Rt-1945-388

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1945-10-04
Publisert:	Rt-1945-388
Stikkord:	Forurensing av revefor
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 23/1945
Parter:	Statens Kjøleanlegg og Fryseri (høyesterettsadvokat C. A. Torstensen) mot A og B (høyesterettsadvokat Carsten Arnholm).
Forfatter:	Hanssen, Grette, Næss, Bahr, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §43, Kjøpsloven (1907)

Dommer Hanssen: I denne sak avsa Nordfjord herredsrett med domsmenn 26 oktober 1938 dom, hvorved Statens Kjøleanlegg og Fryseri ble frifunnet, mens saksomkostninger ikke ble tilkjent.

Herredsrettens dom ble av Bernhard Auflem og Alfred Hool påanket til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten med domsmenn avsa 20 juli 1940 dom med sådan domsslutning: «Motparten Statens Kjøleanlegg og Fryseri dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale den ankende Bernhard Auflem kr. 10 500 og den ankende Alfred Hool kr. 2 500 med 4 prosent i årlig rente av beløpene fra 27 august 1938 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herreds- eller lagmannsrett.»

Statens Kjøleanlegg og Fryseri har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder dommen i dens helt og omfatter både bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen og subsidiært også fastsettelsen av erstatningsbeløpet. Den ankende part har nedlagt følgende påstand: «At Statens Kjøleanlegg og Fryseri frifinnes og hos Bernhard Auflem og Alfred Hool in solidum tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Bernhard Auflem og Alfred Hool, som har fått bevilling til fri sakførsel har erklært motanke, for så vidt angår fastsettelsen av erstatningsbeløpet. De har nedlagt følgende påstand:

«1. Prinsipalt: At Statens Kjøleanlegg og Fryseri tilpliktes å betale Bernhard Auflem kr. 15 000 og Alfred Hool kr. 2 700, med lovlige renter fra forliksklagen.

Subsidiært: At lagmannsrettens dom stadfestes.

2. At den oppnevnte sakfører tilkjennes salær av det offentlige.

3. At den ankende part, Statens Kjøleanlegg og Fryseri, tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige.»

Angående sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til begrunnelsen for de underordnede retters dommer.

Til bruk for Høyesterett er det foretatt to bevisopptagelser, hvorunder forklaringer er avgitt foruten av partene Auflem og Hool, av i det vesentlige de samme vitner som har forklart seg for herredsretten og lagmannsretten. Dessuten er det fremlagt nye sakkyndige erklæringer fra professor C. S. Aaser og byveterinær Hellesnes, som har avgitt en felleserklæring til lagmannsretten.

Side:389

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og kan også i atskillig utstrekning tiltre den begrunnelse herredsretten har gitt.

Det er visstnok en del uklarhet angående årsaken til sykdommen i Auflem og Hools revegård sommeren 1937, hva der formentlig henger sammen med at det her er tale om en art forgiftning, som er sjelden og lite utforsket. På grunnlag av de foreliggende sakkyndige erklæringer finner jeg, i likhet med de underordnede retter, å måtte anse det tilstrekkelig godtgjort, at sykdommen skyldes at det hvalkjøtt som kjøleanlegget leverte til revefór var infisert med «ikke spesifike» mikrober, som forårsaket forgiftning av kjøttet, og at denne forgiftning var inntrådt alt før kjøttets innleggelse på kjøleanlegget. Der forelå således etter min mening en mangel ved det leverte kjøtt.

Som grunnlag for sitt krav om erstatning fra kjøleanlegget for de dyr som døde eller ble drept på grunn av sykdommen har Auflem og Hool påberopt dels at det foreligger uaktsomt forhold fra kjøleanleggets side og dels at anlegget er erstatningspliktig uten hensyn til skyld etter kjøpslovens §43.

Det som bebreides Kjøleanlegget er, at det ikke ble øvet tilstrekkelig kontroll ved mottagelsen av kjøttet. Etter min mening kunne det også reises innvendinger mot den kontroll som dengang ble øvet gjennom besiktigelse av stikkprøver foretatt av anleggets arbeidere. Det er senere innført en mere betryggende kontroll med besiktigelse av alle kasser foretatt av dyrlæge. Så vidt jeg har forstått de sakkyndige ville imidlertid heller ikke en sådan besiktigelse ha medført en betryggelse mot at kjøttet var befengt med mikrober, som voldte forgiftning av den art det her er tale om. For å oppnå full betryggelse i så henseende måtte det foretas en omfattende bakteriologisk undersøkelse, og en sånn undersøkelse, som visstnok ikke engang enhver dyrlæge kan utføre, kunne man ikke med rimelighet forlange at en forhandler av hvalkjøtt skulle foreta. Det er således i ethvert fall ikke noen årsakssammenheng mellom den uaktsomhet, som måtte være utvist fra anleggets side og den voldte skade.

Hva angår kjøpslovens §43 så foreskriver den visstnok at selgeren uten hensyn til skyld skal betale skadeserstatning for en mangel ved salg av gjenstander, som er bestemt etter art, men paragrafen sier intet om erstatningspliktens omfang. Og det fremgår av motivene (s. 58) at hensikten har vært å holde åpent spørsmålet om selgeren også skal betale erstatning for den skade, tingen kan volde derved at den har farlige egnskaper, således hvor kreaturfór viser seg å være giftig. Dette spørsmål ble å avgjøre etter den alminnelige erstatningsrett. For mitt vedkommende mener jeg at det ikke vil være rimelig i et tilfelle som det foreliggende å pålegge selgeren ansvar for en så uberegnelig skadevirkning som den det her er tale om. At hvalkjøtt er infisert av mikrober som volder forgiftning, er så vidt jeg skjønner et meget sjeldent forekommende tilfelle. På den annen side vil det i et sånt tilfelle kunne inntreffe skader av vidt omfang. Å kalkulere varen under hensyntagen til risikoen for ansvar for en sånn skade, er formentlig ugjørlig.

Den oppfatning jeg her har fremholdt stemmer så vidt jeg har

Side:390

kunnet se med norsk og dansk teori, og den har formentlig også, støtte i svensk rettspraksis, skjønt Almén i sin kommentar til kjøpsloven har uttalt seg i en annen retning.

Etter det resultat jeg således er kommet til med hensyn til erstatningsansvaret, anser jeg det unødvendig å gå inn på det av Kjøleanlegget reiste spørsmål, hvorvidt Auflem og Hool har reklamert i rett tid.

I likhet med de underordnede retter har jeg funnet saken atskillig tvilsom, og antar derfor at saksomkostninger bør oppheves for alle retter.

Jeg stemmer for sånn

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett tilkjennes ikke.

Salæret til den oppnevnte sakfører, høyesterettsadvokat Carsten Arnholm fastsettes til 1200 - ett tusen to hundre - kroner.

Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Næss, Bahr og Bonnevie: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Johs. Dalstø med domsmenn):

Sommeren 1937 opptrådte en meget ondartet sykdom i flere revegårder i Nordfjord, således i Stryn, Innvik og Kjøllesdal. Sykdommen artet seg på den måten at revene mistet matlysten, ble delvis lammet i underkjeven, hadde hengende ører og halvt lukkede øyne. En hel del rever døde, og de som ikke ble slaktet, holdt seg gjennomgående syke utover høsten. Hvorvidt alle som hadde syke dyr, fóret med hvalkjøtt, er ikke brakt på det rene, men det er ialfall ikke opplyst i saken at sykdommen har forekommet i revegårder, hvor det ikke har vært foret med hvalkjøtt.

Sykdommen herjet også i saksøkerne Bernh. Auflems og Alfred Hools revegårder i Stryn. Disse har i flere år fått regelmessige forsendelser av hvalkjøtt fra Statens Kjøleanlegg og Fryseri, Ålesund. I juli 1937 fikk Auflem 2 forsendelser om uken på tilsammen 75 kg, nemlig vekselvis 1/2-kssse på 50 kg og 1/4-kasse på 25 kg.

Om morgenen den 27 juli ble det med lokalbåten fra Ålesund sendt hver av saksøkerne en 25 kg kasse hvalkjøtt fra Kjøleanlegget. Kjøttet kom frem til Hellesylt ved 3-tiden om ettermiddagen og ble sendt videre derfra med bil til Stryn, hvor det kom frem om kvelden. Kjøttet ble satt av ved veikanten og ble stående der natten over. Det ble hentet om morgenen. Av Auflems kasse ble 7-8 kg utlevert Knut Vinsrygg. Av resten foret Auflem opp ca. 9 kg ved 6-tiden om ettermiddagen samme dag (den 28 juli). - - -

Om morgenen den 29 juli lå det en død rev i Hools gård, og de fleste andre var syke. Samme dag ble den døde rev og 2 syke sendt til distriktslæge Sorterup på Sandane. Den døde rev ble obdusert, og Sorterup konstaterte organforandringer tydende på matforgiftning. Hos Hool døde i alt 2 rever. Dessuten måtte 4 voksne dyr og 9 hvalper slaktes fordi han

Side:391

etter råd fra dyrlægehold ikke fant det tilrådelig å bruke dem som avlsdyr. De syke dyr var nemlig sterkt svekket.

Om morgenen den 29 juli lå det 5 døde dyr i Auflems revegård, og de fleste av de andre var syke. - - -

Hos Auflem døde 10 voksne dyr og 11 hvalper. De aller fleste av de andre dyrene ble ikke friske igjen, og 39 dyr ble slaktet fordi man etter råd fra dyrlæge ikke fant det tilrådelig å bruke dem som avlsdyr.

Skinnene ble solgt til redusert pris. - - -

Sykdommens årsak.

Da kjøttkassene ble åpnet den 28 juli, var kjøttet frosset og så alminnelig godt ut. Det luktet ikke, og heller ikke å se til var det bedervet. Men da dyrene i samtlige revegårder hvori kjøttet ble anvendt, ble syke, og likeså hunder og katter som spiste av kjøttet, og symptomene alltid var de samme, nemlig som beskrevet ovenfor, slutter saksøkerne derav av sykdommen måtte skyldes hvalkjøttet. Sykdommen opptrådte nemlig ikke i de revegårder som ikke foret med hvalkjøtt. Saksøkte hevder at det er saksøkerne som har bevisbyrden for at sykdommen skyldes hvalkjøttet. I denne forbindelse har saksøkte antydet at stellet ikke har vært forsvarlig i saksøkernes revegårder, og at dette sammen med den sterke varme som rådet da sykdommen brøt ut kan være årsaken til denne. Saksøkerne påståes ikke å ha vært renslige nok, og har ikke foret revene allsidig nok.

Retten anser det bevist at sykdommen i revegårdene hos saksøkerne skyldes forgiftning forårsaket av det hvalkjøtt som ble levert dem av saksøkte den 27 juli og bygger i det vesentlige på det av saksøkerne fremholdte. Man finner det ikke bevist at saksøkernes stell av revene har vært mindre godt. Partsforklaringene og vitneprovene synes å vise at deres stell av revene har stått fullt på høyde med de andre reveeieres stell i Stryn. Teorien om ensidig foring som medvirkende årsak til sykdommen kan heller ikke godtas, for det første fordi det ikke er ført bevis for at saksøkerne har foret sine rever ensidig, og for det annet fordi sykdommen har opptrådt i så mange revegårder samtidig, til dels i revegårder hvor foringen er meget allsidig.

Det neste spørsmål er da når kjøttet fikk kimen til de skadegjørende egenskaper og når disse utviklet seg. Det er på det rene at det i nærværende sak ikke er tale om alminnelig forråtnelse, idet kjøttet så friskt ut da kassene ble åpnet. Saksøkerne mener at dette er skjedd før kjøttet ble satt inn på Kjølelageret. Kjøttet var frosset da det kom frem og ble foret opp samme dag som det ble opptint. I frossen tilstand er kjøttet praktisk talt uimottagelig for infeksjon utenfra.

Saksøkte hevder at det har forekommet ikke så sjelden at kjøttet ved fremkomsten har vært opptint, iallfall i de ytre lag, og dette kan også ha vært tilfelle med de 2 kasser som det handles om i nærværende sak. Det er da meget mulig at kjøttet er blitt utsatt for skadelig påvirkning underveis. Saksøkte har i denne forbindelse henvist til at flere vitner har uttalt at kjøttet ikke alltid blir behandlet varsomt under transporten med lokalbåten innover. Det kan også ha tatt skade mens det har ligget ved veikanten i Stryn.

Selv om det er en mulighet for at kjøttet er blitt beskadiget på den av saksøkte nevnte måte, er retten av den av saksøkerne fremhevede

Side:392

grunn blitt stående ved å anta at kjøttet har båret i seg kimen til de skadegjørende egenskaper allerede ved innleveringen av dette til Kjøleanlegget i Ålesund. Det er nemlig helt på det rene at kjøttet ikke er blitt beskadiget på noen som helst måte under oppbevaringen på Kjøleanlegget, hvor kjøttet har vært lagret i kjølerom som holder fra 12 til 15 kuldegrader.

Saksøktes aktsomhet.

Det er på det rene at det kjøtt som nærværende sak dreier seg om var levert Kjøleanlegget av Brødrene Sæbjørnsen i Steinshamn. 20. vitne, Egil Erlandsen, som har vært ansatt hos Sæbjørnsen i mange år, har forklart utførlig hvordan hvalen behandles fra den fanges til kjøttet bringes inn til Kjølelageret innpakket i kasser. Man finner det unødvendig å gjengi fremgangsmåten i detaljer. Det er på det rene at det ikke er noen dyrlægekontroll. Sæbjørnsens egne folk, som har årelang erfaring, avgjør om en hval skal gå til guano eller til dyre- og menneskeføde. Man foretar selvfølgelig ingen bakteriologisk undersøkelse, men bygger på folkenes skjønn. En hval går alltid til guano hvis man er i minste tvil om at kjøttet ikke er godt. Det er kjøttets utseende og lukt som er avgjørende i så henseende. Alt kjøtt omkring det sted hvor hvalen er blitt rammet skjæres bort. Man utviser den største renslighet ved behandlingen av kjøttet. Når kjøttet kommer til Kjølelageret, foretar man heller ikke der dyrlægekontroll. Man åpner ikke kassene, men hvis det lukter av disse eller de på annen måte gir grunn til mistanke, nekter man alltid å ta imot dem. Også Kjøleanlegget har øvede folk, som er vant til å behandle kjøtt.

Saksøkerne påstår at denne kontroll er mangelfull, og at sykdommen i revegårdene ville vært unngått, hvis kjøttet hadde vært underkastet dyrlægekontroll. De mener at en slik kontroll måtte foretas så vel på hvalstasjonen som på Kjøleanlegget. Særlig på førstnevnte sted burde kontrollen være inngående. Dyrlæge Sorterup, som er ført som vitne, mener at en slik kontroll burde kunne la seg gjennomføre og at den ikke ville fordyre kjøttet med mere enn et par øre pr. kg.

Saksøkte hevder at en kontroll som skal være så omfattende at den utelukker at det kan forekomme at kjøtt sendes ut på markedet i den tilstand som det handles om i nærværende tilfelle, ville bli så kostbar at reveeierne ikke hadde råd til å kjøpe kjøttet. Saksøkte har henvist til dyrlæge Friis's uttalelse. Han er avhørt som vitne i saken. Hvis man skulle føre en absolutt effektiv kontroll, måtte man etter hans mening ha flere dyrlæger i arbeid på hver stasjon, hvilket ville fordyre kjøttet i den grad at det ikke kunne brukes som revefór.

Retten antar at kontrollen ved hvalstasjonen ville bli mer betryggende hvis den ble utført av dyrlæge. Selv om folkene på stasjonen får god erfaring, kan man ikke se bort fra at en dyrlæge med tilsvarende erfaring i alminnelighet vil ha bedre forutsetninger for å bedømme kjøttet. Hvis han da fattet mistanke, ville han da kunne foreta bakteriologisk undersøkelse. Retten vilde ikke dermed ha sagt at saksøkte har opptrådt uaktsomt ved ikke å foranstalte en kontroll som ovenfor antydet. I denne forbindelse vil man gjøre oppmerksom på at hvis det skal statueres ansvar for saksøkte på grunn av uaktsomhet, så er det uaktsomhet fra

Side:393

hans side det kommer an på og ikke mulig uaktsomhet som Sæbjørnsen måtte ha gjort seg skyldig i.

Det er ikke alminnelig at forhandlere av hvalkjøtt lar dette undersøke av dyrlæge. Når man skal bedømme om en bedrift har opptrådt uaktsomt, må man legge stor vekt på om vedkommende har utvist den aktsomhet som er alminnelig i vedkommende branche selv om dette i og for seg ikke er avgjørende, og det er etter rettens mening ikke ført bevis for at saksøkte med hensyn til kjøttkontrollen har gått mindre aktsomt frem enn andre forhandlere av hvalkjøtt. Ved bedømmelsen av saksøktes aktsomhet kan man heller ikke se bort fra at det offentlige ennå ikke har funnet å burde påby dyrlægekontroll av hvalkjøtt, samt at man ennå ikke har erfaring for hva det ville koste å ha en kontroll som er så omfattende at den utelukket et tilfelle som det nærværende sak dreier seg om. Det er et skjønnsspørsmål, som må avgjøres på grunnlag av en samlet vurdering av forholdet, om man skal betegne en opptreden som uaktsom, og retten er kommet til det resultat at det ikke kan legges saksøkte noe til last med hensyn til behandlingen av og kontrollen med kjøttet.

Saksøkerne har nevnt at det foreligger en slags «objektiv uaktsomhet». Når en forhandler av dyrefór leverer varer som viser seg å ha skadelige virkninger, blir han erstatningspliktig selv om det ikke foreligger subjektiv skyld. Retten må imidlertid gi saksøkte medhold i at man ikke kan statuere erstatningsansvar uten subjektiv skyld med mindre dette enten er uttrykkelig hjemlet i loven eller i sedvanerett. Man har ingen lovbestemmelse herom, idet kjøpslovens regler ikke ansees anvendelige i nærværende tilfelle. Heller ikke er det sedvanemessig fastslått at en leverandør av dyrefór svarer for dettes skadelige egenskaper uten hensyn til subjektiv skyld.

Stilltiende garanti.

Saksøkerne har enn videre påstått at saksøkte må ansees stilltiende å ha garantert at kjøttet ikke inneholdt påregnelige skadegjørende egenskaper. Han har midler til å kontrollere at slike egenskaper ikke er til stede, hvilket saksøkerne ikke har. Han må også kunne tegne ansvarsforsikring, hvilket saksøkerne ikke har anledning til. De må derfor kunne stole på at de ikke vil lide tap på grunn av mangler ved kjøttet, som en legmann ved alminnelig undersøkelse ikke kan oppdage.

Saksøkte hevder at man ikke garanterer mot alle påregnelige skadegjørende egenskaper kjøttet måtte ha, men kun slike som man måtte oppdage ved en forsvarlig undersøkelse.

Det er helt på det rene at det ikke foreligger noen uttrykkelig garanti. Da saksøkerne i sin tid klaget over at kjøttet var mørkt og blodfylt, sa saksøkte at dette ikke var noe å være redd for og at de trygt kunne bruke kjøttet allikevel. Hermed ansees han kun å ha garantert at det ikke er farligere å bruke mørkt eller blodfylt kjøtt enn lyst kjøtt.

Det er kun sjelden det forekommer at kjøttet er infisert på den måte som omhandles i nærværende sak. Man pleier i alminnelighet ikke å tale om stilltiende garanti mot mangler som kun sjelden forekommer. Om stilltiende garanti pleier man kun å tale når det sedvanemessig er fastslått hvem som bærer ansvaret for en mangel og man av den grunn ikke finner det nødvendig å innta noe herom i kontrakten. Man kan ikke si

Side:394

at det er sedvanemessig fastslått at en leverandør av hvalkjøtt bærer ansvaret for slike farlige egenskaper ved kjøttet som i nærværende sak omhandlede, og også for så vidt må derfor saksøkte bli å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Soelseth, lagdommer Erdal og sorenskriver Krogh):

- - - Med hensyn til spørsmålet om, hvorvidt der foreligger noen årsaksforbindelse mellom den sykdom revene fikk og det til fóring av dem anvendte hvalkjøtt kommer lagmannsretten til samme resultat som herredsretten og tiltrer i alt vesentlig herredsrettens domsgrunner for så vidt. - - -

Med hensyn til bedømmelsen av spørsmålet om hvorvidt toksinet fantes i hvalkjøttet før eller etter at risikoen for kjøttet gikk over på de ankende, må det antas at det i ethvert fall ikke er oppstått i tiden fra det korn under frysning og til det ble levert til forsendelse til de ankende, slik at det bare blir spørsmål om hvorvidt toksinutviklingen er begynt i tiden fra hvalen ble drept til den i oppdelt stand ble underkastet frysning eller i tiden etter at kjøttet ble brakt ombord i dampskipet i Ålesund til forsendelse til de ankende. - - -

Når man imidlertid tar i betraktning at transportforholdene for de ovennevnte, hvis rever er blitt syke, til dels har vært forskjellige, til at de forskjellige revegårder til dels har ligget nokså langt fra hinannen, slik at de stedlige forhold må formodes å ha vært forskjelligartet, liksom renhold og stell hos de forskjellige reveeiere ikke kan ha vært helt ensartet, synes den ting at samme sykdom har oppstått hos dem etter fóring med omtrent samtidig ankommet hvalkjøtt bestemt å peke på at kjøttet har inneholdt toksinet før forsendelsen og altså, etter foranstående, før det kom til motpartens anlegg. - - -

Idet man da med herredsretten legger til grunn at det i hvalkjøttet hadde utviklet seg toksiner før frysningen, kommer man med hensyn til erstatningsspørsmålet til et annet resultat enn herredsretten. Det synes nemlig ikke å kunne være tvilsomt at det er en mangel ved hvalkjøtt som er bestemt til revefór at det er direkte giftig. At skade ved benyttelsen oppstår er da en direkte følge av mangelen, slik at motparten etter kjøpslovens §43 siste ledd uten hensyn til skyld må erstatte det derav oppståtte tap i den utstrekning tapet ikke på grunn av de ankendes forhold må ansees å påhvile dem. - - -