HR-1988-213-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-05-19 |
| Publisert: | HR-1988-00213k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 213 K/1988, jnr 63/1988. |
| Parter: | A (advokat Leif Eriksen) mot B (advokat Frode Folkestad). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Hellesylt, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Sameigelova (1965) §11, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §181, Sameigelova (1965), §15 |
Ved stevning av 11. mars 1985 anla A søksmål ved Jæren herredsrett mot B med krav om fastsettelsesdom for at han hadde innløsningsrett etter sameieloven §11 til den 1/24-del av et utmarkssameie som B hadde ervervet fra C.
Jæren herredsrett avsa 11. februar 1986 dom med slik domsslutning:
"1. B frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Dommen ble avsagt under dissens fra rettens formann.
A påanket herredsrettens dom. Gulating lagmannsrett avsa 7. januar 1988 dom med slik domsslutning:
"1. A har innløsningsrett til 1/24 del av eiendommen X, gnr. 51, bnr. 11 i Y og Z, gnr. 51, bnr. 2 i Æ.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten."
Saksforholdet for øvrig fremgår av de avsagte dommer. A har i rett tid påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at omkostningsavgjørelsen er i strid med loven. Den kjærende part har blant annet anført:
"Avgjørelsen er begrunnet med at saken var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for motparten til å la den komme for retten.
Tvilen er anført å knytte seg til det forhold at nærværende sak ikke var helt lik en sak som ble avgjort av Gulating lagmannsrett den 15. desember 1981, og som også angikk innløsning av en andel i den samme sameiestrekning.
Forskjellen består i at i sistnevnte sak hadde selgeren av andelen ervervet denne særskilt, mens selgeren i nærværende sak ervervet den samtidig med kjøp av et gårdbruk. I begge saker ble andelen solgt sammen med gårdsbruk.
Ved begge de nevnte dommer er det slått fast at angjeldende sameiestrekning er et vanlig (personlig) sameie, ikke et jordfellesskap (realsameie), og at andelene dermed ikke "ligg til" fast eiendom, jfr. sameieloven §11 femte ledd. En anke over dommen av 15. desember 1981 ble nektet fremmet av Kjæremålsutvalget ved kjennelse av 2. april 1982.
Etter den kjærende parts oppfatning må da hans innløsningsrett etter loven §15 første ledd være utvilsom og absolutt, uten at det kan ha noen betydning om selgeren av andelen i sin tid ervervet den særskilt eller samtidig med erverv av et gårdsbruk."
Henvisningen til sameieloven §15 første ledd i foregående avsnitt skal trolig gjelde §11 første ledd.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for Kjæremålsutvalget."
B har i tilsvar gitt uttrykk for at han aksepterer lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Han har videre anført i tilsvaret:
"Omkostningsavgjørelsen er ikke i strid med loven, og den bygger på det faktum som lagmannsretten har lagt til grunn for sin dom, et faktum som etter tvistemålsloven §181 annet ledd skal legges til grunn ved kjæremålsbehandlingen.
I både den foreliggende sak og i den sak det er henvist til har retten vurdert de fremsatte innløsningskrav. Det er ikke riktig at retten har fastslått at sameiet Obrestadheia er et personlig sameie og ikke et realsameie. Disse betegnelse er forøvrig ikke brukt i sameieloven tekst og det er den konkrete tilknytningen mellom den overdratte eiendom og den tilhørende part som er vurdert. Dette fremgår også klart av lagmannsrettens omkostningsavgjørelse som må bli å stadfeste.
Motpartens standpunkt innebærer ikke at han aksepterer at det er grunnlag for det innløsningskrav den kjærende part har fremsatt."
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Motparten tilkjennes saksomkostninger for Kjæremålsutvalget."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Avgjørende for kjæremålssaken er om lagmannsretten har avgjort saksomkostningsspørsmålet "i strid med loven", jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Lagmannsretten har funnet at "saken har vært så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for Augedal til å la den komme for retten," tvistemålsloven §172 annet ledd, og har ikke tilkjent saksomkostninger, verken for herredsretten eller lagmannsretten. Dette har lagmannsretten begrunnet slik:
"Anken har ført frem og B har tapt saken. Men saken har vært så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for Augedal å la den komme for retten, hvorfor saksomkostninger ikke bør tilkjennes, verken for herredsretten eller lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd, jfr. §180 annet ledd.
Det som kunne volde tvil for Augedal var om nærværende sak var helt lik saken som ble avgjort ved Gulating lagmannsretts dom av 15. desember 1981. I sistnevnte sak hadde selgeren av sameieandelen ervervet denne separat, altså uten samtidig å erverve gårdsbruket, mens omsetningen av sameieandelen og gården skjedde samtidig både for selgeren og kjøperen i den foreliggende sak."
Høyesteretts kjæremålsutvalg er enig med lagmannsretten i at saken var tvilsom. Lagmannsretten har funnet at tvilspørsmålet ikke var løst ved lagmannsrettsdommen av 15. desember 1981 hvor saksforholdet var annerledes. Utvalget kan etter dette ikke se at saksomkostningsspørsmålet kan anses avgjort i strid med loven.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjæremålet har ikke ført fram. Kjæremålsmotpartens påstand om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tas til følge med 600 kroner i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 600 - sekshundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.