Hopp til innhold

HR-1991-2166-S - Rt-1991-1488

Fra Rettspraksis
Sideversjon per 22. okt. 2018 kl. 08:20 av Import (diskusjon | bidrag) (XML-importering)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1991-12-02
Publisert: HR-1991-02166-S - Rt-1991-1488 (510-91)
Stikkord: Varetektsfengsling
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1991-02166 S, Lnr 2166/1991, jnr 1058/1991.
Parter:
Forfatter: Holmøy, Halvorsen, Gjølstad
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1981) §171, §185, Straffeloven (1902) §182, §183, §270, §271, Ligningsloven (1980) §12-3, §4-2, §181, §184, §188, §385, §388


A, født xx.xx.1946, ble ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokaten i Hordaland den 16 november 1989 satt under tiltale for overtredelser av straffeloven §270 nr 1, jf §271, §182 første ledd første straffalternativ, §183 og likningsloven §12-3 nr 1 a, jf §4-2 nr 1 a. Påtalemyndigheten begjærte den 7 november 1991 A varetektsfengslet i medhold av straffeprosessloven §185, jf §184, jf §171 nr 1.

Bergen forhørsrett avsa den 7 november 1991 kjennelse med slik slutning:

Siktede A, født xx.xx.1946 løslates. Han pålegges i medhold av straffeprosessloven §188, jf. §181, daglig meldeplikt ved Bergen politikammer, samt at hans pass blir beslaglagt.

Påtalemyndigheten påkjærte denne kjennelse til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa den 11 november 1991 kjennelse med slik slutning:

A, født xx.xx.1946 blir å varetektsfengsle til og med 10. februar 1992.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til straffeprosessloven §388 nr 2 og 3. Det er i kjæremålet anført at lagmannsretten feilaktig har lagt til grunn at domfelte har erkjent forholdene beskrevet i tiltalebeslutningens post 1 n og m. Det er videre anført at lagmannsretten har hatt begrenset mulighet til å vurdere As egen vurdering av hvorfor tidligere berammede hovedforhandlinger måtte utsettes, fordi lagmannsretten ikke har hatt mulighet til å gjennomgå As korrespondanse med forskjellige offentlige etater. Til saksbehandlingen i lagmannsretten er ytterligere anført at forsvareren ble gitt en for kort tilsvarsfrist. Det ligger videre utenfor lagmannsrettens kompetanse etter straffeprosessloven §385 annet ledd å treffe ny avgjørelse i fengslingsspørsmålet i dette tilfelle, samt at lagmannsrettens begrunnelse er utilstrekklig til å prøve om loven, mht fengslingsgrunnlaget og fengslingstidens lengde, er korrekt anvendt.

Kjæremålserklæringen inneholder for øvrig uttalelser om saksbehandlingen uten at det fremgår om det påberopes saksbehandlingsfeil

Subsidiært er det anført at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §171 nr 1 og §185 første ledd feil.

Det er i kjæremålet nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

A, født xx.xx.1946, løslates mot meldeplikt og passbeslag.

Subsidiært:

Gulating lagmannsretts kjennelse av 11. november 1991 oppheves i sin helhet.

Atter subsidiært:

Gulating lagmannsretts kjennelse av 11. november 1991 oppheves/endres, slik at A, født xx.xx.1946, kan holdes varetektsfengslet til torsdag 5. desember 1991, kl. 15.00, såfremt ikke annet av Påtalemyndigheten eller Forhørsretten blir bestemt.

Påtalemyndigheten har i tilsvar til kjæremålet vist til at all korrespondanse mellom A og offentlige etater som politiet har mottatt i anledning saken, fulgte med saksdokumentene til Gulating lagmannsrett.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset etter straffeprosessloven §388. Det påberopes i dette tilfelle feil ved lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf §388 nr 2 og 3.

Til anførslene om saksbehandlingsfeil bemerkes:

For så vidt angår tiltaltes erkjennelse av forholdene under tiltalebeslutningens poster m og n, uttaler lagmannsretten ikke mer enn at han har erkjent de faktiske forhold. Dette synes heller ikke bestridt i kjæremålserklæringen. Etter det som er opplyst i tilsvaret, er det ikke grunnlag for å hevde at lagmannsretten ikke har hatt anledning til å vurdere tiltaltes egen oppfatning av årsakene til at tidligere hovedforhandlinger ikke har kunnet gjennomføres som berammet.

Utvalget er ikke enig i at tiltaltes forsvarer i dette tilfelle fikk for kort tid til å utarbeide tilsvar. For øvrig ble tilsvar inngitt. Kort tilsvarsfrist er heller ikke anført som en selvstendig saksbehandlingsfeil, men som et moment ved den samlede vurdering av saksbehandlingen. Etter utvalgets mening kan dette moment heller ikke få betydning ved en slik samlet vurdering.

Det ligger klart innenfor lagmannsrettens kompetanse etter straffeprosessloven §385 annet ledd å avsi fengslingskjennelse i et tilfelle som dette. Utvalget finner videre at lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig til at lovanvendelsen kan prøves. Kravet til begrunnelse har for øvrig sammenheng med lovtolkingen, særlig av straffeprosessloven §185 første ledd, som også er angrepet.

Kjæremålet over lovtolkingen gjelder for øvrig straffeprosessloven §171 første ledd nr 1, som i dette tilfelle er grunnlaget for fengsling. Det anføres at lagmannsrettens kjennelse etterlater tvil om denne bestemmelse er anvendt korrekt. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket bestemmelsen uriktig. Det fremgår klart at lagmannsretten har funnet at det på grunn av tiltaltes tidligere opptreden er grunn til å frykte at han vil forårsake at hovedforhandlingen heller ikke denne gang vil kunne gjennomføres som berammet. Bevisbedømmelsen og den konkrete rettsanvendelse kan ikke prøves ved videre kjæremål.

Når det gjelder varetektsfengsling helt frem til hovedforhandling 10 februar 1992 i medhold av straffeprosessloven §185 første ledds fjerde punktum, uttaler lagmannsretten at den anser en fornyet prøving av varetektsfengsel utover fire uker for å være uten betydning slik denne sak ligger an. Lagmannsrettens begrunnelse på dette punkt er kort, men må etter forholdene i denne sak og lagmannsrettens begrunnelse for øvrig anses tilstrekkelig. Både når det gjelder lovtolkingen og kravet til begrunnelse har det betydning at fengslingsgrunnlaget i dette tilfelle er §171 nr 1. Vurderingen av behovet for ny prøving av fengslingsspørsmålet står derfor i en annen stilling enn i den sak som er inntatt i Rt-1991-838, der fengslingsgrunnlaget var §171 nr 2. Lagmannsretten har vurdert spørsmålet om fengsling frem til hovedforhandlingen vil være et uforholdsmessig inngrep. Det er også her tale om en konkret vurdering som ikke kan prøves ved videre kjæremål.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.