Rt-1991-838
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-07-12 |
| Publisert: | Rt-1991-838 (307-91) |
| Stikkord: | Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1317/1991, jnr. 596/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Skåre, Bugge |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §185, Straffeloven (1902) §162, §49, §171, §186, §388 |
Romerike politikammer siktet 26. april 1991 A for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd jf. femte ledd for i begynnelsen av august 1990 å ha innført ca 100 gram amfetamin fra Sverige til Norge.
Han ble samme dag begjært varetektsfengslet, og Nedre Romerike forhørsrett avsa 26. april 1991 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1958, blir å holde i fengslig forvaring inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke utover fredag 24. mai 1991 kl. 14.00.
Siktede kan under varetektstiden kun foreta brevveksling og annet samkvem med omverdenen under kontroll av politiet, jfr. straffeprosessloven §186 annet ledd, første pkt. i.f."
Statsadvokatene i Eidsivating utferdiget 21 juni 1991 tiltalebeslutning mot A som også omfattet overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd, jf. §49 for å ha overlatt 60-70 gram amfetamin til D i august 1990 for videresalg, og for overtredelse av straffeloven §162 første ledd for i tiden juli 1990 til august 1990 å ha overdradd via D til diverse personer i Østlandsområdet ca 10 gram amfetamin. Tiltalebeslutningen gjelder også et tilfelle av grovt tyveri ved at A tok en Ford Sierra personbil i løpet av weekenden 6-7 mai 1989 på X i Y og kjørte den til sitt småbruk i Z hvor han tok ut motor og gearkasse og deretter gravde ned resten av bilen.
A har fått varetektsfengslingen forlenget, senest ved Nedre Romerike forhørsretts kjennelse 21. juni 1991 som har slik slutning:
"A, født xx.xx.1958 blir å holde i varetektsfengsel inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten dog ikke utover mandag 21. oktober 1991."
Han ble i tillegg undergitt brev- og besøkskontroll.
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 26. juni 1991 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. A, født xx.xx.1958, kan holdes i varetektsarrest inntil påtalemyndigheten eller forhørsretten bestemmer annerledes, men ikke utover mandag 21. oktober 1991.
2. A blir i varetektstiden å underkaste brev- og besøkskontroll."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil lovtolkning.
Han har vist til at det strider mot straffeprosessloven §186 annet ledd når han skal holdes varetektsfengslet med brev- og besøkskontroll frem til hovedforhandling 21. oktober 1991.
Hovedbegrunnelsen for fengslingen er bevisforspillelsesfare frem til vitnene B og C er pågrepet. Slik retten har utformet inngrepet, har den gått langt ut over straffeprosessloven §185 og §186 annet ledd som bestemmer at varetektstiden skal være så kort som mulig.
A har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: A løslates.
Subsidiært: Fengslingstiden og brev- og besøkskontrollen settes til 4 - fire - uker."
Politiet er kjent med kjæremålet, men har ikke avgitt uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jfr. straffeprosessloven §388.
Den fortsatte fengsling er begrunnet med fare for bevisforspillelse fordi to etterlyste vitner ikke er pågrepet og avhørt, jfr. straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2. Så vidt utvalget kan forstå reises det ikke innvendinger mot lagmannsrettens lovtolking og begrunnelse i denne forbindelse. Det som anføres gjelder lagmannsrettens begrunnelse for bruk av straffeprosessloven §185 første ledd fjerde punktum. Etter første ledd tredje punktum skal fengslingsfristen ikke overstige fire uker. Etter fjerde punktum kan retten sette lenger frist dersom etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter fire uker vil være uten betydning.
Det fremgår av lovforarbeidene - Ot.prp.nr.53 (1983-84) side 47 og 166 at unntaksregelen tar sikte på tilfeller hvor det synes klart at fengslingsspørsmålet ikke vil komme i en annen stilling i løpet av fristen, og det er sagt at adgangen til å fravike fristregelen skal være meget snever.
I den foreliggende kjennelse sier lagmannsretten at fornyet prøving av fengslingsspørsmålet etter fire uker "finnes etter omstendighetene ikke å være nødvendig, jfr. straffeprosessloven §185 første ledd, fjerde punktum." Dette er en uttrykksmåte som kan skape tvil om lagmannsretten har tatt hensyn til at fjerde punktum er en særbestemmelse av snever karakter, og den får heller ikke fram forutsetningen om at de forhold som begrunner en fengsling kan endre seg og derfor normalt bør prøves på nytt innen en frist som ikke skal overstige fire uker. Det lagmannsretten konkret peker på forut for den nevnte konklusjon, er at saken er av alvorlig karakter og at fengsling fram til hovedforhandling ikke er et uforholdsmessig inngrep. Det tas også standpunkt til en anførsel som gjelder siktedes økonomiske problemer ved fortsatt fengsling. Spørsmålet om fengsling fram til hovedforhandlingen er - slik utvalget forstår kjennelsen - ikke vurdert i forhold til fengslingsgrunnen, og muligheten for at de to vitner kan bli avhørt. Utvalget peker på at hovedforhandlingen først er berammet til 21. oktober 1991 og at det er tale om en meget langvarig fengsling.
Etter utvalgets mening må det som her er påpekt om lagmannsrettens begrunnelse og unnlatelse av å vurdere spørsmålet om bruk av fjerde punktum i forhold til den konkrete fengslingsgrunn, medføre at kjennelsen oppheves for så vidt den gjelder for mer enn fire uker.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt den gjelder fengsling og brev- og besøkskontroll ut over onsdag 24. juli 1991.