Rt-1988-146
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-02-12 |
| Publisert: | Rt-1988-146 (37-88) |
| Stikkord: | Tingsrett, Jordskifte |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 24/1988, nr 263/1986. |
| Parter: | Anni og Geir Løvlid (advokat Ola Brekken - til prøve) mot 1. Kristoffer Lindteigen 2. Gullik Hagen 3. Rune Aas 4. Trygve Bogstrand 5. Olaf Håvardsrudhagen 6. Olaf Laubu 7. Knut Førli 8. Knut Klev 9. Alf Jensrud (advokat Gunnar Rohr Torp). |
| Forfatter: | Langvand, Sinding-Larsen, Halvorsen, Dolva, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Jordfredningsloven (1860) §37, Jordskifteloven (1979) §2, Tvistemålsloven (1915) §180, Tinglysingsloven (1935) §21, Jordloven (1955) §32, Sameigelova (1965) §3, Hevdslova (1966) §9 |
Dommer Langvand: Saken gjelder spørsmålet om det er tillatt å beite med sau i Ås-sameiet i Flesberg. Den ble reist ved krav om jordskifte etter jordskifteloven av 21. desember 1979 nr 77 §2 bokstav h for å få klarlagt beiteforhold og gjerdeplikt i sameiet.
Kravet ble fremsatt overfor Numedal jordskifterett av Trygve Bogstrand, Olaf Lauvbu, Rune Aas, Olaf Håvardsrudhagen, Gullik Hagen og Kristoffer Lindteigen, alle rettighetshavere i Åssameiet. Bakgrunnen for kravet om jordskifte var at det var oppstått uenighet mellom en av de beiteberettigede i sameiet, eieren av gården Trulsås, Anni Løvlid, og flertallet av rettighetshaverne om det er adgang til å beite med sau i sameiet og om det er plikt til å gjerde mot sau rundt dette. Anni Løvlid hevdet at det er adgang til å beite med sau i sameiet og at plikten til å gjerde mot sau påhviler innmarkseierne. Flertallet av rettighetshaverne var derimot av den oppfatning at det ikke er tillatt å beite med sau i Ås-sameiet og at det ikke er plikt til å gjerde mot sau rundt sameiet.
Numedal jordskifterett avsa 19. mars 1985 dom med slik domsslutning:
"1. Det er ikke tillatt å beite med sau i Ås-sameiet i henhold til beiteskjønn av 19/6-1886, inntil dette skjønn måtte bli avløst av et nytt skjønn.
2. Det er gjerdeplikt i Ås-sameiet i henhold til bestemmelsene i utskiftingsforretningen av 1869. Gjerdeplikt gjelder gjerde for storfe, men ikke for sau.
3. Saksøkerne tilkjennes ikke sakskostnader."
Anni Løvlid og hennes ektefelle Geir Løvlid påanket jordskifterettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Ankemotparter var foruten de rettighetshavere som reiste saken, også Knut Førli, Knut Klev og Alf Jensrud. Disse er ikke rettighetshavere i Åssameiet, men har tilgrensende eiendommer.
Eidsivating lagmannsrett avsa 18. august 1986 dom med slik domsslutning:
"1. Jordskifterettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger betaler Anni og Geir Løvlid til Kristoffer Lindteigen, Gullik Hagen, Rune Aas, Trygve Bogstrand, Olaf Håvardsrudhagen, Olaf Laubu, Knut Førli, Knut Klev og Alf Jensrud 25.725 - femogtyvetusensyvhundreogfemogtyve - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom."
Anni og Geir Løvlid har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken, som retter seg både mot lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse, gjaldt opprinnelig også avgjørelsen angående gjerdespørsmålet. Ved felles prosesskrift av 12. og 21. januar 1988 er imidlertid partene blitt enige om at spørsmålet om gjerdeplikt eventuelt blir å avgjøre senere på grunnlag av Høyesteretts dom vedrørende beiteretten. Anken er derfor frafalt når det gjelder gjerdeplikten.
Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til jordskifterettens og lagmannsrettens dommer.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Kongsberg byrett der den ankende part, Anni Løvlid, og ankemotparpartene Trygve Bogstrand, Knut Klev, Kristoffer Lindteigen, Knut Førli og Alf Jensrud har gitt partsforklaringer. Ved samme rett er det avhørt 11 vitner, hvorav 9 er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.
De ankende parter, Anni og Geir Løvlid, har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:
Både jordskifteretten og lagmannsretten har hovedsakelig sett på bruksforholdene i nyere tid. Det er imidlertid nødvendig i saken å ta utgangspunkt i hvordan bruksforholdene har vært på 1800-tallet, jfr. de store forandringer landbruket har gjennomgått frem til i dag. For å belyse tidligere tiders bruksforhold er det for Høyesterett fremlagt flere nye dokumenter.
Landbruket var i tidligere tider basert på naturalhusholdning. Den enkelte gård hadde da bruk for sauer til kjøtt og ull. I det området saken gjelder viser dyretellingene at det var vanlig at brukerne hadde sauer, men antallet var ofte ikke stort, og sauen ble ansett som en del av den øvrige besetning. Det var konkurranse om beitet, og det er ikke grunnlag for å anta at Ås-sameierne hadde tillatelse eller adgang til å slippe sauen på andre eiendommer, slik de tidligere retter har gått ut fra. Med mindre det påvises særlige holdepunkter for det, må det derfor antas at det ikke gjaldt spesielle begrensninger for adgangen til å beite med sau i sameiet. Det rettslige utgangspunkt må være at enhver rettighetshaver har alle de beføyelser som ikke særskilt er unntatt.
De grensebeskrivelser som foreligger i gamle dokumenter, hevdes også å vise at det på en rekke strekninger i grensen mot sameiet må ha vært gjerder som fredet mot sau. Dagens gjerderester sier intet om hvordan gjerdene var i gamle dager.
Det bestrides at det følger av beiteskjønnet av 19. juni 1886 at beiting med sau ikke er tillatt i Ås-sameiet. Skjønnet kan verken forstås slik at det fastslår at det fra gammelt av var forbudt å beite med sau, eller slik at skjønnet innførte et slikt forbud. Det siste er partene enige om. Skjønnet ble avholdt etter den dagjeldende bestemmelse i Lov om Jords Fredning av 16. mai 1860 §37, og skulle bare fastlegge tillatt belastning på beitet og ikke utelukke dyreslag som hittil hadde beitet i sameiet. Den fordeling skjønnet fastsatte, gir bare uttrykk for forholdstall mellom sameierne ut fra eiendommenes skyld. At fordelingen er angitt i enheter av storfe, betyr ikke at andre dyreslag er utelukket, jfr. både det forholdstall man hadde i praksis for ku/sau og at saueholdet var så lite at det ikke var påkrevet spesielt å nevne dette. En kan ikke som de tidligere retter, av beiteskjønnets ordlyd trekke den slutning at beiting med sau er utelukket i Ås-sameiet.
Opplysningene om forhold som i tid ligger etter beiteskjønnet, støtter etter de ankende parters mening deres syn på beiterettsspørsmålet. For deres eiendom Trulsås er det kontinuitet i saueholdet fra 1845 til i dag, og gårdens beliggenhet tilsier at sauene derfra ble sluppet i sameiet. Den tidligere eier Harald Trulsaas hadde fra 1935 regelmessig sau i Ås-sameiet uten at det kom protest mot det. Dette var ikke bare en tålt bruk. Trulsaas har opplyst at også ankemotpartene Bogstrands og Lindteigens sauer gikk i Ås-sameiet, selv om de ikke ble sluppet der.
Om det tidligere skulle ha vært en slik begrensning i beiteretten som ankemotpartene påberoper seg, må begrensningen forlengst være bortfalt. De endrede driftsforhold i landbruket og ankemotpartenes passivitet, må lede til at beiteretten i sameiet i dag også omfatter sauebeite, jfr. lov om sameige av 18. juni 1965 nr 6 §3 første ledd. Den knapphetssituasjon som ligger til grunn for beiteskjønnet, er ikke lenger til stede.
Iallfall må begrensningen være ekstingvert overfor de ankende parter som overtok Trulsås i 1974 uten å kjenne til at det ikke var adgang til å beite med sau i Ås-sameiet. De ankende parter kan ikke bebreides for sin gode tro. Det var ikke uaktsomt å stole på den tidligere eiers uttalelser, og ytterligere undersøkelser, for eksempel i grunnboken, ville ikke ha brakt nye opplysninger i og med at begrensningen i beiteretten ikke var tinglyst. Sameierne fant først frem beiteskjønnet i 1980årene.
Som ny subsidiær anførsel for Høyesterett, gjør de ankende parter gjeldende at en beiterettsbegrensning av den art det her er tale om, er en negativ servitutt som er falt bort etter hevdsloven av 9. desember 1966 nr 1 §9. Den upåtalte sauebeiting som har pågått i den foregående eiers og senere de ankende parters eiertid, er tilstrekkelig til at begrensningen i beiteretten er falt bort ved mothevd.
Anni og Geir Løvlid har nedlagt slik påstand:
"1. Den beiterett eiendommen Trulsaas, gnr. 132, bnr. 1 i Flesberg kommune har i Ås-sameiet, omfatter rett til å beite med sau.
2. Ankemotpartene tilpliktes i fellesskap å erstatte de ankende parter saksomkostninger for alle retter, innbefattet renter av saksomkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten."
Ankemotpartene, Kristoffer Lindteigen m.fl,. har sluttet seg til de tidligere retters avgjørelser, og har for Høyesterett i det vesentlige anført:
Slik de ankende parter i dag praktiserer beitingen med sine sauer, er den til stor ulempe for flere eiendommer som grenser til Ås-sameiet, blant annet ved beiting på eiendommene og ved forurensning med sauemøkk. For å unngå disse plager er det i tilfelle nødvendig med betydelige utgifter til gjerdehold.
Tidligere var forholdene annerledes, selv om det også da var mange sauer på gårdene. Sauene må ha vært sendt på beite andre steder enn i Ås-sameiet, noe også bevisførselen gir holdepunkter for å anta. Det må legges til grunn at det ikke har vært praktisert gjerding mot sau i sameiet - det finnes ikke rester av sauegjerder. Hensett til sameiets størrelse og beliggenhet, mener ankemotpartene at den praksis som har vært fulgt, har de beste grunner for seg og må anses basert på en etablert og bindende beiteordning for sameiet.
Beiteskjønnet av 19. juni 1886 samsvarer godt med en slik ordning. Det er ikke tilfeldig at sau er utelatt blant de dyreslag som kan slippes på beite i sameiet. De ankende parter kan ikke gis medhold i at ordlyden i skjønnet ikke betyr noe i denne sammenheng. Tvert imot fremgår det av den dagjeldende §37 i Lov om Jords Fredning, at det var nødvendig å nevne hvilke dyreslag den enkelte loddeier kunne slippe på beite. Det er ikke riktig slik de ankende parter har gjort gjeldende, at de ulike dyreslag ble tatt med under en fellesnevner. En tilsvarende bestemmelse som i den opphevede §37 finnes for øvrig nå i jordloven av 18. mars 1955 nr 2 §32. Jordskifteretten og lagmannsretten har med rette tolket beiteskjønnet etter sin ordlyd og ansett beiting med sau for ikke å være omfattet av beiteordningen.
Ankemotpartene anser den etablerte beiteordning for rettslig bindende for alle rettighetshavere i Ås-sameiet. Det rettslige grunnlag er enten avtale eller langvarig praksis. Det kan for så vidt være treffende når lagmannsretten har ansett ordningen for å bygge på alders tids bruk.
Også de ankende parter er bundet av ordningen. Det dreier seg her om en langvarig praksis som i forhold til tinglysingsreglene står likt med hevdserverv og som derfor har rettsvern uten tinglysing, jfr. tinglysingsloven av 7. juni 1935 nr 2 §21 annet ledd i.f. Beiteordningen kan følgelig ikke være ekstingvert av de ankende parter. Under enhver omstendighet må det stilles strenge krav til den aktsomhet som kreves av den som kjøper seg inn i et fellesskap som et sameie. De ankende parter må ha diskutert beiteforholdene med sin rettsforgjenger - som hadde fått påtale fra sine naboer - og de måtte regne med at sauebeitingen ville by på problemer. Også det forhold at det ikke var gjerder, burde ha skjerpet deres aktsomhet. Slik forholdene var har de ikke oppfylt sin undersøkelsesplikt og har derfor ikke vært i aktsom god tro.
De ankende parter har heller ikke ved mothevd frigjort seg fra begrensningene i beiteretten. At det sporadisk kan ha vært beitende sau i Ås-sameiet, er ikke her tilstrekkelig. Først når sauebeitingen ble så intens at den skapte reelle problemer, kunne den være utgangspunkt for mothevd. Et slikt omfang fikk den først i 1970-årene. Den tid som gikk før ankemotpartene reagerte, blir da for kort til at mothevd kan komme på tale.
Ankemotpartene har nedlagt denne påstand:
"1. Anni og Geir Løvlid, som eiere av Trulsås, gnr. 132, bnr. 1 i Flesberg, har ikke rett til å beite med sau i Ås sameie.
2. Anni og Geir Løvlid dømmes en for begge og begge for en til å betale saksomkostninger til ankemotpartene for alle retter, hvortil kommer renter av saksomkostninger for jordskifterett og lagmannsrett."
Jeg finner at anken ikke kan føre frem og skal bemerke:
Beiteskjønnet av 19. juni 1886 ble holdt med hjemmel i §37 i den dagjeldende Lov om Jords Fredning av 16. mai 1860. Etter denne bestemmelse tillå det skjønnet å fastsette "det Antal Bofæ af ethvert Slags, hvormed Beitet for Fremtiden bliver at belægge". Når skjønnet ikke nevner sau blant de dyreslag som er tiltenkt beite i Ås-sameiet, er det den mest nærliggende tolkning at meningen har vært at beiting med sau ikke er tillatt. Jeg nevner i denne sammenheng at skjønnet i tilfelle også beiting med sau skulle ha vært tillatt, måtte ha fastsatt et særskilt forholdstall også for sau. Etter de opplysninger som foreligger, kan jeg ikke se at de ankende parter har rett i at det her i praksis gjaldt et bestemt forholdstall ved en omregning fra ku til sau. Om forståelsen av jordfredningslovens §37 på dette punkt, viser jeg ellers til Bjørnstad: Lov om jords fredning (1945) 142-143.
Også de øvrige opplysninger i saken støtter etter min vurdering den forståelse av beiteskjønnet at beiting med sau ikke skulle være tillatt. Det er således på det rene at med det relativt begrensede areal og den beliggenhet sameiet har, vil det føre til betydelig ulempe for de omkringliggende eiendommer dersom beiting med sau tillates uten at det foreligger en tilfredsstillende gjeting eller det er oppsatt gjerder som freder også mot sau. Jeg kan ikke finne det sannsynliggjort at disse forutsetninger har vært oppfylt. Dette gjelder så vel på det tidspunkt beiteskjønnet ble holdt, som senere. Begge de tidligere retter har vært på befaring. Jordskifteretten fant på et enkelt sted en liten rest av et sauegjerde, mens lagmannsretten overhodet ikke fant spor av slike gjerder. Slik jeg bedømmer parts- og vitneforklaringene og det øvrige - riktignok sparsomme - materiale, synes det som om beitingen etter beiteskjønnet har vært praktisert slik at beiting med sau ikke har vært ansett som tillatt.
Etter den forståelse av beiteskjønnet jeg har lagt til grunn, har jeg ikke foranledning til å gå inn på om skjønnet bare regulerte en beiteordning som allerede tidligere var fastlagt ved avtale eller ved alders tids bruk. Jeg ser det nemlig slik at det iallfall i kraft av de regler skjønnet fastsatte, ikke er adgang til å beite med sau i Ås-sameiet.
De ankende parter kan ikke gis medhold i at denne begrensning i beiteretten er bortfalt som følge av utviklingen i landbruket. Det er her tilstrekkelig å peke på at de konkrete forhold har vist at det er minst like stort behov for ordningen i dag som tidligere.
Heller ikke de ankende parters anførsler om at de er blitt fri fra beiterestriksjonene ved ekstingsjon eller mothevd, kan gis medhold. Det dreier seg om en regulering av forholdet mellom sameiere, og ikke om en heftelse på eiendommen. Jeg går ikke inn på i hvilken utstrekning slike bortfallsregler overhodet kan få anvendelse overfor den enkelte sameier. Det må i tilfelle under enhver omstendighet - slik som anført av ankemotpartene - stilles strenge krav til aktsomheten til den som påberoper seg ekstingsjon og hevd i slike forhold. I likhet med lagmannsretten finner jeg at de ankende parter ikke har oppfylt sin plikt i så måte. De måtte ut fra det manglende gjerdehold forstå at slipp av sauer i sameiet ville medføre betydelige ulemper for de øvrige sameiere, og de foretok intet for å bringe på det rene om de hadde noen rett til å gjøre dette. Anken har vært forgjeves, og de ankende parter bør betale saksomkostninger til ankemotpartene for lagmannsretten og Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Jordskifterettens omkostningsavgjørelse finner jeg ikke grunn til å endre. Ankemotpartene har påstått seg tilkjent renter av omkostningsbeløpet for lagmannsretten. Overensstemmende med avgjørelsen i Rt-1983-127 og Høyesteretts dom av 15. januar 1988 i sak lnr 2B/1988, finner jeg at saksomkostningene bør settes til et samlet beløp som tar hensyn til rentetapet i den tid som er gått etter at lagmannsrettens dom ble avsagt. På dette grunnlag settes det samlede omkostningebeløp til kr 100.000, hvorav kr 6.600 er for utlegg inklusive renter av disse.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Anni og Geir Løvlid, som eiere av Trulsås, gnr 132, bnr 1 i Flesberg, har ikke rett til å beite med sau i Ås-sameiet.
2. I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett betaler Anni og Geir Løvlid en for begge og begge for en til Kristoffer Lindteigen, Gullik Hagen, Rune Aas, Trygve Bogstrand, Olaf Håvardsrudhagen, Olaf Lauvbu, Knut Førli, Knut Klev og Alf Jensrud i fellesskap 100.000 - etthundretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Saksomkostninger for jordskifteretten tilkjennes ikke.