Rt-1988-676
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-06-28 |
| Publisert: | Rt-1988-676 (197-88) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 86B/1988, snr 13/1988. |
| Parter: | Aktor statsadvokat Iver Huitfeldt mot 1. A (Forsvarer: advokat Ole A Bachke jr) 2. B (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae) 3. C (Forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen) |
| Forfatter: | Backer, Bugge, Endresen, Aasland, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §39, Straffeprosessloven (1981) §252, §315, Straffeprosessloven (1887), §229, §232, §267, §268, §49, §54, §62, Fengselsloven (1958) §41, §359 |
Dommer Backer: Gulating lagmannsrett avsa 5. desember 1987 dom som for A, B og C har denne domsslutning:
"A dømmes for forbrytelser mot straffeloven §233 første og annet ledd, §268 annet ledd, jfr. §267, §229, 1. straffalternativ, jfr. §232, og §229, 1. straffalternativ, som felles straff med resttiden etter Gulating lagmannsretts dom av 17. oktober 1986, jfr. fengsell. §41, jfr. straffeloven §54 nr. 3 og straffeloven §62, til fengsel i 20 - tjue - år, hvorfra går 178 - ethundreogsyttiåtte - dager for utholdt varetektsfengsel.
Påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende sikringsmidler mot A som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a-f for en tid av inntil 10 - ti - år.
B dømmes for forbrytelser mot straffeloven §233, første og annet ledd, og §268 annet ledd, jfr. §267, som felles straff med resttiden etter Karmsund herredsretts dom av 10. november 1986, jfr. fengsell. §41, jfr. straffeloven §54 nr 3 og straffeloven §62, til fengsel i 15 - femten - år, hvorfra går 178 - ethundreogsyttiåtte - dager for utholdt varetektsfengsel.
Påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende sikringsmidler mot B som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a - f for en tid av inntil 10 - ti - år.
C dømmes for forbrytelser mot straffeloven §268 annet ledd, jfr. §267, §268 annet ledd, jfr. §267, jfr. §49, og §229, 1. straffalternativ, som felles straff med Haugesund forhørsretts dom av 4. august 1986, jfr. straffeloven §54 nr. 3 og §62, til fengsel i 2 - to - år, hvorfra går 43 - førtitre - dager for utholdt varetektsfengsel.
C frifinnes for en forbrytelse mot straffeloven §229 første ledd."
Jeg nevner at den første av de domfelte på gjerningstidspunktet het A, men har har senere forandret navn til Ax.
Dommen var for As vedkommende avsagt under dissens, idet rettens formann og en annen av de juridiske dommere stemte for at straffen skulle settes til fengsel i 18 år.
Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom.
A og B har anket over straffutmålingen. De mener at straffen er for streng og at sikringsbemyndigelse bare burde ha vært gitt for inntil 5 år.
C har anket over saksbehandlingen og straffutmålingen. Han hevder at lagmannsrettens dom må oppheves for så vidt som han er dømt for medvirkning til grovt ran og forsøk på grovt ran, da man ikke av tiltalebeslutningen og spørsmålsskriftet sammenholdt med domsgrunnene kan se om loven krav til medvirkning er tilfredsstilt. Under enhver omstendighet mener C at straffen er for streng, da hans eventuelle medvirkning er svært perifer.
Under ankeforhandlingen har Cs forsvarer utenom anken tatt opp som en saksbehandlingsfeil at lagrettens påtegning på spørsmålsskriftet om ransforsøket var grovt, lyder: "Ja, med mer enn 3 stemmer". Dette er ikke tilstrekkelig for fellelse.
Jeg er kommet til at ankene bør tas til følge for så vidt som straffen settes ned for Cs vedkommende og lengstetiden for bruk av sikringsmidler overfor A og B settes ned til 5 år. Ellers er jeg kommet til at ankene må forkastes.
De tre domfelte hadde alle drukket og gått på narkotiske stoff i til dels lengre tid, da de om kvelden 10. juni 1987 traff hverandre og sammen med en fjerde person begav seg til den 88 år gamle D, der A tidligere hadde vært leieboer sammen med sin daværende samboer. Formålet med besøket var dels å treffe den tidligere samboer, men for alle de domfelte også å skaffe seg brennevin eller tabletter eller begge deler. De hadde imidlertid ikke planlagt ran. Da de kom frem, spurte de etter As tidligere samboer, som ikke var i huset. Det utviklet seg deretter slik at A og B nokså umiddelbart gikk løs på D og slo ham i gulvet. Det videre handlingsforløp er beskrevet slik i spørsmålsskriftet:
"Mens han lå nede ble han slått og/eller sparket i hodet og overkroppen. Han ble også slått i hodet med øks flere ganger. Han ble hoppet eller trådt på slik at brystkassen ble knust, hvoretter det oppsto betydelige indre blødninger og bristning av hjertet og hjerteposen, slik at han døde."
C deltok ikke i dette, men gjorde tvert imot et forgjeves forsøk på å stoppe mishandlingen av D.
Fra Ds hus borttok de fire som var der, Ds lommebok, to bankbøker, endel tabletter og noe brennevin, samt Ds bil. De tre domfelte er i denne forbindelse funnet skyldig i grovt ran.
Alle fire begav seg avsted i bilen, som etter en tid kjørte utfor veien. B var på dette tidspunkt falt helt sammen og deltok ikke i det som senere skjedde.
De tre andre gikk bort til et hus i nærheten, der den 75 år gamle E og hennes 35 år gamle sønn F bodde. De brøt seg inn. Det var midt på natten, og de som bodde i huset var gått til ro. A er funnet skyldig i under det videre handlingsforløp å ha legemsbeskadiget både E og hennes sønn og for å ha ranet E og forsøkt å rane sønnen. C er bare funnet skyldig i å ha deltatt i forbrytelsene mot sønnen. E ble stukket eller skåret i underarmen med kniv og slått flere ganger i hodet med en flaske. Begge de fornærmede ble tvunget til å spise Mogadon-tabletter så de sovnet. Ransforsøket mot F gikk særlig ut på å få ham til å utlevere nøkkelen til sin bil, slik at gjerningsmennene kunne fortsette sin reise i denne. Han ble truet med kniv.
A er meget sterkt kriminelt belastet, og han er nå funnet skyldig i flere grove forbrytelser. Ved straffutmålingen må drapet på D veie tyngst. Det dreier seg her om et drap som ble begått for å lette eller skjule en annen forbrytelse og som ble forøvet under særdeles skjerpende omstendigheter. Drapshandlingen ble foretatt over noen tid, og skjedde på en usedvanlig opprørende og grufull måte. Også den brutale mishandlingen av E må telle sterkt mot A. I begge tilfelle foreligger det en hensynsløs voldsbruk overfor en eldre person som ikke hadde noen muligheter for å sette seg til motverge. På denne bakgrunn finner jeg ikke grunn til å fravike lagmannsrettens straffutmåling.
Når det gjelder lengstetiden for bruk av sikringsmidler, fastsatt etter straffeloven §39 nr 3 annet ledd, vil jeg peke på at retten om nødvendig kan forlenge denne tiden. Jeg kan ikke se at det er noe sterkt behov for allerede nå å gi sikringsbemyndigelse for så lang tid som 10 år etter at domfelte har sonet den meget betydelige fengselsstraff. Jeg finner etter dette at lengstetiden for bruk av sikringsmidler kan settes til 5 år.
B er også meget sterkt kriminelt belastet. Han er funnet skyldig i drapet på D og for grovt ran i forhold til denne, men han deltok ikke i de straffbare handlinger hos E og hennes sønn. Jeg viser til det som ovenfor er sagt om drapshandlingen. Dette får også betydning for vurderingen av Bs forhold. Jeg bygger som lagmannsretten på at A var den mest aktive ved gjennomføringen av drapet, men at B var en fullverdig deltaker i det hele.
På denne bakgrunn kan jeg ikke se at det er grunn til å sette ned straffen. Når det gjelder spørsmålet om lengstetiden for bruk av sikringsmidler, vurderer jeg saken på samme måte som for A. Også for B bør lengstetiden settes til 5 år.
For Cs vedkommende behandler jeg først saksbehandlingsanken.
Straffebudet om ran i straffeloven §267 omfatter medvirkning, jf bestemmelsens tredje ledd. Etter straffeprosesslovens §252 første ledd nr 3 og 4 skal tiltalebeslutningen inneholde opplysning om hvilket straffebud som påstås anvendt, med gjengivelse av innholdet så langt det er av betydning for saken, og en kort, men så vidt mulig nøyaktig gjengivelse av det forhold som tiltalen gjelder, med opplysning om tid og sted. Etter §315 første ledd er gjenstand for spørsmålene til lagretten det forhold tiltalen gjelder. C var tiltalt for grovt ran og for forsøk på grovt ran. I tiltalebeslutningen og i spørsmålene om disse handlinger er medvirkning nevnt i gjengivelsen av lovteksten og enten direkte eller forutsetningsvis i gjerningsbeskrivelsen. Etter fast praksis er dette tilstrekkelig. Det kreves ikke at man av tiltalebeslutningen eller spørsmålsskriftet skal kunne kontrollere at lovanvendelsen er riktig med hensyn til de krav som er stilt til medvirkningen. Kontrollen må i tilfelle skje overfor lagmannens protokollerte rettsbelæring. Når det gjelder situasjonen under den tidligere straffeprosesslov, vises til Rt-1977-758, uttalelsen på side 761. Det har ikke vært meningen å gjøre noen endring i dette ved den nåværende lov, jf Ot prp nr 35 (1978-79) side 216.
Jeg tilføyer at i det foreliggende tilfelle ble utkastet til spørsmålsskrift forelagt også for Cs forsvarer, som ikke hadde noe å bemerke til det. Det ble ikke krevet protokollert noe fra lagmannens rettsbelæring.
Lagmannsrettens domsgrunner kan og skal ikke begrunne lagrettens lovanvendelse. For øvrig er det som står i domsgrunnene om at C gjorde et forgjeves forsøk på å stoppe mishandlingen av D, ikke uforenlig med at han er dømt for ran i forhold til D.
Anken over saksbehandlingen kan ikke føre frem.
Når det gjelder det forhold vedrørende saksbehandlingen som forsvareren har tatt opp utenfor anken, peker jeg på at Høyesterett kan ta hensyn til forholdet dersom retten mener at det foreligger en saksbehandlingsfeil, jf straffeprosessloven §359 annet ledd nr 4. Umiddelbart virker det uforklarlig at det utenfor tilleggsspørsmålet om ranet er grovt, er gitt slik påtegning: "Ja, med mer enn 3 stemmer." I innledningen til tilleggsspørsmålet står det - på samme måte som i innledningen til alle de andre spørsmål i spørsmålsskriftet - "For å svare ja på dette spørsmål kreves mer enn 6 stemmer". På denne bakgrunn mener jeg at man må kunne legge til grunn at det foreligger en feilskrift, og at tilleggsspørsmålet i virkeligheten er besvart med ja med mer enn 6 stemmer.
Tilbake står Cs straffutmålingsanke.
C er dømt for å ha deltatt i ran overfor D og ransforsøk overfor F. Videre er han dømt for legemsbeskadigelse av F, som ble tvunget til å svelge 4 Mogadon-tabletter mens C holdt ham. C synes å ha spilt en nokså perifer rolle ved foretakelsen av disse straffbare handlinger. Han har tydeligvis vært under et visst press fra de andre, og hans medvirkning har vært liten. Men han har vært med på ferden. Hans kriminelle belastning er forholdsvis beskjeden. På denne bakgrunn finner jeg at straffen for hans vedkommende kan settes til fengsel i 1 år og 6 måneder.
A og B har siden lagmannsrettens dom vært ytterligere 206 dager i varetektsfengsel og tilkommer fradrag for dette.
Jeg stemmer for denne dom:
1. I lagmannsrettens dom gjøres disse endringer: a) For A settes lengstetiden for sikring til 5 - fem - år.
I straffen fragår for A ialt 384 - trehundreogåttifire - dager for varetektsfengsel. b) For B settes lengstetiden for sikring til 5 - fem - år.
I straffen fragår for B ialt 384 - trehundreogåttifire - dager for varetektsfengsel. c) For C settes straffen til fengsel i 1 - ett - år og 6 måneder med fradrag av 43 - førtitre - dager for varetektsfengsel.
2. Ellers forkastes ankene.