HR-1990-660-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-12-20 |
| Publisert: | HR-1990-00660k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 660 K/1990, jnr 396/1990 |
| Parter: | Sparebanken Nor (advokat Erik Gundersen) mot Uniway Trading Corporation (advokatfirma Engelschiøn & Co ANS, v/advokat T Sverdrup Engelschiøn). |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §182, Domstolloven (1915) §153, §154, §155, §156, §179, §97 |
Kjennelse:
I erstatningssak anlagt av Uniway Trading Corporation, Florida, U SA mot Sparebanken ABC avsa Oslo byrett 20. februar 1990 dom med slik domsslutning:
"1. Saksøkte frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Uniway Trading Corporation påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. I anketilsvaret ba Sparebanken ABC i medhold av tvistemålsloven §182 annet ledd annet punktum, om at det ble stilt sikkerhet for saksomkostningene. Lagmannsretten avsa 16. mai 1990 kjennelse med slik slutning:
"Uniway Trading Corporation, Florida, USA stiller innen 20. juni 1990 70.000 - syttitusen - kroner i sikkerhet for saksomkostningene for lagmannsretten. Sikkerheten stilles i form av bankgaranti fra norsk bank eller depositum."
Kjennelsen ble ikke påkjært.
I brev av 27. juni 1990 til lagmannsretten stilte Forsvarets Personellservice v/adm dir Edvin Sæther garanti for inntil kr 70.000,- for saksomkostningene. Sparebanken ABC krevde da at saken måtte avvises, da sikkerheten ikke var stilt i tide, og at den heller ikke var i samsvar med rettens kjennelse. Lagmannsretten ba i påtegning 4. juli 1990 Uniway Trading Corporation uttale seg om avvisningsspørsmålet på bakgrunn av garantien stilt av Forsvarets Personellservice sammenholdt med lagmannsrettens kjennelse 16. mai 1990. Uniway Trading Corporation svarte i brev 20. juli 1990 at man ikke kunne se at det spilte noen rolle at sikkerhetsstillelsen var innkommet noen dager for sent, samtidig som det ble bedt om oppreisning mot den eventuelle oversittelse av den frist som var stilt.
Forsvarets Personellservice sendte 21. august 1990 en krysset sjekk pålydende kr 70.000,- til lagmannsretten som depositum for saksomkostningene. I prosesskrift 23. august 1990 har Uniway Trading Corporation begrunnet oppreisningsbegjæringen nærmere.
Lagmannsretten avsa 5. oktober 1990 kjennelse med slik slutning:
"Uniway Trading Corporation gis oppreisning fra den frist som er fastsatt i lagmannsrettens kjennelse av 16. mai 1990."
Lagmannsretten fastslo at den innsendte garanti var for sent innkommet, og at garantien som var gitt 27. juni 1990 var i strid med rettens kjennelse. Retten fant imidlertid at det var adgang til å gi oppreisning for oversittelse av frist satt etter tvistemålsloven §182. Fristen for å begjære oppreisning etter domstolsloven §154 første ledd var etter lagmannsrettens oppfatning ikke oversittet. Fristoversittelsen kunne legges Uniway Trading Corporation til last, men da det forelå særlige omstendigheter og forsømmelsen ikke var forsettlig, ble oppreisning gitt.
Sparebanken NOR (tidligere Sparebanken ABC) har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Prinsipalt gjøres det gjeldende at det er feil lovanvendelse når lagmannsretten har kommet til at oppreisning kan gis ved oversittelse av nevnte frist etter tvistemålsloven §182. Subsidiært gjøres det gjeldende at lagmannsretten feilaktig har lagt til grunn at fristen etter domstolsloven §154 første ledd ikke er oversittet. Det er ikke riktig at det først ved Uniway Trading Corporations prosessfullmektigs mottakelse av rettens påtegning 4. juli 1990 ble anledning til å fremsette oppreisningsbegjæringen. Utgangspunktet må være 29. juni 1990, som er den dato prosessfullmektigen må ha mottatt underretning om at det var stilt garanti. Prosessfullmektigen visste ihvertfall på dette tidspunkt at sikkerhet var stilt for sent. Det ble først ved prosesskrift 23. august 1990 inngitt en begjæring som tilfredsstiller loven krav, og da er fristen for å begjære oppreisning uansett oversittet. Atter subsidiært gjøres det gjeldende at lagmannsretten feilaktig har lagt til grunn at kravet i domstolsloven §155 annet ledd første punktum er oppfylt. Påbudet om å foreta den forsømte prosesshandling samtidig med innsendelse av oppreisningsbegjæringen er ikke oppfylt. Den forsømte handling ble først foretatt over en måned senere. Det gjøres ytterliger subsidiært gjeldende at lagmannsretten feilaktig har ansett særlige omstendigheter å foreligge etter domstolsloven §153 første ledd. De subjektive forhold (forsinkelsen) kan ikke anses som særlige omstendigheter. Det er heller ikke korrekt at overskridelsen ikke er langvarig. Korrekt sikkerhet ble først stilt over 2 måneder etter den frist som motparten hadde bedt om. Uansett er det ikke avgjørende at den første garantien skulle være god nok. Det er en helt ordinær følge ved fristoversittelse at saken ikke fremmes.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Uni-Way Trading Corporation gis ikke oppreisning fra den frist som er fastsatt i Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 16. mai 1990.
2. Sparebanken NOR tilkjennes saksomkostninger."
Uniway Trading Corporation har i tilsvaret gjort gjeldende at det ikke foreligger feil lovanvendelse når lagmannsretten har funnet at det foreligger oppreisningsadgang ved oversittelse av fristen etter tvistemålsloven §182. Det hevdes forøvrig at vilkårene for oppreisning etter domstolsloven §153 klart foreligger.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse av 5. oktober 1990 stadfestes og Uni-Way Trading Corporation tilkjennes sakens omkostninger med kr 1.500,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot avgjørelse som lagmannsretten har truffet om å gi oppreisning. Etter domstolsloven §156 annet ledd kan en gitt oppreisning angripes bare på det grunnlag "at der efter loven ikke er adgang til å gi opreisning".
Utvalget anser at det i en sak som denne etter gjeldende rett er adgang til å innrømme oppreisning. Man viser for så vidt til avgjørelse i Rt-1989-1059, hvor det ble gitt oppreisning ved oversittelse av frist fastsatt etter tvistemålsloven §182.
Etter domstolsloven §155 annet ledd må imidlertid - samtidig med fremsettelse av begjæring om oppreisning - "den forsømte prosesshandling foretages". På det tidspunkt da oppreisning ble begjært - 20. juli 1990 - hadde kjæremålsmotparten ytet en mangelfull sikkerhetsstillelse, idet denne ikke oppfylte krav fastsatt i lagmannsrettens kjennelse av 16. mai 1990 om at sikkerheten skulle stilles i form av bankgaranti fra norsk bank.
Lagmannsretten har i den kjennelse som her er påkjært, uttalt at domstolsloven §155 vanskelig kan forstås slik at retting etter fristens utløp skulle utelukke at begjæringen kunne behandles. Lagmannsretten skulle for så vidt angår den retting som senere ble foretatt, i samsvar med regelen i tvistemålsloven §97 ha tatt standpunkt til om feilen var å anse som uforsettlig.
Utvalget finner at lagmannsrettens kjennelse må oppheves da retten ikke har tatt standpunkt til det nevnte spørsmål.
Lagmannsrettens kjennelse må således oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
Den kjærende part har påstått seg tilkjent saksomkostninger ved saksbehandlingen for utvalget. Spørsmålet om tilkjennelse av saksomkostninger bør etter utvalgets syn utsettes etter bestemmelsen i tvistemålsloven §179 første ledd annet punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
Spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.