Rt-1977-758

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1977-08-23
Publisert:	Rt-1977-758
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 117/1977
Parter:	Statsadvokat Rolf Harto, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort).
Forfatter:	Løchen, Christiansen, Mellbye, Schweigaard Selmer, Andreas Endresen
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §147, §162, §182, §185, §257, §258, §260, §263, §270, §333, §62, §63, Legemiddelloven (1964) §20, §21, §22, §43, Veitrafikkloven (1965) §24, §31, §6

Dommer Løchen: Agder lagmannsrett avsa 2. mai 1977 dom med slik domsslutning:

«A dømmes for forbrytelse mot strl. §162, l. ledd, for overtredelser av lov om legemidler og gifter av 20.6.1964 §43, annet og tredje ledd og §43 første ledd jfr. §20, §21, §22 og forskrifter om narkotika gitt ved Kgl. resolusjon av 6.1.1965 §1 nr. 4, jfr. bilag II og I, for forbrytelser mot strl. §257, strl. 258 jfr. §257, strl. §185, 2. ledd jfr. §182 første ledd 2. straffalternativ, strl. §147 og for overtredelse av vegtrafikklovens §31 jfr. §6, første og annet ledd alt sammenholdt med strl. §62 første ledd, §63 annet ledd og §263 til fengsel i 2år og 9 måneder - to år og ni måneder.

I fengselsstraffen fragår 253 - tohundrogfemtitre - dager for utholdt varetektsfengsel.»

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.

Side:759

Domfelte har anket over saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen.

Anken over saksbehandlingen gjelder utformingen av hovedspørsmål 1 i det spørsmålsskrift som ble forelagt lagretten. Dette spørsmål innledes slik:

«Er tiltalte A skyldig i til et større antall personer eller mot betydelig vederlag eller under andre særlig skjerpende omstendigheter ulovlig å ha overdratt eller medvirket til å overdra stoff som etter lov eller regler fastsatt med hjemmel i lov ansees som narkotika, ved sommeren 1976 i Kristiansand å ha overdratt eller medvirket til å overdra amfetamin og/eller hasj til et større antall personer og/eller mot betydelig vederlag og/eller under andre særlig skjerpende omstendigheter således: a) ved en anledning å ha solgt 17 poser amfetamin for kr. 1200 til A.»

Deretter følger beskrivelse av ytterligere 16 tilfelle hvor domfelte skal ha overdratt amfetamin til forskjellige personer, i ett tilfelle også hasj. Etter denne oppregning slutter spørsmålet slik: «eller en vesentlig del av ovenfornevnte overdragelser og/eller kvanta, eller medvirket hertil?»

I ankeerklæringen er anken over saksbehandlingen begrunnet slik av forsvareren:

«Jeg tok før rettsbelæringen underhånden opp med lagmannen om ikke lagretten burde svare på de 17 underpunkter hver for seg, slik at man fikk en klar oversikt over hvilke fakta lagretten fant bevist, og la til grunn for sin besvarelse av spørsmålene. Dette ble avvist, og resultatet ble derfor at lagretten svarte på disse spørsmål under ett. - - -Slik som spørsmålet ble forelagt for lagretten er det ikke mulig å vite hvilke av de enkelte underpunkter lagretten har funnet bevist, og derfor heller ikke mulig å kontrollere om de faktiske forhold som lagretten har lagt til grunn for sin besvarelse av spørsmålet innebærer en forbrytelse mot Strl. §162, nemlig at en eller flere av de tre straffbarhetskriterier som §162 oppstiller ble funnet bevist av lagretten.

Jeg er oppmerksom på at det ofte er vanlig å stille spørsmålet på denne måte, men der hvor det gjøres skyldes det at det ikke er mulig å spalte opp spørsmålet i konkrete underpunkter. Dette kan eksempelvis gjelde ved innbrudd, forsikringsbedrageri eller lignende, hvor det er uhensiktsmessig å spesifisere hver enkelt gjenstand. I dette tilfelle hadde det imidlertid vært like enkelt for lagretten å besvare de 17 underpunkter hver for seg, og det ville da vært mulig for retten, og i neste omgang for Høyesterett å ta standpunkt til hvorvidt Strl. §162 var overtrådt, eller om de forhold, som lagretten fant bevist, riktigere burde vært subsummert under Legemiddellovens bestemmelser.

Slik som spørsmålet ble stillet og besvart er det derfor ikke mulig å vite hvilke faktiske forhold lagretten har funnet bevist, og det er derfor heller ikke mulig å ta standpunkt til om Strl. §162 eller Legemiddellovens bestemmelser skulle vært anvendt på forholdet. Dette er særlig viktig i det foreliggende tilfelle, fordi de kvanta tiltalte

Side:760

hadde overdratt, og det antall personer han hadde overdratt til, var så små og få, at man - også om man legger til grunn den forutsetning at lagretten har funnet tiltalte skyldig i samtlige underpunkter - befinner seg i grenseområdet mellom Strl. §162 og Legemiddellovens bestemmelser.»

Om lovanvendelsen heter det i ankeerklæringen blant annet:

«Statsadvokaten gav i sin prosedyre overfor lagretten uttrykk for at han ikke fant det naturlig å bygge på at domfelte hadde overdratt amfetamin og hasj til et større antall personer, og heller ikke mot et betydelig vederlag, men at det i saken forelå særdeles skjerpende omstendigheter, og at forholdet derfor burde henføres under Strl. §162.

Tiltalte bestred at forholdet kunne henføres under Strl. §162, men var enig i at forholdet burde subsummeres under Legemiddellovens bestemmelser, både for de forholds vedkommende som han erkjente seg skyldig i, og for de forhold som han ikke erkjente seg skyldig i, for det tilfelle at lagretten fant ham skyldig i disse, helt eller delvis. I betraktning av at straffeutmålingen formodentlig ville avhenge av hvilken lovbestemmelse forholdet ble subsummert under var det derfor særlig viktig å få klarlagt hvilke særlig skjerpende omstendigheter som forelå, for å kunne kontrollere om disse er av en art og kvalitet, som gjør det rimelig å føre forholdet inn under Strl. §162. Jeg bad som tiltaltes forsvarer endel av lagmannens rettsbelæring protokollert på dette punkt, og henviser til det som ble protokollert. I denne forbindelse vil domfelte gjøre gjeldende at de omstendigheter som lagmannen pekte på i sin rettsbelæring ikke er tilstrekkelig, til at det kan anses å foreligge særlig skjerpende omstendigheter.- - -»

Protokollasjonen lyder: «I tilknytning til rettsbelæringen vedk. spørsmål 1 ba forsvareren protokollert følgende: «For så å komme til poenget - spørsmålet om §162 er anvendelig i vår sak fordi overdragelsene er skjedd under andre særlig skjerpende omstendigheter - så blir dette klarligvis en vurdering. Denne vurdering må i dette tilfelle bero på hva lagretten finner bevist. Men hvis lagretten etter de vitneprov den har hørt - jeg tenker da bl.a. på B og C's vitneprov og minner om B's «Hadde ikke Einar Figenschou kommet med denne amfetaminen, hadde mye elendighet vært unngått.» - hvis altså lagretten etter vitneprovene, finner å måtte legge til grunn at tiltalte gjennom sin virksomhet i Kristiansand i de to sommermånedene i l 976 virket aktivt med til å introdusere og bringe amfetaminen til miljøet i Kristiansand, og direkte eller gjennom mellommenn skapte en del nye brukere av dette stoff - herunder også nye brukere som var mindreårige, d.v.s. under 20 år - hva flere vitner har forklart - og i atskillig utstrekning vært behjelpelig med å sette sprøyter, så vil dette samlet sett etter min oppfatning være slike andre særlig skjerpende omstendigheter som loven stiller som vilkår, og §162 vil da være anvendelig.»

Anken over straffutmålingen begrunnes med at straffen er altfor streng sammenlignet med tilsvarende tilfelle, at det ikke er tatt

Side:761

tilstrekkelig hensyn til at domfelte har hatt en vanskelig oppvekst, og at prognosen for hans fremtidige utvikling synes god.

Jeg finner at anken må forkastes i sin helhet.

Når det gjelder anken over saksbehandlingen, er utgangspunktet at overdragelse m.v. av narkotika under de omstendigheter som §162 nevner, av loven er gjort til ett straffbart forhold, omfattende den samlede virksomhet. Hvorvidt det i den konkrete sak foreligger et straffbart forhold, beror på en samlet vurdering av de foreliggende omstendigheter. Det kan tenkes at et enkelt moment da er utslagsgivende, men også et samvirke mellom flere momenter vil kunne gi et fellende svar. Jeg viser til Rt-1974-750. Om tiltalte er skyldig i forbrytelse mot §162, kan det da bare spørres om i ett spørsmål. Det er således korrekt når det i dette spørsmål er inntatt de alternative vilkår som er oppstilt i §162 - overdragelse av narkotika til et større antall personer, overdragelse mot betydelig vederlag eller overdragelse under andre særlig skjerpende omstendigheter. Jeg viser til Rt-1912-215, 1934 807, 1964 1368 og 1970 791. Denne spørsmålsform er nødvendig også av den grunn at ulike sider av tiltaltes virksomhet kan være avgjørende for de forskjellige lagrettemedlemmers fellende svar, men de skal ved avgjørelsen da telle sammen.

I spørsmål 1 er domfeltes virksomhet spesifisert i en rekke enkeltforhold, og etter en vurdering av handlingene er det i tiltalen og spørsmålet til lagretten oppstilt som et vilkår for å kjenne domfelte skyldig i forbrytelse etter straffelovens §162 at han i hvert fall finnes å ha foretatt en vesentlig del av de i spørsmålet nevnte overdragelser og/eller overdratt en vesentlig del av de nevnte kvanta. Jeg finner denne spørsmålsstilling riktig. Den gir den enkelte lagrettemann anledning til å foreta en samlet vurdering av den aktivitet han finner bevist, og av om denne aktivitet går inn under de vilkår straffelovens §162 oppstiller. Å spalte domfeltes virksomhet opp i 17 enkeltspørsmål vil i dette tilfelle ikke gi de enkelte lagrettemedlemmer anledning til å gi uttrykk for hvorledes de etter en samlet vurdering bedømmer domfeltes forhold.

Det er riktig at denne spørsmålsform, som innebærer anvendelse av skjønnsmessige og til dels alternative kriterier både i den rettslige karakteristikk og i den faktiske gjerningsbeskrivelse, ikke gjør det nøyaktig klart hva domfelte har gjort, og at kontrollen med lovanvendelsen ikke lar seg gjennomføre på basis av spørsmålets gjerningsbeskrivelse. Spørsmålsutformingen skal imidlertid ikke tjene dette formål. Kontrollen med lovanvendelsen må skje overfor lagmannens rettsbelæring. Det er den vurdering som lagmannen gir uttrykk for som i tilfelle kan prøves gjennom anke til Høyesterett. Lovens forutsetning er at når lagretten svarer ja, har mer enn 6 lagrettemedlemmer funnet bevist at tiltalte har utøvet en virksomhet som etter lagmannens rettsbelæring er tilstrekkelig til fellelse. Enkelthetene i denne bevisbedømmelse lar seg derimot ikke overprøve.

Når det gjelder anken over lovanvendelsen, har forsvareren gjort gjeldende at de omstendigheter som lagmannen peker på i sin retts-

Side:762

belæring ikke er tilstrekkelig til at det kan anses å foreligge særlig skjerpende omstendigheter. Etter min mening er den rettsoppfatning lagmannen i sin rettsbelæring har gitt uttrykk for tilstrekkelig og riktig, når lagretten finner de der nevnte forhold bevist.

Når det gjelder straffutmålingen, finner jeg ikke at det er grunnlag for å endre lagmannsrettens avgjørelse. Lagmannsretten har gjort utførlig rede for de straffutmålingsmomenter som gjør seg gjeldende, og jeg er enig i det som er sagt. Jeg legger videre vekt på at domfelte er dømt for omsetning av amfetamin. Stoffet har sterke vanedannende egenskaper og gir sterk avhengighet og må anses som et «hardt» narkotikum, jfr. uttalelsene i Rt-1975-574. Domfelte har introdusert stoffet i Kristiansand. Jeg finner domfeltes samlede virksomhet så omfattende og alvorlig at jeg ikke kan finne at den straff lagmannsretten har fastsatt står i åpenbart misforhold til det straffbare forhold.

Siden lagmannsrettens dom har domfelte sittet ytterligere 113 dager i varetektsfengsel.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

I straffen fragår i alt 366 - tre hundre og sekstiseks - dager for varetektsfengsel.

Dommer Christiansen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Mellbye, Schweigaard Selmer og Andreas Endresen: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Rolf E. Schreiner, byrettsdommer Dagfinn Breistein og byfogd Asbjørn Sæverås):- - -

A er født xx.xx.1952. Han oppgir å være blikkenslager av yrke - - - - . Han er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han er uformuende og har i 1976 ikke hatt arbeid og inntekt. Han har 9-årig folkeskole - ungdomsskole, 1-års yrkesskole med teknisk tegning som fag. Dessuten har han et kranførerkurs - varighet 1 måned. Han har ikke avtjent verneplikt og som grunn er oppgitt ryggskade og narkotikamisbruk. Han fikk førerkort i 1972, men det ble inndratt i 1975.

Ved beslutning av 3. mars 1970 fra statsadvokaten i Eidsivating ble en sak mot tiltalte vedk. strl. §260 og vegtrafikkloven §31, jfr. §24 overført til barnevernsnemnda. Ved dom av Oslo forhørsrett av 14. juli 1971 ble han dømt for overtredelse av strl. §258 jfr. §257, §260, §270 og legemiddellovens §43 til 6 måneders fengsel som er sonet. Ved Nedre Romerike forhørsretts dom av 10. mai 1972 ble han idømt 45 dagers fengsel betinget for overtredelse av legemiddellovens §43. Endelig ble han, ved Nedre Romerike forhørsretts dom av 14. desember 1973 idømt 120 dagers betinget fengsel for forbrytelse mot strl. §270 og forseelse mot strl. §333. Dommen ble fullbyrdet da vilkårene for betinget dom ikke ble overholdt. Han er også bøtlagt to ganger, i juni 1972 og i desember 1975 begge ganger for overtredelse av vegtrafikkloven. - - -

Det fremgår ikke av spørsmålet til lagretten og lagrettens svar, hvilke av de 3 alternative betingelser nevnt i strl. §162 første ledd som lagretten har

Side:763

ansett bevist. Med den bevisføring som har funnet sted må imidlertid retten legge til grunn at lagretten har bygget på at det har vært tale om overdragelser og medvirkning til overdragelse av amfetamin under særlig skjerpende omstendigheter, bl.a. fordi tiltalte har virket aktivt med til å introdusere og bringe amfetaminen til Kristiansand, til å skape nye brukere av dette stoff - tildels brukere under 20 år - og ved opplæring i intravenøst inntak. Det virker også skjerpende at amfetaminen er et farlig narkotisk stoff - vesentlig farligere enn den hasj som det miljø han kom i kontakt med var fortrolig med fra tidligere. Til dette kommer at det har vært foretatt salg på åpen gate og at mellommenn er brukt.

Både når det gjelder den overtredelse av strl. §162 første ledd og av legemiddelloven som tiltalte er kjent skyldig i, kommer som skjerpende omstendigheter at han tidligere har to dommer som bl.a. gjelder overtredelse av legemiddelloven. Også de forhold som er omhandlet under tiltalens post 11 punkt b, c og d må anses for å være av alvorlig art. Dette gjelder særlig punkt d som inkluderer en «spleis» tiltalte var med på sammen med andre pasienter innlagt på psykiatrisk klinikk. Det synes ikke som tiltalte hittil har vist noen virkelig vilje til å holde seg borte fra narkotika - verken overdragelse. kjøp eller bruk. Hans framferd under de to månedene i Kristiansand preges av en viss kynisme og hensynsløshet med tildels truende opptreden overfor brukere han hadde fått et tak på.

Endelig er i skjerpende retning tatt hensyn til at almenpreventive hensyn tilsier at det reageres strengt overfor den slags overdragelser, kjøp og besittelse som det her er tale om.

De forbrytelser mot straffeloven som tiltalte er kjent skyldig i utover forbrytelsen mot strl. §162 første ledd, kan med noen rett - når det sees bort fra kjøpet av falsk førerkort - sies å være av ikke særlig alvorlig art. Her kommer imidlertid det forhold inn at han også tidligere er dømt for vinningsforbrytelser. Overtredelsen av vegtrafikklovens §31, jfr. §6, 1. og 2. ledd er, i samsvar med strl. §63 annet ledd. ansett som en skjerpende omstendighet ved utmålingen av fengselsstraffen.

I formildende retning er lagt vekt på at tiltalte har tilstått de forhold som er medtatt under tiltalebeslutningens post II uten at politiet var kommet på sporet av disse kjøp m.v. For post II punkt a er det regnet med at hans medvirkning har vært av forholdsvis beskjeden art. At virksomheten i Kristiansand var forholdsvis kortvarig er av formildende art, men på den annen side kommer at dette først og fremst skyldtes politiet. Det var intet i tiltaltes opptreden som tydet på at virksomheten skulle ha en slik tidsbegrensning.

Det er fremlagt personundersøkelser som viser at tiltalte har hatt en vanskelig oppvekst i et hjem, som på grunn av faren, må ansees som lite egnet til å skape et skikkelig fotfeste i livet. Dette understøttes av fremlagte uttalelser fra Universitetets Psykiatriske Klinikk, hvor tiltalte har vært innlagt i tiden 29.1 .-9.4. 1976 og 30.4.-6.5. 1976. Tiltalte har overfor klinikken gitt uttrykk for at han er interessert i fortsatt behandling. En uttalelse fra stadslegen i Hamar av 25. april 1977 viser at tiltalte, etter stadslegens oppfatning, har oppført seg godt i fengslet og at han er innstillet på å eliminere sitt medikamentforbruk. Endelig har det vært pekt på at tiltalte - ved løslatelse innen en viss tid - er sikret arbeid på Elverum. Retten har tillagt disse forhold rimelig vekt i formildende retning.

Side:764