HR-1993-16-A - Rt-1993-53
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-20 |
| Publisert: | HR-1993-00016-A - Rt-1993-53 (13-93) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Skatterett, Søksmålsfrist, Oppreisning |
| Sammendrag: | Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-??? - Høyesterett HR-1993-00016 A, jnr 300/1992. |
| Parter: | Jørn-Petter Herland (Advokat Harald Willumsen) mot Sandnes kommune (Kommuneadvokat Øivind Aspelund). |
| Forfatter: | Aasland, Halvorsen, Langvand, Schei, Dissens: Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, Plenumsloven (1926) §6, Skattebetalingsloven (1952) §48, Skatteloven (1911) §54, §158, Tvistemålsloven (1915) §180, §404, Ligningsloven (1980) §8-6, §9-5 |
Jørn-Petter Herland solgte i 1988 aksjer i selskapet Info Tech A/S, Sandnes, med gevinst. Gevinsten ble av ligningsnemnda i Sandnes skattlagt som betydelig aksjesalg i medhold av skatteloven §54 annet ledd, slik bestemmelsen da lød. Herland påklaget vedtaket til overligningsnemnda. Han hevdet at det var uriktig å foreta gevinstbeskatning, idet gevinsten skulle ha vært avregnet mot tap han hadde hatt ved salg av tilsvarende aksjer i 1989. Overligningsnemnda stadfestet ligningen på dette punkt, slik at en gevinst på vel 3 millioner kroner ble tatt til beskatning.
Overligningsnemndas vedtak ble sendt til Herland den 22 april 1991. For øvrig ble Herland i 1988 lignet i Eidsberg kommune som bosatt der, og den 29 januar 1992 fikk han fra Eidsberg ligningskontor oversendt ny skatteberegning som var foretatt på grunn av melding fra Sandnes ligningskontor. Det ble vist til at det dreide seg om endringssak uten klage, jf ligningsloven §9-5.
Ved stevning av 3 februar 1992 til Sandnes herredsrett har Jørn-Petter Herland reist søksmål mot Sandnes kommune med påstand om at ligningen for 1988 måtte oppheves når det gjaldt beskatningen av gevinsten ved aksjesalget. Det ble samtidig søkt om oppreisning for oversittelse av søksmålsfristen i skattebetalingsloven §48 nr 5 første punktum.
Herredsretten avsa 3 mars 1992 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om oppreisning tas ikke til følge.
2. Saken avvises.
3. Jørn-Petter Herland tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen å betale kr 500,- kronerfemhundre - i saksomkostninger til Sandnes kommune."
Jørn-Petter Herland påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Han anførte prinsipalt at søksmålsfristen var overholdt, idet fristen måtte ta utgangspunkt i meldingen av 29 januar 1992 fra Eidsberg ligningskontor. Subsidiært hevdet han at det måtte gis oppreisning for oversittelse av søksmålsfristen.
Lagmannsretten avsa 3 juli 1992 kjennelse med slik slutning:
"1. Sandnes herredsretts kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jørn-Petter Herland kr 1.000,- - kronerettusen - til Sandnes kommune innen to - 2 - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelsesgrunner.
Jørn-Petter Herland har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Etter at kjæremålserklæringen og kjæremålstilsvaret forelå, besluttet utvalget 15 oktober 1992 å henvise kjæremålet i sin helhet til avgjørelse i Høyesterett, jf Høyesterettsloven av 25 juni 1926 nr 2 §6 annet ledd. Kjæremålet er blitt behandlet skriftlig, og hver av partene har inngitt ytterligere ett prosesskrift.
Herland fastholder at det er den siste meldingen fra Eidsberg ligningskontor om vedtak i endringssak som må danne utgangspunkt for beregning av søksmålsfristen på seks måneder. I henhold til skattebetalingsloven §48 nr 4 kan rettslig prøving av en slik ansettelse bare finne sted i sak mot den kommune hvor ansettelsen er foretatt, men søksmålsfristen må regnes fra det siste ligningsvedtaket. Fordi reglene om saksanlegg i skattesaker kan bli meget kompliserte i slike tilfelle, og fordi behandlingen i flere kommuner kan ta tid, vil en naturlig løsning være at det er det siste ligningsvedtaket som er utgangspunkt for beregning av søksmålsfristen. Det var også først ved dette vedtaket Herland mottok skatteavregningen, som viste de økonomiske konsekvenser av ligningsvedtaket. Legges det til grunn at det er ligningsvedtaket i Sandnes som må danne utgangspunkt for søksmålsfristen, innebærer dette en innskrenkende fortolkning av skattebetalingsloven §48 nr 5 til skade for skattyter.
Når det gjelder oppreisningsspørsmålet, hevder den kjærende part at lagmannsretten har tolket forsettsbegrepet i domstolloven §153 uriktig. Det er vist til at det spesielle ved prøving av ligningsavgjørelser er at det etter skattebetalingsloven §48 nr 5 gjelder to sett frister for innbringelse av saker for rettslig prøving. Skattyteren kan gå til søksmål, og det gjelder da en frist på 6 måneder fra kunngjøring om skattelisten eller fra melding ble sendt. Men han kan også velge den mer passive fremgangsmåte å avvente innfordringen og deretter klage over en forføyning i namssak. Fristen er da 3 måneder fra forføyningen. Når det gjelder adgangen til å benytte tremånedersfristen som løper fra forføyning i namssak, etablerer imidlertid skattebetalingsloven §48 nr 5 jf nr 4 en begrensing, idet den passive fremgangsmåte ikke kan benyttes dersom det er en annen kommune som har foretatt inntektsansettelsen som ligger til grunn for det vedtak som ønskes prøvet.
Gevinstbeskatningen bygger på skatteloven §54, slik den lød på det aktuelle tidspunkt. Fordi bestemmelsens annet ledd nr 3 benytter uttrykket "skattlegges i selskapets kontorkommune", trodde Herland at hele skattebehandlingen, også innfordringen, ville bli foretatt av kontorkommunen, dvs Sandnes kommune, men her viste det seg at han tok feil. Herland har hele tiden hatt til hensikt å få en prøving av Sandnes overligningsnemds vedtak, men han ønsket å angripe ligningsavgjørelsen på den passive måte. At muligheten for rettslig prøving kunne være avskåret, ble han først kjent med ved mottagelsen av Eidsberg ligningskontors vedtak. Når det eksisterer to forskjellige frister, også med forskjellig utgangspunkt for fristene, kan det ikke hevdes å foreligge en forsettlig fristforsømmelse i et tilfelle hvor skattyteren har hatt all rimelig grunn til å tro at den andre frist ville komme til anvendelse. Han var ikke klar over at han oversatt en avgjørende frist. Sakene i Rt-1990-808 og Rt-1991-328, hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg fant at det forelå en forsettlig fristoversittelse, lå annerledes an.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Saken fremmes.
Subsidiært:
2. Gulating lagmannsretts kjennelse av 3. juli 1992 oppheves.
I begge tilfelle:
3. Saksomkostninger fastsettes av Kjæremålsutvalget."
Sandnes kommune har anført at lagmannsrettens kjennelse viser en riktig rettsoppfatning når det gjelder søksmålsfristen og forsettsbegrepet i relasjon til domstolloven §153. Det foreligger en forsettlig fristoversittelse selv om skattyteren ikke forsto de rettslige konsekvenser av at søksmålsfristen ble oversittet, jf avgjørelsene i Rt-1990-808 og Rt-1991-328.
Videre påpekes det at det i stevningen ble erkjent at den ble inngitt etter søksmålsfristens utløp, og på den bakgrunn kunne Herland ikke ha grunnlag for å påkjære herredsrettens avvisning av søksmålet med den begrunnelse at søksmålsfristen ikke var utløpt.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Gulating lagmannsretts kjennelse stadfestes og Sandnes kommune tilkjennes saksomkostninger."
Høyesterett bemerker at lagmannsretten har avgjort et kjæremål over en avgjørelse truffet av herredsretten, og Høyesteretts kompetanse er da begrenset etter tvistemålsloven §404 til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning. Den kjærende part har angrepet lagmannsrettens lovtolkning både når det gjelder avvisningsspørsmålet og oppreisningsspørsmålet.
Høyesterett finner det klart at lagmannsretten har bygget på riktig lovtolkning når den har funnet at seksmånedersfristen i skattebetalingsloven §48 nr 5 var utløpt da saken ble reist. Søksmålet retter seg mot vedtaket i Sandnes overligningsnemnd, og det følger da også av skattebetalingsloven §48 nr 4, sammenholdt med regelen i skatteloven §54 annet ledd nr 3, slik den lød på det aktuelle tidspunkt, at det er dette vedtaket som må gjøres til gjenstand for prøving. Søksmålsfristen må dermed ta utgangspunkt i dette vedtaket. At Eidsberg ligningskontor på grunnlag av ligningsloven §8-6 nr 6 har foretatt selve utskrivningen av skatten, kan ikke medføre et annet utgangspunkt for fristen.
Imidlertid ser Høyesteretts flertall, dommerne Aasland, Halvorsen, Langvand og Schei, annerledes enn lagmannsretten på lovtolkningen i oppreisningsspørsmålet.
Lagmannsretten har - i likhet med herredsretten - funnet at det ikke er adgang til å gi oppreisning fordi fristoversittelsen må anses forsettlig, jf domstolloven §153 første ledd. Det er da bygget på den kjærende parts egen forklaring om årsaken til fristoversittelsen. Flertallet finner at lagmannsretten har lagt til grunn en for streng forståelse av hva som er å anse som forsettlig oversittelse av søksmålsfristen.
Selv om seksmånedersfristen for søksmål etter skattebetalingsloven §48 nr 5 er utløpt, vil en skattyter vanligvis ha adgang til å angripe ligningsavgjørelsen ved å bringe utpantning for skatten inn for namsretten, jf §48 nr 5 tredje punktum. Denne adgangen gjelder imidlertid ikke i de tilfelle som er omhandlet i paragrafens nr 4 første punktum, dvs når ligningsansettelsen, som i vår sak, hører under ligningsmyndighetene i en annen kommune enn den som forestår innkrevingen. Herland trodde feilaktig at innkrevingen ville bli foretatt av Sandnes kommune, og oversatt seksmånedersfristen for søksmål om Sandnes overligningsnemnds vedtak i tillit til at han kunne få prøvd vedtaket for namsretten. Det er ikke bestridt at selve fristoversittelsen var bevisst, men spørsmålet i saken er om den kan anses forsettlig når Herland baserte seg på at den var uten betydning for hans adgang til domstolsprøving.
Dersom domstolloven §153 første ledd skulle tas helt på ordet, ville oppreisning aldri kunne gis når selve fristoversittelsen er forsettlig, uansett hvilke omstendigheter som ellers har knyttet seg til den. Så bokstavelig er bestemmelsen ikke blitt forstått. I Rt-1959-1380 og Rt-1960-443 ble det således lagt til grunn at oversittelse av en ankefrist ikke kan anses forsettlig når vedkommende ikke har hatt kjennskap til de omstendigheter som skulle begrunne anke i saken.
Vår sak skiller seg fra slike tilfelle ved at Herland hele tiden har hatt til hensikt å angripe overligningsnemndas vedtak, men på grunn av loven dobbeltsporede fristsystem har han tatt feil av de rettslige konsekvenser av å oversitte seksmånedersfristen.
I avgjørelsen i Rt-1990-808, som lagmannsretten har vist til, ga Høyesteretts kjæremålsutvalg utrykk for at en bevisst fristoversittelse må anses forsettlig i forhold til domstolloven §153 første ledd selv om forsettet ikke har omfattet de rettslige konsekvenser av oversittelsen. Saksforholdet i saken fra 1990 skiller seg imidlertid fra vår sak ved at den part som oversatt fristen, måtte være klar over at oversittelsen kunne ha konsekvenser, selv om parten ikke hadde noen klar forestilling om disse. I vår sak har Herland - på grunn av de to forskjellige angrepsmåter som normalt står til rådighet for skattyteren i skattesaker - hatt en positivt begrunnet oppfatning om at oversittelsen av seksmånedersfristen var uten konsekvenser.
Det er større likhet mellom den foreliggende sak og saken i Rt-1991-328, hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til den ovennevnte avgjørelsen fra 1990 la til grunn at det forelå en forsettlig fristoversittelse i et tilfelle hvor vedkommende hadde trodd at oversittelse av ankefristen ikke var til hinder for motanke i forhold til en part som ikke selv hadde anket. Flertallet finner imidlertid ikke helt ut å kunne følge den rettsoppfatning som ligger til grunn for denne avgjørelsen.
Det er klart at utgangspunktet og hovedregelen må være det som følger av avgjørelsen i Rt-1990-808. Når selve fristoversittelsen er forsettlig, kan det ikke gis oppreisning selv om vedkommende ikke var klar over de rettslige konsekvenser av oversittelsen. Men forsettsbegrepet i domstolloven §153 første ledd må etter flertallets oppfatning undergis en viss avdempende tolkning ut fra hensynet bak oppreisningsreglene, som er å hindre klart urimelige og ufortjente følger av fristoversittelse. Herland har oversittet seksmånedersfristen i skattebetalingsloven §48 nr 5 i tillit til at han ville nyte godt av den annen fristregel som er oppstilt i bestemmelsen. Dersom domstolloven §153 første ledd skulle anvendes strengt etter ordlyden i et tilfelle som det foreliggende, ville fristreglene i skattebetalingsloven kunne virke som en felle for skattyteren. Flertallet finner således at det i dette tilfelle ville være for strengt om fristoversittelsen skulle anses forsettlig, med den følge at oppreisning ville være avskåret uten noen nærmere vurdering av omstendighetene for øvrig.
Da både herredsretten og lagmannsretten har bygget på en annen lovtolkning enn flertallet finner riktig, og da avgjørelsen av oppreisningsspørsmålet bør treffes av herredsretten i første instans, finner flertallet at både herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelse i oppreisningsspørsmålet bør oppheves og saken hjemvises til herredsretten til behandling av dette spørsmålet.
Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse må bli stående, jf domstolloven §158 annet ledd. Denne bestemmelsen får imidlertid ikke anvendelse i kjæremålsinstansen, jf avgjørelsen i Rt-1990-1164, hvor det er lagt til grunn at tvistemålsloven §180 går foran. Da kjæremålet gjaldt både avvisningsspørsmålet og oppreisningsspørsmålet, og da det bare har ført frem for oppreisningsspørsmålets del, bør saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett ikke tilkjennes.
Mindretallet - dommer Tjomsland, - er kommet til samme resultat som lagmannsretten og skal bemerke:
Denne saken står - etter mindretallets mening - i samme stilling som saken i Rt-1991-328. Kjæremålsutvalget viste i den saken til kjennelsen i Rt-1990-808 hvor utvalget uttalte at hverken ordlyden i domstolloven §153 første ledd eller forarbeidene ga holdepunkter for å kreve at forsettet må omfatte også de rettslige konsekvenser av fristoversittelsen og at det heller ikke forelå annet grunnlag for en slik forståelse av loven. I tilknytning til saksforholdet i saken i Rt-1991-328 tilføyde utvalget:
"Kjæremålsutvalget antar at den foreliggende sak må løses på tilsvarende måte. Den norske Creditbank var klar over at ankefristen løp ut, men trodde feilaktig at det ved anke fra den annen side kunne motankes også i forhold til en part som selv ikke hadde anket".
Det er etter mindretallets mening mer nærliggende å anse søksmålsfristen forsettlig oversittet i et tilfelle som dette, enn det var å anse ankefristen forsettlig oversittet i et tilfelle hvor man feilaktig har trodd at adgangen til motanke var i behold.
Spørsmålet blir derfor - slik mindretallet ser det - om kjennelsen i Rt-1991-328 bygger på en uriktig rettsoppfatning som bør fravikes av Høyesterett. Kjennelsene i Rt-1959-1380 og Rt-1960-443 gjelder en annen problemstilling enn vår sak, og disse avgjørelsene er derfor av mindre interesse.
Slik mindretallet ser det må alternativet være - dersom kjæremålet tas til følge - å forstå domstolloven §153 første ledd slik at det ikke foreligger en forsettelig fristforsømmelse når vedkommende feilaktig har trodd at han har kunnet oppnå det samme ved å angripe avgjørelsen på annen måte også etterat den aktuelle fristen er utløpet. Det vil da være tale om å foreta en generell innskrenkende tolkning av lovbestemmelsen. En ordning hvor avgjørelsen beror på hvordan løsningen vil virke i det enkelte tilfelle legger loven ikke opp til. Selv om det kan argumenteres for at det kan virke hardt at det ikke er adgang til å gi oppreisning i et tilfelle som dette, er mindretallet blitt stående ved at lagmannsretten har bygget på en riktig tolkning av domstolloven §153 når den - i samsvar med kjennelsen i Rt-1991-328 - kom til at det forelå en forsettlig "forsømmelse" av søksmålsfristen i skattebetalingsloven §48 nr 5.
Regelen i domstolloven §153 første ledd om at det ikke kan gis oppreisning ved forsettlig fristforsømmelse, kan i enkelte tilfeller fremstå som en streng regel, jf - i forhold til en annen problemstilling - kjennelsen i Rt-1978-1548. Det kan nok reises spørsmål om det er tilstrekkelig behov for en særregel for forsettstilfellene. Men slik lovbestemmelsen er formulert, har mindretallet ikke funnet grunnlag for å tolke den innskrenkende for den type tilfeller som denne saken gjelder.
Mindretallet stemmer for at kjæremålet forkastes og at kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.
Slutning:
1. Herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves for så vidt gjelder avgjørelsen i oppreisningsspørsmålet, og saken hjemvises for så vidt til herredsretten til fortsatt behandling.
2. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes. Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett tilkjennes ikke.