Rt-1985-236
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1985-02-21 |
| Publisert: | Rt-1985-236 (60-85) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 21. februar 1985 i l.nr. 60 K/1985 |
| Parter: | Sverre Lothe m.fl. (8 parter) (h.r.advokat Torleif Skavern) mot Nord-Aurdal kommune, hjelpeintervenient: Staten ved Samferdselsdepartementet (h.r. advokat Johs. Thallaug). |
| Forfatter: | Blom, Hellesylt, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, Skjønnsprosessloven (1917) §2 |
Eidsivating lagmannsrett avsa 9. november 1984 overskjønn med slik slutning: - - -
«4. I saksomkostninger til de parter som har vært representert av advokat Jørgen Sveen betaler Nord-Aurdal kommune 13400 - trettentusenfirehundre - kroner til de parter som har vært representert av høyesterettsadvokat Torleif Skavern, betaler Nord-Aurdal kommune 40232 - førtitusentohundreogtrettito - kroner. - - -»
Lagmannsretten begrunnet sin omkostningsavgjørelse slik:
«Saksøkeren er innforstått med å betale de saksøktes saksomkostninger også ved overskjønnet, men har fremholdt at retten må vurdere om de fremlagte omkostningsoppgaver skal legges til grunn.
Overskjønnet strakte seg over 3 rettsdager med befaringer. Advokat Sveen møtte de 2 første dager og høyesterettsadvokat Skavern møtte alle 3 dager (ca. 18 timer).
Advokat Jørgen Sveen har lagt frem omkostningsoppgave på kr. 13400,- hvorav kr. 300,- utgjør omkostninger. Retten legger denne oppgave til grunn og fastsetter salær m.v. til kr. 13400,-.
Høyesterettsadvokat Torleif Skavern har lagt frem omkostningsoppgave på kr. 51232, hvorav kr. 232 utgjør omkostninger. Retten finner at et rimelig salær for h.r.advokat Skavern bør settes til kr. 40000, hvortil kommer kr. 232 i omkostninger.»
Sverre Lothe med flere har i rett tid påkjært lagmannsrettens omkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De gjør gjeldende at avgjørelsen er i strid med loven, jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd. Rettens fastsettelse av saksomkostninger må baseres på prinsippet i tvistemålsloven kapittel 13, jfr. særlig §176 første ledd sammenholdt med skjønnsloven §54. Tvistemålsloven regler om saksomkostninger har også anvendelse i skjønnssaker, jfr. nevnte §54 sammenholdt med skjønnsloven §2 og §43. De kjærende parter hevder at det følger av loven regler at saksomkostningene skal fastsettes slik at de dekker alle de omkostninger de kjærende parter har hatt med saken, og det må i nærværende tilfelle bety det beløp omkostningsoppgaven viser, med mindre retten finner grunn til å fravike oppgaven, og i tilfelle nærmere begrunner hvilke omstendigheter som betinger slik fravikelse. I det foreliggende tilfelle har overskjønnsretten redusert omkostningsoppgaven med kr. 11000, uten noen som helst begrunnelse, og dette må være i strid med loven. Dessuten er det ikke mulig å si om hele reduksjonen faller på selve salærkravet, eller også inkluderer posten «utlegg» bortsett fra de kr. 232 som overskjønnet har medtatt herunder.
Det er ikke mulig å se om overskjønnet har foretatt nedsettelse begrunnet i unødvendig arbeid, eller om nedsettelsen er begrunnet i en vurdering av selve rimeligheten i salærkravet. Heller ikke er det mulig å vite om nedsettelsen skyldes at noen av de kjærende parter ikke oppnådde mer for overskjønnet, eller at noen måtte tåle hel eller delvis reduksjon av de tilkjente erstatninger for underskjønnet. Endelig er det ikke mulig å se om andre og for de kjærende parter ukjente momenter, har vært lagt til grunn.
De kjærende parter har videre vist til avgjørelsen i Rt-1981-162. De har nedlagt slik påstand: - - -
Kjæremålsmotparten og hjelpeintervenienten bestrider at omkostningsavgjørelsen er i strid med loven, selv om begrunnelsen er knapp. Lagmannsretten har etter kjæremålsmotpartens bemerkninger til omkostningsoppgaven funnet at «et rimelig salær bør settes til kr. 40000,-». Lovbestemmelsen stiller ikke opp bestemte kriterier. Det vises til en artikkel fra høyesterettsadvokat Kolrud inntatt i Lov og Rett 1976 195 flg. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Etter tvistemålsloven §181 annet ledd jfr. skjønnsloven §2 kan kjæremål over ileggelse eller ansettelse av saksomkostninger bare erklæres på det grunnlag at omkostningsavgjørelsen er i strid med loven. Bestemmelsen må suppleres med tvistemålsloven §384 annet ledd nr. 5 jfr. §403, hvoretter en avgjørelse kan oppheves dersom den lider av slike feil at lovanvendelsen ikke kan prøves. Se i denne forbindelse bl.a. Rt-1981-1198 og Rt-1969-769.
Det fremgår av lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet at saksøkeren har sagt seg innforstått med å betale de saksøkte saksomkostninger også ved overskjønnet. Dette må forstås slik at lagmannsretten har ment å tilkjenne fulle saksomkostninger i medhold av skjønnsloven §54 første ledd.
Ved fastsettelse av saksomkostningene får tvistemålsloven §176 og §179 anvendelse i tilknytning til skjønnsloven §54, jfr. skjønnsloven §2. Utgangspunktet for omkostningsfastsettelsen må da søkes i den oppgave prosessfullmektigen inngir «til vegledning for retten» om «hva han ialt krever dekning for av sin part». Retten er ikke bundet av den innleverte omkostningsoppgave, men dersom retten «fraviker de beløp som finnes i vedkommende parts oppgave eller det for retten er uenighet mellom partene om beløpets størrelse, vil det være naturlig at retten kort begrunner sin avgjørelse av hensyn til kjæremålsadgangen», jfr. Ot. prp. nr. 30 (1972-73) side 9. I praksis har det ikke vært stillet store krav til begrunnelsen, men i prinsippet må den være så fyldig at en overordnet domstol ved kjæremålet over omkostningsspørsmålet kan bedømme om løsningen er i strid med loven, se Bratholm/Hov «Sivil rettergang» side 573.
Prosessfullmektigen for de saksøkte som har angrepet saksomkostningsavgjørelsen, inngav til lagmannsretten en fyldig oppgave over det arbeid han hadde hatt med overskjønnet. Av oppgaven fremgår det også det medgåtte timetall, samt at det er lagt en timesats på kr. 500 til grunn. I brevet fra statens prosessfullmektig til lagmannsretten hvor det gjøres innsigelse mot oppgaven, fremheves det spesielt at lagmannsretten må ta hensyn til forskjellen i omfanget av det forarbeid som er nødvendig ved overskjønn, sammenlignet med det arbeid et underskjønn vil kreve. Dette argument knytter seg direkte til den redegjørelse de saksøkte parters prosessfullmektig har gitt for de enkelte arbeidsoperasjoner, spesifisert i punkter fra a-m, som underlag for et totalt beregnet timetall på 102 timer. Ytterligere har statens prosessfullmektig påpekt at timesatsen på kr. 500 er for høy. Innvendingene er imøtegått i et nytt brev til lagmannsretten fra de saksøktes prosessfullmektig hvor det fremheves at overskjønnet for flere takstnumres vedkommende har reist vanskelige faktiske og rettslig spørsmål. Dette er så nærmere begrunnet.
Den skriftlige prosedyre om saksomkostningsoppgaven har vært usedvanlig omfattende. Dels har den berørt prinsipielle synspunkter på opplegget av forarbeidet til et overskjønn sammenlignet med et underskjønn og dels har argumentasjonen ligget på et konkret plan. Partene har også gitt uttrykk for et diametralt motsatt syn på de juridiske vanskeligheter overskjønnet har reist. Begge prosessfullmektiger er erfarne skjønnsadvokater.
Lagmannsretten har nedsatt de krevede saksomkostninger med ialt kr. 11000 med den begrunnelse at «et rimelig salær . . . bør settes til kr. 40.000». På bakgrunn av det som ovenfor er nevnt om prosedyren om saksomkostningsoppgaven, er lagmannsrettens begrunnelse for snau til at kjæremålsutvalget kan prøve om omkostningsavgjørelsen er i strid med loven. Det må kreves at retten peker på hva den særlig har lagt vekt på når den under disse omstendigheter har funnet å burde fravike prosessfullmektigens omkostningsoppgave.
Omkostningsavgjørelsen for så vidt angår de kjærende parter må etter dette oppheves og hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
Kjæremålet har ført frem, og de kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg i medhold av skjønnsprosessloven §54b første ledd annet punktum. Saksomkostningene settes til kr. 2000 overensstemmende med inngitt omkostningsoppgave.
Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1) Lagmannsrettens omkostningsfastsettelse for de parter som har vært representert av høyesterettsadvokat Torleif Skavern oppheves og hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten. 2) I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Nord-Aurdal kommune til de parter som har vært representert ved høyesterettsadvokat Torleif Skavern 2000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra denne kjennelses forkynnelse.