Rt-1985-1027
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1985-09-12 |
| Publisert: | Rt-1985-1027 (359-85) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger i skjønn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 12. september 1985 i l.nr. 312 K/1985 |
| Parter: | 1. Sverre Lothe m.fl. (8 parter) (h.r.advokat Thorleif Skavern) mot Nord-Aurdal kommune, hjelpeintervenient: Staten ved Samferdselsdepartementet (h.r.advokat Johs. Thallaug). |
| Forfatter: | Christiansen, Skåre, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §54, Tvistemålsloven (1915) §181 |
I skjønnssak begjært av Nord-Aurdal kommune med staten ved Samferdselsdepartementet som hjelpeintervenient og med Sverre Lothe med flere som saksøkte, avsa Eidsivating lagmannsrett 9. november 1984 overskjønn med slik saksomkostningsavgjørelse:
«- - - 4. I saksomkostninger til de parter som har vært representert av advokat Jørgen Sveen betaler Nord-Aurdal kommune 13400 - trettentusenfirehundre - kroner og til de parter som har vært representert av høyesterettsadvokat Torleif Skavern, betaler Nord-Aurdal kommune 40232 - førtitusentohundreogtrettito - kroner.»
Høyesterettsadvokat Skaverns omkostningsoppgave til lagmannsretten for overskjønnet lød på 51232 kroner, derav utlegg 2344 kroner.
Høyesterettsadvokat Skaverns parter påkjærte saksomkostningsavgjørelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 21. februar 1985 ( Rt-1985-236) avsa kjennelse med slik slutning: «1) Lagmannsrettens omkostningsfastsettelse for de parter som har vært representert av høyesterettsadvokat Torleif Skavern oppheves og hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten. 2) I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Nord-Aurdal kommune til de parter som har vært representert ved høyesterettsadvokat Torleif Skavern 2000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra denne kjennelses forkynnelse.»
Etter at partene på nytt hadde fått anledning til å uttale seg om omkostningsspørsmålet, avsa Eidsivating lagmannsrett 1. juli 1985 kjennelse med slik slutning:
«1. I saksomkostninger ved overskjønn i sak nr. 25/83 betaler Nord-Aurdal kommune til de parter som har vært representert av høyesterettsadvokat Torleif Skavern 42232 - førtitotusentohundreogtrettito - kroner. - - -»
I kjennelsen heter det blant annet:
«Lagmannsretten har ved salæransettelsen lagt til grunn at h.r.advokat Skavern ved overskjønnet representerte - som ovenfor angitt - et begrenset antall takstnummer/parter. Et flertall av disse takstnummer (nr. 1, 12, 46 og 47) gjaldt dessuten ukompliserte forhold, der det stort sett ikke syntes å fremkomme noe vesentlig nytt i forhold til det som var anført ved underskjønnet. Heller ikke for de øvrige takstnummer, nr. 59, 63 a og b og 66, var det spørsmål om særlig kompliserte forhold. I forbindelse med takstnr. 59 (Mobil Oil A/S), post 3, vil retten spesielt bemerke at den ikke finner det riktig å belaste eksproprianten med salærkrav i den grad det klart synes å ha sin bakgrunn i arbeid som prosessfullmektigen følte seg forpliktet til å utføre for sin klient, men hvor kravet etter sikker rettspraksis ikke kan føre frem.
Det må også tas hensyn til at det ved overskjønnet dreide seg om annen gangs behandling av det faktiske grunnlag og stort sett også av de juridiske synspunkter.
Hva angår den timesats på kr. 500 som h.r.advokat Skavern har anvendt ved sin salærberegning, synes den å være i høyeste laget uten at dette kan sies å ha hatt noen vesentlig betydning for omkostningsfastsettelsen. Retten er av samme oppfatning ved den fornyede fastsettelsen av ekspropriatens saksomkostninger.
Retten finner etter dette å burde opprettholde sin skjønnsmessige fastsettelse av de nødvendige saksomkostninger for de saksøkte som har vært representert ved høyesterettsadvokat Torleif Skavern. Salæret fastsettes til kr. 40000. Hertil kommer utlegg med kr. 2232 mot feilaktig medregnet bare kr. 232 i den opphevede ansettelse.»
Sverre Lothe med flere har ved sin prosessfullmektig høyesterettsadvokat Skavern i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at avgjørelsen er i strid med loven, tvistemålsloven §181 annet ledd jfr. skjønnsloven §2, og/eller at avgjørelsen lider av slike feil at lovanvendelsen ikke kan prøves.
Med utgangspunkt i lagmannsrettens bemerkninger hevder de kjærende parter at spørsmålet om lagmannsretten skjønnsmessig kan redusere det oppgitte salær ikke bestemmes ut fra hvorvidt sakens faktiske og rettslige spørsmål har vært mer eller mindre kompliserte, men om arbeidet har vært unødvendig for å ivareta de interesser som de kjærende parter pretenderte for overskjønnet. De kjærende parter aksepterer at det bare er nødvendig arbeid som kan kreves erstattet som saksomkostninger.
Om arbeidet har vært nødvendig eller ikke uttaler lagmannsretten ikke noe om, og de rent alminnelige bemerkninger fra lagmannsrettens side er etter de kjærende parters mening ikke tilstrekkelig til å konstatere om retten har anvendt loven riktig.
Lagmannsretten har gitt uttrykk for at kravet fra takstnummer 59 etter sikker rettspraksis ikke kunne føre frem. Dette er en riktig eller uriktig rettslig vurdering fra lagmannsrettens side, men den vedrører ikke nødvendigheten av prosessfullmektigens arbeid med å presentere saksøktes synspunkter. Det er bare rettens skjønnsmessige vurdering av nødvendigheten av arbeidet som kan være grunnlag for en reduksjon av omkostningskravet, og som i tilfelle er avskåret fra kjæremålsutvalgets prøvelse.
For øvrig må det etter de kjærende parters mening være uriktig å skille ut et spesielt takstnummer eller en påstandspost under et takstnummer og betrakte disse separat slik lagmannsretten synes å ha gjort. Det må foretas en totalvurdering av hele arbeidet for samtlige takstnumre under ett.
Lagmannsretten må forstås slik at den har tillagt timesatsen på 500 kroner en viss vekt selv om satsen ikke er tillagt «noen vesentlig betydning». Det gjøres gjeldende at denne timesatsen bare kan fravikes hvis den er i strid med vanlige advokatnormer for salærberegning eller anses i strid med prisloven §18.
De kjærende parter konkluderer med at lagmannsrettens begrunnelse for å redusere salæret er i strid med loven, eller i alle fall så uklar at lovanvendelsen ikke kan prøves.
I et senere prosesskriv har de kjærende parter vist til at Eidsivating lagmannsrett i et annet overskjønn, sak 42/83, har godtatt en salæroppgave fra høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud som bygger på en timesats på 600 kroner, til tross for at saksøkeren hevdet at kravet måtte reduseres. Lagmannsretten godtok etter omstendighetene salærkravet som ble funnet rimelig.
De kjærende parter gjør i denne forbindelse gjeldende at dette er et uttrykk for at timesatsen 500 kroner ikke fortjener lagmannsrettens karakteristikk «å være i høyeste laget», med mindre lagmannsretten måtte ha ment at høyesterettsadvokat Skaverns innsats i overskjønnet ikke kvalifiserer til den anvendte timesats.
De kjærende parter mener å ha påvist at lagmannsrettens begrunnelse for å redusere saksomkostningene ikke er holdbar. Høyesteretts kjæremålsutvalg må da kunne fastsette saksomkostningene i samsvar med arbeidsoppgaven.
De kjærende parter har lagt ned slik påstand:
«1. Prinsipalt. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger i samsvar med prosessfullmektigens arbeidsoppgave for overskjønnsretten med kr. 51232,-.
2. Subsidiært. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten for ny behandling.
3. I begge tilfeller. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr. 2000,- + rettsgebyr.»
Nord-Aurdal kommune har i tilsvar gitt uttrykk for at kommunen som saksøker i skjønnssaken er innforstått med å dekke saksøktes nødvendige utgifter i saken, jfr. skjønnsloven §54. Før overskjønnet ble avhjemlet reiste kommunens prosessfullmektig tvil om nødvendigheten av 102 timer forberedende arbeid til dette overskjønnet. Slik kommunen leser lagmannsrettens kjennelse, har lagmannsretten vurdert arbeidets omfang og finner at det ikke er nødvendig med et slikt omfattende arbeid som høyesterettsadvokat Skavern har nedlagt. Lagmannsrettens begrunnelse tilfredsstiller lovkravet. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
«Kjæremålet forkastes og kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger med kr. 1000,-.» ,
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
I sin opphevelseskjennelse av 21. februar 1985 ( Rt-1985-236) har utvalget gjort rede for den kompetanse det har til å prøve lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Etter at lagmannsretten nå har utdypet sin begrunnelse for å nedsette høyesterettsadvokat Skaverns salærkrav, blir derfor spørsmålet for utvalget om avgjørelsen er i strid med bestemmelsen om at alle nødvendige utgifter i anledning av skjønnssaken skal erstattes, jfr. skjønnsloven §54 første ledd, eventuelt om lagmannsrettens begrunnelse fremdeles er utilstrekkelig for å vurdere om retten har forstått denne bestemmelse riktig, jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd.
Lagmannsretten har ikke uttrykkelig knyttet sin begrunnelse til nevnte bestemmelse i skjønnsloven. Leses kjennelsen i sammenheng, er det imidlertid ikke tvilsomt at lagmannsretten har gitt reduserte saksomkostninger fordi man har funnet en del av utgiftene unødvendige. Den skjønnsmessige vurdering av om dette var tilfelle, kan utvalget ikke prøve. At lagmannsretten ved denne vurdering tar utgangspunkt i om tvistespørsmålene helt eller delvis måtte anses som ukompliserte i rettslig eller faktisk henseende, er ikke i strid med loven. I det skjønn som lagmannsretten her måtte utøve inngår en rekke momenter, således også den timesats som prosessfullmektigen hadde lagt til grunn i sin omkostningsoppgave. Det er imidlertid selve honorarkravet som lagmannsretten måtte vurdere. Det er derfor ikke treffende når de kjærende parter antar at den oppgitte timesats i tilfelle bare kunne fravikes hvis den var i strid med vanlige advokatnormer for salærberegning eller ville være i strid med prisloven §18. I dette tilfelle har for øvrig lagmannsretten presisert at selv om advokatens timesatser etter rettens mening kan synes å være i høyeste laget, har dette ikke hatt noen vesentlig betydning for omkostningsfastsettelsen.
Kjæremålet har ikke ført frem, og de kjærende parter må betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg, jfr. skjønnsloven §54b og tvistemålsloven §180 første ledd. Disse settes i samsvar med påstanden til kr. 1000.
Kjennelsen er enstemmig. - - -