltale. Reportasjen bygger for den annen episode på rykter fra "underverdenen". Det oppgis navn, og artikkelens form og innhold er dramatisk med "overtramp" som jeg anser har en mer graverende karakter enn de tidligere retter har gitt uttrykk for.

A er gjennom straffedom funnet skyldig i flere graverende narkotikaforbrytelser. Ved straffesaken er det klarlagt at han har operert i stor stil i et kriminelt miljø. Ved sin forbryterske virksomhet må han således tåle at det kastes lys over hans forhold med uttalelser av nærgående og sårende karakter når disse knyttes nært til de forbrytelser han har begått. Jeg anser det således klart at A grove og delvis gjentatte forbrytelser må telle med ved avgjørelsen - både for så vidt angår spørsmålet om oppreisning skal gis og om dennes eventuelle utmåling. Jeg viser for så vidt til bemerkninger i Rt-1970-1087.

En offentlig mistenkeliggjøring og nedvurdering av lovbrytere vil kunne forsterke de vanskeligheter de måtte ha når de ved endt straffullbyrdelse skal gå tilbake til familie og samfunn. En negativ omtale som her - med beskyldninger angående forhold som ikke var knyttet til straffesaken - vil medføre at de møtes med økt mistenksomhet og motvilje.

I den avveining av de motstående hensyn som her må foretas, finner jeg at hensynet til den ærekrenkedes interesser må tillegges vesentlig vekt. Jeg antar således at A bør innrømmes oppreisning for ikke-økonomisk skade som han må antas påført ved reportasjen i X . Oppreisning synes her velbegrunnet - bedømt såvel ut fra forholdene i denne sak som ut fra et mer prinsipielt synspunkt, med oppreisning som en adekvat reaksjon ved offentlig fremføring av injurier.

Etter en samlet vurdering finner jeg at oppreisningen bør settes til kr 25.000. Jeg finner da at B og redaktørene C og D bør være solidarisk ansvarlig for oppreisningsbeløpet.

Ankemotpartene har tapt saken fullstendig. Jeg finner ikke tilstrekkelig grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse i den private straffesak. Derimot finner jeg at de bør ilegges saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett. Ifølge den ankende parts omkostningsoppgave utgjør saksomkostningene for lagmannsrett kr 17.365, herav utgifter kr 6.875, og for Høyesterett kr 3.730, utgifter kr 10.706,50. Den ankende part har hatt fri sakførsel for Høyesterett. Saksomkostninger til A og til det offentlige tilkjennes i overensstemmelse med omkostningsoppgaven.

Jeg stemmer for denne dom:

1. B, C og D betaler en for alle og alle for en 25.000 - tjuefemtusen - kroner i oppreisning til A.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B, C og D en for alle og alle for en 17. 365 - syttentusentrehundreogsekstifem - kroner til A.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler B, C og D en for alle og alle for en 30. 730 - trettitusensjuhundreogtretti - kroner til det offentlige.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.