Rt-1960-443
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1960-02-13 |
| Publisert: | Rt-1960-443 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 35B/1960 |
| Parter: | Norges Statsbaner (høyesterettsadvokat Magne Schjødt) mot Bodø Teglverk A/S (overrettssakfører Markus Andresen). |
| Forfatter: | Schei, Bendiksby, Endresen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, §154 |
Dommerne Schei, Bendiksby og Endresen.
I en ekspropriasjonssak anlagt av Norges Statsbaner avga Salten herredsrett i 1957 skjønn hvorved Bodø Teglverk A/S ble tilkjent grunnerstatning med kr. 125 pr. ar og
Side:444
ulempeerstatning med kr. 85 000. Ved overskjønnet som ble forkynt for teglverkets advokat 24. juli 1958, ble erstatningen fastsatt til henholdsvis kr. 40 pr. ar og kr. 30 000. Advokaten som ved overskjønnet hadde prosedert på at grunnerstatningen ikke burde være mindre enn kr. 4 pr. m2, leste overskjønnet feilaktig slik at han trodde det var gitt grunnerstatning med kr. 4 pr. m2, og denne misforståelse kom til uttrykk i et brev han sendte teglverket 24. juli. Teglverkets disponent oppdaget heller ikke misforståelsen.
Den 25. august 1959 fikk teglverket oppgjør etter overskjønnet. Da var advokaten bortreist, og han kom først hjem 25. september. Den 8. oktober 1959 påanket teglverket overskjønnet og søkte samtidig om oppreisning mot oversittelse av ankefristen. Norges Statsbaner mente at oppreisning burde nektes.
Salten herredsrett forkastet oppreisningsbegjæringen, mens Hålogaland lagmannsrett ga oppreisning. Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet kjæremålet og uttalte:
«Lagmannsretten har lagt til grunn at Bodø Teglverk A/S og selskapets prosessfullmektig misforsto overskjønnet, og at denne misforståelse ikke uten videre ble ryddet bort ved det oppgjør som ble gitt den 25. august 1959. Denne bevisbedømmelse kan utvalget ikke prøve. Ved sin vurdering har lagmannsretten etter utvalgets mening korrekt bygget på hva som med rimelighet kunne kreves av kjæremålsmotparten under de omstendigheter som forelå. Utvalget kan ikke finne at det er holdepunkt for å fastslå at lagmannsretten har gått ut fra en uriktig forståelse av domstollovens §154 når den har funnet, at fristen for å søke oppreisning ikke var utløpet da begjæringen ble inngitt 8. oktober 1959.
Heller ikke kan kjæremålsutvalget se at det er en feil at lagmannsretten ikke i relasjon til spørsmålet om hvordan månedsfristen skal beregnes, også har drøftet spørsmålet om teglverkets prosessfullmektig pliktet å begjære oppreisning straks han den 25. september ble gjort oppmerksom på at han hadde misforstått skjønnet. Lagmannsretten har som nevnt fastslått at det først fra da av var «anledning» i lovens forstand til å begjære oppreisning, og månedsfristen kan da ikke regnes fra noe tidligere tidspunkt.
Lagmannsretten har funnet at ankefristen ikke er oversittet forsettlig og har i denne forbindelse anført, at det ikke er nok til å konstatere forsettlig forsømmelse at den ankende part kjente ankefristen. En forsettlig forsømmelse forutsetter etter lagmannsrettens mening også et visst kjennskap til de omstendigheter som skulle begrunne anke i saken. Utvalget er enig i lagmannsrettens lovforståelse, som også faller sammen med den oppfatning av spørsmålet som kjæremålsutvalget i andre saker har lagt til grunn, jfr. Rt-1958-634, og kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 21. november 1959 i sak Ludvig Daae Lampe mot Einar Andersen og Harry Sjursen.*) I den sistnevnte
- ) Rt-1959-1380.
Side:445
kjennelse uttaler kjæremålsutvalget: «Det antas at lagmannsretten har fortolket domstollovens §153 uriktig når den uten videre går ut fra, at en oversittelse av fristen må ansees som forsettlig i alle tilfelle hvor den som søker oppreisning kjente ankefristen. Det avgjørende må være om han herunder hadde kjennskap til det forhold som er hans ankegrunn.» Selve bevisbedømmelsen når det gjelder spørsmål om forsett foreligger, kan utvalget ikke prøve.
Heller ikke kan utvalget prøve lagmannsrettens konkrete vurdering av om særlige grunner taler for å gi oppreisning i det foreliggende tilfelle. Det er ikke grunnlag for å konstatere at vurderingen bygger på en uriktig tolkning av domstollovens §153. Etter utvalgets mening er det ingen feil ved saksbehandlingen at lagmannsretten ikke i sin kjennelse har behandlet spørsmålet om utsiktene for at anken kan føre frem. Hvilke faktorer det kan være rimelig å nevne i forbindelse med en vurdering av om særlige grunner foreligger, er et skjønnsspørsmål i den enkelte sak.
Kjæremålsutvalget kan ikke finne at det er en feil ved saksbehandlingen at lagmannsretten ikke har begrenset oppreisningen til spørsmålet om grunnprisene. Det er i ankeerklæringen nedlagt påstand om at skjønnet skal oppheves og spørsmålet om ankeerklæringen omfatter skjønnet i sin helhet eller bare visse sider av det, må det være ankedomstolens sak i sin tid å ta standpunkt til.»