Rt-1989-1082

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1989-10-16
Publisert:	Rt-1989-1082 (388-89)
Stikkord:	Forsikringsrett, Sjørett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 164B/1989, nr 247/1988
Parter:	1. Alf Skaar 2. Bernt Otto Tande (advokat Kjetil Krokeide - til prøve) mot Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S (advokat Gunnar Vefling).
Forfatter:	Hellesylt, Dolva, Philipson, Michelsen, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1989) §20, §63, Sjøloven (1893), Tvistemålsloven (1915) §6, Avtaleloven (1918) §36, Forsikringsavtaleloven (1930) §20, §3, §63, Forsikringsavtaleloven (1930)

Dommer Hellesylt: M/K "Brødrenes Prøve", en eldre trebåt på 49 tonn dødvekt, forliste 25. mars 1986. Fartøyet som var lastet med salt, sprang lekk i åpen sjø uten påviselig ytre årsak. Det var kaskoforsikret i Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S for kr 250.000 på vilkår fastsatt i Norsk Sjøforsikringsplan 1964, senere kalt Rederplanen, og i Cefor form nr 181 av desember 1984, i det følgende forkortet til Cefor. Vesta avslo å utbetale erstatning under henvisning til Rederplanens §45 og Cefor pkt. 4. Den sistnevnte bestemmelse, som inneholder en såkalt objektiv sjødyktighetsregel, fastsetter at assurandøren ikke svarer "for tap som er en følge av at det var mangler ved fartøyets skrog eller maskineri med fast tilbehør da fartøyet senest forlot havn, selv om sikrede hverken hadde eller burde ha hatt kjennskap til manglene". Bestemmelsen gjelder for fartøy som ikke har gyldig farts- eller passasjersertifikat, og for fartøyer som ikke er underkastet bestemmelsene i Lov om Statskontroll med Skibes Sjødyktighet m.v. av 9. juni 1903. Vesta anførte at forliset skyldtes at fartøyet ikke var sjødyktig og at tapet således ikke er erstatningsmessig.

Det er ingen uenighet om at "Brødrenes Prøve" omfattes av bestemmelsen i Cefor pkt. 4, men de to partrederne som eide skipet, Alf Skaar og Bernt Otto Tande, hevder at bestemmelsen ikke er gyldig, fordi den strider mot tvingende bestemmelser i Forsikringsavtaleloven av 6. juni 1930 (forsikringsavtaleloven). De reiste sak mot Vesta for å få dekning etter polisen.

Tromsø byrett avsa 5. april 1988 dom med denne domsslutning:

"1. Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for byretten framgår av dommen.

Skaar og Tande påanket byrettens dom. Med samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg er anken tillatt bragt direkte inn for Høyesterett, jfr. tvistemålsloven §6 annet ledd.

De ankende parter har frafalt den subsidiære innsigelse for byretten angående tolkningen av Cefor pkt. 4 og også den atter subsidiære innsigelse om anvendelse av avtaleloven §36.

For Høyesterett er saken således begrenset til å gjelde spørsmålet om den objektive sjødyktighetsklausul er forenlig med forsikringsavtaleloven og, hvis så ikke er tilfelle, om eierne etter den subjektive sjødyktighetsklausul i Rederplanens §45 har tapt retten til dekning.

De ankende parter, Alf Skaar og Bernt Otto Tande, mener at byrettens dom er uriktig. Deres hovedanførsler er i korthet følgende:

Forsikringsavtaleloven gir ikke rom for en avtalt objektiv sjødyktighetsregel som i Cefor. Dette vil være i strid med den tvingende bestemmelse i §20 første ledd første punktum som verner den sikrede mot følgene av egen simpel uaktsomhet og gjelder for alle forsikringsarter. Det bestrides at den særlige bestemmelse om sjødyktighet i §63 har løftet dette spørsmålet ut av virkeområdet for §20. Assurandørene kan ikke ved sine forsikringsvilkår gå lenger enn det lovbestemte unntak fra §20 rekker. Det er behov for en slik tolkning, idet eiere av mindre skip ellers ikke ville kunne skaffe seg forsikringsmessig dekning for usjødyktighet de ikke har mulighet for å få kjennskap til. - Objektive sjødyktighetsregler kan ikke anses for en farefeltsbegrensning som selskapet fritt kan betinge seg. Det er her tale om en omgåelse av det vern loven skal gi forsikringstakerne mot egen simpel uaktsomhet - en såkalt skjult handlingsklausul. Lang tids aksept fra forsikringstakerne kan ikke være avgjørende når klausulene strider mot loven.

De ankende parter bestrider ankemotpartens subsidiære anførsel om at vilkårene er til stede for å nekte erstatning etter den subjektive sjødyktighetsregel i Rederplanens §45.

Alf Skaar og Bernt Otto Tande har lagt ned denne påstand:

"1. Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S dømmes til å betale til Alf Skaar og Bernt Otto Tande kr 250.000,- med tillegg av 18 % rente fra 25. april 1986 til betaling skjer.

2. Alf Skaar og Bernt Otto Tande tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett."

Ankemotparten, Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S mener at byrettens dom er riktig. Selskapets anførsler er i korthet følgende:

Den objektive sjødyktighetsregel i Cefor er ikke i strid med forsikringsavtaleloven §20. Sjødyktighetsspørsmålet er ved §63 løftet ut av rekkevidden for de tvingende regler i §20, og §63 er selv fravikelig, jfr. prinsippet i forsikringsavtaleloven §3. Stortinget - Justiskomiteen - var kjent med arbeidet med Norsk Sjøforsikringsplan av 1930 (Planen) da loven ble vedtatt i 1930. I Planens §62, som også må antas å ha vært kjent, var inntatt en liknende objektiv sjødyktighetsregel som i Cefor pkt. 4. Det er utenkelig at man i Planen har villet vedta en regel som man visste ville være i strid med forsikringsavtaleloven. Gyldigheten av den objektive regel har vært akseptert av partene, forutsatt av domstolene i en rekke saker, og akseptert i den juridiske teori. I motivene til Rederplanen av 1964 er gyldigheten ansett for "selvsagt". Den objektive regel har for øvrig karakter av en begrensning i farefeltet, og slike begrensninger kan assurandørene fritt fastsette. Det foreligger en sedvanerett som i tilfelle måtte endres av lovgiveren. Etter den nye lov om forsikringsavtaler av 16. juni 1989 nr 69, er det for øvrig fortsatt adgang til å avtale objektive sjødyktighetsregler, jfr. loven §1-3.

Dersom bestemmelsen i Cefor anses ugyldig, anføres subsidiært at selskapet likevel er fri for ansvar etter bestemmelsene i Rederplanens §45.

Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S har nedlagt denne påstand:

"Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett kreves ikke."

Jeg er kommet til samme resultat som byretten.

Innledningsvis nevner jeg at objektive sjødyktighetsregler har lang tradisjon innen sjøforsikringen. Det var i sjøretten fra gammelt av en forutsetning for selve forsikringsavtalens gyldighet at fartøyet var sjødyktig når det begynte reisen. Dette gjaldt for alle typer skip og uansett om den sikrede hadde eller burde hatt kjennskap til forholdet. Rettstilstanden er omtalt i forarbeidene til forsikringsavtaleloven §63 som imidlertid fastsetter en subjektiv sjødyktighetsregel. Det var for øvrig atskillig motstand fra sjøassurandørene mot at forsikringsavtaleloven skulle omfatte sjøforsikring som tidligere var regulert i sjøfartsloven av 1893. Det ble anført at det for sjøforsikringen gjorde seg spesielle hensyn gjeldende. Den hadde internasjonal karakter, var vel utviklet og det var her behov for en vidtgående avtalefrihet.

Utgangspunktet i forsikringsavtaleloven §3 som gjelder for alle forsikringsarter - også sjøforsikringen - er at loven bestemmelser kan fravikes ved avtale. I §20, som også står i kapitlet om fellesregler for alle forsikringsarter, er det i første ledd første punktum fastsatt at det ikke med rettsvirkning kan avtales at selskapet skal være fri for ansvar når den sikrede har framkalt forsikringstilfellet ved en uaktsomhet som ikke er grov. Dette generelle vern mot egen simpel uaktsomhet, er modifisert når det gjelder sjøforsikring. Dette framgår av forsikringsavtaleloven §63 som lyder slik:

"Er det rederens interesse som er forsikret, svarer selskapet ikke hvis skaden er en følge av at skibet, da det senest forlot havn, ikke var sjødyktig eller tilbørlig utrustet eller bemannet, eller at det ikke var forsvar lig lastet eller forsynt med de fornødne skibsdokumenter. Dette gjelder dog ikke, hvis hverken rederen eller skibsføreren kjente eller burde ha kjent mangelen."

Selskapet svarer etter denne bestemmelse ikke for tap som skyldes at skipet var usjødyktig, selv om sikrede bare har utvist vanlig, simpel uaktsomhet. Dette er et avvik fra det alminnelige prinsipp i §20 første ledd første punktum. Men i forhold til tidligere rettstilstand på sjøforsikringens område innebærer §63 en lempelse i den sikredes favør. Spørsmålet er imidlertid om §63 sammenholdt med §20 setter en absolutt grense for hvor langt slike avvik kan gå.

Ved vurderingen av om det var meningen at forsikringsavtaleloven skulle forby avtalte objektive sjødyktighetsklausuler, er det paralleltgående arbeid med forberedelsen og vedtakelsen av forsikringsavtaleloven og Planen i 1930 av stor interesse. Planen hadde bestemmelser om sjødyktighet m.m. i §62. Her var inntatt en bestemmelse om at for skip som ikke hadde klasse i en anerkjent klasseinstitusjon, svarte ikke assurandøren for skade som skyldtes at skipet ikke var sjødyktig da det senest forlot havn - selv om den sikrede var i begrunnet god tro. For fartøyer hvor man ikke hadde den kontroll med skipets tilstand som lå i klassifiseringen, ble det således lagt til grunn en objektiv sjødyktighetsregel. Forutsetningen for gyldigheten av denne var at forsikringsavtaleloven her var fravikelig.

Mellom lov- og planrevisjonsarbeidet var det en meget nær sammenheng, og ikke bare i tid. Samme person - dispasjør og stortingsrepresentant Henrik Ameln - var bl.a. sentral ved begge revisjoner. Han var formann for representantskapet i Veritas, og formann i Justiskomiteen som behandlet forsikringsavtaleloven og også ordfører for denne saken i komiteen. Det må trygt kunne legges til grunn at Justiskomiteen var orientert om planrevisjonen og representantskapet om lovarbeidet. Det kan etter min mening ikke være tvilsomt at representantskapet i Det norske Veritas som vedtok Planen, har ment at den objektive sjødyktighetsklausul ikke var i strid med loven. I forarbeidet til motivene for Planen uttales således at loven bestemmelser i sjøforsikringskapitlet er fravikelige. Denne oppfatning har klar støtte i forarbeidene til forsikringsavtaleloven - de delegertes innstilling side 97.

Jeg antar etter dette at forsikringsavtaleloven med rette ble oppfattet slik at loven ikke forbød avtalte objektive sjødyktighetsregler i sjøforsikringen. Denne oppfatning ble da heller ikke bestridt i årtiene som fulgte. I Norsk Sjøforsikringsplan av 1964 - Rederplanen - var det i §45 lagt til grunn en subjektiv sjødyktighetsregel. Men i motivene ble det uttalt at "Det er selvsagt intet i veien for at det i den enkelte forsikringsavtale blir tatt inn strengere bestemmelser om sjødyktigheten. Under revisjonsarbeidet ble det således antydet at dette vil skje for småskipsflåtens vedkommende."

Det er for så vidt det som er gjort i Cefor pkt. 4.

Standpunktet har videre hatt så godt som enstemmig tilslutning i teorien, og gyldigheten har vært forutsatt i rettspraksis.

Det kan nevnes at det i en sak inntatt i Rt-1983-1317 (Frank-Erik) for byretten var reist innsigelse mot gyldigheten av en tilsvarende klausul som saken her gjelder, men anførselen var frafalt for Høyesterett.

Sammenfatningsvis vil jeg oppsummere mitt standpunkt slik: Det var i 1930 ikke lovgiverens mening å forby objektive sjødyktig hetsklausuler. Assurandører og redere har gjennom mange årtier basert seg på dette. Klausulene har vært akseptert av teorien og forutsatt gyldige i rettspraksis. Jeg tilføyer at etter forsikringsavtaleloven av 1989 er det fortsatt en slik adgang, nå knyttet til registreringspliktige skip, jfr. loven §1-3 annet ledd bokstav c.

Etter dette må byrettens dom bli å stadfeste. Saksomkostninger er ikke påstått.

Jeg stemmer for denne dom:

Byrettens dom stadfestes.