Rt-1986-1283
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-11-20 |
| Publisert: | Rt-1986-1283 (435-86) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 20. november 1986 i l.nr. 444 K/1986: |
| Parter: | Eiendomsinstituttet A/S, dets konkursbo (advokat Georg Lous) mot UNI Forsikring v/Norges Brannkasse (advokat Jan M. Haugen). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §109, §3, Konkursloven (1863) §54, Tvistemålsloven (1915) §107, §404, §64, §13, §14, §16, §2, §52, §53, §54, §55 |
UNI Forsikring ved Norges Brannkasse begjærte 23. oktober 1985 tvangsauksjon over seksjon nr. 4 og seksjon nr. 7 av eiendommen Kirkeveien 54 i Oslo overfor Eiendomsinstituttet A/S' konkursbo. Grunnlaget for auksjonskravet var en tinglyst pantobligasjon i eiendommen pålydende 900000 kroner, opprinnelig utstedt av Eiendomsinstituttet A/S til Torgny Hanisch og av ham senere tiltransportert Norges Brannkasse. Restgjelden var oppgitt til 225000 kroner. Etter det opplyste besluttet namsretten 4. februar 1986 å fremme auksjonen.
I «klage til namsretten» protesterte konkursboet mot fremme av auksjonen. Boet viste til at obligasjonen var en sikkerhetsobligasjon - akkomodasjonsobligasjon - og at det underliggende forhold var omtvistet. Til sikkerhet for Norges Brannkasses garanti for betaling av en rekke gjeldsbrev, hadde de forskjellige selskapene i Hanisch-systemet, nå under konkurs, deponert en rekke pantobligasjoner, deriblant obligasjonen i Kirkeveien 54. Det var nå uenighet mellom konkursboet og saksøkeren om hvorvidt Norges Brannkasse allerede hadde fått full dekning gjennom sine øvrige realisasjoner av de mange pantobligasjonene, og det verserte skiftetvist om spørsmålet. Den fordringen som nå ble krevet dekket gjennom tvangsauksjon, var avvist av Eiendomsinstituttet A/S' konkursbo i skiftesamling, og ble omfattet av skiftetvisten.
UNI Forsikring gjorde gjeldende at selskapet hadde anledning til å realisere samtlige av de stilte pantesikkerhetene inntil det hadde fått dekket de utlegg det hadde hatt som følge av at det måtte innfri sine garantiforpliktelser for gjeldsbrevene.
Oslo namsrett avsa 27. mai 1986 kjennelse med slik slutning:
«Tvangsauksjonen over snr. 4 og 7 av gnr. 215, bnr. 165, Kirkeveien 54 i Oslo, fremmes.»
Kjennelsen ble ikke påkjært.
I rettsmøte 2. juni 1986 til gjennomføring av første gangs tvangsauksjon over seksjonene, besluttet namsretten å utsette auksjonen for å vurdere innvendinger mot auksjonen satt frem av Torgny Hanisch i rettsmøtet.
Etter at saksøkeren hadde uttalt seg, avsa namsretten 22. juli 1986 kjennelse med slik slutning:
«Tvangsauksjon over snr. 4 og 7 av gnr. 215, bnr. 165, Kirkeveien 54 i Oslo, fremmes.»
Namsretten fant at det forlik mellom konkursboet og UNI Forsikring som Torgny Hanisch hadde påberopt som innsigelse mot at auksjonen ble fremmet, ikke forutsatte at saksøkeren hadde frafalt det krav som nå ble gjort gjeldende ved tvangsauksjon.
Konkursboet påkjærte namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, og gjorde gjeldende at skiftetvisten som pågikk mellom partene og omfattet deres totale mellomværende, ville avgjøre også det underliggende krav. Behandlingen av denne tvisten pågikk, og det ble vist til tvistemålsloven §107 og tvangsfullbyrdelsesloven §52. Boet anførte i denne forbindelse blant annet:
«Skiftetvistens betydning i relasjon til tvangsfullbyrdelsesloven §109 annet ledd i denne sak går jeg ut fra at det ikke er nødvendig nærmere å påvise.»
Tilsvar og erklæring om motsøksmål i skiftetvisten ble lagt frem.
Eidsivating lagmannsrett avsa 1. oktober 1986 kjennelse med slik slutning:
«1. Namsrettens kjennelse stadfestes. - - -»
I lagmannsrettens kjennelse heter det:
«Lagmannsretten finner at kjæremålet ikke kan føre frem og er enig med namsretten i at det såkalte forlik ikke kan forstås slik at også pantesikrede krav er frafalt.
Den påståtte overdekning ved tidligere realisasjoner, d.v.s. hva skiftetvisten gjelder og som også skal ha gitt den kjærende part et betydelig tilbakesøkningskrav mot Norges Brannkasse, gjelder to forhold: at Brannkassen bød et mindre beløp på 3. gangs auksjon enn på 2. gangs auksjon ved kjøp av Hotell Viking, og at Hotell Ibsen ble kjøpt for ca 20 mill. kroner under kostpris.
Hvorvidt tilbakesøkningskravet bør anses som et krav om motregning under fullbyrdelsen (jfr. tvl. §16), eller som en påstand om at pantegjelden allerede er betalt, er det etter omstendighetene unødvendig å avgjøre.
Lagmannsretten finner ikke et tilbakesøkningskrav av den angjeldende art sannsynliggjort og kan for øvrig ikke se at plenumsdommen i Rt-1915-435 (Søbergdommen) gir støtte for den kjærende parts krav. Heller ikke kan det sees at en eventuell uenighet om renteberegningen skulle være til hinder for tvangsauksjon. En slik tvist får namsretten ta stilling til når det måtte bli aktuelt. - - -»
- - -
Konkursboet har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det vises til boets innsigelse for lagmannsretten om at den underliggende fordring, dersom den ikke var frafalt gjennom forlik, i hvert fall var omtvistet. Fordringen er bestridt på skiftesamling, jfr. konkursloven §54, og det er reist skiftetvist om kravets størrelse og rettslige grunnlag. En sikkerhetsobligasjon, hevdes det, kan ikke danne grunnlag for krav på tvangsauksjon når den underliggende fordring er omtvistet og ikke godkjent ved erkjennelse fra skyldneren eller ved en rettskraftig domstolsavgjørelse. Hverken namsretten eller lagmannsretten har kompetanse til på egen hånd å avgjøre denne tvisten, jfr. tvistemålsloven §64. Det er en feil fra lagmannsrettens side når den har funnet at nevnte tvist er prosesstema i nærværende sak og har tatt standpunkt til denne tvisten.
Det er kommet ytterligere et prosesskriv fra den kjærende part der det blant annet heter:
«I tvangsfullbyrdelsesloven §109, annet ledd bestemmes det at kravets størrelse må være «fastsatt enten i et tvangskraftig grunnlag eller ved en skriftlig erkjennelse».
Disse lovers klare ord utelukker at namsretten under behandlingen av spørsmålet om tvangsauksjonens fremme, mot debitors protest preliminært kan avgjøre det underliggende gjeldsforhold.
Den mulighet som namsretten kan ha for å avgjøre det underliggende forhold, fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven §55, men betingelsen for dette er at det vedrørende fullbyrdelsen foreligger en tvist som i medhold av §53 eller §54 er besluttet overført til søksmåls former.
I nærværende sak er tvisten ikke blitt overført til søksmåls former.»
Det er lagt ned slik påstand i kjæremålet:
«1. Tvangsauksjon over gnr. 4 og 7, gnr. 215, bnr. 165, Kirkeveien 54 i Oslo fremmes ikke. - - -»
UNI Forsikring ved Norges Brannkasse har i tilsvar gjort gjeldende at man oppfatter kjæremålet slik at det gjelder tolkingen av tvangsfullbyrdelsesloven §109 annet ledd.
Motparten forstår den kjærende part slik at det gjøres gjeldende at når saksøkte under en tvangsauksjon på grunnlag av en gjort pantobligasjon gjør innvendinger gjeldende mot det underliggende forhold, må denne tvist være avgjort ved rettskraftig domstolsavgjørelse før auksjonen kan fremmes. Motparten er ikke enig i denne forståelsen. Namsmyndighetene må prejudisielt kunne ta stilling til innvendinger som settes frem av saksøkte under fullbyrdelsen, og dette har lagmannsretten riktig gitt uttrykk for. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404 jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §2.
Utvalget forstår kjæremålet slik at det retter seg mot lagmannsrettens tolking av bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §109 annet ledd. Det gjøres gjeldende at den pantobligasjon som ligger til grunn for motpartens begjæring om tvangsauksjon er en såkalt sikkerhetsobligasjon - en akkomodasjonsobligasjon eller «gjort obligasjon» - og at en slik obligasjon ikke kan danne grunnlag for tvangsauksjon uten særskilt tvangsgrunnlag når det underliggende forhold er omtvistet.
Utvalget kan for sin del ikke se at lagmannsretten har uttalt seg uttrykkelig om denne innsigelse, og det fremstår som uklart hvorvidt den av konkursboet har vært gjort gjeldende i kjæremålet til lagmannsretten, jfr. den anførsel fra boets side som er gjengitt foran. Derimot har Oslo namsrett i sin første kjennelse av 27. mai 1986 tatt standpunkt til og forkastet innsigelsen, og utvalget må forstå lagmannsrettens avgjørelse slik at den for så vidt bygger på den samme lovforståelse som namsretten har gjort.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §109 annet ledd kan tvangsauksjon kreves også på grunnlag av et pantebrev som ikke lyder på en bestemt pengesum såfremt størrelsen av panthaverens krav er fastsatt enten i et tvangskraftig grunnlag eller ved en skriftlig erkjennelse bekreftet som nærmere bestemt i første ledd. Av loven §13 jfr. §14 siste ledd, følger at et gjeldsbrev som omhandlet i §3 nr. 6 er tvangskraftig når det etter forfall er blitt forkynt påkrav for saksøkte i samsvar med loven regler. Utvalget antar at dette vilkår er oppfylt, når auksjonsbegjæringen, slik tilfelle her er, foruten av pantobligasjonen er ledsaget av et slikt gjeldsbrev med påkrav. Gjeldsbrevet - et omsetningsgjeldsbrev pålydende 1000000 kroner, opprinnelig utstedt til Jøtun & Co A/S - er tiltransportert Norges Brannkasse 30. desember 1980 i forbindelse med Brannkassens innfrielse av de tidligere nevnte garantier. Den omstendighet at gjelden helt eller delvis er bestridt av saksøkte, er i og for seg ikke til hinder for at kreditor etter pantobligasjonen og gjeldsbrevet kan gå til umiddelbar tvangsauksjon etter §109, jfr. Altens kommentar til bestemmelsen, note 2 c).
Utvalget kan etter dette ikke se at lagmannsrettens avgjørelse hviler på en uriktig forståelse av tvangsfullbyrdelsesloven §109 annet ledd. De øvrige innsigelser som av den kjærende part ble gjort gjeldende for lagmannsretten - at pantekravet skulle være frafalt eller dekket ved tidligere tvangssalg - kan ikke prøves i et videre kjæremål.
Kjæremålet fører således ikke frem. Motparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget tar påstanden til følge og setter omkostningene til 2000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig. - - -