Rt-1987-764

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1987-06-18
Publisert:	Rt-1987-764 (198-87)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 64/1987, nr 192/1985:
Parter:	1. Rolf Dyrnes Svendsen 2. Tim Greve 3. Andreas Norland 4. Verdens Gang A/S (Advokat Annæus Schjødt) mot A/S Akers Mek. Verksted (Advokat Lars A. Christensen).
Forfatter:	Hellesylt, Philipson, Holmøy, Justitiarius Sandene. Mindretall: Skåre
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Straffeloven (1902) §247, §249, §431, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Tvistemålsloven (1915) §178, §180, Skadeserstatningsloven (1969), Forsinkelsesrenteloven (1976)

Dommer Skåre: I Verdens Gang 4 juni 1980 heter det i hovedoppslaget på første side: "Feil på 25 Aker-rigger". I teksten vises det til at en undersøkelse foretatt av Akergruppen og Det Norske Veritas har gitt alarmerende resultater "som kan føre til at praktisk talt hele den norske rigg-flåten må bygges om. Samtlige rigger av den Aker-bygde H-3-typen (bildet), som er verdens mest utbredte rigg-type, seiler med en konstruksjonsfeil som kan gi totalhavarier." Førstesideoppslaget er utdypet og supplert inne i avisen.

I Verdens Gang 5 juni 1980 sies det at avisen manglet dekning for selve overskriften. Den 7 juni 1980 erkjente avisen at det var fremsatt uriktige og grunnløse påstander om riggene.

A/S Akers Mek. Verksted - senere kalt Aker - tok 19 mars 1981 ut stevning ved Oslo byrett med påstand om erstatning og oppreisning, jf lov 13 juni 1969 nr 26 om skadeserstatning §3-6. Søksmålet ble reist mot journalist Rolf Dyrnes Svendsen, mot de to ansvarlige redaktører Tim Greve og Andreas Norland og mot Verdens Gang A/S. Oslo byrett avsa 10 mars 1983 dom med slik domsslutning:

"De saksøkte, journalist Rolf Dyrnes Svendsen, redaktør Tim Greve, redaktør Andreas Nordland og Verdens Gang A/S v/styrets formann dømmes til en for alle og alle for en å betale kr 500.000,- - femhundretusenkroner - til saksøkeren A/S Akers Mek. Verksted, Oslo. Saksomkostninger tilkjennes ikke. For øvrig frifinnes de saksøkte.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

Dommen bygger på oppreisningsbestemmelsene i skadeserstatningslovens §3-6, etter at retten først hadde kommet til at noe tap for bedriften ikke var påvist.

De saksøkte, Verdens Gang m fl, påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Aker motanket over størrelsen av det tilkjente beløp, og anførte at det var grunnlag for både erstatning og oppreisning. Under forhandlingene for lagmannsretten ble påstanden endret til bare å gjelde oppreisning.

Eidsivating lagmannsrett avsa 31 mai 1985 dom med slik domsslutning:

"I. 1. Rolf Dyrnes Svendsen, Tim Greve og Andreas Norland betaler hver 25.000 - tjuefemtusen - kroner i oppreisning til A/S Akers Mek. Verksted.

2. Verdens Gang A/S betaler 425.000 - firehundreogtjuefemtusen - kroner i oppreisning til A/S Akers Mek. Verksted. Dessuten hefter Verdens Gang A/S solidarisk med Rolf Dyrnes Svendsen, Tim Greve og Andreas Norland for beløpene nevnt under pkt. 1, slik at det samlede ansvar for Verdens Gang A/S er 500.000 - femhundretusen - kroner.

3. Til beløpene nevnt under pkt. 1 og 2 kommer 15 - femten - prosent årlig rente fra den 24. mars 1983 til betaling skjer.

II. 1. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Verdens Gang A/S til A/S Akers Mek. Verksted 78.358 - syttiåttetusentrehundreogfemtiåtte - kroner.

3. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger for lagmannsretten.

III. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynkynnelsen av lagmannsrettens dom."

De saksøkte har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Aker har motanket over størrelsen av de tilkjente beløp.

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

I anledning av ankesaken har det vært holdt bevisopptak ved Oslo byrett til avhør av til sammen 7 partsrepresentanter og vitner. Et av vitnene er nytt. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Etter at lagmannsrettens dom ble avsagt, er redaktør Tim Greve død. Aker har frafalt saken i forhold til dødsboet, jf de påstander som er nedlagt.

De ankende parter - Verdens Gang m fl - har i det vesentlige anført:

Artikkelen 4 juni 1980 inneholdt kritisk omtale av et bestemt produkt, men ikke av bedriften Aker. Allerede av denne grunn er artikkelen ikke injurierende i forhold til straffelovens §247. Dessuten inneholder ikke artikkelen noen beskyldning. Ordet "konstruksjonsfeil" sier ikke at det forelå feil ved riggene som ut fra tidligere erfaring og tekniske muligheter kunne eller burde ha vært registrert. Artikkelen refererer til ny erkjennelse og erfaring om de krav som bør stilles, blant annet på bakgrunn av ulykken med Alexander Kielland noen måneder tidligere. Den inneholder derfor ingen bebreidelser mot noen for tidligere forsømmelser. Også av denne grunn kan den ikke rammes av §247.

Hvis man ser det slik at det er bedriften Aker som omtales, blir spørsmålet om utsagn i artikkelen har vært egnet til å utsette bedriften for "tap av den for hans ... næring fornødne tillit". Som anført reises det i artikkelen ikke kritikk mot noen av de ansatte - allerede av denne grunn kan det ikke ha oppstått et tillitstap. Men dessuten vil ikke bedriftens omdømme kunne påvirkes av det som skrives i en dagsavis. Potensielle riggkontrahenter og finansieringsinstitusjoner har selv sakkyndighet, og vil vite å kreve den nødvendige dokumentasjon. Artikkelen kunne derfor ikke skape tillitskrise i forhold til personer som det var av betydning å ha tillit hos. De forsøk Aker har gjort i retning av å beskrive en slik krise, virker ikke overbevisende. Markedet for denne riggen kunne av andre grunner være for nedadgående. Uavhengige meglere er ikke blitt ført som vitner. Også dementiet må få betydning for vurderingen av om det objektivt foreligger en overtredelse av §247.

Den del av artikkelen 4 juni som inneholder intervju med en fagforeningsleder, utlegger Aker slik at bedriften beskyldes for å ha tilbakeholdt informasjon av økonomiske grunner. De utsagn det gjelder, må imidlertid oppfattes som meningsytringer som ikke er skarpere enn de en bedrift vanligvis må finne seg i fra en arbeidstakerorganisasjon. Det er en forutsetning for å kunne kreve oppreisning at en eventuell ærekrenkelse er straffbar eller uaktsom. For journalist Dyrnes Svendsen - som skrev artikkelen - er dette et spørsmål om det var uaktsomt av ham å stole på de kilder han hadde. Disse kilder har han ikke villet oppgi navnene på.

I denne forbindelse har det betydning at journalist Dyrnes Svendsen hadde betydelig erfaring med saker som gjelder oljeutvinning og sikkerhet, at han hadde et stort kontaktnett, og erfaring med hensyn til å vurdere utsagn fra sine kilder.

Journalist Dyrnes Svendsen hadde tidligere hatt kontakt med den person som var hans primære kilde. Vedkommende var knyttet til det maritime, teknologiske miljø som arbeidet med konstruksjon av rigger. Parten så ikke noe skriftlig materiale som bekreftet at opplysningene var riktige, men han visste at kilden hadde adgang til denne type dokumenter. Parten tok noen dager senere kontakt med to andre på samme kompetansenivå som primærkilden, og fikk bekreftet de opplysninger den første kilde hadde gitt om mangler ved riggen.

Journalist Dyrnes Svendsen er blitt kritisert i lagmannsrettens dom fordi han ikke fulgte opp forslaget fra direktør Rolstad i Aker om å besøke Aker Engineering før artikkelen ble trykket. Etter telefonsamtalen med Rolstad satt parten imidlertid tilbake med en følelse av at hans henvendelse ikke var tatt alvorlig. Når han ikke fulgte opp tilbudet om å besøke bedriften, var det ifølge forklaringene til bruk for Høyesterett "fordi han følte han var i ferd med å komme opp i en situasjon som han hadde opplevet tidligere, følelsen av å bli "overkjørt". Han hadde tidligere opplevet invitasjoner fra store organisasjoner som hadde sterke ønsker om å influere på det han skulle skrive. Han følte seg i en konfliktsituasjon. Han var overbevist om at opplysningene sto til troende. Han var redd for å bli utsatt for noen form for styring."

Den ansvarlige redaktør, Andreas Norland, var fraværende den dag artikkelen ble vurdert for trykking, og har for så vidt ikke noe ansvar for den. Spørsmålet om å kunne pålegge ham et oppreisningsansvar må derfor avhenge av om han har vist uaktsomhet ved å sette journalist Dyrnes Svendsen på den type oppgaver han hadde, eller ved ikke å ha etablert et regelverk eller saksbehandlingsopplegg som gav rimelig sikkerhet for at feil av den art som oppstod ikke ville forekomme, jf strafffritaksgrunnene i straffelovens §431 første ledd annet punktum.

Verdens Gang har et forsvarlig kontrollsystem. En artikkel som denne blir behandlet først i avdelingen og deretter i sentralredaksjonen. Slik ble det gått fram også ved denne anledning. Det er ekstraordinært at så kontroversielt stoff som dette blir trykt uten at de ansvarlige redaktører er informert, men det var ikke gitt noen instruks om hvordan det skulle forholdes når redaktøren var fraværende. Det var heller ikke gitt noen instruks med hensyn til innhenting av uttalelse fra den som omtales, men det må legges til grunn at sentralredaksjonen var orientert om den samtale Dyrnes Svendsen hadde hatt med Rolstad.

Overskriften til kapittel 3 i skadeserstatningsloven, ordlyden i §3-6 og den historiske bakgrunn for bestemmelsen, synes å vise at oppreisning skal være en kompensasjon for personlige lidelser og påkjenninger. En ærekrenkelse kan aldri ha denne type konsekvenser for en juridisk person. Hvis noen tillitsmann eller ansatt personlig lider overlast gjennom omtalen av en bedrift, kan vedkommende selv kreve oppreisning. Det kan ikke være riktig å la bedriften opptre som representant for dem som er knyttet til bedriften - verken i de tilfeller hvor den enkelte selv har et krav eller hvor beskyldningen rammer mer kollektivt. Det ville heller ikke være riktig å la tap av omdømme o l danne grunnlag for et oppreisningskrav. Et slikt tap vil ha økonomiske konsekvenser og må eventuelt tas med i en tapsberegning.

Hvis retten vil pålegge et oppreisningsansvar, må den ved utmålingen bygge på reparasjonshensyn - det må fastsettes et beløp som gir plaster på såret. Det må være uriktig når lagmannsretten ikke legger vekt på tidligere rettspraksis, blant annet med den begrunnelse at så lave beløp som tidligere har vært tilkjent, ikke vil ha noen økonomisk interesse for Aker. Det kan heller ikke være riktig å legge vekt på prevensjonshensyn med utgangspunkt i den ansvarliges økonomi. Prevensjonshensyn kan riktignok begrunne oppreisningsinstituttet, men det kan ikke trekkes inn i den konkrete vurdering ved at det legges vekt på å finne en reaksjon som er følbar for den konkrete injuriant eller hans medansvarlige. Lagmannsrettens premisser viser at den har tatt sikte på å utmåle et beløp som er følbart for Verdens Gang.

Videre må det legges stor vekt på dementiet. Et delvis dementi kom allerede 5 juni og et definitivt dementi kom 7 juni 1980, etter at avisen hadde hatt kontakt med Aker om dementiets utforming.

Det må være uriktig når lagmannsretten tilkjenner Aker renter av oppreisningsbeløpet - regnet fra byrettens dom. Det beror på en misforståelse når lagmannsretten sier at det ikke var fremsatt innvendinger mot rentepåstanden.

De ankende parter - Verdens Gang m fl - har nedlagt slik påstand:

"1. Saken mot sjefredaktør Tim Greve, nå hans dødsbo, heves.

2. Rolf Dyrnes Svendsen, Andreas Norland og Verdens Gang A/S v/styrets formann frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter hos A/S Akers Mek. Verksted."

Ankemotparten - A/S Akers Mek. Verksted - har i det vesentlige anført:

Avgjørende i forhold til straffelovens §247 er om avisens utsagn er egnet til å utsette en næringsdrivende for tap av den nødvendige tillit. Det er ikke noen forutsetning for ansvar at det har inntrådt skadevirkninger - §247 er et faredelikt. Og spørsmålet om fare må vurderes ut fra en vurdering av hvilket inntrykk som formidles til den alminnelige leser. Det er således uten interesse for ansvarsspørsmålet hvordan det tekniske miljø knyttet til Akers kundekrets, reagerte eller kunne tenkes å ville reagere på Verdens Gangs artikkel.

Det er heller ikke riktig når det fra den ankende parts side hevdes at §247 bare rammer utsagn som skyldes uaktsomhet eller annen klanderverdig handling fra injuriantens side. Spørsmålet om det foreligger tilstrekkelig aktsomhet, må vurderes i forhold til §249 nr 3.

Artikkelen rammer ikke bare en bestemt vare. I overskriften hevdes det å foreligge feil ved 25 "Aker-rigger". Aker er både konstruktør og produsent av den riggen som senere konkret nevnes. Riggen representerte Akers første forsøk på å komme inn på oljemarkedet, etter at markedet for bygging av skip sviktet. Riggen hadde stor suksess. Det ble bygd 27 rigger fram til 1980, og dette utgjorde en vesentlig del av det totale antall rigger som ble produsert i verden. Riggen ble regnet som meget driftssikker. Det er åpenbart at påstander om feil eller mangler ved riggene kunne få meget stor betydning for Akers økonomi og renomme. Det må has for øye at artikkelen kom bare et par måneder etter ulykken med Alexander Kielland.

Verdens Gang kan ikke høres med at det med "feil" bare ble referert til ny erkjennelse eller nye erfaringer. Det er naturlig å oppfatte artikkelen slik at det ble hevdet å foreligge feil som burde eller kunne ha vært oppdaget før. Dette understrekes av at det i artikkelen inne i avisen sies at feilen "er verre en tidligere antatt". De feil som omtales, er dessuten av alarmerende karakter, og utsagnskraften av artikkelen underbygges med henvisning til undersøkelser som skal være foretatt av Aker og Det Norske Veritas. Aker diskrediteres ytterligere ved antydninger om at bedriften av økonomiske hensyn ikke ville legge fram resultatet av undersøkelsene. De ankende parter forstod den injurierende virkning og de store konsekvenser artikkelen kunne få for selskapet.

Aker legger til grunn at straffrihetsregelen i straffelovens §249 nr 3 kan få anvendelse på en avis på et sakområde som dette, men journalist Dyrnes Svendsen viste ikke tilbørlig aktsomhet, i hvert fall er dette ikke godtgjort.

Journalist Dyrnes Svendsen har påberopt seg tre kilder, som imidlertid ikke ville fremstå. Det er grunn til å tvile på de opplysninger som han har gitt om kildenes kvalifikasjoner og plassering, og om det de skal ha sagt. På det tidspunkt artikkelen ble skrevet, forelå det overhodet ingen undersøkelser av riggen. Det virker påfallende at tre angivelig godt orienterte kilder likevel skal ha referert til slike undersøkelser. Det er grunn til å tro at journalisten har basert seg på løse rykter, og man kan ikke se bort fra at konkurrenter har vært interessert i å plante infamerende opplysninger. I så fall foreligger grov uaktsomhet.

Det må ellers legges vekt på at journalist Dyrnes Svendsen hele tiden måtte regne med at kildene ikke ville fremstå. Likevel har han ikke sørget for at dokumentasjon for de angivelige undersøkelser ble forelagt for ham og sikret som bevis.

Aker burde i hvert fall ha kommet til orde. Journalist Dyrnes Svendsen hadde en samtale med direktør Rolstad, som ikke kjente til noen undersøkelser og som bad ham komme til konferanse i Aker Engineering. Journalisten hadde ikke forsvarlig grunn til ikke å etterkomme anmodningen. I hvert fall skulle han ut fra det som forelå, gitt artikkelen en helt annen form.

Også fra Verdens Gangs side er utvist uaktsomhet. Journalisten hadde en viss erfaring som reporter i saker som gjaldt oljeutvinning. Det fant ikke sted noen reell kritisk vurdering av artikkelens innhold og om kildebruken til tross for at sentralredaksjonen anså artikkelen for å være av oppsiktsvekkende karakter. Disse forhold og det at artikkelen likevel ble trykt uten at noen av de ansvarlige redaktører ble informert, må få betydning ved vurderingen av redaktør Norlands ansvar. Det kan ikke være sørget for forsvarlige kontrollrutiner.

Både ordlyden i skadeserstatningslovens §3-6, lovforarbeidene og reelle hensyn taler for at også en juridisk person kan tilkjennes oppreisning. Det er to typer skader som i hvert fall kan komme i betraktning. For det første vil en ærekrenkelse kunne være en personlig påkjenning for medarbeiderne i en bedrift. Bedriften må kunne opptre som bærer av de interesser medarbeiderne har i at det reageres overfor injurierende utsagn. I denne forbindelse er det grunn til å legge vekt på den fellesskapsfølelse som eksisterer innenfor en bedrift. For det annet vil en injurie kunne få betydning for bedriftens renomme og for arbeidsmiljøet i bedriften. Dette kan skade bedriften uten at konkrete tap kan beregnes.

Ved utmålingen må det legges vekt på at injuriene var meget alvorlige og at det foreligger betydelig uaktsomhet. Videre må tas hensyn til de økonomiske interesser som er berørt på begge sider. I dette ligger at det må legges vekt på de alvorlige konsekvenser en artikkel som denne kunne få for en bedrift av Akers størrelse. Det må også tas hensyn til det store antall personer som måtte føle seg personlig berørt.

Etter ankemotpartens mening er det i samsvar med morarenteloven å tilkjenne renter av de oppreisningsbeløp som ble fastsatt av byretten.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Saken mot sjefredaktør Tim Greve, nå hans dødsbo, heves.

2. Rolf Dyrnes Svendsen, Andreas Norland og Verdens Gang A/S v/styrets formann frifinnes og tilkjennes saksomkostnionger for alle retter hos A/S Akers Mek. Verksted."

På samme måte som byretten og lagmannsretten er jeg kommet til at Aker må tilkjennes oppreisning, men jeg er kommet til et annet resultat når det gjelder oppreisningens størrelse.

Oppreisningskravet bygger på skadeserstatningslovens §3-6. Det er en forutsetning for å kunne pålegge et erstatnings- eller oppreisningsansvar etter første ledd i bestemmelsen at noen har krenket "en annens ære eller privatlivets fred". Det første alternativ inneholder en henvisning til alle utsagn som kan rammes av straffelovens §247. Foreligger det en slik injurie, vil ansvar etter §3-6 første ledd kunne på legges ikke bare den som har fremsatt utsagnet, men også redaktøren for et trykt skrift som kan ha overtrådt straffelovens §431 første ledd om redaktøransvar, jf Rt-1979-1590. §3-6 annet ledd om medansvar og eventuelt selvstendig ansvar for eier og utgiver av trykt skrift, får i vår sak bare betydning i forhold til Verdens Gang. Jeg viser i denne forbindelse til innstillingen i 1955 fra Straffelovrådet om ansvar for rettskrenkelser i trykt skrift, side 68 om betegnelsen utgiver. Det fremgår her at denne betegnelse er forutsatt ikke å omfatte en vanlig redaktør.

På samme måte som byretten og lagmannsretten finner jeg at artikkelen i Verdens Gang den 4 juni 1980 hadde slikt innhold at den var egnet til å utsette Aker for tap av den tillit som er nødvendig for bedriftens næring, jf straffelovens §247 fjerde alternativ.

I overskriften på første side, og også i den etterfølgende artikkel, omtales "feil" ved de rigger som var blitt bygd. Det er naturlig å oppfatte dette slik at det dreide seg om feil som tidligere burde ha vært kjent. Dette understrekes etter min mening av utsagnet i artikkelen om at svakhetene er "verre enn tidligere antatt". Verdens Gang kan etter min mening ikke høres med at artikkelen var slik å forstå at det dreier seg om feil ved riggene som det etter tidligere innsikt og målemetoder ikke hadde vært mulig å erkjenne.

Ikke enhver uberettiget kritikk av en vare rammes av §247 fjerde alternativ. Av betydning for om forholdet rammes vil være hvilken virkning kritikken generelt kan få for virksomheten til den som produserer og markedsfører varen, og hvor alvorlige konsekvensene kan bli. Hvor grensen her skal trekkes, må bero på et skjønn, hvor det også legges vekt på artikkelens form. Jeg tilføyer at selv om det ikke er noe vilkår for å konstatere overtredelse av §247 at det påstås eller indikeres uansvarlighet eller andre klanderverdige forhold, vil utsagn i denne retning kunne bidra til å forsterke den skadefare kritikken etter sitt eget innhold ellers kunne medføre.

Det dreier seg i vår sak om en rigg som Aker selv hadde konstruert og bygd, som var produsert i et stort antall og som utgjorde en vesentlig del av den samlede produksjon i gruppen. Det er åpenbart at artikkelen kunne få meget vesentlig betydning for bedriftens generelle omdømme og fremtidige virksomhet. Det økonomiske aspekt understrekes i selve artikkelen ved de utsagn som fremkommer - i form av intervju med en fagforeningsleder - om at man ikke kan se bort fra at "økonomien alltid har gått foran sikkerheten".

Det har også betydning at artikkelen fikk en dramatisk og kategorisk form og at den angir å bygge på undersøkelser foretatt av Aker selv og Det Norske Veritas - det vil si på kilder som skulle være pålitelige.

Det er ikke noe vilkår for å kunne anvende §247 at utsagnet faktisk har fått skadevirkninger. Det er heller ikke avgjørende at bedriftens forretningsforbindelser kunne få den dokumentasjon som ville vise om artikkelen var uriktig. Det avgjørende er den informasjon artikkelen formidler. Det etterfølgende dementi har ingen betydning for spørsmålet om §247 objektivt sett er overtrådt.

Jeg er videre enig med lagmannsretten i at utsagnene i artikkelen er fremsatt forsettlig. Avisen har vært fullt klar over betydningsinnholdet av de ord som er benyttet. Noe annet er heller ikke påstått. Det er på det rene at artikkelen hadde et uriktig innhold - det forelå ingen undersøkelse av riggene.

Det neste spørsmål er derfor om journalist Dyrnes Svendsen i en eventuell straffesak skulle ha vært frifunnet etter straffelovens §249 nr 3 fordi han "har uttalt sig til berettiget varetagelse av eget eller andres tarv" og "det godtgjøres at han i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet". Prosedyren i saken gjelder bare aktsomhetsspørsmålet.

Det fremgår av anførslene fra Verdens Gangs side at journalist Dyrnes Svendsen skal ha bygd på informasjon fra en bestemt person og at opplysningene fra denne kilde ble foreholdt to andre. Journalist Dyrnes Svendsen sier i sin forklaring at alle tre kilder hadde en utdannelse og stillingsmessig posisjon som skulle tilsi at de hadde innsikt i de spørsmål artikkelen gjaldt, og han hevder at de hadde adgang til den type dokumenter som det ble referert til. I hvert fall for primærkildens vedkommende var det allerede før artikkelen ble skrevet på det rene at han ikke ønsket å stå fram. Det er ikke anført at de to andre var villige til å fremstå.

Slik bruk av anonyme kilder reiser særlige spørsmål. Den journalist som velger å bygge sin kritikk på kilder som ikke vil stå fram, tar en særlig risiko når han i tro på sine kilder setter fram ærekrenkende beskyldninger. Viser det seg at grunnlaget for beskyldningene svikter, kan journalistens egen forklaring om hvorfor han mente seg å være på trygg grunn, vanskelig være avgjørende for vurderingen av om han har godtgjort tilbørlig aktsomhet. Det er tale om en partsforklaring som ikke kan etterprøves. Skulle den legges til grunn, ville det ligge i journalistens hånd å dekke seg bak sine egne uverifiserbare forsikringer om hvor gode grunner han hadde for å stole på sine kilder.

Det foreligger imidlertid også forhold som viser at journalist Dyrnes Svendsen ikke handlet aktsomt. Jeg peker først på at artikkelen ikke helt ut hadde dekning i det kildene hadde sagt. Ifølge journalist Dyrnes Svendsens forklaring - slik den er referert i byrettens dom - ville kildene ved etterfølgende henvendelse ikke gå god for artikkelens innhold. Videre synes journalist Dyrnes Svendsen ikke å ha gjort noe forsøk på å få dokumentert de undersøkelser som skulle være gjennomført - noe som kunne være en rimelig sikkerhetsforanstaltning. Det synes som det ikke engang ble stilt spørsmål til kildene om de hadde noen dokumentasjon - ifølge byrettens dom benektet kildene ved journalistens etterfølgende henvendelse at de hadde skriftlig bevismateriale. Jeg tilføyer at den gjengivelse av journalist Dyrnes Svendsens forklaring som finnes i byrettens dom og som jeg her har henvist til, ikke er imøtegått i hans forklaring til bruk for Høyesterett.

Det må videre legges stor vekt på den telefonsamtale journalist Dyrnes Svendsen hadde med direktør Rolstad i Aker. Som lagmannsretten må jeg legge til grunn at Rolstad i telefonsamtalen sa at han ikke kjente til noen rapport som gikk ut på at riggene hadde kontruksjonsfeil. Det er videre på det rene at han også inviterte journalisten til et møte i Aker Engineering for en drøftelse av saken. Under referatet av de ankende parters anførsler har jeg gjengitt journalistens forklaring på hvorfor han ikke gjennomførte et slikt besøk. Jeg kan ikke se at den begrunnelse han har gitt, unnskylder hans handlemåte.

Jeg tilføyer - og det gjelder alle ledd i min begrunnelse - at aktsomhetsspørsmålet må vurderes i sammenheng med at artikkelen gjaldt en alvorlig og oppsiktsvekkende sak, og at journalist Dyrnes Svendsen valgte å gi uttrykk for at det dreide seg om klart beviste forhold. Jeg finner det klart at journalisten ikke har oppfylt aktsomhetskravet i §249 nr 3.

Det neste spørsmål er så om Andreas Norland kan holdes ansvarlig som ansvarlig redaktør. Han var fraværende på reise da artikkelen ble inntatt i avisen.

Etter straffelovens §431 første ledd første punktum kan en redaktør straffes dersom publikasjonen offentliggjør noe som ville ha pådratt ham straffansvar om han hadde kjent innholdet. Etter annet punktum er han imidlertid straffri dersom han godtgjør at det ikke kan legges ham noe til last med hensyn til innholdet "eller tilsyn med eller rettledning eller instruks for hans stedfortreder, medarbeidere eller underordnede".

I forklaringene til bruk for Høyesterett har representanter for avisen gitt en beskrivelse av den behandling artikkelutkastet fikk i reportasjeavdelingen og sentralredaksjonen ("desken"). Det knytter seg betydelig usikkerhet til disse forklaringer, blant annet fordi det er en viss forskjell mellom den forklaring fra journalist Dyrnes Svendsen som er gjengitt i byrettens dom, og de forklaringer som nå foreligger. Uansett hva som legges til grunn, er det på det rene at kontrollen sviktet i det foreliggende tilfelle, og det er ikke gitt en tilfredsstillende forklaring på hvordan det kunne skje. Det kan under disse omstendigheter ikke anses godtgjort at redaktør Norland har oppfylt den aktsomhetsplikt han har etter §431 første ledd.

Det neste spørsmål blir så om oppreisning bare kan tilkjennes bestemte personer eller også en rettslig enhet - et aksjeselskap eller annen juridisk person. Dette spørsmål har ikke tidligere vært forelagt Høyesterett, men slikt ansvar er blitt pålagt i enkelte andre rettsinstanser.

Ordlyden i §3-6 sier etter min mening ikke noe bestemt om dette - den taler om "skade av ikke økonomisk art". Den ankende part har lagt vekt på at i bestemmelsens forløpere, blant annet i §19 i straffelovens ikrafttredelseslov, tales om oppreisning for "tort og smerte" - et uttrykk som etter hans mening bare passer for fysiske personer, og som må forutsette at oppreisningen tilkjennes vedkommende personlig. Det kan ikke ha vært meningen med de ord som ble brukt i tillegg - "annen skade av ikke økonomisk art" å utvide denne ramme.

Dette er jeg ikke enig i. Uttrykket "tort og smerte" er gammelt og har neppe noen gang hatt noen avklart betydning i forhold til spørsmålet om oppreisning til juridiske personer. Det kan under enhver omstendighet neppe ha vært meningen at ordene skulle ha noen avgrensende betydning i forhold til "annen skade av ikke økonomisk art" som er det alternativ loven nå benytter alene. Lovforarbeidene synes heller ikke å ha forutsatt noen sondring mellom fysiske og juridiske personer med hensyn til oppreisningsadgangen. Riktignok er spørsmålet om oppreisning til juridiske personer ikke nevnt ved noen av de lovrevisjoner som har funnet sted, men de generelle hensyn som har vært avgjørende for regelverkets utforming, peker i retning av at noen slik forskjellsbehandling i hvert fall ikke har vært tilsiktet. Dette gjelder prevensjonshensynet og ønsket om å kunne bruke oppreisningsinstituttet hvor tap vanskelig lar seg bevise, se blant annet Straffelovkomiteens innstilling (1937) om ærekrenkelser, side 25-28. Begge disse hensyn gjør seg gjeldende enten den krenkede er en fysisk eller juridisk person. Jeg ser etter dette ingen avgjørende grunn til at juridiske personer ikke skulle kunne tilkjennes oppreisning.

Denne konklusjon bygger på en forutsetning om at også en juridisk person kan lide en skade av ikke økonomisk art, men jeg finner at det er tilfellet. En bedrift eller annen organisasjon kan få sitt omdømme skadet gjennom en injurie, og det kan oppstå samarbeidsvanskeligheter og andre problemer i det indre miljø. Riktignok kan denne type skade gi grunnlag for erstatningskrav, men jeg finner dette ikke avgjørende når erstatningsmomentene vanskelig lar seg verifisere og måle. Dessuten mener jeg at en juridisk person vil kunne anses som bærer av de interesser de enkelte ansatte kan ha på grunnlag av den krenkelse de føler personlig.

Etter bevisførselen mener jeg at Aker er påført skade som nevnt foran. Artikkelen må ha hatt umiddelbare konsekvenser både i forhold til omverdenen og innad i bedriften, og i hvert fall grupper av medarbeiderne må ha følt en personlig belastning. Selv om disse konsekvenser må ha vært forholdsvis kortvarige, blant annet sett i lys av dementiet, mener jeg som byretten og lagmannsretten at et oppreisningsansvar er på sin plass. Jeg er enig med lagmannsretten i at for journalist Dyrnes Svendsen og for redaktør Norland bør beløpet settes til kr 25 000 for hver av dem.

Lagmannsretten har benyttet adgangen etter §3-6 annet ledd til å fastsette et oppreisningsbeløp for Verdens Gang ut over det solidaransvar avisen har for oppreisning fastsatt etter første ledd. Jeg er enig i en slik løsning.

Spørsmålet om hvor stort oppreisningsbeløp som bør fastsettes for Verdens Gang er vanskelig. Det må legges vekt på at beskyldningene var alvorlige og at det foreligger forholdsvis grov uaktsomhet fra journalistens side. Det kan også legges vekt på avisens økonomi og betydningen av de interesser som er krenket. Men samtidig må det utøves et skjønn hvor man etter min mening bør være forsiktig med å akkumulere betydningen av argumenter som peker i retning av et høyt oppreisningsbeløp. Blant annet vil jeg reservere meg mot å legge for stor vekt på injuriantens økonomi. Prevensjonshensynet vil ha betydning selv om oppreisningsansvaret betyr en moderat økonomisk belastning, og sett fra et reparasjonssynspunkt vil en variasjon etter injuriantens økonomi være lite ønskelig. Når det gjelder betydningen av den injuriertes interesse, må man etter min mening ha som utgangspunkt at selv om tapssynspunkter kan inngå i oppreisningsgrunnlaget, må refleksjoner om størrelsen av et eventuelt tap ha begrenset vekt: Erstatning for tap skal prinsipalt gis på grunnlag av en tapsberegning, og Aker har frafalt erstatningskravet. Det ville heller ikke være rimelig å akkumulere de personlige enkeltinteresser som tilsier at bedriften krever oppreisning.

Det er usikkert hvordan disse synspunkter bør slå ut her. Jeg er imidlertid kommet til at det oppreisningsbeløp som lagmannsretten har pålagt Verdens Gang utover avisens solidaransvar, er vesentlig for høyt. Det bør etter min mening fastsettes til 200 000 kroner. Ved siden av de generelle synspunkter som jeg allerede har nevnt, legger jeg vekt på det dementi Verdens Gang brakte allerede 7 juni 1980.

Etter min mening gir ikke morarenteloven hjemmel for å kreve renter av det oppreisningsbeløp som er fastsatt av byretten eller av det lavere beløp jeg har gått inn for. Mine vurderinger bygger på dagens pengeverdi. I disse vurderinger - som er sterkt skjønnspregede - har jeg funnet det unødvendig å trekke inn også rentesynspunkter.

Selv om oppreisningsbeløpet blir satt noe ned, mener jeg at anken i det vesentlige bør anses som forgjeves og at saksomkostninger for Høyesterett bør ilegges i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Motanken har ikke ført fram, men den har ikke hatt noe å si for omfanget av saken og kan ikke få betydning ved omkostningsavgjørelsen. Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Når det gjelder fordelingen mellom de ankende parter av ansvaret for saksomkostninger, gjelder tvistemålslovens §178. Jeg mener at Verdens Gang alene bør holdes ansvarlig for saksomkostninger for Høyesterett.

Det er fremlagt arbeidsoppgave som viser at de ankende parters omkostninger for Høyesterett utgjør 140 200 kroner, hvorav 20 200 kroner er dekning for utgifter. Oppgaven bør legges til grunn.

Da jeg etter domskonferansen vet at jeg er i mindretall med hensyn til oppreisningens størelse, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Hellesylt: Jeg er i det vesentlige enig med førstvoterende når det gjelder grunnlaget for å ilegge oppreisningsansvar. Når det gjelder størrelsen av det ansvar som bør ilegges Verdens Gang, har jeg et annet syn.

Lovens regel er at det kan ilegges slik erstatning for skade av ikke-økonomisk art som retten finner rimelig. Det skal ut fra rimelighet utmåles en økonomisk oppreisning for skade som ikke direkte kan måles i penger. Avgjørelsen må bli skjønnsmessig. Loven stiller ikke opp bestemte kriterier for skjønnet, og det må være adgang til en forholdsvis fri rimelighetsvurdering ut fra tilfellets egenart. Det nivå oppreisningsansvar i andre saker har ligget på - disse har gjeldt krenkelser av enkeltpersoner - vil kunne gi en viss støtte ved vurderingen i sammenliknbare tilfelle, men gir liten veiledning i en sak som denne. Det er tale om feilaktige, alvorlige beskyldninger i landets mest utbredte avis, framsatt som dagens hovedoppslag. Grunnlaget for opplysningene var ikke forsvarlig, og avisen var kjent med at Aker bestred dem. Beskyldningene rammet en storbedrift i dens viktigste produkt, den rigg Aker selv hadde konstruert, bygd og solgt i et betydelig antall og som dessuten var bygd av andre bedrifter på lisens. Aker-konsernet har tusener ansatte. Det sier seg selv at et betydelig antall personer må ha vært engasjert på forskjellige nivåer i forbindelse med utviklingen, produksjonen og salget av riggen, som ifølge avisen led av "konstruksjonsfeil som kan gi totalhavari". Jeg finner ikke grunn til å tvile på at både ledelsen i Aker og mange andre som hadde del i æren - og ansvaret - for riggen, følte seg rammet både personlig og på bedriftens vegne, selv om ingen navn var nevnt. Artikkelen kom i kjølvannet av Alexander Kielland-havariet. På denne bakgrunn og med sitt innhold framstod den som krenkende og egnet til å volde meget stor økonomisk skade for Aker. Jeg må imidlertid legge til grunn at det ikke er ført bevis for lidt økonomisk tap. De uriktige opplysninger ble dessuten dementert få dager senere. Likevel finner jeg det nødvendig å gå vesentlig høyere enn det har vært gjort i andre saker, dersom oppreisningsansvaret skal framstå og oppfattes som en høvelig markering av en æresoppreisning for bedriften og de personer som på egne og bedriftens vegne har kjent seg krenket.

Jeg mener oppreisningen bør være omtrent i den størrelsesorden som byretten og lagmannsretten kom fram til. Hensett til dagens pengeverdi og de år som er gått, finner jeg 750 000 kroner passende. Av dette beløp bør journalist Dyrnes Svendsen og redaktør Norland svare kr 25 000 hver.

Anken må sies å ha vært forgjeves, og jeg er enig med førstvoterende når det gjelder saksomkostningsspørsmålet. Jeg stemmer for denne dom:

I. Saken mot sjefsredaktør Tim Greve, nå hans dødsbo, heves.

II. 1. Rolf Dyrnes Svendsen og Andreas Norland betaler hver 25 000 - tjuefemtusen - kroner i oppreisning til A/S Akers Mek. Verksted.

2. Verdens Gang A/S betaler 700 000 - sjuhundretusen - kroner i oppreisning til A/S Akers Mek. Verksted. Verdens Gang A/S hefter i tillegg solidarisk med Rolf Dyrnes Svendsen og Andreas Norland for beløpene nevnt under punkt 1.

3. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse - domsslutningens post II, jf post III - stadfestes.

4. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Verdens Gang A/S til A/S Akers Mek. Verksted 140 200 - etthundreogførtitusentohundre - kroner.

5. Fristen for oppfyllelse er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.