Rt-1990-636
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-06-08 |
| Publisert: | Rt-1990-636 (196-90) |
| Stikkord: | Ærekrenkelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 84B/1990, snr 255/1989 |
| Parter: | Aftenposten (Advokat Annæus Schjødt) mot A (Advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Skåre, Bugge, Stuevold Lassen, Dolva, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §247, §253, Straffeprosessloven (1981) §434, §442 |
Dommer Skåre: Saken gjelder spørsmålet om mortifikasjon av deler av følgende oppslag i Aftenpostens morgenutgave tirsdag 12. mai 1981:
"Redd Barna i Norge har reist sivilt søksmål mot en av sine tidligere prosjektledere, en forhenværende kaptein i Hæren. Kapteinen var leder for Redd Barnas prosjekt i det jordskjelvrammede Guatemala fra 1976 til sommeren 1978.
Søksmålet er reist for å få klarlagt om kapteinen har mottatt 75.000 dollar fra det guatemalske forsvarsdepartement som kompensasjon for at sambandsutstyret i prosjektet ble beslaglagt av de militære. Det er også reist krav om at kapteinen må betale Redd Barna 30.000 dollar, som utgjorde en gjeld som organisasjonen fant å måtte dekke for kapteinen. Redd Barna har ikke reist økonomiske krav utover dette. Den mistenkte kapteinen vil ikke kommentere saken overfor NTB.
Generalsekretær Sigmund Groven i Redd Barna forteller til NTB at organisasjonen lenge har ønsket full oppklaring. Han frykter at saken kan få uheldige følger for organisasjonen.
Det oppsto tidlig rykter om at prosjektlederen i Guatemala levde over evne. Et rykte gikk ut på at han hadde gitt bort en jeep til den militære presidenten for å oppnå fordeler, et annet om at han tok opp et lån på 30.000 dollar fra en velstående guatemalsk kvinne. Dette lånet fant Redd Barna ut at de måtte betale tilbake av moralske grunner. (NTB)."
Den prosjektleder i Redd Barna som her omtales er A.
Som det fremgår bygger oppslaget på en melding fra NTB. Det foreligger ikke nærmere opplysninger om bakgrunnen for intervjuet og meldingen. Det er imidlertid opplyst at da meldingen ble utsendt var As virksomhet i Guatemala omtalt i enkelte andre aviser og det er grunn til å tro at det er sammenheng mellom dette og NTB-meldingen. Det er reist injuriesak også mot andre aviser, men disse saker er stilt i bero i påvente av avgjørelse i nærværende sak.
Meldingen og artikkelen er noe ufullstendige blant annet fordi det ikke nevnes at A ble krevet for ca 15.000 dollar i forbindelse med den bil som ble gitt bort. For behandling av dette krav og kravet om at A skulle betale 75.000 dollar, var hovedforhandling berammet til 1. og 2. juni 1981. For det regresskrav på 30.000 dollar som er nevnt i artikkelen forelå det forliksklage. Den berammede hovedforhandling ble utsatt og samtlige krav ble forenet til felles behandling. Ved Oslo byretts dom 23. september 1985 ble A frifunnet for regresskravet, mens Redd Barna fikk medhold for de to øvrige kravs vedkommende, dog med noe mindre beløp enn det som var påstått i forbindelse med det beslaglagte sambandsutstyr.
A påanket byrettens dom til lagmannsretten. Redd Barna erklærte aksessorisk motanke for så vidt organisasjonen ikke hadde fått fullt ut medhold i den del av saken som gjaldt oppgjør for beslaglagt sambandsutstyr, og selvstendig motanke for så vidt gjaldt regresskravet. Den sistnevnte motanke ble trukket tilbake. Ved Eidsivating lagmannsretts dom 28. oktober 1987 ble A frifunnet for så vidt gjaldt det vederlag han uberettiget skulle ha mottatt for beslaglagt sambandsutstyr. Lagmannsretten kom til samme resultat som byretten med hensyn til hans ansvar for den bil som var blitt gitt bort.
Ved stevning 3. august 1984 reiste A søksmål mot Aftenposten med påstand om mortifikasjon og oppreisning. Oslo byrett avsa 24. mai 1989 dom med slik domsslutning:
1. I medhold av straffeloven §253 nr. 1 kjennes følgende utsagn i Aftenposten av 12. mai 1981 døde og maktesløse:
a. Søksmålet er reist for å få klarlagt om kapteinen har mottatt USD 75000,- fra det Guatemalske forsvarsdepartementet i kompensasjon for at sambandsutstyret ble beslaglagt av det militære. Det er også reist krav om at kapteinen må betale Redd Barna USD 30000,, - som utgjorde en gjeld som organisasjonen fant å måtte dekke for kapteinen.
b. Det oppsto tidlig rykter om at prosjektlederen i Guatemala levde over evne. Et rykte gikk utpå at han hadde gitt bort en jeep til den militære presidenten for å oppnå fordeler, et annet på at han tok opp et lån på USD 30.000,- fra en velstående Guatemalsk kvinne. Dette lånet fant Redd Barna ut at de måtte betale tilbake av moralske grunner.
2. Aftenposten v/styrets formann dømmes til å betale A oppreisning med kr. 30.000,- -trettitusenkroner - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.
3. Aftenposten v/styrets formann dømmes til å betale saksomkostninger til A med kr. 6.750,- - sekstusensyvhundreogfemtikroner -."
Aftenposten påanket byrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen. A erklærte aksessorisk motanke for så vidt gjaldt størrelsen av den tilkjente oppreisning og over at det bare var tilkjent delvise saksomkostninger. Den aksessoriske motanke er senere trukket tilbake under henvisning til straffeprosessloven §434 annet ledd første punktum og §442, som begrenser Høyesteretts kompetanse i slike spørsmål.
Den ankende part - Aftenposten - har i det vesentlige anført:
Byretten tar feil når den kommer til at de mortifiserte deler av artikkelen inneholder utsagn som omfattes av gjerningsinnholdet i straffeloven §247. Om de 75.000 dollar som gjaldt konfiskert sambandsutstyr, hevdes det ikke at A har mottatt penger - bare at dette spørsmål ønskes klarlagt. Når det gjelder bilgaven er det ikke sagt noe om hvorvidt A oppnådde personlige fordeler, og om det lån som ble innfridd sies det ikke mer enn at Redd Barna hadde funnet å burde innfri et lån som A personlig var ansvarlig for. Selv om anonymiseringen ikke var fullkommen, må det ved vurderingen tillegges vekt at det ikke ble brukt navn.
Under enhver omstendighet er en eventuell ærekrenkelse ikke rettsstridig. Aftenposten informerer om en verserende sivil rettssak. Det som sies om saken er riktig, og det dreier seg om en sak som hadde allmenn interesse - spørsmålet om innsamlede bistandsmidler forvaltes forsvarlig er et spørsmål som interesserer allmennheten - og A-saken var allerede omtalt i massemedia. En avveining mellom informasjonsinteressen og hensynet til A tilsier at utsagnet ikke mortifiseres selv om det objektivt sett skulle foreligge en overtredelse av §247.
Den ankende part har ytterligere subsidiært pekt på det referatprivilegium som gjelder for det som blir sagt under hovedforhandling, jf Rt-1976-1055. Reelle hensyn tilsier at dette privilegium gjelder også referat av det som fremkommer under saksforberedelsen - allmennhetens informasjonsbehov kan være like stort på dette stadium av saken. Straffeloven §253 nr 3 b) gir støtte for dette resultat. Byretten tar feil når den legger til grunn at bestemmelsen bare gjelder det som fremkommer i et rettsmøte; en part m v kan heller ikke trekkes til ansvar for det som sies under den skriftlige saksforberedelse. I Rt-1979-807 er det gitt uttrykk for at i den utstrekning den som har fremsatt beskyldningen er beskyttet mot mortifikasjonskrav, "kan dette tale for at det heller ikke bør kunne reises mortifikasjonskrav mot den som refererer ham korrekt".
Den ankende part har nedlagt slik påstand: "Prinsipalt: Aftenposten v/styrets formann frifinnes.
Subsidiært: Anke og motanke forkastes.
I begge tilfeller: Aftenposten v/styrets formann tilkjennes saksomkostninger hos A for byretten og Høyesterett."
Ankemotparten - A - har i det vesentlige anført:
Den rettssak som danner grunnlag for injuriesøksmålet må sees i sammenheng med at forholdene i Guatemala var ekstremt vanskelige. Redd Barna hadde liten erfaring i prosjektadministrasjon av den karakter det her var tale om.
Det kan ikke være tvil om at byretten har rett når den kommer til at artikkelen inneholder utsagn som går inn under straffeloven §247. Det foreligger beskyldninger om kriminelle forhold eller moralsk svikt.
Avgjørelsen i Rt-1976-1055 har ikke direkte interesse i vår sak. Det har heller ikke straffeloven §253 nr 3 b) som bare gjelder primærinjurianten. En utvidelse av referatretten til å gjelde også utsagn fremkommet under skriftlig saksforberedelse kan under enhver omstendighet bare komme på tale hvor fremstillingen er nøytral og balansert. I det foreliggende tilfelle foreligger ikke noe egentlig referat av det som fremkom i prosesskrifter - både meldingen og artikkelen bygger på et intervju. Fremstillingen er ensidig og det sies ikke noe om hva A hadde å si. Det ble opplyst i meldingen og artikkelen at han ikke ønsket å uttale seg, men dette refererer seg til en annen artikkel i en annen avis. Aftenposten burde ha søkt å skape balanse i billedet ved å rette henvendelse til ham, hans prosessfullmektig eller Redd Barna. Avisen burde også ha tatt med noe mer fra NTBs melding - i meldingen var opplyst at regnskapet var i orden og Redd Barna ga ham god attest for hans innsats i starten av prosjektet. Dessuten har oppsettet fått en journalistisk vri som gjør den til noe mer enn et referat av de rettssaker som var under forberedelse - f eks hadde omtalen av rykter om at han hadde levet over evne ikke noe med de fremsatte krav å gjøre.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Anken forkastes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken bør tas til følge.
Når det gjelder spørsmålet om de mortifiserte deler av artikkelen går inn under ordlyden i straffeloven §247, er jeg enig med byretten. Jeg finner ikke grunn til å si noe om de enkelte uttrykk som er benyttet: Samlet indisererer de forhold i tjenesten som - om de var riktige - ville være mislige.
Høyesterett har flere ganger lagt til grunn at det også i straffeloven §247 må innfortolkes en rettsstridsreservasjon. Spørsmålet er således om de foreliggende beskyldninger kan anses rettsstridige.
Spørsmålet om omtale av en sivil sak som skal opp for domstolene etter forholdene kan inneholde en beskyldning uten å være rettsstridig, har så vidt vites ikke vært rettslig belyst. Spørsmålet synes ikke å ha vært vurdert i annen sammenheng heller. I Rt-1976-1055 ble lagt til grunn at utsagn som refereres fra åpent rettsmøte ikke kan mortifiseres. I Rt-1979-807 kom Høyesterett til at pressen også kan referere en siktelse. Begge avgjørelser bygger på synspunkter som ikke gir direkte holdepunkter for løsningen i den foreliggende sak. De viser imidlertid at pressen har en viss referatrett i saker som står for eller skal inn for en domstol. Og selv om det ikke sies direkte, regner jeg med at den offentlige interesse som er knyttet til rettspleien og det som foregår ved domstolene, er en del av forklaringen på at resultatet ble som det ble.
Aftenposten har påberopt seg straffeloven §253 nr 3 b) som særskilt grunnlag for å tillate referat. Etter denne bestemmelse kan beskyldninger som blant annet en part fremsetter under rettergang, som hovedregel ikke mortifiseres. Bestemmelsen - som også omfatter utsagn fremkommet i prosesskrifter - sier ikke noe om adgang til å referere slike uttalelser i pressen, men i Rt-1979-807 er det reist spørsmål om den ikke kan ha betydning også for så vidt. Dette lar jeg ligge fordi jeg ikke har behov for å bruke bestemmelsen som en del av min begrunnelse.
Jeg er kommet til at det må være en adgang til å omtale sivile saker som er bragt inn for domstolene uten at pressen kan pålegges ansvar, selv om det ved senere rettskraftig dom eller på annen måte blir fastslått at de gjengitte utsagn ikke medfører riktighet. Jeg legger vesentlig vekt på den alminnelige interesse som kan knytte seg til slik informasjon. Jeg legger også en viss vekt på å skape rimelig god sammenheng i forhold til resultatet i Rt-1976-1055. Det ville etter min mening harmonere dårlig om en avis skulle måtte tåle mortifikasjon for en balansert presentasjon av en sak forut for hovedforhandling, når avisen fritt kan referere i detalj det parter og vitner sier under hovedforhandlingen.
Med hensyn til hvordan en slik rettsstridsreservasjon nærmere bør avgrenses, har jeg allerede antydet et moment av betydning: Det må legges vesentlig vekt på om saken har allmenn interesse sett i forhold til hva saken gjelder og til hvem som er parter. Videre må det legges vekt på den sammenheng utsagnet er fremkommet i og foranledningen til at det er fremkommet. Vesentlig vekt må det også ha om det gis en nøktern og balansert fremstilling av saken med hovedvekten på å få fram hva den gjelder og eventuelt hva den bygger på. Det er for øvrig ikke grunn til i denne saken å gi seg inn på noen nærmere oppregning av forhold som vil kunne være av betydning.
Den konkrete vurdering kan by på en viss tvil. Det er åpenbart at spørsmålet om Guatemalaprosjektet var drevet på en forsvarlig måte, var meget følsomt for Redd Barna som - lik tilsvarende organisasjoner - er avhengig av tillit fra givere og bevilgende myndigheter. Dessuten var A allerede blitt negativt omtalt i andre aviser - hans prosessfullmektig erkjenner at Aftenpostens oppsett var nøkternt sett i sammenheng med det som ellers var blitt skrevet. Det lå for så vidt an til å informere om det forestående rettslige oppgjør. Det som skaper en viss tvil for min konklusjon er at Aftenpostens oppslag - på samme måte som NTB-meldingen - var noe ufullstendig om de krav som var reist og om det rettslige grunnlag for kravene. Det er også uheldig at det refereres til rykter om at A hadde levd over evne. Dette var inne i saken, men var ikke direkte relevant for noen av de krav som var reist. Disse kritiske merknader til tross mener jeg at artikkelen gir en rimelig balansert fremstilling om hva rettssaken dreiet seg om. Overskriften og plasseringen i avisen var lite fremtredende.
Jeg legger ikke noen vekt på at Aftenposten ikke trykket mer fra NTB-meldingen. Poenget med artikkelen var - slik jeg forstår det - å presentere selve saken - ikke det bakgrunnsmateriale m v som NTB-meldingen ellers inneholdt. Jeg kan etter omstendighetene heller ikke legge noen vekt på at det ikke ble gjort anstrengelser for å få kommentar fra A. Stevning for de to første kravs vedkommende var uttatt mer enn ett år tidligere. A hadde bestridt kravene, men uten å gi noe tilsvar eller annen form for begrunnelse for sitt standpunkt. Heller ikke et prosesskrift som hans daværende prosessfullmektig omtrent samtidig med publiseringen hadde sendt Oslo byrett, inneholdt noe for så vidt.
Når jeg er kommet til at beskyldningene ikke var rettsstridige, bør det her heller ikke bli spørsmål om mortifikasjon.
Etter dette er jeg kommet til at Aftenposten må frifinnes. Saken har reist prinsipielle spørsmål og avgjørelsen har vært tvilsom. Saksomkostninger bør derfor etter min mening ikke tilkjennes for noen instans.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Aftenposten frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.