Hopp til innhold

HR-1987-1483-S

Fra Rettspraksis
Sideversjon per 22. okt. 2018 kl. 08:05 av Import (diskusjon | bidrag) (XML-importering)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1987-12-03
Publisert: HR-1987-01483s
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 1483/1987, jnr. 779/1987
Parter:
Forfatter: Michelsen, Philipson, Schei
Lovhenvisninger: Veitrafikkloven (1965) §31, Straffeprosessloven (1981) §388, §3


A, født xx.xx.1968, ble av politiet i Larvik den 15. oktober 1987 siktet for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jfr. §3,

"ved at han 21. september 1987 ca kl. 0200 i Hedrum, på fv. 169 i gamle Bommestadbakkene, som fører av Audi Quattro personbil med kjennetegn LS 31700, ikke kjørte tilstrekkelig aktpågivende og varsomt, idet han holdt en for høy hastighet etter forholdene, og herunder mistet kontrollen over kjøretøyet og kjørte ut av veibanen på høyre side og inn i et tre, med den følge at B døde, og at C ble sterkt skadet, og store materielle skader oppsto."

Ved påtegning samme dag begjærte politiet forhørsrettens samtykke til fortsatt beslag av siktedes førerkort. Larvik forhørsrett avsa 20. oktober 1987 kjennelse om at politiets begjæring ikke ble tatt til følge. Politiet påkjærte avgjørelsen til Agder lagmannsrett, som 2. november 1987 avsa kjennelse med slik slutning:

"Førerkortet til A, født xx.xx.1968, kan holdes beslaglagt av politiet til saken mot ham er endelig avgjort."

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og gjør gjeldende at forhørsrettens avgjørelse er riktig. Han anfører blant annet at årsaken til ulykken må antas å være at bilens eier, som satt ved siden av siktede, koplet inn bilens differensialsperre uten at siktede var klar over det, slik at bilen ikke lenger kunne styres på normal måte. Siktedes forklaring synes akseptert av de polititjenestemennene som kom til ulykkesstedet og de som senere har avhørt siktede. Årsaken til ulykken er i så fall ikke noe straffbart forhold, og det synes heller ikke å være til stede skjellig grunn til mistanke om straffbarhet, selv om saken selvfølgelig må etterforskes. Videre anføres at lagmannsrettens angivelse av hastigheten til "i alle fall ... omkring 70 km/t" ikke synes å være relatert til sakens kjente fakta. Det synes heller ikke å være dekning i saksdokumentene for lagmannsrettens oppfatning om at bilen delvis har vært i gal kjørebane før ulykken skjedde. Siktede anfører at ulykkesbilens hastighet og plassering i kjørebanen like før ulykken var forsvarlig hvis det ikke var blitt manipulert med bilens differensialsperre. Slik saken stiller seg, anses det ikke å være grunnlag for beslag av førerkortet før en eventuell straffesak er avgjort.

Siktede er som biloppretter svært avhengig av å kunne flytte på biler i sitt arbeid.

I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:

"Agder lagmannsretts kjennelse av 2. november 1987 blir å oppheve."

Politiet er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Det dreier seg i denne saken om et videre kjæremål, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har da bare den kompetanse som går frem av straffeprosessloven §388.

Det er fra den kjærende parts side ikke gjort gjeldende at lagmannsretten har begått feil i saksbehandlingen, eller at retten har lagt en uriktig tolking av en lovforskrift til grunn for sin avgjørelse. Kjæremålsutvalget vil dog føye til at lagmannsretten riktig har bygget på den rettsoppfatning som går frem av utvalgets kjennelse i Rt-1984-183 som retten har vist til.

I kjæremålserklæringen hevdes det at lagmannsretten på flere punkter har bygget sin kjennelse på en uriktig bevisbedømmelse. Etter straffeprosessloven §388 ligger det utenfor kjæremålsutvalgets kompetanse å overprøve lagmannsrettens bevisvurdering.

Da den kjærende part således ikke har påberopt noen kjæremålsgrunn som utvalget har anledning til å ta opp til avgjørelse, må kjæremålet avvises.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet avvises.