HR-1993-546-K - Rt-1993-1111
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-16 |
| Publisert: | HR-1993-00546-K - Rt-1993-1111 (407-93) |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1992-00582 K - Høyesterett HR-1993-00546K , jnr 250/1993. |
| Parter: | Trøndelag Renhold AS (advokat Kirsti Stokland) mot A og B (advokat Geir Høin). |
| Forfatter: | Skåre, Gussgard, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, §181, Arbeidsmiljøloven (1977) §64 |
A og B ble den 13 februar 1991 sagt opp fra sine stillinger i Trøndelag Renhold AS. De hadde vært sykemeldt fra henholdsvis den 13 og 17 desember 1990. Ved stevning av 13 mars 1992 til Trondheim byrett reiste de søksmål mot Trøndelag Renhold AS med krav om lønn/erstatning for usaklig oppsigelse. De påberopte seg forlenget søksmålsfrist ved sykdom, jf arbeidsmiljøloven §64 nr 4. A fremla legeerklæring på at hun var sykemeldt for nervøse plager i forbindelse med en arbeidskonflikt. B fremla legeerklæring på at hun var sykemeldt på grunn av psysisk og fysisk sykdom som skyldtes dårlig arbeidsmiljø. De var sykemeldt frem til henholdsvis 12 september 1991 og 14 oktober 1991. Trøndelag Renhold AS påstod saken avvist på grunn av at kravene var fremsatt for sent. Det ble vist til at A og B ble sagt opp på grunn av rasjonalisering, og at arbeidsmiljøloven §64 derfor ikke kom til anvendelse. Det ble også vist til at fristen for å reise søksmål etter arbeidsmiljøloven §64 nr 4 var utløpt henholdsvis den 13 og 17 desember 1991.
Byretten avsa 18 august 1992 kjennelse med slik slutning:
"1. Sak nr. A92-00419 avvises.
2. A og B dømmes til å betale saksomkostninger til Trøndelag Renhold AS ved advokat Erik C. Aagaard kr 10.000,- - kronertitusen - innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne kjennelse."
A og B påkjærte byrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett. De viste til at sykdommen skyldtes forhold i bedriften, og at søksmålsfristen derfor utløp henholdsvis 13 juni og 17 juni 1992.
Lagmannsretten avsa 13 mai 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i byretten.
2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Trøndelag Renhold AS til A og B v/advokat Geir Høin, Oslo kr 10.000,- - kronertitusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Kjennelsen er avsagt med to mot en stemme. Flertallet kom til at det var en saksbehandlingsfeil at byretten prejudisielt ikke hadde tatt stilling til de faktiske forhold. Mindretallet kom til at saken måtte fremmes i henhold til pretensjonen.
A og B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder tolkning av lovforskrift. De har anført at lagmannsrettens mindretall har foretatt en riktig lovforståelse. Det vil være særdeles uhensiktsmessig å knytte det prosessuelle spørsmål om søksmålsbetingelsene så nært til det materielle spørsmål. Det er ellers vist til Rt-1990-1179, og til teorien om at den faktiske pretensjon må være avgjørende.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Saken fremmes.
2. Trøndelag Renhold AS, v/styrets formann betaler As og Bs omkostninger for alle retter med kr 12.000,-."
Trøndelag Renhold AS har anført at A og B ikke ble sagt opp på grunn av sykefravær og at det ikke for noen av dem forelå legemsskade eller sykdom som var pådratt i arbeidsgivernes tjeneste. Disse spørsmål er ikke bare "prosessuelle", men også helt vesentlige materielle spørsmål som ikke kan avgjøres utelukkende basert på saksøkernes pretensjon. Det er vist til Rt-1988-712.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Trøndelag Renhold AS har også påkjært lagmannsrettens omkostningsavgjørelse med påstand om at saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken. Omkostningsspørsmålet hevdes å være avgjort i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet fra saksøkerne er et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolking.
Arbeidsmiljøloven §64 nr 1 setter et tidsbegrenset forbud mot at en arbeidstaker "som må være borte fra arbeidet på grunn av ulykke eller sykdom", sies opp på grunn av fraværet. Dersom arbeidsuførheten er pådratt i tjenesten, eller arbeidstakeren sammenhengende har vært ansatt i virksomheten i minst fem år, er fristen tolv måneder, ellers seks måneder.
Lovens §64 nr 4 gjelder frist for å reise søksmål der arbeidstakeren hevder at en oppsigelse er begrunnet i sykefravær, og at oppsigelsen urettmessig er gitt innenfor de frister der arbeidstakeren er vernet mot slik oppsigelse etter §64 nr 1, jf nr 2. Hevder arbeidstakeren at oppsigelsen er begrunnet i sykefraværet, vil det materielle spørsmål retten skal ta stilling til, være om oppsigelsen skyldes sykefraværet og om oppsigelsen er gitt i den perioden da arbeidstakeren etter nr 1, jf nr 2 er vernet mot oppsigelse. Hevdes det, som i foreliggende sak, at sykefraværet skyldtes forhold i tjenesten, må retten ta stilling til dette, og eventuelt om oppsigelsen er gitt i den forlengede verneperiode som følger av §64 nr 1, jf nr 2.
Kjæremålet gjelder spørsmålet om byretten ved prøving av om saken er anlagt i rett tid, skal ta standpunkt til holdbarheten av saksøkernes pretensjoner om at oppsigelsen var begrunnet i sykdommen og om sykdommen hadde sammenheng med tjenesten, eller om byretten skal ta standpunkt til disse spørsmål ved en eventuell realitetsavgjørelse. Utvalget er enig med lagmannsrettens mindretall i at den sistnevnte løsning må være den riktige, og kan i det vesentligste slutte seg til mindretallets begrunnelse for dette. Det avgjørende for spørsmålet om fremme av saken må derfor - for det søksmål som her er reist - være om saksøkerne har overholdt den søksmålsfrist som gjelder for det tilfelle at sykefraværet har sammenheng med tjenesten. Det er i denne forbindelse ikke grunn til å sondre mellom pretensjoner som knytter seg til oppsigelsesgrunnlaget og de pretensjoner som gjelder sykdommens sammenheng med tjenesten. Utvalget finner støtte for dette syn i kjennelsen i Rt-1990-1179. Det vil høre under avvisningsspørsmålet å ta standpunkt til de lovtolkingsspørsmål som gjelder fristberegningen, og om saken må avvises som for sent anlagt selv om saksøkernes pretensjoner legges til grunn.
Utvalgets standpunkt innebærer at dersom retten etter hovedforhandling finner at søksmålsfristen - som følge av at arbeidsuførheten ikke anses pådratt i tjenesten - ikke er overholdt, skal saksøkte frifinnes.
Kjæremålet har ført frem, og kjæremålsutvalget finner at lagmannsrettens kjennelse bør oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten for fortsatt behandling av fristspørsmålet på bakgrunn av den rettsoppfatning det er redegjort for ovenfor.
Når lagmannsrettens kjennelse oppheves, er det unødvendig for utvalget å ta standpunkt til kjæremålet over saksomkostningsavgjørelsen.
Omkostningsspørsmålet for kjæremålsutvalget utsettes til endelig avgjørelse av saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til videre behandling.
2. Saksomkostningsspørsmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår til endelig avgjørelse av saken.