Rt-1986-1239
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1986-11-21 |
| Publisert: | Rt-1986-1239 (427-86) |
| Stikkord: | Konkurs, Skifte, Familierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 21. november 1986 i l.nr. 172 B/1986 |
| Parter: | A's konkursbo (advokat Jan Terje Bårseth - til prøve) mot B (advokat Gudmund Kuvås). |
| Forfatter: | Backer, Røstad, Philipson, Schei, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Skifteloven (1930) §59, Dekningsloven (1984) §7-3, §7-4, Tvistemålsloven (1915) §157, §159, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §253, Ektefelleloven (1927) §43, §40, Dekningsloven (1975) §2-2, §6-1 |
Dommer Backer: A og C giftet seg 10. juni 1970. Ektefellene hadde vanlig felleseie. Samlivet ble brutt fra årsskiftet 1979/80, og de ble separert ved dom av 6. mai 1980. De er senere skilt ved bevilling. Hustruen er gift igjen. Hun heter nå B.
Ved brev av 23. desember 1980 til Gauldal skifterett begjærte hustruen offentlig skifte. Det ble foretatt utlodning i boet 25. oktober 1983. Ifølge denne skulle A overta boets aktiva med fradrag av løsøre for 7350 kroner. Han skulle betale 147886,88 kroner til B som hennes kontantandel. I medhold av skifteloven §40 annet ledd omgjorde skifteretten 11. november 1983 utlodningen, slik at det endelige beløp ble 159333,88 kroner. Skifteretten hadde tidligere, ved beslutning av 21. oktober 1983, i medhold av skifteloven §59 første ledd bestemt at det skulle tas arrest for fru B's tilgodehavende i en personbil og et forsikringskrav på brannerstatning tilhørende A's rådighetsdel av fellesboet.
Etter begjæring av skattefogden i Sør-Trøndelag tok Gauldal skifterett ved kjennelse av 21. desember 1983 A's bo under behandling som konkursbo. Under bobehandlingen oppsto det tvist med B som saksøker og boet som saksøkt om hvordan hennes krav skulle dekkes. Hun hevdet at arresten ga henne separatistrett i boet, mens boet bare ville anerkjenne henne som en uprioritert fordringshaver.
Gauldal skifterett avsa 11. oktober 1984 kjennelse med slik slutning:
«1. Saksøkte frifinnes.
2. B erstatter A's konkursbo v/bobestyreren adv. Jan Terje Bårseth saksomkostninger med 4500 - firetusenfemhundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.»
B påanket kjennelsen til Frostating lagmannsrett, som 13. juni 1985 avsa dom med slik domsslutning:
«1. B gis fortrinnsrett til dekning av sin boslodd etter skifte av hennes og A's fellesbo stor kr. 159333,88, i forsikringssum fra Forsikringsaktieselskapet Vesta etter brann i seter tilhørende gnr. 232 bnr. 2 i X den 21. september 1983, samt i salgssum for personbil med kjennetegn VX 31980. Fortrinnsretten omfatter også 12% årlige renter av boslodden fra 23. desember 1983 til betaling skjer.
2. A's konkursbo betaler til B saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett med tilsammen kr. 21000,- - tjueentusen - kroner - med oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.»
Dommen var avsagt under dissens, idet en av dommerne kom til samme resultat som skifteretten.
Saksforholdet og partenes anførsler for de to tidligere retter fremgår av deres avgjørelser.
A's konkursbo har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.
For Høyesterett har det vært fremlagt enkelte nye dokumenter. Partene har imidlertid vært enige om de faktiske forhold, og saken har i faktisk henseende foreligget i samme skikkelse for Høyesterett som for de tidligere retter. I rettslig henseende har det imidlertid vært en vesentlig forskjell ved at B for Høyesterett har hevdet å ha et massekrav i konkursboet, og ikke et separatistkrav. Konkursboet har frafalt en tidligere anførsel om at utlodningen i det ekteskapelige fellesbo var rettskraftig da konkurs ble åpnet.
Den ankende part, A's konkursbo, har i det vesentlige anført:
Den begrunnelse som lagmannsretten har gitt for sitt resultat er meget ufullstendig og ikke holdbar. En arrest beskytter bare mot frivillige disposisjoner fra skyldnerens side, og gir ingen separatistrett i konkurs.
Ved ekteskapets inngåelse i 1970 brakte ektemannen mer inn i boet enn hustruen, og da først og fremst gården A Øvre, gnr. 232 bnr. 2. Partene er enige om at skjæringstidspunktet for hva fellesboet omfatter er 1. januar 1980, jfr. ektefelleloven §43. Hustruen kan motsette seg at mannens senere kreditorer legger beslag på hennes ideelle andel av fellesboet, jfr. skifteloven §59 tredje ledd. Ved utlodningen er hennes krav på boslodd imidlertid konvertert til det som hun er blitt utlagt. Hustruen kjente til at mannens økonomiske stilling gradvis forverret seg i løpet av den tiden skiftebehandlingen varte. Det er denne kunnskap som lå bak hennes begjæring om arrest, som ble tatt til følge. Hun hadde imidlertid god grunn - og også full anledning - til å sikre seg ytterligere ved skifteutlegg i forbindelse med utlodningen. Når hun ikke har gjort dette, må det gå ut over henne. Det er riktig at ankefristen for utlodningen antakelig løper fra rettelsen jfr. tvistemålsloven §159 tredje ledd, jfr. §157. Utlodningen var således ikke rettskraftig da konkurs ble åpnet, men det kan ikke spille noen rolle all den stund utlodningen ikke ble påanket.
B's krav mot A etter utlodningen oppsto før A gikk konkurs. Kravet gir da dividenderett, jfr. dekningsloven av 8. juni 1984 nr. 59 §6-1. Riktignok gjelder den gamle dekningsloven av 13. juni 1975 nr. 37 her, men det samme kan utledes av dennes §2-2, og de fleste av bestemmelsene i den nye loven gir bare uttrykk for det som også tidligere har vært gjeldende rett. Den omstendighet at B etter skifteloven §40 tredje ledd ikke kunne kreve betaling før utlodningen var blitt rettskraftig, spiller ingen rolle, jfr. dekningsloven av 1984 §6-2 om fordringer som ikke var forfalt ved konkursåpningen. Det er unaturlig å se det som at han og hans tidligere hustru hadde inngått en gjensidig tyngende avtale som konkursboet hadde trådt inn i, slik at reglene i dekningsloven av 1984 §7-3 og §7-4 kommer til anvendelse. Noe grunnlag for et massekrav foreligger således ikke.
Hvis ankemotparten skulle få medhold, har konkursboet ikke noe å bemerke til den form ankemotpartens påstand har fått for Høyesterett.
Konkursboet har nedlagt slik påstand:
«1. Gauldal skifteretts kjennelse av 11. okt. 1984 stadfestes.
2. A's konkursbo v/bobestyrer adv. Jan Terje Bårseth, 7090 Støren tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»
Ankemotparten, B, har i det vesentlige anført:
Hennes krav mot konkursboet er et massekrav. Dette bygger på at konkursboet trådte inn i A's rettigheter og plikter etter den ennå ikke rettskraftige og ennå ikke gjennomførte utlodning. Da konkursboets masse er solvent, er lagmannsrettens dom riktig i resultatet, selv om begrunnelsen er utilstrekkelig.
Utgangspunktet er bestemmelsen i skifteloven §59 tredje ledd om at de felles eiendeler ikke kan tjene til dekning av en ektefelles særgjeld som er stiftet etter at det ble begjært eller reist søksmål om separasjon. Det er i denne forbindelse likegyldig om man tar utgangspunkt i tidspunktet 1. januar eller 6. mai 1980. Mannens senere særkreditorer kan bare søke dekning i hans nettolodd i boet. Ankemotparten har gjort hva man med rimelighet kunne kreve av henne for å beskytte seg, og det vil være meget urimelig om hun avspises med et dividendekrav for det alt vesentlige av sin boslodd på grunn av en konkurs som inntraff på et tidspunkt da skiftet av det ekteskapelige fellesbo i realiteten ennå ikke var avsluttet.
Partene er nå enige om at fristen for å anke over utlodningen løp ut 6 uker etter rettelsen av denne, det vil si 23. desember 1983. Før denne tid kunne ankemotparten ikke kreve betaling, jfr. skifteloven §40 tredje ledd. Utlodningen bygget på en avtale i skifteretten mellom de tidligere ektefeller om at mannen skulle overta det alt vesentlige av boets aktiva mot å utløse hustruen i kontanter. Så lenge aktiva ikke formelt var overdratt til mannen og hustruen hadde fått sine penger, er det naturlig å se det slik at det forelå en uoppfylt gjensidig tyngende avtale, eller iallfall at reglene om slike avtaler i konkurs analogisk kommer til anvendelse. Det følger da av reglene i dekningsloven av 1984 §7-3 og §7-4 at konkursboet må ansees for å ha trådt inn i avtalen med den virkning at ankemotpartens krav er blitt et massekrav. Ved dette berøves ikke de øvrige kreditorer noe som de ellers ville ha krav på. Tvert imot ville de få en uberettiget vinning hvis de kunne legge beslag på fellesboets aktiva, samtidig som hustruen ble avspist med en dividende.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
«1. B har et massekrav i A's konkursbo stort kr. 159333,88 med tillegg av 12% årlig rente fra 23. desember 1983 til betaling skjer.
2. For hennes krav inkludert rente har hun sikkerhet i forsikringssum fra Forsikringsselskapet Vesta etter brann i seter tilhørende gnr. 232 bnr. 2 i X den 21. september 1983 samt i salgssum for personbil med kjennetegn VX 31980.»
Jeg er kommet til at det her foreligger et massekrav, og at ankemotpartens påstand punkt I må tas til følge.
Som nevnt av begge parter, må man ta utgangspunkt i skifteloven §59 tredje ledd. Etter denne bestemmelse kunne de tidligere ektefeller A og B's felles eiendeler ikke tjene til dekning av ektemannens særgjeld som var stiftet etter at det ble begjært eller reist søksmål om separasjon. Nøyaktig hvilket utgangspunkt som her er avgjørende, behøver jeg ikke ta standpunkt til. Partene er enige om at 1. januar 1980 skal være utgangspunktet, og de har akseptert den tallmessige side av skifteoppgjøret. B var klar over at A's økonomiske stilling gradvis forverret seg under skiftet av fellesboet, og hun prøvde å sikre seg ved at det overensstemmende med skifteloven §59 første ledd ble tatt arrest i en bil og i et erstatningskrav mot et forsikringsselskap. Det er under ankeforhandlingen i Høyesterett opplyst at bilen senere er solgt for 143000 kroner, hvorfra gikk 86967 kroner i pantheftelser. Erstatningskravet er dekket med 148390 kroner med tillegg av renter. Beløpene er innbetalt til konkursboet, og ville isolert sett mer enn gi dekning for B's krav på 159333,88 kroner, men arresten beskytter bare mot frivillige disposisjoner fra debitors side, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §253.
Det ble holdt utlodning i fellesboet 25. oktober 1983, og denne utlodning ble rettet etter skifteloven §40 annet ledd ved tilleggsutlodning av 11. november samme år. Jeg anser det på det rene at rettelsen var av den karakter som faller inn under tvistemålsloven §157. Ny ankefrist løp da etter §159 tredje ledd. Fristen etter skifteloven §40 første ledd er 6 uker fra utlodningsdagen. Fristen løp således ut 23. desember 1983. I mellomtiden hadde skattefogden i Sør-Trøndelag ved brev av 22. november 1983 begjært konkurs i A's bo, og konkurs ble åpnet ved skifterettens kjennelse av 21. desember samme år. Utlodningen var da ennå ikke rettskraftig, hvilket blant annet medførte at B ennå ikke kunne kreve beløpet på 159333,88 kroner utbetalt, jfr. skifteloven §40 tredje ledd.
På det tidspunkt konkursen ble åpnet, var situasjonen med andre ord at skiftet av felleseiet ikke var fullført. Etter skifteloven §59 tredje ledd var A's særkreditorer med krav etter samlivsbruddet på dette tidspunkt avskåret fra å søke dekning i annet enn hans krav på netto boslodd. Det ville etter mitt skjønn harmonere dårlig med denne regelen om kreditorene samlet - gjennom konkursen - kunne søke dekning i større grad enn det de ellers ved enkeltforfølgninger ville vært berettiget til. Nettopp dette vil imidlertid bli konsekvensen om konkursboet her kan legge beslag på nær sagt alt av aktiva i felleseiet og avspise B med et krav på dividende for sin boslodd.
Etter at utlodningen ble rettskraftig, har konkursboet lagt beslag på de aktiva A skulle overtatt på skiftet mot å løse ut den annen part i kontanter. Dette må etter min mening gi B grunnlag for å kreve at boet godtgjør hennes tilgodehavende etter skiftet som massekrav. Analogien fra reglene om konkursboets inntreden i uoppfylte gjensidige tyngende avtaler, jfr. dekningsloven av 1984 §7-3 og §7-4, ligger nær.
Etter dette bør det gis dom for at ankemotparten har et massekrav i boet.
Den ankende part har ikke hatt noe å innvende mot punkt 2 i ankemotpartens påstand, forutsatt at hun ellers får medhold. Siden både forsikringssummen og salgssummen for bilen er gått inn i konkursboets kasse, er det imidlertid lite naturlig å gi dom for sikkerhet i disse beløp.
Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør stadfestes, og den ankende part, som forgjeves har erklært anke, pålegges å betale saksomkostninger for Høyesterett. Omkostningene settes overensstemmende med den innleverte omkostningsoppgave avrundet til 19600 kroner, hvorav 2600 kroner er dekning av utlegg.
Jeg stemmer for denne dom:
1. B har et massekrav i A's konkursbo stort 159333,88 - etthundreogfemtinitusentrehundreogtrettitre 88/100 - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 23. desember 1983 til betaling skjer.
2. Lagmannsrettens dom punkt 2 stadfestes.
3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A's konkursbo 19600 - nittentusensekshundre - kroner til B.
4. Oppfyllelsesfristen for saksomkostningskravene er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Philipson, Schei og Michelsen: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Hans Flock, Helge Barsett og ekstraordinær lagdommer Einride Einarson):
Saken gjelder tvist mellom B og hennes tidligere ektefelle A's konkursbo om utbetaling av boslodd etter skifte av ektefellenes tidligere fellesbo.
Ektefellene inngikk ekteskap den 10. juni 1970. Det kom til brudd mellom dem i julen 1979 og kort tid deretter ble det reist krav om separasjon. Separasjonsdom ble avsagt 6. mai 1980. De er senere skilt ved bevilling. Det er to barn i ekteskapet på henholdsvis 14 og 11 år som begge bor hos moren.
Ektefellene hadde felleseie og fellesboet ble skiftet offentlig ved Gauldal skifterett. A drev transportvirksomhet og under bobehandlingen påberopte han seg diverse gjeldsposter som hans ektefelle mente var oppstått etter det skjæringstidspunkt som er fastsatt i ektefelleloven §43 annet ledd, og som dermed var bobehandlingen uvedkommende. Det ble tvist mellom ektefellene om dette spørsmål. Tvisten ble avgjort ved dom avsagt av Gauldal skifterett den 2. mars 1983 hvoretter en del av de omtvistede fordringer ble ansett å vedrøre fellesboet mens en annen del falt utenfor.
Det vesentlige aktivum i boet var den faste eiendom gnr. 232 bnr. 2 i X som var innbragt av mannen. Eiendommen ble ved skiftetakst verdsatt til kr. 575000,-. Til denne eiendom var utenom skiftetaksten knyttet en brannerstatning på kr. 105000,-. De øvrige aktiva i boet var lastebil, slepevogn og personbil, som også tilhørte mannens rådighetsdel, og som samlet var verdsatt til kr. 63000,- samt diverse løsøre innbragt av begge ektefeller verdsatt til kr. 16170,-. Under skiftebehandlingen ble ektefellene enige om at hustruen overtok omtrent halvparten av løsøret mens de resterende aktivaposter ble overtatt av mannen til de verdier som er nevnt i det foregående.
Etter krav fra hustruen den 30. september og 12. oktober 1983 avsa Gauldal skifterett den 21. oktober s.å. med hjemmel i skifteloven §59 beslutning hvoretter det for hennes tilgodehavende i forbindelse med den nært forestående avslutning av skiftebehandlingen, stipulert til kr. 160000,-, ble tatt arrest i personbilen og i en forsikringssum som mannen tilkom hos Vesta for brann den 21. september 1983 i en seterbygning på boets faste eiendom. Arresten ble iverksatt ved at namsmannen i X ved tvangsforretning avholdt 28. oktober 1983 tok personbilen ut av A's besittelse samt ved at namsmannen den 31. oktober s.å. tilskrev Vesta med underretning om arresten og med pålegg om at selskapet sperret beløpet for utbetaling. Det fremgår av skifterettens beslutning at A, etter at det i 1980 ble bestemt at han skulle overta den faste eiendom til skiftetakst, hadde pådratt eiendommen en gjeldsbyrde på omlag kr. 700000,- slik at den samlede gjeld utgjorde over en million kroner.
Slutning og utlodning i fellesboet ble foretatt av Gauldal skifterett den 25. oktober 1983. Av skifterettens rettsbok fremgår at det i boet var aktiva som foran nevnt for tilsammen kr. 759170,- mens det tilsammen var 31 gjeldsposter på samlet kr. 448696,24, hvorav vel kr. 10000,- knyttet seg til selve bobehandlingen. Netto aktiva utgjorde kr. 310473,76 som ga en netto boslodd på hver av ektefellene på kr. 155236,88. Når man tok hensyn til det løsøre som B allerede hadde overtatt, skulle A ifølge utlodningen betale henne kr. 147886,88.
Etter at det fra B's side var gjort oppmerksom på at utlodningen inneholdt en feil i forbindelse med at skifteomkostningene på kr. 11447,- skulle betales av henne, foretok Gauldal skifterett den 11. november 1983 en omgjøring av utlodningen med hjemmel i skifteloven §40 annet ledd som førte til at det beløp som A skulle betale til B ble forhøyet til kr. 159333,88.
Den 22. november 1983 fremsatte Skattefogden i Sør-Trøndelag overfor Gauldal skifterett konkursbegjæring mot A. Bakgrunnen for kravet var skyldig merverdiavgift på ialt kr. 312060,-. Den alt overveiende del av kravet skrev seg fra tiden etter at formuesfellesskapet mellom ektefellene ble opphevet. Partene er enige om at dette skjedde 1. januar 1980. Ved kjennelse avsagt 21. desember 1983 ble A's bo tatt under Gauldal skifteretts behandling som konkursbo. - - -