HR-1993-109-B - Rt-1993-1201
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-10-21 |
| Publisert: | HR-1993-00109-B - Rt-1993-1201 (458-93) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-??? - Høyesterett HR-1993-00109 B, nr 194/1992. |
| Parter: | Helgeland Betongvarefabrikk v/Johan Smith-Nilsen (Advokat Gunnar Nerdrum) mot 1. Frode Grønbech 2. Mary Bjørnådal og John Johansen 3. Reidar Nilsen 4. Adolf Hansen 5. Knut Stensen 6. Tor Otto Kalås 7. Tor Arne Henriksen 8. Jarle Rasmussen (Advokat Dan Erik Kjellnø - til prøve). |
| Forfatter: | Backer, Bugge, Halvorsen, Schei, Smith |
| Lovhenvisninger: | Kjøpsloven (1907), Produktansvarsloven (1988), Kjøpsloven (1907) §43, §54, Tvistemålsloven (1915) §151, §373, Skadeserstatningsloven (1969) §5-2, Kjøpsloven (1988) §99, Produktansvarsloven (1988) §2-1, §2-3, §4-1 |
Dommer Backer: Saken gjelder spørsmålet om objektivt erstatningsansvar for tap voldt ved lettbetongblokker som er beheftet med en feil som gjør at de må skiftes ut etter å ha vært brukt til husbygging.
Helgeland Betongvarefabrikk ble startet i 1952, og har i løpet av den tid som her er av interesse, vært et enkeltmannsforetak eiet av Johan Smith-Nilsen.
I 1978 tok fabrikken opp produksjon av lettbetongblokken Mo-lett, som blant annet var beregnet på å brukes som grunnmurstein for bolighus. Blokken inneholdt et lettklinkemateriale som i en periode ble levert av et belgisk selskap. I ettertid har det vist seg at det materiale som dette selskap leverte, hadde et for høyt innhold av svovel, noe som førte til at blokkene etter noen år smuldret opp. De første reklamasjonene kom i 1983, og etter det opplyste kommer det fremdeles inn reklamasjoner. Produksjonen av Mo-lett blokkene opphørte i 1985.
I desember 1988 reiste ni huseiere - hvoriblant de åtte ankemotparter i den foreliggende sak - erstatningssak mot Helgeland Betongvarefabrikk ved Rana herredsrett. De hadde kjøpt lettbetongblokker fra fabrikken og brukt dem til grunnmur. Erstatningskravet var dels begrunnet med kontraktsrettslige synspunkter og da særlig regelen i kjøpsloven av 1907 §43, dels med at det skulle foreligge et uaktsomt forhold fra fabrikkens side, og dels med de ulovfestede regler om objektivt bedriftsansvar. Under behandlingen av saken for herredsretten ble den begrenset slik at avgjørelsen av kravets omfang ble utsatt jf tvistemålsloven §151 annet ledd. Rana herredsrett avsa 2 juli 1990 dom med slik domsslutning:
"1. Helgeland Betongvarefabrikk A/S frifinnes.
2. Partene bærer hver sine saksomkostninger."
Det beror på en feil at betongvarefabrikken ble betegnet som et aksjeselskap.
De ni huseierne påanket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 19 februar 1992 dom med slik domsslutning:
"1. Johan Smith-Nilsen har erstatningsansvar i forhold til Frode Grønbech, Mary Bjørnådal og John Johansen, Reidar Nilsen, Adolf Hansen, Knut Stensen, Viggo Moland, Tor Otto Kalås, Tor Arne Henriksen og Jarle Rasmussen for skader påført deres eiendommer ved bruk av lettbetongblokker av type Mo-Lett.
2. I forholdet mellom Johan Smith-Nilsen og Frode Grønbech, Mary Bjørnådal og John Johansen, Reidar Nilsen, Adolf Hansen, Knut Stensen, Tor Otto Kalås, Tor Arne Henriksen og Jarle Rasmussen bærer hver av partene sine saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.
3. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Johan Smith-Nilsen til Viggo Moland 25.850 - tjuefemtusenåttehundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Lagmannsretten bygget sitt resultat på det ulovfestede, objektive bedriftsansvar, og for en av huseierne - Viggo Moland - også på tilsagn som betongvarefabrikken skulle ha gitt etter at skaden ble oppdaget. Når det gjaldt utstrekningen av det objektive bedriftsansvar, tok lagmannsretten utgangspunkt i at tilfellet etter rettens oppfatning ville falt inn under produktansvarsloven av 23 desember 1988 nr 104 hvis denne hadde gjeldt på det aktuelle tidspunkt. Det ble i denne forbindelse uttalt at retten ved vurderingen av innholdet i den tidligere rettstilstand "ikke kan være upåvirket av den løsning lovgiveren har valgt". Ansvar etter kjøpsloven av 24 mai 1907 nr 2 ble ansett avskåret, da det var reklamert etter utløpet av lengstefristen på to år i loven §54. Det ble heller ikke antatt å foreligge noe uaktsomhetsansvar.
Om saksforholdet ellers og partenes anførsler for de to tidligere retter viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens dommer.
Helgeland Betongvarefabrikk har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og i noen grad bevisbedømmelsen. I forhold til Viggo Moland er anken av Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4. Navnene til de åtte gjenværende ankemotparter fremgår av rettsboken og lagmannsrettens domsslutning. De vil i det følgende bli kalt Frode Grønbech m fl eller huseierne.
De åtte ankemotpartene og tre vitner er avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Det er fremlagt noen få nye dokumenter. Ankemotpartene hevder ikke lenger at det foreligger ansvar etter kjøpsloven eller ansvar bygget på uaktsomhet fra bedriftens side. Saken er således for Høyesterett begrenset til spørsmålet om det foreligger objektivt ansvar etter de ulovfestede regler fra tiden før produktansvarsloven. For dette spørsmåls vedkommende står saken stort sett i samme stilling som for lagmannsretten.
Den ankende part, Helgeland Betongvarefabrikk v/Johan SmithNilsen, har i det vesentlige anført:
Betongvarefabrikken burde vært frifunnet, slik som i herredsretten.
Det bestrides ikke at det foreligger en mangel i kjøpsrettslig forstand. Hvis det hadde vært reklamert i tide, ville huseierne hatt krav på erstatning etter kjøpsloven av 1907 §43 tredje ledd. Denne ville ha omfattet utgiftene med å skifte ut mangelfulle lettbetongblokker, jf Rt-1974-269 om at ansvaret etter §43 omfatter de nærliggende og normale følger av mangelen. Det kan da ikke antas at de samme utgifter kan kreves erstattet etter et annet regelsett. Dette ville gi vedkommende en urimelig valgmulighet og en urimelig mulighet for å komme utenom kjøpsloven strenge reklamasjonsregler.
De positivrettslige regler i produktansvarsloven av 1988 har sin bakgrunn i et internasjonalt samarbeid og i internasjonale regelverk, og kan ikke spille noen særlig rolle ved vurderingen av hva som tidligere var ulovfestet rett i Norge.
Det bestrides imidlertid under enhver omstendighet at produktansvarsloven ville ha kommet til anvendelse dersom den hadde gjeldt da betongblokkene ble levert fra fabrikken. Etter loven §2-1 (1) må produktet være beheftet med en sikkerhetsmangel, det vil her si at det må være fare for at husene vil falle sammen fordi blokkene i grunnmuren svikter. Det har imidlertid ikke i noe tilfelle skjedd noen skade på selve huset, og det er ikke noen vanskelighet med å oppdage den begynnende svikt i blokkene i så god tid at man kan ta de nødvendige forholdsregler. Ikke alle ankemotpartene har ennå skiftet ut sine grunnmurer. Videre krever loven at det skal ha skjedd skade på ting utenom produktet selv, jf §2-3 (1) og (2) (a). Det er her ikke skjedd. Det kan ikke gjøre noen forskjell at blokkene er inkorporert i bygningen, når skaden bare er skjedd på blokkene. Endelig mener den ankende part at det foreligger en utviklingsfeil, det vil si at risikoen for skade ikke kunne forutses på bakgrunn av den tilgjengelige viten da produktet ble markedsført, jf NOU 1980:29 Produktansvaret side 13. Det hevdes at utviklingsfeil som utgangspunkt ikke kan gi grunnlag for erstatning.
Ved vurderingen av spørsmålet om betongvarefabrikken kan bli ansvarlig etter de ulovfestede regler om objektivt ansvar som gjaldt før produktansvarsloven, må det tas hensyn til at det i de bestemmelser for lettbetongblokker som var gitt av Kontrollrådet for betongprodukter og som var i kraft på den tid da leveransene fant sted, ikke var med noen regel om høyeste tillatte svovelinnhold i delmateriale. Myndighetene ble først på et senere tidspunkt klar over at svovelinnholdet kunne være et problem. Man bør ikke stille større krav til bedriften ved å statuere ansvar. Det bestrides at skaden vil dekkes av betongvarefabrikkens ansvarsforsikring, slik lagmannsretten har lagt til grunn. Generelt synes en type helt uforutsebar skade som rammer hele produksjonen, slik som her, lite egnet til å dekkes ved forsikring. De hensyn som ligger bak det objektive bedriftsansvar, kommer ikke til anvendelse i det foreliggende tilfelle, og en ileggelse av ansvar vil være uten paralleller i tidligere rettspraksis. Ansvaret vil også lett bli ruinerende for bedriften.
Helgeland Betongvarefabrikk har nedlagt slik påstand:
"1. Helgeland Betongvarefabrikk v/Johan Smith-Nilsen frifinnes.
2. Helgeland Betongvarefabrikk v/Johan Smith-Nilsen tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Ankemotpartene, Frode Grønbech m fl, har i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens dom er riktig både i resultatet og i begrunnelsen når det gjelder det objektive bedriftsansvaret. Ankemotpartene påberoper seg ikke andre ansvarsgrunnlag for Høyesterett.
Det som karakteriserer situasjonen, er at lettbetongblokkene var totalt uegnet til grunnmur. Det eneste som nytter på noe lengre sikt, er å skifte ut hele grunnmuren. Skaden viste seg først etter utløpet av reklamasjonsfristen etter kjøpsloven av 1907 §54. Hvis huseierne ikke får erstatning på objektivt grunnlag, vil de selv måtte dekke tapet - en løsning som etter forholdene i saken vil være meget urimelig. Den omstendighet at skaden muligens kunne ha vært krevet dekket etter kjøpsloven, kan ikke avskjære huseierne fra å påberope seg vanlige erstatningsrettslige regler.
Selv om produktansvarsloven av 1988 ikke kommer direkte til anvendelse, må det være riktig å legge adskillig vekt på forholdet til denne loven. Ankemotpartene mener at skadene klart ville ha gått inn under loven dersom lettbetongblokkene var levert etter loven ikrafttreden. En grunnmur som smuldrer opp, innebærer en åpenbar sikkerhetsmangel. Skaden rammer bygningen som sådan etter at blokkene er inkorporert i denne. I forhold til produktansvarsloven må det være riktig å se det slik at det foreligger en konstruksjonsfeil, og ikke en utviklingsfeil. Det bestrides for øvrig at den siste slags feil ikke er gjenstand for erstatning etter de vanlige regler.
Ved vurdering av skadetilfellene i forhold til den tradisjonelle lære om objektivt bedriftsansvar er det naturlig å se det slik at det foreligger en teknisk svikt i videre forstand. Det er også naturlig å se hen til de synspunkter som er utviklet om risikofordeling. Det kan ikke unnskylde betongvarefabrikken at de norske offentlige regler ikke hadde krav om høyeste tillatte svovelinnhold i delmateriale. Man hadde slike regler i Tyskland og Danmark, og det var vel kjent i det internasjonale, faglige miljø at for høyt svovelinnhold kunne være skadelig. Det må være betongvarefabrikkens risiko om dens produkter ikke kan brukes til formålet.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom, dens punkt 1, stadfestes.
2. Frode Grønbech m.fl. tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men vektlegger enkelte forhold noe annerledes enn lagmannsretten. Enkelthetene i dette fremgår av det følgende.
Innledningsvis nevner jeg at for syv av de åtte ankemotpartene ble lettbetongblokkene kjøpt i 1979/80 og for en i 1982. Skadene ble registrert i 1986/87. Fem av de åtte har helt skiftet ut sine grunnmurer, og to av dem har gjort det delvis.
Årsaken til skadene ble konstatert ved en undersøkelse som etter foranledning av Kontrollrådet for betongprodukter ble iverksatt ved Norges byggforskningsinstitutt, som arbeidet under Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd. Sluttrapporten forelå tidlig i 1987. Det heter her: "Skadene skyldes sulfater fra lettklinkermaterialet som sammen med sement danner gips, ettringitt, monosulfat som sprenger lettklinkerkornene." Samtidig ble det foreslått at grenseverdien for totalt svovelinnhold skulle settes til 0,8 % sulfat bestemt ut fra de opptredende sulfat- og sulfidforbindelser i lettklinker. Kontrollrådets bestemmelser for lettbetongblokker ble endret overensstemmende med dette. Fra før var det en grenseverdi på 1 % i de danske bestemmelser fra 1982 og i de tyske reglene, som gikk adskillig lenger tilbake.
Sakens kjøpsrettslige side må bedømmes etter kjøpsloven av 1907, da den nåværende kjøpslov av 13 mai 1988 bare kommer til anvendelse på avtaler som er sluttet etter at den trådte i kraft 1 januar 1989, jf loven §99 (4). Jeg går ikke nærmere inn på forholdet til reklamasjonsregelen i loven av 1907 §54, da det for Høyesterett ikke av ankemotpartene er hevdet å foreligge erstatningsansvar etter kjøpsloven.
Produktansvarsloven av 1988 kommer for de bestemmelser i loven kapittel 1 og 2 som her eventuelt ville vært aktuelle, bare til anvendelse på produkter som har forlatt produsentens kontroll etter loven ikrafttredelse 1 januar 1989, jf loven §4-1 (2). Spørsmålet om objektivt erstatningsansvar blir således å avgjøre etter den tidligere, ulovfestede rett. Jeg kommer tilbake til spørsmålet om produktansvarsloven regler kan få betydning på indirekte måte.
Helgeland Betongvarefabrikk har anført at erstatningsansvaret etter kjøpsloven av 1907 §43 tredje ledd ville ha omfattet de meget betydelige og kostbare arbeider med å skifte ut grunnmurene på ankemotpartenes hus, og at de samme utgifter da ikke kan kreves erstattet etter reglene for objektivt bedriftsansvar. Jeg finner for min del ikke grunn til, i betraktning av at kjøpsloven av 1907 nå er opphevet, å gå nærmere inn på spørsmålet om hvor langt ansvaret etter §43 tredje ledd rekker når det gjelder følgeskader av at en vare er mangelfull. Jeg nevner imidlertid at produktansvarsloven forarbeider forutsetter at man kan ha et område som både dekkes av de kjøpsrettslige regler og reglene om erstatning utenfor kontraktsforhold, og at den berettigede i slike tilfelle kan velge hvilket regelsett som han vil påberope seg, jf NOU 1980:29 side 109, Ot.prp. nr. 80 (1986-87) side 26 og Ot.prp. nr. 48 (1987-88) side 65. Uansett hvordan det generelt måtte være med dette, mener jeg at betongvarefabrikken i dette tilfelle må finne seg i at det gjøres ansvar gjeldende mot den som produsent av de omhandlede lettbetongblokker etter reglene om erstatningsansvar utenfor kontraktsforhold. Det forhold at betongvarefabrikken også er selger av blokkene direkte til forbruker, kan ikke føre til at de skadelidtes rettigheter blir mindre enn de ellers hadde blitt. Ankemotpartene kan således ikke på grunn av forholdet til kjøpsloven regler være avskåret fra å fremme sine krav.
Når det gjelder forholdet mellom produktansvarsloven og de tidligere ulovfestede rettsregler hvis innhold må fastlegges i ettertid, er jeg enig i det lagmannsretten uttaler om at "vurderingen ikke kan være upåvirket av den løsning lovgiveren har valgt". Men flere av bestemmelsene i produktansvarsloven har i sin konkrete utforming et så sterkt positivrettslig preg at de iallfall ikke kan brukes direkte i den foreliggende sak. Derimot må det etter min mening være riktig å se hen til den rekkevidde loven mer allment har når det gjelder objektivt ansvar for produkter. Som utgangspunkt kan det ikke antas at de tidligere rettsregler gikk lenger enn dette. Likevel kan produktansvarsloven løsninger spille en veiledende rolle ved fastleggingen av den tidligere rettstilstand i den utstrekning man står ubundet i forhold til tidligere rettsavgjørelser og andre rettskilder.
Jeg ser etter dette først på forholdet til læren om objektivt bedriftsansvar. Dette ansvar er dannet ved rettspraksis over en periode på mer enn 100 år, og det er stadig blitt utviklet videre i pakt med behovene i det moderne industri- og servicesamfunn. Noen tidligere rettsavgjørelser som tar standpunkt til et tilfelle som er parallelt til det vi har med å gjøre, foreligger så vidt jeg vet ikke. Skal man søke tilknytning til noen av de hensyn som er trukket frem i rettspraksis ved fastleggingen av det objektive bedriftsansvar, er det naturlig å feste seg ved læren om teknisk feil og risikofordeling.
Selv om ansvar for teknisk feil hittil har begrenset seg til enkeltstående tilfelle, er det etter min mening som utgangspunkt naturlig å se ansvarsforholdet på samme måte når det foreligger en feil som gjør at en hel produksjon blir mangelfull. Det som karakteriserer begge situasjoner, er at det foreligger en fabrikasjonsfeil som lett vil føre til skade og tap.
Når det er spørsmål om risikofordeling, har det vært trukket frem både rimelighetshensyn og skadevolders muligheter for å forsikre seg og derigjennom pulverisere tapet. I det foreliggende tilfelle er det omtvistet om betongvarefabrikkens ansvarsforsikring vil dekke et eventuelt ansvar. Lagmannsretten mener at forsikringsselskapet vil være ansvarlig. Jeg finner det for min del ikke nødvendig eller riktig å ta standpunkt til dette. Muligheten for å forsikre seg mot fabrikasjonsfeil mer allment er det ikke fremlagt nærmere opplysninger om.
Rimelighetsbetraktninger vil etter dette være viktige. Betongvarefabrikken har anført at den kan bli ruinert av et ansvar, og at det ikke på objektivt grunnlag kan kreves at en liten fabrikk i et utkantstrøk skulle ha kjent til en fare ved produksjonen av lettbetongblokker som på det daværende tidspunkt var ukjent for det norske kontrollapparat, og som følgelig ikke hadde ført til mer konkrete bestemmelser i de offentlige forskrifter som da gjaldt. Mot hensynet til betongvarefabrikken står imidlertid hensynet til huseierne, som endelig vil måtte dekke utgiftene med utskiftningen av grunnmurene i sine hus dersom betongvarefabrikken ikke anses ansvarlig. Man må etter min mening når man skal vurdere hensynene mot hverandre, legge avgjørende vekt på at det her har vært markedsført et produkt som har vært totalt ubrukbart for det som det var bestemt for, og at bruken av lettbetongblokkene nærmest har virket som en felle for huseierne. Selv om det ikke i subjektiv forstand kan rettes bebreidelser mot betongvarefabrikken - noe som heller ikke har vært hevdet for Høyesterett - må jeg legge til grunn at faren ved for høyt svovelinnhold i delmateriale til lettbetong var kjent i det internasjonale, faglige miljø.
Ut fra det jeg tidligere har sagt om den veiledende betydning av produktansvarsloven, er det etter dette naturlig å se på spørsmålet om de foreliggende skadetilfeller ville gått inn under denne loven dersom den hadde regulert ansvarsforholdet.
Jeg nevner først at jeg ikke er enig med betongvarefabrikken i at vi her står overfor det som i NOU 1980:29 omtales som utviklingsfeil. Det er snarere tale om en konstruksjonsfeil.
Etter produktansvarsloven §2-1 (1) kreves det at det hefter en sikkerhetsmangel ved produktet. Jeg er enig med lagmannsretten i at det hefter en slik mangel ved produktet. Når grunnmuren smuldrer opp, innebærer dette en fare for at huset vil rase sammen, og det kan ikke gjøre noen forskjell at faren normalt vil oppdages i tide til at den kan forebygges. Etter loven §2-3 (1) og (2) (a) gjelder loven for skade på person eller ting, og det må ikke dreie seg om skade på produktet selv. Jeg er også enig med lagmannsretten i at skaden går inn under loven ansvarsregler etter disse bestemmelser. Etter inkorporeringen av lettbetongblokkene i bygningen, er skaden i økonomisk og rettslig forstand gjort på denne.
Jeg finner etter dette at de beste grunner taler for å anse betongvarefabrikken erstatningsansvarlig for skadene på ankemotpartenes hus. De hensyn som ligger bak læren om objektivt bedriftsansvar trekker etter min mening i den retning, og resultatet styrkes av at betongvarefabrikken ville vært ansvarlig etter produktansvarsloven. Jeg nevner at hvis ansvaret blir urimelig tyngende, kan det bli tale om lempning, jf skadeserstatningsloven av 13 juni 1969 §5-2, som ble tilføyet ved lov av 21 juni 1985 nr 81, og trådte i kraft 1 august 1985.
Saken har reist vanskelige og tvilsomme spørsmål av prinsipiell karakter. Saksomkostninger bør derfor ikke tilkjennes for noen instans.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes i forhold til Frode Grønbech, Mary Bjørnådal og John Johansen, Reidar Nilsen, Adolf Hansen, Knut Stensen, Tor Otto Kalås, Tor Arne Henriksen og Jarle Rasmussen.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, men vil angående forholdet til erstatningsregelen i §43 tredje ledd i kjøpsloven av 1907 bemerke:
Etter mitt syn faller det erstatningsansvar ankemotpartene gjør gjeldende mot Helgeland Betongvarefabrikk, klart utenfor kontraktsansvaret etter kjøpsloven §43 tredje ledd. Ankemotpartene krever erstattet sine utlegg til hel eller delvis utskiftning av grunnmuren i sine boliger, og kravene ligger for hver av dem i størrelsesorden det 10-dobbelte av hva lettbetongblokkene i sin tid ble betalt med. Det dreier seg da ikke om "nærliggende og normale følger" av at lettbetongblokkene var mangelfulle, jf bemerkningene i hydratkalkdommen i Rt-1974-269. Enn mindre dreier det seg om en ansvarsrisiko som med noen rimelighet lar seg innkalkulere i vareprisen, slik det synes forutsatt i bemerkningene knyttet til kjøpsloven §43 i "revefordommen" i Rt-1945-388. Det er ikke tale om et ansvar som fabrikken som selger kan anses for å ha påtatt seg som del av sine kontraktsmessige forpliktelser.
Jeg ser det slik at det i saken alene er spørsmål om betongvarefabrikken skal pålegges et objektivt produktansvar - et ansvar som står på egne ben og har sin egen begrunnelse, uavhengig av selgeransvaret etter kjøpsloven. Det står derfor ikke for meg som relevant når førstvoterende uttaler at ankemotpartene ikke på grunn av forholdet til kjøpsloven regler - det vil si preskripsjonsbestemmelsen i tidligere kjøpslov §54 - kan være avskåret fra å gjøre ansvar gjeldende mot betongfabrikken.
Jeg har for min del vanskelig for å forstå den forutsetning som uttales i forarbeidene til produktansvarsloven, om at man har et ansvarsområde som dekkes både av de kjøpsrettslige regler og reglene om produsentansvaret utenfor kontraktsforhold, slik at det for en skadelidt vil kunne være en aktuell problemstilling å velge hvilket grunnlag han vil bygge sitt krav på.
Dommer Halvorsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Schei: Likeså.
Justitiarius Smith: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes i forhold til Frode Grønbech, Mary Bjørnådal og John Johansen, Reidar Nilsen, Adolf Hansen, Knut Stensen, Tor Otto Kalås, Tor Arne Henriksen og Jarle Rasmussen.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.