Rt-1984-183
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1984-01-19 |
| Publisert: | Rt-1984-183 (33-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 19. januar 1984 i l.nr. 117/1984. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Tønseth, Sinding-Larsen, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, §33, Straffeprosessloven (1887) §411, §22, §31, Veitrafikkloven (1965) |
Det var utferdiget siktelse for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jfr. §17 annet ledd, og Vest-Telemark forhørsrett hadde avsagt kjennelse om at førerkortet kunne holdes beslaglagt til straffesaken var endelig avgjort.
Siktede påkjærte til Agder lagmannsrett som 12. desember 1983 nektet beslag av førerkortet.
I lagmannsrettens kjennelse heter det bl.a.:
«Man anser det unødvendig å ta standpunkt til om siktede A på grunnlag av de nå foreliggende opplysninger med skjellig grunn mistenkes for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jfr. §17, annet ledd. Verken hensynet til trafikksikkerheten eller allmene hensyn ellers krever at siktedes førerkort blir holdt beslaglagt nå, jfr. vegtrafikkloven §33, nr. 5 sammenholdt med §33 nr. 1 i samme lov.
Spørsmålet om inndragning av førerkortet må bli å avgjøre etter en eventuell fellende dom.»
Politimesteren påkjærte til Høyesteretts kjæremålsutvalg som bemerket:
«Saken gjelder videre kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse, og kjæremålsutvalgets kompetanse er derfor begrenset til å omfatte lagmannsrettens saksbehandling og tolking av en lovforskrift, jfr. straffeprosessloven §411 tredje ledd nr. 2 og 3.
Når politimesteren har anført at det er en uriktig lovtolking av veitrafikkloven §33 nr. 5 når lagmannsretten har basert sin avgjørelse på en skjønnsmessig vurdering av hvorvidt hensynet til trafikksikkerheten eller almene hensyn nødvendiggjør beslag, skal bemerkes at Høyesteretts kjæremålsutvalg gjennom en rekke avgjørelser har slått fast at lagmannsretten har kompetanse til å prøve alle sider ved saken, jfr. bl.a. Rt-1971-1272, Rt-1975-789 og kjennelse av 15. juli 1983, l.nr. 804/1983.1)
1) Rt-1983-1420. 1
Den begrunnelse lagmannsretten har gitt for å nekte beslag av førerkortet gir imidlertid uttrykk for en uriktig tolking av veitrafikkloven §33 nr. 5 i annen henseende.
Vurderingstemaet i den foreliggende sak er om hvorvidt det er grunn til mistanke for et straffbart forhold - nemlig overtredelse av veitrafikkloven §31 første ledd, jfr. §17 annet ledd - og i tilfelle om det også må antas at forholdet vil lede til inndragning av førerkort, jfr. Rt-1975-789. Når ikke uaktsomheten er liten ved å overlate motorvognen til en person som er alkoholpåvirket slik som angitt i veitrafikkloven §22, har Høyesterett regelmessig anvendt ubetinget fengselsstraff. Det har da også vært uttalt at det straffemessig sett neppe er grunn til å vurdere bileieren som overlater kjøringen til en promillekjører lempeligere enn den aktive promillekjører, jfr. bl.a. Rt-1971-356. I disse tilfellene leder domfellelsene regelmessig til inndragning av førerkortet etter veitrafikkloven §33 nr. 1, se Torgersen og Engstrøm: «Vegtrafikkloven og trafikkreglene med kommentarer», Rt-1983-416.
Lagmannsrettens begrunnelse må forstås derhen at loven §33 punkt 5 stiller strengere krav til nødvendigheten av beslag av førerkort på etterforskningstidspunktet enn det som er vurderingstemaet etter paragrafens punkt 1 når inndragningsspørsmålet skal avgjøres etter at endelig dom er falt. Lagmannsretten skulle istedet ha vurdert om det forhold som gir grunn til beslag, er av en slik karakter at man kan regne med at beslaget følges opp med inndragningsbeslutning når forholdene som ga grunn til beslag, er fastslått ved rettskraftig avgjørelse, jfr. Justisdepartementets rundskriv av 4. oktober 1978 26 punkt b. Videre skulle retten ha vurdert om det er skjellig grunn til mistanke om overtredelse av veitrafikkloven §17 annet ledd, og om det i tillegg er en noe høyere grad av sannsynlighet for domfellelse enn det vanligvis ligger i kravet om skjellig grunn til mistanke, se NOU 1981:13 under punkt 5. februar 2 på side 19. Det skal bemerkes at formålet med beslagsinstituttet er å fjerne farlige førere fra trafikken, og at det anses riktig snarest mulig å ta en slik fører ut av trafikken når loven vilkår for dette først er oppfylt, se NOU 1981:13 punkt 5. februar 1 på side 18 og ovennevnte rundskriv fra Justisdepartementet side 26 punkt c. For ordens skyld skal nevnes at når det i kjennelse inntatt i Rt-1972-701 sluttelig er bemerket:
«I de tilfelle som omfattes av loven §33 nr. 5, må vurderingen også omfatte hvorvidt det er grunnlag for å foreta inndragning før straffesaken er endelig avgjort.»,
så må dette oppfattes derhen at uttalelsen vedrører sannsynligheten for endelig domfellelse, som er nevnt ovenfor.
Etter dette blir lagmannsrettens kjennelse å oppheve.
Kjennelsen er enstemmig.»