Rt-1987-158
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-02-13 |
| Publisert: | Rt-1987-158 (30-87) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 12/1987, Snr 280/1986 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Pål S. Berg) mot A (Forsvarer: advokat Johan Hjort) |
| Forfatter: | Bugge, Schei, Halvorsen, Michelsen, Justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §255, §256, §284, §288, Skattebetalingsloven (1952) §51, §52, §52, §62, §63, §11, Skattebetalingsloven (1952) |
Dommer Bugge: Fredrikstad byrett avsa 9 oktober 1986 dom med denne domsslutning:
"A, født xx.xx.1935, dømmes for overtredelser av straffelovens §256 jfr. §255 og §284 jfr. §288, 1. ledd, samt lov om betaling og innkreving av skatt av 21.11.1952 §52 nr. 1, 1. ledd, jfr. 2. ledd, og samme lovs §52 nr. 1, 1. ledd, jfr. 2. ledd, jfr. §11 nr. 4, alt sammenholdt med straffelovens §62 og §63, 2. ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder. Herav gjøres 120 - etthundreogtyve - dager ubetinget, mens fullbyrdelsen av den resterende del utstår etter reglene i straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 5 - fem - år uten tilsyn."
I domskonklusjonen er det en skrivefeil, idet den første av henvisningene til skattebetalingsloven av 21 november 1952 gjelder §51 nr 1 første ledd jf annet ledd.
Når det gjelder sakens faktiske omstendigheter og domfeltes personlige forhold, viser jeg til byrettens domsgrunner.
Domfelte har anket over lovanvendelsen for så vidt han er blitt funnet skyldig i grovt underslag av skattetrekksmidler, tiltalebeslutningens post I. Iallfall mener han domsgrunnene er utilstrekkelige for fellelse på dette punkt. Videre anker domfelte over straffutmålingen. Etter hans mening foreligger det slike formildende omstendigheter at fengselsstraffen burde vært satt vesentlig lavere, og gjort betinget i sin helhet. Domfelte anser det også ubegrunnet og i strid med praksis at prøvetiden for den betingede del av straffen er blitt satt til 5 år.
Dommen er også påanket av statsadvokatene i Eidsivating, som påstår straffen skjerpet. Det pekes særlig på at domfellelsen for underslag gjelder et meget stort beløp, nærmere 6 millioner kroner, og at domfelte også er dømt etter straffelovens §284 for å ha forfordelt sine kreditorer med ca 1 million kroner. Etter påtalemyndighetens oppfatning er det ikke grunnlag for en delvis betinget straff.
Jeg behandler først lovanvendelsesanken.
Domfellelsen for underslag bygger på det forhold at domfelte som styreformann og daglig leder i entreprenørfirmaet, som han i det vesentlige eide, ved lønnsutbetalinger til de ansatte i tiden fra januar til august 1982 unnlot å sørge for at foretatte skatte- og påleggstrekk - til sammen kr 5 996 895 - ble avsatt på egen konto og innbetalt til vedkommende kommunekasserere. Midler som stod disponible på firmaets kassakredittkonto ble i stedet benyttet dels til å dekke andre løpende utgifter, og dels til nedbetaling av eldre trekkrestanser.
Domfelte gjør gjeldende at byretten har bygget på en uriktig lovforståelse når den har lagt til grunn at det ved hver enkelt utlønning var tilstrekkelige beløp på kassakredittkontoen til å betale de løpende skattetrekk. Det forelå nemlig også betydelige eldre trekkrestanser, og det var en klar forståelse mellom domfelte og de berørte kommunekasserere at de eldre restansene skulle dekkes først. Dette ble også gjort så langt kassakreditten gav mulighet for det. Domfelte hadde derfor ikke, hevdes det, noen rådighet over kassakredittkontoen i den forstand at han kunne prioritere betalingen av løpende skattetrekk fremfor eldre skattegjeld. Han kan da ikke dømmes for underslag. Saken ligger på dette punkt annerledes an enn det tilfelle som er omhandlet i Rt-1974-471, som byretten har vist til. Under enhver omstendighet er det ikke i domsgrunnene tilstrekkelig klart redegjort for de muligheter domfelte faktisk hadde til å betale løpende skattetrekk.
Jeg finner det klart at anken her ikke kan føre frem. Byretten har, under henvisning til avgjørelsene i Rt-1974-471 og Rt-1974-511, lagt til grunn at fellelse for underslag måtte bero på om domfelte faktisk hadde midler disponible til betaling av skattetrekkene etter hvert som de ble foretatt og forfalt til betaling, og at det er likegyldig om midlene forelå i rede penger eller i form av en kassakreditt som det kunne trekkes på. Retten har videre funnet det bevist at det ved hver enkelt av de utlønninger tiltalepost I gjelder, var tilstrekkelige midler til disposisjon på kassakredittkontoen til at de beregnede skattetrekk kunne vært overført fra denne til skattetrekkskonto, om noen slik hadde vært opprettet, og derfra utbetalt til vedkommende kommunekasserere. Deretter refererer byretten den anførsel domfelte felte har gjort gjeldende, om at han anså seg forpliktet til å dekke de eldre trekkrestansene først. Om dette uttales det i dommen:
"Det sentrale moment må da være at det ved hver enkelt utlønning fortsatt har vært et tilstrekkelig beløp disponibelt på kassekreditten etter at nettolønningene har vært utbetalt, og at tiltalte har hatt herredømme over hvorvidt beløpet skulle avsettes til dekning av det siste skattetrekk, benyttes til dekning av andre gjeldsposter eller til dekning av eldre skattetrekkrestanser. Det forhold at det har foreligget skattetrekkrestanser, har ikke medført noen innskrenkning i tiltaltes handlefrihet i så måte."
Byretten har da etter min mening anvendt loven riktig når den har funnet domfelte skyldig i underslag, og domsgrunnene er det intet å utsette på.
Jeg tar så for meg straffutmålingen. Jeg er kommet til at verken påtalemyndighetens eller domfeltes anke bør tas til følge.
Byretten peker på at det som har diktert domfeltes handlemåte har vært ønsket om å holde bedriften, med et stort antall arbeidsplasser, i gang så lenge det var håp om en løsning. Domfeltes hensikt har vært å betale de skyldige skattetrekk, og betydelige beløp ble også innbetalt i løpet av 1982. Retten fremhever videre at alle oppgaver har vært sendt til myndighetene innen lovens frister, og at den regnskapsmessige side av saken for så vidt har vært uklanderlig. Noen personlig vinning har derfor ikke vært motiverende for domfeltes handlemåte. Etter byrettens oppfatning bør det ikke under disse omstendigheter spille noen vesentlig rolle straffutmålingsmessig at domfelte når det gjelder tiltalepost I er felt for underslag, og ikke for overtredelse av skattebetalingslovens §51. Dette er jeg enig i.
De skattebeløp som er blitt unndradd stat og kommune ved domfeltes forsømmelser, er imidlertid samlet sett av betydelig størrelse, og almenpreventive hensyn må veie tungt. Domfellelsen omfatter også forfordeling av kreditorer med et stort beløp. Noen nedsettelse av straffen kan det derfor ikke være grunnlag for, og heller ikke for å gjøre den helt ut betinget.
På den annen side kan jeg ikke se at det er påkrevd å skjerpe reaksjonen. Den straff byretten har fastsatt, vil være følbar nok for domfelte. Jeg viser ellers til de formildende omstendigheter byretten nevner, også til at de straffbare forhold nå ligger 4 1/2 år tilbake i tiden. Det er ikke hevdet at domfelte kan lastes for dette.
Deldommen vil etter dette bli stående. Jeg antar likevel at det ikke er tilstrekkelig grunn til å forlenge prøvetiden for den betingede del av straffen utover de vanlige to år. Jeg stemmer for denne dom:
I byrettens dom gjøres den endring at prøvetiden for den betingede del av straffen settes til 2 - to - år.
For øvrig forkastes ankene.