HR-1994-108-B - Rt-1994-1051
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-02 |
| Publisert: | HR-1994-00108-B - Rt-1994-1051 (334-94) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00108 B, snr 8/1994. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: førstestatsadvokat Erling Grimstad) mot A (Forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Gjølstad, Coward, Tjomsland, Skåre, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §286, §288, Skattebetalingsloven (1952) §11, §51, Regnskapsloven (1977), Aksjeloven (1976), Straffeloven (1902), §12, §33, §34, §4, §5A, §5, Aksjeloven (1976) §11-14, Regnskapsloven (1977) §11, §4, §5, §6, §9, Straffeprosessloven (1981) §363 |
A ble 16 mars 1993 satt under tiltale av statsadvokatene i Økokrim til fellelse etter straffeloven §286 2. pkt, jf 1. pkt, jf §288 og skattebetalingsloven §51 nr 1, jf §12. Grunnlaget for tiltalen etter skattebetalingsloven - tiltalens post II - var beskrevet slik:
"Skattebetalingsloven §51 nr. 1, jf. §12 for som pliktig til å gjennomføre forskottstrekk etter §4, jfr. §5, §5A eller trekk etter pålegg som nevnt i §33 og §34, eller som pliktig til å foreta trekk i salgsoppgjør etter bestemmelse gitt i medhold av §12, pkt. 4 og 5, forsettlig eller ved grov uaktsomhet å ha unnlatt å foreta trekk eller sørge for at det ble foretatt beregning og trekk etter denne lovs kapittel II eller trekk som er pålagt etter §33 og §34, eller å ha medvirket til dette."
Oslo byrett avsa 19. oktober 1993 dom med denne domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1961, dømmes for overtredelse av straffeloven §286 1. punktum jfr. straffeloven §288 jfr regnskapsloven §4, §5, §6, §9 og §11 samt aksjeloven §11-14 første ledd, til å betale en bot til statskassen stor kr 7000,-, subsidiært 15 dager fengsel dersom boten ikke betales.
2. A frifinnes for tiltalens post II."
Saksforholdet fremgår av dommen.
Statsadvokatene i Økokrim har påanket byrettens dom. Anken gjelder lovanvendelsen ved frifinnelsen etter tiltalen for overtredelse av skattebetalingsloven §51 nr 1 og dessuten straffutmålingen. Aktor for Høyesterett har for så vidt gjelder lovanvendelsesanken vist til avgjørelse i Rt-1989-1304.
Domfelte har erklært motanke rettet mot lovanvendelsen ved domfellelsen etter straffeloven §286 1. pkt, jf §288. Det gjøres gjeldende at forholdet ikke kan straffes etter straffelovens bestemmelser om regnskapsovertredelser, men må bli å henføre under spesialbestemmelsene i regnskapsloven og aksjeloven. Hva angår påtalemyndighetens lovanvendelsesanke, har domfeltes forsvarer for Høyesterett vist til de kritiske bemerkninger til den påberopte dom fra 1989 som fremkommer i "Økonomisk kriminalitet", redigert av Morten Eriksen, bind I, 204.
Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke over lovanvendelsen må tas til følge og byrettens dom oppheves.
A var styreformann og daglig leder i X - - - - tjeneste A/S fra høsten 1988 til selskapet ble slått konkurs 8 februar 1991. Byretten har ved behandlingen av tiltalen etter skattebetalingsloven §51 nr 1 vist til at det ble beregnet foreskrevet skattetrekk, som ble benyttet til andre formål i selskapets drift og ikke innbetalt ved terminforfall. Byretten bemerker videre at tiltalen ikke omhandler det forhold at skattetrekket ikke ble innsatt på egen konto, jf skattebetalingsloven §11 nr 4.
Saken i Rt-1989-1304 synes på de vesentlige punkter å være parallell med foreliggende sak. Det forelå også en tilsvarende tiltalebeslutning. Høyesterett kom i den saken til at straffebestemmelsen i skattebetalingsloven §51 nr 1 ikke bare rammer unnlatt trekk, men også rammer unnlatelse av å overholde plikten etter lovens §11 nr 4 til å skille ut de trukne midler, ved enten å sette dem inn på særskilt konto eller oppbevare dem i egen kasse. Jeg finner å måtte bygge på denne avgjørelsen.
Da jeg forstår byretten slik at den har lagt til grunn at bestemmelsen i §51 nr 1 bare rammer unnlatelse av å foreta trekk ved lønnsutbetaling, finner jeg at byrettens dom på dette punkt må bli å oppheve. Jeg tilføyer at tiltalebeslutningen burde ha inneholdt en henvisning til skattebetalingsloven §11 nr 4 og at alternativet separeringsunnlatelse også burde ha vært nevnt i gjerningsbeskrivelsen.
Slik saken ligger an, bør opphevelsen etter min mening gjelde dommen i sin helhet og også hovedforhandlingen, jf straffeprosessloven §363 første og annet ledd.
I anledning av domfeltes motanke, vil jeg bemerke at jeg ikke kan se at byretten har anvendt straffelovens bestemmelser om regnskapsovertredelser uriktig. Retten har funnet at det forelå flere feil i forhold til regnskapslovgivningen. Det vesentlige her er en unnlatelse av helt å føre regnskaper i et tidsrom på ca tre måneder før konkursåpningen. Selv om det ikke varte så lenge, er dette et alvorlig forhold.
Jeg stemmer etter dette for denne kjennelse: Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.