HR-1994-8-K - Rt-1994-93

Sideversjon per 22. okt. 2018 kl. 08:54 av Import (diskusjon | bidrag) (XML-importering)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1994-01-13
Publisert: HR-1994-00008-K - Rt-1994-93 (18-94)
Stikkord: Sivilprosess, Saksomkostninger, Arbeidsrett
Sammendrag:
Saksgang: Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02984 K - Høyesterett HR-1994-00008 K, jnr 492/1993.
Parter: Postordre - Nytt A/S (advokat Finn Leonthin) mot Torill Jensen.
Forfatter: Schei, Gjølstad, Tjomsland
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §175, §180, §181, Arbeidsmiljøloven (1977) §58, §61


Kjæremålet gjelder saksomkostninger i forbindelse med avvisning av sak om oppsigelse samt retten til fortsatt å stå i stilling, jf arbeidsmiljøloven §61.

Torill Jensen hadde vært ansatt i Postordre - Nytt A/S fra selskapet startet sin virksomhet i Norge i 1989. Den 9 november 1992 ble hun oppsagt fra sin stilling under henvisning til at selskapets prognoser for 1993 bygget på en sterkt redusert omsetning og inntjening.

Etter å ha mottatt oppsigelsen anmodet Torill Jensen om forhandlingsmøte sammen med sin fagforeningsrepresentant. Slikt møte ble holdt den 8 desember 1992. Resultatet av disse forhandlinger ble at Torill Jensen fratrådte sin stilling samme dag og mottok full lønn ut måneden. Partene er uenige om tvisten ble løst på dette møtet, jf arbeidsmiljøloven §61 nr 3.

Torill Jensen tok den 29 desember 1992 ut stevning mot Postordre - Nytt A/S med påstand om å få stå i stillingen til saken var rettskraftig avgjort samt om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig. Torill Jensen nedla samtidig påstand om at hun skulle tilkjennes saksomkostninger.

Sarpsborg byrett avsa den 16 juni 1993 kjennelse med slik slutning:

"1. Saken avvises.

2. Torill Jensen betaler til saksomkostninger innen 14 - fjorten - dager med kr 8910,- kroneråttetusennihundreogti 00/100 til Postordre - Nytt A/S."

Torill Jensen påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som avsa kjennelse den 12 oktober 1993 med slik slutning:

"1. Byrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.

2. Partene bærer hver sine omkostninger for arbeidsretten og lagmannsretten."

Kjennelsen var enstemmig for så vidt gjaldt avvisningsspørsmålet, men det var dissens vedrørende saksomkostningsspørsmålet.

Postordre - Nytt A/S har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg forstår kjæremålet slik at det bare gjelder saksomkostningsspørsmålet.

Kjæremålet er under henvisning til tvistemålsloven §181 annet ledd begrunnet med at det enten foreligger feil i lovtolkningen eller i saksbehandlingen.

Det er særlig vist til at lagmannsretten ved vurderingen av sakens faktum er kommet til samme resultat som byretten og at lagmannsretten også har tiltrått byrettens begrunnelse. Den kjærende part peker i denne sammenheng på at det fremgår av byrettens kjennelse at retten mente det måtte fremstå som klart at arbeidstakeren hadde fått anledning til å tenke seg om før avtalen ble inngått og at retten fant at saken ikke var tvilsom og derfor tilkjente saksomkostninger etter at retten hadde vurdert unntaksalternativene. Den kjærende part mener det på denne bakgrunn er vanskelig å forstå hvorfor lagmannsrettens flertall fant at realiteten - " om ny avtale ble inngått " - hadde budt på tvil. Den kjærende part hevder at lagmannsrettens flertall ikke først kunne si seg enig med byretten for så å si at avgjørelsen hadde budt på tvil.

Postordre - Nytt A/S har lagt ned slik påstand:

"Prinsipalt:

Lagmannsrettens kjennelse av 12. oktober 1993 oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.

Subsidiært:

Postordre - Nytt AS tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesteretts Kjæremålsutvalg."

Torill Jensen har tatt til motmæle og hevder at lagmannsrettens flertall har foretatt en riktig vurdering. Det vises til at lagmannsretten har stadfestet byrettens kjennelse, men har vurdert unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §175 første avsnitt dit hen at kjæremotparten hadde rimelig grunn til å prøve sin sak for retten.

Torill Jensen viser til at byretten har tatt feil når den har lagt til grunn at hun under forhandlingsmøtet var blitt bistått av en erfaren forhandlingskonsulent. Videre hevder Torill Jensen at det er feil å hevde at hennes kjæremål var forgjeves, da lagmannsretten kom til at hun hadde god grunn til å se rettens avgjørelse.

Kjæremotparten har etter dette lagt ned slik påstand:

"Lagmannsrettens kjennelse pkt. 1 og pkt. 2 stadfestes."

Høyesteretts kjæremålsutvalgs kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §181 første ledd til å prøve om omkostningsavgjørelsen er i strid med loven.

Lagmannsrettens flertall har begrunnet omkostningsavgjørelsen slik:

"Avgjørelsen av både det prosessuelle spørsmål og av realiteten, om ny avtale ble inngått, har budt på tvil. Torill Jensen har ikke undertegnet forhandlingsprotokollen. Under disse omstendigheter finnes partene hver å burde bære sine omkostninger for begge instanser, jf tvistemålsloven §175 første ledd og tvistemålsloven §180 første ledd i.f."

Flertallet har således bygget på unntaksbestemmelsen for " retsspørsmaalets tvilsomhet" i tvistemålsloven §175 første ledd og bestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd in fine.

Den unntaksbestemmelse i tvistemålsloven §175 første ledd som her er anvendt, gjelder det prosessuelle grunnlaget for avvisningskjennelsen. Det omfatter spørsmålet om Torill Jensens pretensjon om at oppsigelsestvisten ikke ble løst ved forhandlingene var tilstrekkelig til at saken skulle behandles etter arbeidsmiljøloven bestemmelser. Videre må det omfatte den nærmere konkrete vurdering av om oppsigelsestvisten var løst ved forhandlingene, som måtte foretas som ledd i den prosessuelle avgjørelse når retten kom til at pretensjonen ikke var avgjørende. Om det nevnte vilkår for å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §175 første ledd er oppfylt, kan prøves av utvalget. Utvalget bemerker videre at begrensningen i §181 annet ledd annet punktum ikke gjelder i dette tilfellet.

Lagmannsretten har i premissene blant annet vist til at det i rettspraksis er slått fast at spørsmålet om det foreligger oppsigelse skal avgjøres som ledd i den prosessuelle avgjørelse av om saken skal fremmes etter arbeidsmiljøloven bestemmelser. Om det foreliggende saksforhold uttales det :

"I denne sak blir spørsmålet om domstolene prejudisielt skal ta standpunkt til om tvisten er løst gjennom forhandlingene eller m.a.o. om Torill Jensen under disse har inngått avtale med arbeidsgiver som innebærer at arbeidsgiveren har trukket oppsigelsen og i stedet akseptert arbeidstakers oppsigelse. I så fall må tvisten om gyldigheten av arbeidstakers oppsigelse bringes inn for de vanlige domstoler. Spørsmålet ses ikke regulert i loven og vites ikke avgjort i rettspraksis. Det finnes imidlertid å gi den beste sammenheng i systemet at spørsmålet skal løses prejudisielt. Retten finner derfor at den må prejudisielt ta standpunkt til om oppsigelsestvisten er bindende løst med forhandlingene."

Utvalget er enig i dette, og kan ut fra praksis i saker hvor det gjøres gjeldende at arbeidstager selv har sagt opp, ikke se at spørsmålet kunne være tvilsomt.

Avgjørelsene i Rt-1992-1543 og Rt-1990-1179, som er nevnt i lagmannsrettens kjennelse, kan ikke ses å ha betydning i saken. De gjelder behandlingen av spørsmål om et arbeidsforhold var brakt til opphør i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr 7. I disse kjennelsene bygget Høyesteretts kjæremålsutvalg på at forarbeidene ga holdepunkter for at dette spørsmålet skulle avgjøres som ledd i den materielle avgjørelse.

Ved den nærmere vurdering av om oppsigelsestvisten ble løst ved forhandlingene, har lagmannsretten vist til byrettens begrunnelse. Lagmannsretten uttaler at denne begrunnelse i det alt vesentlige også er dekkende for lagmannsrettens syn. Ut fra det saksforhold byretten har funnet bevist og lagt til grunn for kjennelsen, kan utvalget ikke se at vurderingen kunne by på tvil, selv om Torill Jensen ikke hadde undertegnet forhandlings - protokollen.

Utvalget finner etter dette at omkostningsavgjørelsen i sin helhet bør oppheves og hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.

Kjæremålet har ført frem. Den kjærende part har krevet saksomkostninger med kr 2600 med tillegg av gebyr kr 950. Utvalget tar påstanden til følge.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.

2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Torill Jensen til Postordre-Nytt A/S 3550 - tretusenfemhundreogfemtikroner - innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.