Rt-1990-1179
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-15 |
| Publisert: | Rt-1990-1179 (397-90) |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 590 K/1990, jnr 350/1990. |
| Parter: | Tor Salomonsen (advokat Bent Endresen) mot Scan Partner MK Jæren A/S (advokat Bjørn Haukland). |
| Forfatter: | Aasland, Bugge, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §58, Tvistemålsloven (1915) §179, §404, §91, §92, §60, §61, LOV-1981-06-05-46 |
Ved stevning av 23 august 1989 til Stavanger byrett reiste Tor Salomonsen søksmål mot reklamebyrået Scan Partner MK Jæren A/S ( Scan Partner) etter arbeidsmiljøloven regler om stillingsvern. Han gjorde gjeldende at han måtte anses som fast ansatt, og at den tidsbegrensning som fulgte av en engasjementsavtale inngått mellom partene 30 desember 1988 om engasjement som tekstforfatter i tiden 1 januar 1989 til 30 juni 1989, var ugyldig etter arbeidsmiljøloven §58 nr 7. Han anførte at han ble bortvist fra arbeidsplassen 27 juni 1989, og at dette måtte regnes som en formløs oppsigelse. Han la ned påstand om at oppsigelsen måtte kjennes ugyldig, og om erstatning. Scan Partner som i tilsvaret gjorde gjeldende at engasjementsavtalen var lovlig, la ned påstand om frifinnelse.
Hovedforhandling med arbeidslivskyndige meddommere ble holdt 4 mai 1990. Byretten traff sin avgjørelse 22 mai 1990. Avgjørelsen betegner seg som dom, og har slik slutning:
"1. Sak nr. 270/89 AIV avvises.
2. I saksomkostninger betaler Tor Salomonsen til Scan Partner MK-Jæren A/S kr 18100,- - kronerattentusenetthundre-.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen."
Byretten la til grunn at tidsbegrensningen var gyldig, og at arbeidsavtalen således opphørte 30 juni 1989. Det forelå da ikke noen oppsigelsessak som skulle behandles etter de særlige prosesregler i arbeidsmiljøloven.
Tor Salomonsen påkjærte avgjørelsen til Gulating lagmannsrett, som 12 september 1990 med to mot en stemme avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremål over kjennelse av Stavanger byrett i sak 270/89 AIV - av byretten feilaktig benevnt "dom" - tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."
Mindretallet kom til at byrettens avgjørelse måtte anses som en frifinnende dom, og at saken måtte fremmes som ankesak.
Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser vises til byrettens og lagmannsrettens avgjørelsesgrunner.
Tor Salomonsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det vises til tvistemålsloven §404 nr 3 og anføres at lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig - både i det prosessuelle spørsmål og når det gjelder gyldigheten av tidsbegrensningen i arbeidsavtalen. Det gjøres gjeldende at byrettens avgjørelse er å betrakte som en frifinnende dom. Partene må anses uttrykkelig å ha bedt om byrettens realitetsavgjørelse. Scan Partner la ikke ned påstand om eller anførte at saken skulle avvises, jf tvistemålsloven §91 og §92. Det gjøres også gjeldende at lagmannsretten har lagt til grunn en feil forståelse av arbeidsmiljøloven §58 nr 7. Bestemmelsen er preseptorisk, og den kan ikke fravikes selv om arbeidstakeren er initiativtaker eller den som utformer avtalen. Disse omstendigheter er uten betydning for vurderingen om hvorvidt det i det konkrete tilfellet er adgang til en tidsbegrenset arbeidsavtale. Når lagmannsretten har lagt vekt på dette er bedømmelsen uriktig.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt: Stavanger byretts kjennelse oppheves.
Subsidiært: Saken fremmes som ankesak for Gulating lagmannsrett.
For begge tilfeller: Tor Salomonsen tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Scan Partner gjør i tilsvaret gjeldende at det ikke er rettslig adgang til å påkjære lagmannsrettens avgjørelse, jf tvistemålsloven §404 nr 3. Avgjørelsen gjelder ikke tolking av en lovforskrift. Subsidiært anføres det at lagmannsrettens flertallsavgjørelse er korrekt.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Prinsipalt:
Kjæremålet avvises.
2. Subsidiært:
Lagmannsrettens avgjørelse stadfestes.
3. I begge tilfeller:
Tor Salomonsen tilpliktes å betale sakens omkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Salomonsen krever dom for ugyldig oppsigelse samt erstatning på det grunnlag at tidsbegrensningen i hans arbeidsavtale med Scan Partner var ugyldig etter arbeidsmiljøloven §58 nr 7. Søksmålet ble reist for Stavanger byrett etter de særlige prosessregler i arbeidsmiljøloven §61 flg.
Byretten drøftet utførlig om arbeidsavtalen var i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr 7, og kom til at så ikke var tilfellet. Den fant da at det ikke forelå noen oppsigelsessak som skulle vært behandlet etter de særlige prosessregler i arbeidsmiljøloven og heller ikke ved Stavanger byrett, idet Scan Partner ikke hadde verneting i Stavanger. Saken måtte derfor avvises. Avgjørelsen er benevnt dom, men den rette betegnelsen på en avvisningsavgjørelse vil være kjennelse.
Siden avgjørelsen gikk ut på avvisning, ble den av Salomonsen påkjært til lagmannsretten. Denne har drøftet om byrettens avgjørelse må oppfattes som en realitetsavagjørelse som skulle vært truffet i form av frifinnelsesdom, og om kjæremålet burde tas under behandling som anke. Lagmannsrettens flertall er imidlertid kommet til at byretten med rette har avvist saken. Mindretallet mente at byrettens avgjørelse burde anses som en frifinnende dom, og dermed burde undergis ankebehandling.
Tross denne noe spesielle bakgrunn må kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg formentlig anses som et videre kjæremål, slik at utvalgets kompetanse er begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §404. Utvalget anser det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmål, da man er kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av uriktig lovtolkning, jf §404 nr 3.
Byretten har, som nevnt, lagt til grunn at spørsmålet om tidsbegrensningen i arbeidsavtalen var ugyldig etter arbeidsmiljøloven §58 nr 7, måtte avgjøres som ledd i den prosessuelle avgjørelse av om saken kunne fremmes for byretten etter de særlige prosessregler i arbeidsmiljøloven. Lagmannsretten har åpenbart lagt den samme oppfatning til grunn. Utvalget finner at denne oppfatning bygger på en uriktig forståelse av sammenhengen mellom de nevnte bestemmelser.
Arbeidsmiljøloven særlige prosessregler for oppsigelses- og avskjedssaker ble endret ved lov 5 juni 1981 nr 46. Forarbeidene til denne loven inneholder uttalelser om prosessmåten i tvister etter arbeidsmiljøloven §58 nr 7. Det heter i Ot.prp.nr.78 (1980-81) side 4:
"LO har også ønsket en avklaring av om tvister etter §58 nr. 7 i arbeidsforhold som er tidsbegrenset, skal følge arbeidsmiljøloven særlige prosessregler. Forarbeidene til §58 nr. 7 forutsetter at arbeidstakere i tidsbegrensede arbbeidsforhold har det samme vern mot usakelig oppsigelse som andre arbeidstakere. I ot. prp. nr. 41 (1975-76) side 71 annen spalte påpekes det at:
"Har partene inngått avtale om at tilsettingen bare skal gjelde for et bestemt tidsrom eller for å utføre et bestemt arbeid av forbigående art, i strid med loven bestemmelser, vil reglene om vern mot usaklig oppsigelse komme til anvendelse, jfr. §60."
Departementet mente med dette at når en arbeidsavtale har en bestemmelse om tidsbegrensning som er i strid med loven, er tidsbegrensningen ugyldig. Da kan arbeidstakeren bare sies opp når det er saklig grunn.
Er det tvist om et arbeidsforhold faller inn under §58 nr. 7 og opphører etter reglene i denne bestemmelse, eller om andre oppsigelsesregler gjelder, herunder kravet i §60 om at oppsigelse må være saklig, må arbeidstakeren kunne gå til søksmål etter reglene i arbeidsmiljøloven."
Det er naturlig å forstå disse uttalelser slik at spørsmålet om et arbeidsforhold er brakt til opphør i strid med regelen i arbeidsmiljøloven §58 nr 7, må prøves etter arbeidsmiljøloven særlige prosessregler på den måte som gjelder for realitetsavgjørelser, og med den mulighet for overprøving gjennom anke som følger av dette.
Nå har riktignok rettspraksis lagt til grunn at spørsmålet om det foreligger oppsigelse eller avskjed, skal avgjøres som ledd i den prosessuelle avgjørelse av om saken skal fremmes etter arbeidsmiljøloven regler og ikke først som et ledd i avgjørelsen i det materielle krav, jf Rt-1988-712 med henvisninger og Rt-1989-1266. Forutsetningen for at saken fremmes til vanlig realitetsavgjørelse, vil altså være at retten finner at det foreligger en oppsigelse eller avskjed, og det må i så fall prøves i realiteten om denne er lovlig. På bakgrunn av de uttalelser i lovforarbeidene som er gjengitt ovenfor, finner imidlertid utvalget at spørsmålet om arbeidsforholdet er brakt til opphør i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr 7, må likestilles med en tvist om hvorvidt en avskjed eller oppsigelse er lovlig.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves. Byrettens avgjørelse bygger, som allerede nevnt, på den samme lovforståelse, og utvalget har overveid om også den bør oppheves. Imidlertid har byretten truffet sin avgjørelse på grunnlag av hovedforhandling med parts- og vitneforklaringer og etter full prøving av sakens realitet. I den særegne situasjon som foreligger, taler innlysende prosessøkonomiske hensyn for å behandle byrettens avgjørelse som en frifinnende dom, som må undergis ankebehandling for lagmannsretten.
Spørsmålet om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg bør utsettes overensstemmende med tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.
Avgjørelsen om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.