HR-1992-114-A - Rt-1992-1261
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-14 |
| Publisert: | HR-1992-00114-A - Rt-1992-1261 (458-92) |
| Stikkord: | Skatterett, Skattetrekk, Borgerlig rettskrav |
| Sammendrag: | Dissens: 3-2 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00114 A, Lnr 114/1992, snr 170/1992. |
| Parter: | Aktor: Førstestatsadvokat Morten Eriksen mot A (Forsvarer: Advokat Ole A Bachke jr). |
| Forfatter: | Hellesylt, Holmøy, Lund, Mindretall: Langvand, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Skattebetalingsloven (1952) §51, Straffeprosessloven (1981) §3, Straffeloven (1902) §52, §53, §54, §51 |
Dommer Hellesylt: Nord-Troms herredsrett avsa 29 juni 1992 dom med denne domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1943, dømmes for overtredelse av skattebetalingsloven §51 nr. 1 til en straff av fengsel i 30 dager som gjøres betinget med 2 -to- års prøvetid, jfr. straffeloven §52, §53 og §54, samt en ubetinget bot på kr 10.000 - titusenkroner-, subsidiært 15 -femten- dager fengsel.
2. A betaler innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen erstatning til Tromsø kommune v/ordføreren med kr 199.884,- -kroneretthundreognittinitusenåttehundreogåttifire-.
3. Saksomkostninger idømmes ikke."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av dommen.
Domfelte har anket over saksbehandlingen for så vidt gjelder pådømmelsen av det sivilrettslige erstatningsansvar, idet han mener denne bygger på et annet grunnlag enn det han er straffedømt for.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Etter straffeprosessloven §3 er det et vilkår for å pådømme det sivilrettslige krav at dette "springer ut av samme handling som saken gjelder". I dette ligger at det må være årsakssammenheng mellom den straffbare handling og kravet, som således må være en følge av denne. Det domfelte er straffedømt for, er at han ikke sørget for å foreta skattetrekk i de lønnsbeløp han var i stand til å utbetale, dvs nettolønnen. Det tap kommunen ble påført ved dette straffbare forhold er i dommen angitt å være tilsammen kr 151.963,-. Det høyere sivilrettslige krav som er pådømt bygger på det skattetrekk domfelte har oppgitt i sine oppgaver, og som kommunen har godskrevet arbeidstakerne. Det oppgitte skattetrekk er beregnet ut fra bruttolønnen. Dette forhold ligger utenfor tiltalens ramme. Herredsretten har således etter min oppfatning pådømt et annet sivilrettslig krav enn det som knytter seg til det forhold domfelte er straffedømt for. Dette ser jeg som en saksbehandlingsfeil. I dette tilfelle kan det konstateres eksakt hvilken virkning saksbehandlingsfeilen har hatt, og jeg finner det i denne situasjon riktig at Høyesterett ikke gir feilen virkning ut over dette.
Jeg stemmer for denne dom:
I herredsrettens dom, domsslutningens post 2, gjøres den endring at ersatningsbeløpet settes til 151.963,- - etthundreogfemtientusennihundreogsekstitre - kroner.
Dommer Tjomsland: Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Spørsmålet i saken er om det sivilrettslige erstatningskrav som herredsretten pådømte, "springer ut av samme handling" som det forhold A ble straffedømt for i saken. Dette kravet innebærer ikke at pådømmelse av det sivilrettslige kravet bare kan skje dersom samtlige forutsetninger for kravet er avgjort i og med avgjørelsen av straffekravet og det er heller ikke et vilkår at pådømmelsen av det sivilrettslige kravet er basert på en omstendighet som i seg selv er et straffbarhetsvilkår i det straffebud tiltalen gjelder, jf Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer Bind I side 29 med videre henvisninger.
A utbetalte i det aktulle tidsrom full nettolønn til de ansatte som om riktig skattetrekk var foretatt; istedenfor - slik han var pliktig - å foreta skattetrekk i det lønnsbeløp han var i stand til å utbetale. Herredsretten er kommet til at A er sivilrettslig ansvarlig overfor kommunen for det samlede skattebeløp de ansatte er godskrevet. Jeg tar ikke stilling til riktigheten av dette standpunkt. Herredsrettens avgjørelse av det sivilrettslige kravet må eventuelt angripes ved anke etter reglene om rettergangsmåten i tvistemål. Om kommunens erstatningskrav skal fastsettes etter den såkalte "nettometoden", slik som As strafferettslige ansvar, eller om det skal fastsettes slik herredsretten har gjort, er - slik jeg ser det - ikke avgjørende for om kravet omfattes av straffeprosessloven §3. I begge tilfeller "utspringer" erstatningskravet av den straffbare handling.
Jeg tilføyer at det synes som om det standpunkt jeg her har inntatt, forutsetningsvis er lagt til grunn i dommen i Rt-1984-886 på side 890. Forholdet til straffeprosessloven §3 ble ikke reist der.
Dommer Langvand: Jeg er enig med annenvoterende dommer Tjomsland.
Dommer Lund: Jeg er enig med førstvoterende dommer Hellesylt.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
I herredsrettens dom, domsslutningens post 2, gjøres den endring at ersatningsbeløpet settes til 151.963,- - etthundreogfemtientusennihundreogsekstitre - kroner.