HR-1990-325-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-06-29 |
| Publisert: | HR-1990-00325k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 325 K/1990, jnr 196/1990 |
| Parter: | Trondheim kommune (kommuneadvokaten v/advokat Sissel Endresen) mot Håkon Hellandsjø (advokat B. Jørgensen-Dahl). |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Backer |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §161, §164 |
Håkon Hellandsjø ble ved vedtak av 15. mars 1989 i Avdelingsstyret for undervisning i Trondheim kommune avskjediget med øyeblikkelig virkning fra sin stilling som lærer i kommunen.
Ved stevning av 18. mars 1989 anla han sak for Trondheim byrett for å få kjent avskjeden ugyldig. Han fremsatte samtidig krav om å få bli stående i stillingen så lenge saken varte.
Trondheim byrett avsa 28. april 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Håkon Hellandsjø gis rett til å stå i stillingen som undervisningsinspektør i grunnskolen i Trondheim kommune så lenge saken varer.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse i forbindelse med hovedsaken."
Trondheim kommune påkjærte kjennelsen til lagmansretten, og Frostating lagmannsrett avsa 14. august 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Trondheim kommune v/ordføreren til Håkon Hellandsjø 6.500,- -sekstusenfemhundrekroner 00/100 - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av denne kjennelse."
Lagmannsrettens kjennelse ble ikke påkjært videre.
Trondheim byrett avsa dom i saken 13. mars 1990 med slik slutning:
"1. Trondheim kommune frifinnes.
2. Håkon Hellandsjø dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Trondheim kommune med kr. 95.157,- - nittifemtusenetthundreogfemtisju - kroner.
3. Trondheim kommune dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse betale til Håkon Hellandsjø kr. 12.000,- - tolvtusen - kroner."
Håkon Hellandsjø påanket dommen 15. mars 1990. Trondheim kommune tok til motmæle og innga tilsvar til anken 9. april 1990. Samtidig fremsatte kommunen en egen begjæring om at Hellandsjø skulle fratre stillingen med øyeblikkelig virkning. Hellandsjø fremsatte innvendinger mot denne begjæring. I forbindelse med kravet om fratreden avsa Frostating lagmannsrett 11. mai 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen avvises.
2. Trondheim kommune betaler saksomkostninger til Håkon Hellandsø med kr. 800,- - åttehundre - kroner senest 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse."
Lagmannsretten kom til at det med dens kjennelse av 14. august 1989 som var rettskraftig, endelig var avgjort at Hellandsjø har rett til å stå i stillingen så lenge saken varer.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de nevnte avgjørelser.
Trondheim kommune har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kommunen hevder at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at det er endelig avgjort at Hellandsjø skal ha rett til å stå i stillingen så lenge varer. Kommunen viser til Høyesterett kjæremålsutvalgs avgjørelse inntatt i Rt-1989-225, som etter komunens mening avklarer spørsmålet. Den foreliggende sak er parallell. Selv om det materielle grunnlaget for avskjeden er å finne i loven om grunnskolen, mener kommunen at arbeidsmiljøloven øvrige regelverk må gis anvendelse. Det er lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens avgjørelse oppheves og hjemvises til fortsatt behandling.
2. Trondheim kommune tilkjennes saksomkostninger."
Håkon Hellandsjø har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. Prinsipalt mener han at lagmannsretten har lagt en riktig lovforståelse til grunn for sin avgjørelse. Avgjørelsen inntatt i Rt-1989-225 er ikke en parallell til nærværende sak. Hellandsjø ble ikke ble stående i den rettsstilling arbeidsmiljøloven fastsetter i forbindelse med avskjed, men fikk ved rettens kjennelse rett til å stå i stillingen så lenge saken varer.
Subsidiært viser Hellandsjø til sitt prosesskrift til lagmannsretten av 30. april 1990, der han går inn på sakens realitet.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Begjæringen avvises.
2. Trondheim kommune tilpliktes å betale saksomkostninger til Håkon Hellandsjø for så vel lagmannsrett som for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger et kjæremål over en avgjørelse som lagmannsretten har truffet i første instans. Kjæremålsutvalget har således kompetanse til å prøve alle sider ved denne avgjørelse.
Byrettens og lagmannsrettens opprinnelige kjennelser av henholdsvis 28. april og 14. august 1989 om at Håkon Hellandsjø gis rett til å stå i stillingen som undervisningsinspektør i grunnskolen i Trondheim kommune så lenge saken varer, er avsagt etter arbeidsmiljøloven av 4. februar 1977 nr. 4 §66 nr. 3, jfr. §61 nr. 4. Ifølge disse bestemmelser har den avskjedigede ikke rett til å bli i stillingen under behandlingen av tvist om avskjedens rettmessighet, med mindre retten bestemmer dette ved kjennelse.
Trondheim kommunes begjæring om at Hellandsjø nå måtte fratre, var fremsatt etter at kommunen i første instans hadde vunnet avskjedssaken. Lagmannsretten begrunner sin avgjørelse om å avvise begjæringen med at lagmannsrettens tidligere kjennelse ikke var påkjært videre og dermed rettskraftig.
Videre heter det:
"Lagmannsretten er kommet til at det dermed er endelig avgjort at Håkon Hellandsjø skal ha ret til å stå i sin stilling så lenge saken varer, jfr. tvistemålsloven §164 tredje ledd jfr. §161 annet ledd. Selv om en skulle betegne de tidligere avgjørelser for "prosessledende kjennelser" så kan disse ikke senere omgjøres fordi kjennelsene nettopp har gitt Håkon Hellandsjø en rett til å stå i stillingen. Betingelsen for å kunne omgjøre kjennelsen i tvistemålsloven §164 tredje ledd, om at - "ingen ervervet rett er til hinder" - er derfor ikke til stede."
Kjæremålsutvalget finner at dette er uriktig rettsanvendelse. I den kjennelse som er inntatt i Rt-1989-225, uttaler Høyesteretts kjæremålsutvalg at de beste grunner taler for å anse rettens avgjørelser etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 som midlertidige, iallfall i den forstand at arbeidsgiveren etter omstendighetene må kunne kreve fratredelsesspørsmålet påkjent av retten påny når oppsigelsessaken er brakt inn for ankeinstansen. I det konkrete tilfelle dreiet det seg om en oppsigelsessak, der utgangspunktet er at arbeidstakeren har rett til å fortsette i stillingen under saken med mindre retten bestemmer at han skal fratre. Tilsvarende grunner taler med ikke mindre styrke for at i en sak om avskjed må avgjørelsen av om en arbeidstaker skal fortsette i stillingen ansees som midlertidig. Her er loven utgangspunkt med hensyn til retten til å fortsette i stillingen nemlig det motsatte av det som man har i oppsigelsessaker.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve og saken å hjemvise til lagmannsretten til ny behandling av saken.
Saksomkstninger tilkjennes for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr. 1.500,-.
For lagmannsretten bør omkostningsspørsmålet vurderes i forbindelse med den nye behandling av saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling av lagmannsretten.
I saksomkstninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Håkon Hellandsjø til Trondheim kommune 1.500,- - femtenhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.