Hopp til innhold

Rt-1974-511

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1974-05-15
Publisert: Rt-1974-511
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 51B/1974
Parter: Statsadvokat Knut Hval, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen).
Forfatter: Elstad, Blom, Mellbye, Lorentzen, Gundersen
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §255, §52, §62, §72, Investeringsavgiftsloven (1969) §6, §72, §7


Dommer Elstad: Trondheim byrett avsa 22. januar 1974 dom med slik domsslutning:

«A dømmes for overtredelse av straffelovens §255, lov om merverdiavgift §72 annet ledd, og lov om avgift på investering §7 jfr. §6, jfr. lov om merverdiavgift §72 annet ledd, alt sammenholdt med straffelovens §62 til fengsel i 60 - seksti - dager. Straffens fullbyrdelse utstår etter straffelovens §52 flg. med en prøvetid på 2 - to - år.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for ubetinget fengselsstraff på 45 dager.

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domgrunnene.

Statsadvokaten i Trondheim har påanket dommen. I ankeerklæringen hevdes det at straffen er for lavt utmålt, og at det var uriktig å gjøre fengselsstraffen betinget.

Forsvareren for Høyesterett har reist spørsmål om det var riktig av byretten å domfelle for overtredelse av straffelovens

Side:512

§255 for så vidt angår skattetrekk som var foretatt. I den forbindelse er det vist til Andenæs: Formuesforbrytelsene side 46 og til dom i Rt-1959-1114. Det hevdes at byrettens begrunnelse ikke gir et klart inntrykk av at domfelte hadde disponible midler til å betale skattetrekksbeløpene på det tidspunkt trekkene ble foretatt. Det er hensiktsmessig å behandle dette forhold først.

Det fremgår av dommen i Rt-1959-1114 at straffelovens §255 bare kan anvendes når midler til å betale skattetrekkene er disponible når trekk finner sted. Etter min oppfatning må det i denne forbindelse være uten betydning om midlene finnes i form av kassebeholdning, i bankkonti eller i form av en kassekreditt som det kan trekkes På. Hva angår særskilt det siste forhold, viser jeg til dom avsagt 4. mai 1974 (L.nr. 45 B/1974). Slik jeg oppfatter byrettens dom, er det vurdert om midler var til disposisjon, og byretten er kommet til at så var tilfelle. Således sies det: «Retten finner det bevist at de beløp som tiltalte på denne måten unnlot å innbetale til myndighetene i steden ble disponert til utbetalinger for å holde driften gående.» Og videre sies det i premissene: «Selv om det ikke hadde vært mulig å betale både driftsutgifter og skatter og avgifter, så har tiltalte ved å velge å dekke driftsutgiftene brukt de penger som ellers ville stått til hans disposisjon for innbetaling av skatte- og avgiftsbeløpene, nettopp for å holde selskapets drift gående. Ved å disponere de for hånden værende midler på denne måte, har tiltalte handlet i vinnings hensikt, nemlig for å kunne fortsette driften av selskapet.» Dette antas tilstrekkelig til å vise at byretten har anvendt loven riktig.

Når det gjelder anken over straffutmålingen, har aktor for Høyesterett ikke påstått lengre straff enn byretten utmålte, men har nøyd seg med å påstå den idømte fengselsstraff til ubetinget.

Etter gjeldende praksis skal det ved overtredelser som de aktuelle, anvendes ubetinget fengselsstraff hvis det ikke foreligger særlige grunner for betinget reaksjon. Etter min oppfatning er ikke forholdene i denne saken slik at de gir grunn til å fravike det ellers vanlige. For så vidt viser jeg til den begrunnelse som mindretallet i byretten har gitt, og som jeg i det vesentlige kan slutte meg til. Etter omstendighetene kan det imidlertid være grunn til å redusere straffetidens lengde til fengsel i 45 dager.

Jeg stemmer for denne

dom:

I byrettens dom gjøres disse endringer:

1. Straffen settes til fengsel i 45 - førtifem - dager.

2. Bestemmelsen om å utsette fullbyrdelsen av straffen går ut.

Dommer Blom: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Mellbye, Lorentzen og Gundersen: Likeså.