HR-1994-11-B - Rt-1994-174

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1994-02-11
Publisert:	HR-1994-00011-B - Rt-1994-174 (39-94)
Stikkord:	Ærekrenkelse, Erstatning, Oppreisning
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-1991-02259 D - Høyesterett HR-1994-00011 B, nr 4/1993.
Parter:	Verdens Gang A/S (Advokat Cato Schiøtz) mot A (Advokat Gustav Høgtun - til prøve).
Forfatter:	Lund, Bugge, Dolva, Gussgard, Smith
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §247, Straffeprosessloven (1981) §435, §246, §249, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, Domstolloven (1915) §131, Tvistemålsloven (1915) §180, Avtaleloven (1918) §31, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, §5-1

Saken gjelder krav om oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6 for ærekrenkelse i pressen. A drev frem til 1991 en mindre kolonialforretning på Torshov i Oslo. En av hans kunder var B som bodde i en selveierleilighet i et boligsameie rett ved forretningen. Den 28. oktober 1987 inngikk B, som den gang var 63 år, avtale med A om å overdra sin leilighet til ham. Avtalens punkt 2-5 lød slik:

"2. B overdrar leiligheten til A for kr 100000,00. Kjøpesummen oppgjøres ved at B uttar varer fra A's forretning suksessivt, - begrenset oppad til kr 12000,00 pr. år, - totalt begrenset til kr 100000,00.

De priser som legges til grunn ved B's uttak er vanlige omsetningspriser i A's forretning. B skal ikke betale renter eller avdrag på det eksisterende husbanklån.

3. Ved kontraktsunderskrift undertegner B skjøte til A som blir å tinglyse og påføre dokumentavgift av advokat Erik Barfod, Asker.

4. I tillegg til forannevnte kjøpesum overtar A den aktuelle rest på husbanklånet, - som pr. 1. mars 85 var på ca kr 9700,-. B har borett i eiendommen så lenge hun lever og måtte ønske mot å betale løpende leie til sameiet og løpende driftsutgifter i form av offentlige avgifter til Oslo kommune, elverkavgifter, eventuelt andre fyringsutgifter m.v. Dog skal ingen ytterligere leie betales til A.

Såfremt denne overdragelse mot formodning ikke aksepteres av sameiets styre på det nåværende tidspunkt, er partene enige om at det skal tinglyses erklæring på eiendommen om at overdragelser fra B eller pantsettelse fra B ikke kan skje uten samtykke fra A.

Såfremt Husbanken ikke tillater overdragelse uten oppgjør av pantegjeld er J.K.B. forpliktet til å foreta slikt oppgjør.

5. Denne avtale skal gjennomføres med virkning fra 1. november 1987."

Avtalen var satt opp av advokat Erik Barfod, som Blichfeldt også tidligere hadde benyttet som advokat. Advokaten søkte styret i sameiet om godkjennelse av overdragelsen. Da forretningsføreren i denne forbindelse ba om å få oversendt kjøpekontrakten, unnlot partene å gjennomføre overdragelsen, for å slippe å gjøre kjøpekontrakten kjent. I stedet ble det tinglyst en urådighetspåtegning om at Gustafsson ikke kunne selge eller pantsette leiligheten. Etter forslag fra advokaten testamenterte hun deretter leiligheten til Blichfeldt.

B døde 15. februar 1989. Slektsarvingene begjærte offentlig skifte. Arvingene nektet i skiftesamling 23. mai 1989 å godkjenne testamentet, blant annet fordi Blichfeldts sønn hadde underskrevet som testamentsvitne. Videre besluttet fire av arvingene å gå til søksmål for å få omstøtt avtalen om overdragelse av leiligheten. Stevning ble uttatt 24. juli 1989. Det ble siden - i januar 1990 - inngått utenrettslig forlik i saken. Arvingene fikk retten til leiligheten mot å betale Blichfeldt kr 150000. Samtidig erklærte de "at det ikke lenger er grunnlag for å mistenke A for å ha benyttet utilbørlige midler overfor Bjørg Ellinor Gustafsson ...".

Den 1. juni 1989 ble avtalen mellom Blichfeldt og Gustafsson slått stort opp i VG. Det dreide seg om et helsides oppslag inne i avisen med overskriften "Arvinger raser mot Oslo-kjøpmann: GA BORT MAT - FIKK LEILIGHET." Oppslaget er i sin helhet gjengitt i faksimile i byrettens dom. Det inneholder utsagn og opplysninger som dels fremtrer som journalistens egne, dels som arvingenes og Blichfeldts svar på journalistens spørsmål. Også uttalelser av advokat Barfod og av arvingenes advokat er gjengitt. I oppslaget er ellers følgende elementer sentrale:

Så vel B som A navngis. Det gis uttrykk for at Gustafssons arvinger fikk sjokk da de ble oppmerksomme på at Torshov-kjøpmannen A hadde sikret seg retten til leiligheten halvannet år tidligere. Gustafsson, som opplyses å ha vært 67 år gammel da hun døde, beskrives som eldre, ufør og hjertesyk.

Verdien av leiligheten oppgis til ca kr 600000. Det opplyses at kjøpesummen var kr 100000, at Gustafsson innenfor denne sum kunne ta ut matvarer for kr 12000 pr år, og at Blichfeldt utover dette skulle overta et husbanklån på kr 9700. Videre fremgår det at Gustafsson skulle ha rett til å bli boende i leiligheten til sin død, og at hun på dødstidspunktet ikke hadde rukket å ta ut varer for mer enn kr 12000. Arvingene - heter det - "påpeker at den reelle overdragelsessum for leiligheten blir mellom kr 55000 og 65000 når man regner med moms, fortjeneste, prisstigning og inflasjon." Blichfeldt gir på sin side blant annet uttrykk for at han ikke kjente til at Gustafsson var syk, at initiativet til avtalen kom fra henne, og at avtalen ville blitt dyr for ham hvis hun hadde levd i 20 år til.

Det gjengis et stort fotografi av en av Gustafssons arvinger og et mindre av henne selv. I billedtektsten til det store bildet uttaler arvingen "Avtalen må stoppes, det er ren utbytting". Arvingene omtaler ellers avtalen som "svært suspekt", mens deres advokat sier at "Det lukter av hele saken, ...". Oppslaget inneholder også en del andre opplysninger og uttalelser, bl a gis det opplysning om at Gustafsson hadde testamentert leiligheten til Blichfeldt og at testamentet var ugyldig fordi det ikke var undertegnet av uhildete vitner.

I dagene etter reportasjen hengte noen opp kopier av avissiden i en rekke oppganger i nærheten av forretningen. Blichfeldts navn var understreket med rødt. Omsetningen i forretningen falt. I 1991 solgte Blichfeldt den. Han er i dag uføretrygdet og har flyttet til et annet sted i landet.

Kort tid etter oppslaget i VG klaget Blichfeldt til Pressens faglige utvalg over at reportasjen var full av "feil og usannheter". Klagen ble stilt i bero etter at Blichfeldt i januar 1990 reiste privat straffesak mot Verdens Gang A/S og redaktør Sigmunn Lode med påstand om straff, erstatning og oppreisning. Grunnlaget var at Blichfeldt hevdet å være ærekrenket gjennom bruken av karakteristikkene "svært suspekt", "ren utbytting", og "Det lukter av hele saken".

Ved Oslo byretts dom av 23. januar 1991 ble de saksøkte frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Byretten la til grunn at uttalelsene om at avtalen var "svært suspekt" og "Det lukter av hele saken" ikke er beskyldninger som rammes av straffeloven §247. Byretten fant imidlertid at bruken av uttrykket "ren utbytting" var en ærekrenkende beskyldning. Frifinnelsen for straffekravet var for avisens vedkommende begrunnet i at straffeloven §247 bare retter seg mot fysiske personer, for redaktør Lode i at han ikke var ansvarlig redaktør. Byretten bemerket for øvrig at et eventuelt straffansvar ville ha vært foreldet. De saksøkte ble frifunnet for erstatningskravet, idet retten fant at det ikke var årsakssammenheng mellom omsetningssvikten i Blichfeldts forretning og den ærekrenkende beskydning. Frifinnelsen for oppreisningskravet var begrunnet i at Blichfeldt ikke var påført en belastning som kunne gi grunnlag for oppreisning.

Byrettens dom vedrørende erstatning og oppreisning ble av Blichfeldt påanket til Eidsivating lagmannsrett, jf straffeprosessloven §435. Anken var bare rettet mot Verdens Gang A/S.

Lagmannsretten avsa den 10. juli 1992 dom med denne domsslutning:

"1. Verdens Gang A/S betaler erstatning og oppreisning til A med til sammen 400000 - firehundretusen - kroner.

2. Verdens Gang A/S betaler saksomkostninger for lagmannsretten til A med 60500 - sekstitusenfemhundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen."

Lagmannsretten la til grunn at det ikke var dekning for å benytte uttrykket "ren utbytting", og at det samlete inntrykk av artikkelen ikke ga et tilnærmet riktig bilde, men innebar en utilbørlig uthengning av Blichfeldt. Erstatning og oppreisning ble utmålt med samme beløp, kr 200 000.

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer som utførlig gjengir partenes anførsler.

Verdens Gang A/S har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt opprinnelig dommen i sin helhet og rettet seg mot lagmannsrettens saksbehandling, rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Saksbehandlingsanken er frafalt. Det samme gjelder anken over avgjørelsen av erstatningskravet for så vidt gjelder erstatningsutmålingen og spørsmålet om årsakssammenheng.

Det er avholdt bevisopptak. Ansvarlig redaktør Einar Hanseid i VG og Blichfeldt har forklart seg. Videre har syv vitner avgitt forklaring. To av vitnene er nye for Høyesterett. Når det gjelder ansvarsgrunnlaget og oppreisningsspørsmålet står saken i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere instanser.

Den ankende part, Verdens Gang A/S, har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Anførslene kan i korthet oppsummeres slik:

Artikkelen gjengir et krast, men berettiget subjektivt utsagn: "det er ren utbytting". Bortsett fra dette, som i utgangspunktet er en ærekrenkende beskyldning etter straffeloven §247, inneholder ikke artikkelen slike beskyldninger. Det er ført sannhetsbevis for ærekrenkelsen. Uttrykket "ren utbytting" må innholdsmessig antas å samsvare med utnyttelse etter avtaleloven §31. Det foreligger her et åpenbart misforhold mellom ytelsene. Leilighetens verdi var kr 600000, mens den diskonterte verdi av Blichfeldts samlete ytelse ved en rente på 10 % var kr 72000. Ytelsen kostet ham i realiteten mindre, idet maten ble tatt ut til ordinær salgspris. Overdragelse av leiligheten med påheftet livsvarig borett til et forsikringsselskap ville gitt en 67 årig kvinne mer enn den dobbelte kontantsum, eventuelt en livrente på 2000 kr pr måned i ti år. Gustafsson var dessuten syk med kortere påregnelig levealder enn den statistiske. Det er ikke grunnlag for å hevde at hun hadde fått varer utover det hun hadde rett til etter avtalen.

Avtaler av denne karakter er generelt betenkelige, noe som tilsier at det stilles særlige krav til avtalens innhold og tilblivelse, krav som Blichfeldt her har tilsidesatt.

Misforholdet mellom ytelsene må ses på bakgrunn av at Gustafsson, som var svekket på grunn av sykdommen og uten noen å rådføre seg med, antakelig ikke forsto rekkevidden av avtalen. Dessuten sto hun i gjeld til Blichfeldt som foreslo prisen og utformet avtalen i samråd med sin advokat. Blichfeldt har opptrådt sterkt kritikkverdig. Han har eller burde ha forstått at det dreide seg om klanderverdig utnytting.

Under ingen omstendighet er det tale om en rettsstridig beskyldning. Lagmannsretten har i det hele tatt ikke vurdert dette. Dessuten har lagmannsretten uriktig tatt i betraktning forhold som avisen ble frifunnet for i byretten. Samfunnsmessige hensyn tilsier at det gis vidt spillerom for pressens adgang til å omtale uheldige eller kritikkverdige forhold. Sentralt i rettsstridsvurderingen er ankemotpartens eget kritikkverdige forhold. Bruken av navn var derfor ikke utilbørlig. Avisen lot alle berørte parter komme til orde. Ærekrenkelsen fremstår som et subjektivt partsinnlegg. Den er for øvrig bare en karakteristikk av et korrekt beskrevet faktum. Ærekrenkelsen inngår dessuten i et rimelig balansert referat av tvisten mellom arvingene og Blichfeldt jf Rt-1990-636.

Subsidiært anføres at lagmannsretten har satt oppreisningsbeløpet vesentlig for høyt i forhold til det nivå som er etablert gjennom Høyesteretts praksis. Ærekrenkelsen er en marginal del av reportasjen. Hensett til Blichfeldts eget mislige forhold bør det ikke ytes oppreisning, jf skadeserstatningsloven §5-1 jf den nå opphevete §19 tredje ledd i straffeloven ikrafttredelseslov.

Det er ikke grunnlag for morarente av oppreisningsbeløpet fra lagmannsrettens dom.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. Verdens Gang A/S frifinnes.

2. Verdens Gang A/S tilkjennes sakens omkostninger for Oslo byrett, Eidsivating lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotparten As anførsler kan i korthet oppsummeres slik:

Kjernen i rettsstridsbegrepet er et relativitetsprinsipp: man skal ikke skyte spurver med kanoner. Denne sak reiser ingen prinsipielle spørsmål om pressens ytringsfrihet. Den gjelder landets største avis' trakassering av en liten kjøpmann på Torshov. Utgangspunktet er den alminnelige oppfatning i samfunnet av hva som er utilbørlig. At det her dreier seg om en utilbørlig ærekrenkelse fremgår allerede av det faktum at Blichfeldt ble ruinert av VGs artikkel.

Lagmannsretten la korrekt til grunn at beskyldningen om "ren utbytting" må vurderes på bakgrunn av artikkelens samlede inntrykk. Dette preges av at beskyldningen inngår i billedteksten - som man leser først, og artikkelen inneholder dessuten en rekke uriktigheter, som samlet gir et helt fortegnet bilde. Lagmannsretten har vurdert forholdet mellom Blichfeldt og Gustafsson riktig, og Høyesterett bør under ingen omstendighet fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse.

Hensett til den heftelse Gustafssons borett representerte, er det balanse mellom ytelsene. Omsetningsverdien av leiligheten var for øvrig ikke mer enn 350 - 400000 kroner. Gustafsson var dessuten ikke 67, men 63 år og var langt fra ute av stand til å vareta sine egne interesser.

Fra Gustafssons side dreide det seg i realiteten om dødsdisposisjoner, jf her opprettelsen av testamentet. Dette hadde sin bakgrunn i hennes dårlige forhold til arvingene. Arvingene var for øvrig ikke samstemte i den negative oppfatning av avtalen med Blichfeldt.

Artikkelen er forhåndsprosedyre i en tvistesak, i strid med retningslinjene for pressens omtale av rettssaker, jf også bestemmelsen i domstolloven §131.

VG har opptrådt uforsvarlig. Avisen er en gjenganger i injuriesaker med sine personorienterte reportasjer. Avisen synes å mene at reportasjene blir uinteressante uten bruk av navn. Navnebruken var i dette tilfelle under enhver omstendighet utilbørlig.

Det hører med i bildet at avisen har nektet å trykke forliket mellom Blichfeldt og arvingene og avgjørelsen i den rettssak Blichfeldt har ført mot advokat Barfod.

Det oppreisningsbeløp lagmannsretten har utmålt er ikke for høyt. Blichfeldt ble ruinert, måtte selge sin forretning, forlate sin bopel, fikk forverret sin helsetilstand og måtte søke uføretrygd. Dessuten ble han tvunget til å inngå et forlik med arvingene som det ikke var grunnlag for. Oppreisningsbeløpet skal tillegges morarenter fra lagmannsrettens dom.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Den ankende parts påstander tas ikke til følge.

2. Lagmannsrettens dom stadfestes.

3. a. Jens Kr. Blichfeldt tilkjennes 18% rente av kr 400000.- fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.

3. b. Subsidiært:

Jens Kr. Blichfeldt tilkjennes 18 % rente av kr 200000.- fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

4. Jens Kr. Blichfeldt tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Etter skadeserstatningsloven §3-6 er ansvarsgrunnlaget at det er fremsatt en beskyldning som fyller det objektive gjerningsinnhold i straffelovens ærekrenkelsesbestemmelser, jf §246 og §247. Videre må beskyldningen være rettsstridig, og det må være utvist uaktsomhet.

Det er ikke omtvistet mellom partene at gjengivelsen av utsagnet "det er ren utbytting" i utgangspunktet er en beskyldning som omfattes av straffeloven §247. Det nærmere innhold i ærekrenkelsen må fastlegges ut fra den sammenheng beskyldningen er fremsatt i, med andre ord på grunnlag av hva som for øvrig ble formidlet gjennom avisens oppslag. Foranlediget av prosedyren bemerkes at jeg kan ikke se at ankedomstolen, ved anke etter straffeprosessloven §435, er avskåret fra også å ta i betraktning de utsagn som avisen i straffesaken ble frifunnet for å ha fremsatt.

Det sentrale meningsinnhold i den beskyldning avisen rettet mot Blichfeldt er det - slik jeg har oppfattet partenes prosedyre - ingen egentlig uenighet om: Ved å utnytte en eldre, ufør og hjertesyk kvinne, som ikke var i stand til å vareta sine egne interesser, skaffet Blichfeldt seg hennes leilighet mot å betale et vederlag som sto i åpenbart misforhold til dens verdi. At denne beskyldningen i utgangspunktet omfattes av straffeloven §247, er klart.

Spørsmålet er om ærekrenkelsen er rettsstridig. Dette må vurderes på samme måte i forbindelse med erstatnings- og oppreisningsansvar som ved straffansvar jf Rt-1979-1590 og Rt-1992-854.

Hvis det føres sannhetsbevis, er en ærekrenkelse ikke rettsstridig med mindre den er fremsatt uten aktverdig grunn eller er utilbørlig på annen måte jf straffeloven §249 nr 1. Sannhetsbevis kan føres dels ved at innholdet i beskyldningen i det vesentlige påvises å være korrekt, dels ved at beskyldningen omfattes av det såkalte referatprivilegiet, hvor det bare må påvises at beskyldningen er riktig som referat.

Når det gjelder innholdet i beskyldningen mot Blichfeldt, må det føres bevis for at det forelå et åpenbart misforhold mellom ytelsene, og at dette har sin årsak i at Blichfeldt utnyttet Gustafssons påståtte hjelpeløshet.

Jeg ser først på forholdet mellom ytelsene. Til støtte for sitt syn har avisen anført at leiligheten på avtaletidspunktet hadde en markedsverdi på ca kr 600000, mens den diskonterte verdi av Blichfeldts ytelse - kr 12000 pr år i vel 8 år - med en rente på 10 prosent ikke var mer enn kr 72000. Selv om det også må tas hensyn til den livsvarige borett, er dette - hevder avisen - mindre enn halvparten av hva Gustafsson ville ha oppnådd etter de retningslinjer som lå til grunn for den såkalte VerdiBo-avtale forsikringsselskapet Vital praktiserte i noen år. Etter denne ordning ville en 67-årig kvinne kunne avhendet en leilighet med markedsverdi kr 600000 mot livsvarig borett og en kontantutbetaling på kr 162000, som plassert i livrente ville gitt henne kr 2000 pr måned i 10 år.

Jeg finner først grunn til å bemerke at ordninger tilsvarende VerdiBo-avtalen etter det opplyste i dag ikke praktiseres av noe forsikringsselskap. Det er heller ikke klarlagt for Høyesterett om ordningen var i kraft da Blichfeldt og Gustafsson inngikk avtalen.

Etter min oppfatning er det ikke tilstrekkelig holdepunkt for å konstatere at det forelå et åpenbart misforhold mellom partenes ytelser. For det første knytter det seg atskillig usikkerhet til leilighetens ordinære markedsverdi. Jeg kan ikke se at avisen har påvist at leiligheten, en 62 m2 (brutto) dårlig vedlikeholdt leilighet i en bygård på Torshov oppført i 1922, kunne omsettes for kr 600000 i 1987. Henimot slutten av 1989, da boligprisene riktignok hadde falt, ble leiligheten taksert til kr 440000. Noen måneder senere ble leiligheten etter oppussing solgt for kr 510000. Partene er uenige om omfanget av oppussingen. Dernest betyr det ikke så lite for bedømmelsen at Gustafsson ikke var 67, men 63 år på avtaletidspunktet. Blichfeldts ytelse omfattet dessuten overtakelse av lånet til Husbanken - kr 9700 - samt de vedlikeholdsplikter som påhviler eieren.

Verdien av Blichfeldts ytelse over en 20-års periode - etter det opplyste gjennomsnittlig gjenværende levealder for en 63-årig kvinne - utgjør et betydelig beløp - avhengig av rentefoten. Etter min oppfatning kan man ikke - som avisen anfører - se bort fra dette fordi rentetapet på avtaletidspunktet kunne forventes kompensert gjennom prisstigningen på fast eiendom. Under enhver omstendighet er det på det rene at den livsvarige boretten representerte en meget betydelig reduksjon i eiendommens omsetningsverdi.

Det hefter mange usikkerhetsfaktorer ved vurderingen av balansen mellom partenes ytelser. Ut fra forutsetningene på avtaletidspunktet har jeg vanskelig for å se at avisen har påvist et åpenbart misforhold mellom dem. Fordi avtalen ikke inneholdt bestemmelser som regulerte situasjonen hvis Gustafsson skulle dø i løpet av få år, var det selvfølgelig mulig at den kunne bli svært gunstig for Blichfeldt. Den begunstigelse som eventuelt lå i dette, kan jeg imidlertid vanskelig se løsrevet fra at Gustafsson også opprettet testament til fordel for Blichfeldt. Dette hadde riktignok sin foranledning i at avtalepartene ikke ønsket å gjøre avtalen kjent for gårdsameiets styre, men det må etter min mening også ses på bakgrunn av at Gustafsson ikke sto på god fot med sine slektsarvinger, men hadde et godt forhold til Blichfeldt. Det er for øvrig ikke påvist at Blichfeldt var orientert om Gustafssons hjertesykdom og hadde grunn til å regne med at hun ikke ville leve så lenge.

Så lenge det ikke kan konstateres et åpenbart misforhold mellom ytelsene, finner jeg ikke grunn til å gå i detalj om de forhold rundt avtalens tilblivelse som etter avisens oppfatning innebar at Gustafsson ble utnyttet. Jeg kan for min del ikke se at det er påvist omstendigheter som tilsier at hennes evne til å vareta egne interesser var redusert, eller at hun på annen måte befant seg i en avhengighetssituasjon som ble utnyttet. Lagmannsretten la til grunn at hun ikke på noen måte var mentalt svekket, at mye taler for at hun selv tok initiativet til avtalen, og at denne var et utslag av hennes egne prioriteringer og valg. Jeg finner ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse. Hensett til avisens prosedyre bemerker jeg at avtaler av denne karakter nok kan tenkes å ha betenkelige sider, og at en kjøper derfor etter omstendighetene bør opptre med særlig varsomhet overfor selgeren. Jeg kan imidlertid ikke se at det i denne sak er påvist en manglende likevekt i forholdet som det var rimelig å betegne som ren utbytting. Jeg er etter dette kommet til at det ikke er ført sannhetsbevis for innholdet i beskyldningen.

Spørsmålet er så om ærekrenkelsen likevel kan anses rettmessig jf den rettsstridsreservasjon som følger av straffeloven §246 og innfortolkes i §247 jf også §249 nr 3.

For det første har avisen påberopt seg at beskyldningen er rettmessig fordi den utelukkende er en karakteristikk av et korrekt beskrevet faktum. Denne anførsel kan ikke føre frem. En forutsetning for utvidet ytringsfrihet på dette grunnlag er at faktum er riktig og fullstendig gjengitt, og dessuten fremstilt på en måte som gjør det noenlunde enkelt for leseren å ta selvstendig stilling til beskyldningen. I tillegg må denne ikke være uforholdsmessig tyngende hensett til det faktum som beskrives. Etter min oppfatning etterlater de opplysninger som gjengis i avisens oppslag og de utsagn som refereres et klart fortegnet bilde så vel av balansen mellom partenes ytelser som av fru Gustafssons situasjon. Jeg viser til hva jeg tidligere har sagt om dette. Jeg tilføyer at et så vesentlig spørsmål som betydningen av den livsvarige borett som verdireduksjon på eiendommen, ikke på noen måte kommer klart til uttrykk i oppslaget. Tvert imot måtte man få inntrykk av at fru Gustafsson på avtaletidspunktet var så svekket at hun bare hadde kort tid igjen å leve, noe Blichfeldt etter alt å dømme måtte ha vært klar over, slik at arvingene og deres advokat hadde dekning for sine krasse utfall mot ham.

Heller ikke finner jeg at beskyldningen er rettmessig ut fra den utvidete referatrett som etter en interesseavveining kan omfatte balanserte omtaler av sivile saker som er bragt inn for domstolene, jf dommen i Rt-1990-636. Jeg tar ikke stilling til spørsmålet om dette referatprivilegiet kan utstrekkes til en situasjon som den foreliggende, hvor skifteretten hadde gitt arvingene en frist på tre uker for å reise sak om gyldigheten av avtalen, men hvor stevning ennå ikke var uttatt. Avisens oppslag må under enhver omstendighet falle utenfor rammen av referatretten. Om avgrensningen heter det i den nevnte høyesterettsdommen på 640:

"Det må legges vesentlig vekt på om saken har allmenn interesse sett i forhold til hva saken gjelder og til hvem som er parter. Videre må det legges vekt på den sammenheng utsagnet er fremkommet i og foranledningen til at det er fremkommet. Vesentlig vekt må det også ha om det gis en nøktern og balansert fremstilling av saken med hovedvekten på å få fram hva den gjelder og eventuelt hva den bygger på."

Det fremgår av det jeg allerede har sagt at avisen etter min mening ikke ga en nøktern og balansert fremstilling av saken. Riktignok er sakens parter kommet til orde, men fremstillingen er vinklet slik at det ikke etterlates tvil om hvem som etter avisens oppfatning har rett. Og selv om det må gis et visst slingringsmonn for gjengivelse av ladete partsutsagn, er det etter min oppfatning ingen allmenn interesse som tilsier at adressaten for slike beskyldninger navngis, så lenge denne - som i Blichfeldts tilfelle - er et menneske som ikke selv har søkt offentlighetens oppmerksomhet. Jeg finner det klart at avisens anliggende - å stille spørsmål ved avtaler av denne karakter - kunne vært varetatt uten at partene ble identifisert.

Høyesterett har i en rekke avgjørelser fremhevet hensynet til ytringsfriheten i faglig, politisk og allmenn samfunnsdebatt, og har understreket at straffeloven §247 må tolkes med dette hensynet som bakgrunn. Avisen har under henvisning til denne rettspraksis anført at det ligger innenfor pressens samfunnsoppgave å undersøke avtaler av betenkelig karakter, og at selv om utsagnet "det er ren utbytting" skulle anses som både tendensiøst og usaklig, er dette ikke tilstrekkelig til å bedømme beskyldningen som rettsstridig, jf særlig Høyesteretts dom i Rt-1987-1058. Jeg er enig i at det er en oppgave for pressen å underkaste avtaleformer i samfunnet en kritisk omtale, at avtaler som den foreliggende vil kunne ha betenkelige sider, og at belysning av slike avtaler kan ha offentlig interesse. Men hensynet til ytringsfriheten i den alminnelige samfunnsdebatt må avveies mot hensynet til personvernet for den som omtales. Den som ikke har søkt offentlighetens lys må ha et sterkere krav på personvern enn den som selv har stilt seg til skue i det offentlige liv. Dessuten må det i alminnelighet trekkes en grense for ytringsfriheten mot uttalelser som - slik som "ren utbytting" - retter seg mot den personlige hederlighet, jf Høyesteretts dom i Rt-1992-537.

Jeg er etter dette kommet til at det foreligger ansvarsgrunnlag etter skadeserstatningsloven §3-6. For ordens skyld bemerker jeg at avisen - slik jeg oppfatter prosedyren - ikke anfører at skyldkravet ikke er oppfylt, når det først legges til grunn at beskyldningen er rettsstridig. Under enhver omstendighet finner jeg det klart at det her er utvist uaktsomhet.

Lagmannsretten la til grunn at avisoppslaget medførte en vesentlig omsetningssvikt i Blichfeldts forretning, og tilkjente ham kr 200 000 i erstatning for økonomisk tap - inntektstap og redusert omsetningsverdi ved salget av forretningen i 1991. Denne avgjørelsen blir å stadfeste.

Ved utmålingen av oppreisningsbeløpet har lagmannsretten lagt vekt på de psykiske påkjenninger Blichfeldt ble påført. Hvor langt salget av forretningen, samt det forhold at han har flyttet til et annet sted i landet og i dag har svekket helse, kan tilskrives disse belastningene, er usikkert. At de har vært store er imidlertid klart nok. Vesentlig er at krenkelsen er skjedd i en avis med VG's utbredelse overfor en person som ikke selv har søkt offentlighetens lys. Selv om det oppreisningsbeløp lagmannsretten har utmålt ligger høyt i forhold til det nivå som hittil er lagt til grunn i rettspraksis, kan jeg på denne bakgrunn ikke se at beløpet er for høyt.

Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Blichfeldt har krav på morarente av det tilkjente erstatningsbeløp fra det oppfyllelsestidspunkt som er fastsatt i lagmannsrettens dom. Fra samme tidspunkt tilkommer det ham morarente av oppreisningsbeløpet. Foranlediget av prosedyren om morarente av oppreisningsbeløpet bemerkes: Utmåling av oppreisning er et utpreget skjønnsmessig spørsmål, basert på overveielser av hovedsakelig ikke-økonomisk karakter. Tidsforløpet - hvor lenge den krenkete har måttet vente på oppreisningen - inngår i den skjønnsmessige helhetsvurdering domstolene må foreta. Ved anke vil morarente løpe fra det oppfyllelsestidspunkt som er fastsatt i den påankede dom, hvis denne stadfestes. For øvrig vil morarente først løpe fra det oppfyllelsestidspunkt ankedomstolen fastsetter.

Anken har ikke ført frem. Avisen må dekke ankemotpartens saksomkostninger for Høyesterett jf tvistemålsloven §180 første ledd. Jeg finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Overensstemmende med fremlagt oppgave fastsettes omkostningene til kr 95000.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Verdens Gang A/S betaler til A 18 - atten - prosent årlig rente av 400000 - firehundretusen - kroner fra det av lagmannsretten fastsatte oppfyllelsestidspunkt til 31. desember 1993 og 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Verdens Gang A/S til A 95000 - nittifemtusen - kroner.

4. Fristen for oppfyllelse er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.