HR-1990-483-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-10-03 |
| Publisert: | HR-1990-00483k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 483 K/1990, jnr 247/1990 |
| Parter: | East Import A/S (Helge Elvebakk) mot Lidvard Faaberg (advokat Pål Lorentzen). |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §176, §357, §181, §436 |
Ved stevning til Gulating lagmannsrett 23. mai 1988 saksøkte East Import A/S byrettsdommer Lidvard Faaberg for de økte omkostninger selskapet var voldt ved den uriktige saksomkostningsavgjørelse Bergen byrett traff i dom 11. september 1987, jf. Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse 21. april 1988. Selskapet krevet samtidig kr. 10.000,- i erstatning.
Gulating lagmannsrett avsa 30. januar 1990 dom med denne domsslutning:
"1. Saksøkte frifinnes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler East Import A/S kr. 20.825,- - kronertjuetusenåttehundreog- tjuefem - til Lidvard Faaberg v/advokat Lorentzen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen."
Ved ankeerklæring datert 1. februar, innkommet 14. februar 1990 anket East Import A/S dommen til Høyesterett. Subsidiært påkjærte selskapet saksomkostningsavgjørelsen, som man hevdet var i strid med loven.
Siden kravet til ankegjenstandens verdi ikke var oppfylt, søkte East Import A/S om samtykke til anke etter tvistemålsloven §357. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning 29. juni 1990 ble anke uten hensyn til verdi nektet.
I brev av 14. august 1990 ble East Import A/S gitt frist til 30. august 1990 for å begrunne kjæremålet over saksomkostningsavgjørelsen slik det var bedt om i anken. Fristen ble etter søknad forlenget til 3. september.
Det nærmere saksforhold fremgår i det vesentlige av lagmannsrettens dom.
East Import A/S har begrunnet angrepet på saksomkostningsavgjørelsen slik:
Avgjørelsen er i strid med loven fordi unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd skulle vært anvendt. Uansett er det tilkjente beløp for høyt. Advokat Lorentzen overtok saken rett før hovedforhandling, og hovedforhandlingen varte en og en halv dag. Omkostningene kan da maksimalt settes til 10.000,- kroner.
Den kritikk Høyesteretts kjæremålsutvalg ga byretten i kjennelsen 21. april 1988, ga god grunn til å innlede søksmål mot byrettsdommer Faaberg. Det var således fyldestgjørende grunn til å la det komme til sak. At to vitner forklarte seg uriktig under hovedforhandlingen og at bevisene dermed sviktet, ble følgelig først kjent for East Import A/S så sent at hovedforhandlingen da langt på vei var ferdig.
Advokat Lorentzen brukte en god del tid på å prosedere på avvisning, men uten å nedlegge formell påstand om det. Lagmannsretten har brukt nesten to sider i dommen til drøftelse av spørsmålet, men uten å ta kravet til følge. Dette skulle tilsagt at lagmannsretten hadde vurdert å benytte tvistemålsloven §174 første ledd.
Et krav på kr. 20.825,- er langt over det som rimelig kan kreves for å få saken betryggende utført, jf. tvistemålsloven §176.
East Import A/S har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves."
Lidvard Faaberg har tatt til motmæle i kjæremålet og gjort gjeldende at forklaringene fra de to vitnene var riktige. Uansett var forklaringene ikke avgjørende for sakens utfall. East Import A/S hadde heller ingen fyldestgjørende grunn for å la det komme til sak, og spørsmålet om avvisning ble ikke reist. Noe annet var at såvel retten som kjæremotparten var opptatt av forholdet til tvistemålsloven §436. Størrelsen av de tilkjente omkostninger kan Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke overprøve. East Import A/S fikk anledning til å uttale seg om honorarets størrelse før saken ble avsluttet, og hadde ingen merknader. Til sammenligning krevet den kjærende part selv kr. 10.000,- i honorar.
Lidvard Faaberg har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
I et senere prosesskrift av 19. september 1990 har den kjærende part utdypet sine synspunkter:
Det anføres at når Høyesteretts kjæremålsutvalg i sin kjennelse av 21. april 1988 uttalte at byretten hadde "en klar foranledning til å drøfte om det var grunnlag for å tilkjenne fulle saksomkostninger i oppfriskingssaken", må dette forstås slik at utvalget fant at byretten hadde begått en åpenbar feil. Det forelå da grunnlag for søksmålet. Lagmannsretten har i sin omkostningsavgjørelse overhodet ikke vurdert denne kritikken. Begrunnelsen for å ilegge saksomkostninger er i det hele meget mangelfull, så mangelfull at avgjørelsen faktisk synes å være uten grunner.
Det gjøres også gjeldende at berammelsene av den kjærende parts saker i byretten og lagmannsretten henholdsvis 18. og 23. januar 1990, i stor grad var diktert av at parten skulle få begge avgjørelser mot seg når hans sak mot de tre lagdommere skulle behandles i Høyesterett 6. februar 1990.
Endelig hevdes det at lagmannsrettens skjønn ved fastsettelsen av saksomkostningene er vilkårlig.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Utvalget kan bare prøve om saksomkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, og man er ved avgjørelsen bundet av lagmannsrettens bedømmelse av sakens bevisligheter, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd.
Lagmannsretten har gitt følgende begrunnelse for sin saksomkostningsavgjørelse:
"East Import A/S har tapt saken fullstendig, og lagmannsretten finner at det ikke foreligger omstendigheter som gir grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §172, første ledd. East Import A/S vil således bli pålagt å erstatte motpartens saksomkostninger. Advokat Lorentzen har levert omkostningsoppgave som viser samlede utgifter på kr 20.825,-. Av dette er kr. 20.000,- salær til prosessfullmektigen. - Det er presisert at omkostningene utelukkende refererer seg til advokat Lorentzens eget arbeid, og at det ikke er tatt hensyn til omkostninger som tidligere prosessfullmektiger har hatt. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn."
Det fremgår således av lagmannsrettens domsgrunner at retten har overveiet om omkostningsspørsmålet burde avgjøres etter unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Retten har imidlertid ikke funnet grunn til å bygge på denne regelen. Dette er etter rettspraksis en tilstrekkelig begrunnelse i relasjon til en saksomkostningsavgjørelse, sammenlign blant annet kjæremålsutvalgets kjennelse av 26. november 1987 i sak lnr 488 K/1987. Den skjønnsmessige vurdering av om unntaksreglene skal benyttes, kan ikke overprøves av utvalget med mindre det er tale om et uforsvarlig skjønn, jf. blant annet Rt-1958-571. Ut fra den begrunnelse lagmannsretten har gitt for at den kjærende parts søksmål ikke kunne føre frem - en begrunnelse som kjæremålsutvalget er bundet av - kan skjønnet ikke være uforsvarlig. Med det resultat saken fikk i lagmannsretten hadde retten ingen grunn til å drøfte anvendelsen av tvistemålsloven §174.
Den kjærende part hevder også at det tilkjente saksomkostningsbeløp er større enn nødvendig, jf. tvistemålsloven §176. Heller ikke dette kan utvalget prøve med mindre det er tale om en vilkårlig omkostningsfastsettelse, jf. blant annet Rt-1988-462. Det fremgår av lagmannsrettens dom at den kjærende part i sin prosedyre tok opp en rekke såvel faktiske som rettslige spørsmål. Dette måtte medføre atskillig forberedelse fra saksøktes advokat. Hovedforhandlingen varte en og en halv dag. Tilkjennelse av det krevede salær på kr. 20.000,- er da ikke vilkårlig.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjæremotparten har krevet saksomkostninger for utvalget. Disse settes til kr. 1.500,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler East Import A/S 1.500,- - femtenhundre - kroner til Lidvard Faaberg innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.