HR-1995-522-K - Rt-1995-1391
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-15 |
| Publisert: | HR-1995-00522-K - Rt-1995-1391 (460-95) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating Lagmannsrett LE-1993-02262 A - Høyesterett HR-1995-00522 K, jnr 179/1995 |
| Parter: | Bjørn Øvre Østby (advokat Helge Skaaraas) mot Halden kommune (advokat Pål Jensen) |
| Forfatter: | Christiansen, Halvorsen, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, §172, §179, §180, Plan- og bygningsloven (1985) §172, §74, Plan- og bygningsloven (1985) |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse i dom om gyldigheten av et forvaltningsvedtak.
Forvaltningsvedtaket gjelder pålegg om å fjerne et karnappvindu som var oppsatt i strid med byggetillatelse til uthus. Østby reiste sak om rivningsforelegget.
Halden byrett avsa 21 april 1993 dom med slik domsslutning:
"1. Saksøkte Halden kommune frifinnes for påstand om at rivningsforelegg av 27. august 1992 skal kjennes ugyldig.
2. Saksøkte frifinnes for erstatningskravet.
3. Saksøker idømmes å betale saksøkte hans saksomkostninger på kr 28260,- tjueåttetusentohundreogseksti- og rettens utgifter til sakkyndige meddommere samt rettsgebyr med kr 11684,- - kronerellvetusensekshundreogåttifire- innen 14 - fjorten- dager fra dommens forkynnelse. Fra dette ved innbetaling går rettsgebyret på kr 2700,- - totusensyvhundre-, som tidligere er innbetalt."
Østby anket til Eidsivating lagmannsrett som 20 april 1995 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Forelegg vedtatt av Halden kommune, hovedutvalget for teknisk tjeneste, vedtatt 27.august 1992, kjennes ugyldig.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett."
Det nærmere saksforhold fremgår av de nevnte dommer.
Østby har i rett tid påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes at saksomkostningsavgjørelsen er avgjort i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Østby har i det vesentligste anført:Lagmannsretten bygger på at det kan legges Østby til last at det har kommet til sak. Det må således antas at det er unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd som lagmannsretten har brukt. Det er uklart hva lagmannsretten mener når det legges til grunn at Østby kan lastes for at det kom til sak. Det er nærliggende å oppfatte lagmannsretten slik at det er lagt vesentlig vekt på at Østby har handlet uten formell tillatelse - hadde han gått lovlig frem, ville det ikke blitt noen foreleggssak. Dette er for så vidt riktig, men det er ingen holdepunkter for at utfallet på byggesaken ville vært et annet om han hadde søkt om endringene på forhånd. Forelegget er begrunnet med at byggetillatelse ikke kan gis etter plan- og bygningsloven materielle bestemmelser fordi karnappet ikke er pent nok.
Det ligger i dette at det ikke er Østbys feil at det er kommet til sak. Saken er et resultat av ulovlig myndighetsutøvelse ved at både kommune og fylkesmann har trukket for vide rammer om sin kompetanse etter plan- og bygningsloven §74. Det påpekes at denne loven bygger på det system at byggemelder har rettskrav på byggetillatelse med mindre det foreligger hjemmel for å avslå. Slik avslagshjemmel foreligger ikke her.
Det er nærliggende å oppfatte lagmannsretten slik at i alle saker hvor det blir spørsmål om gyldigheten av et forelegg, må byggherren selv dekke saksomkostningene, selv om han vinner frem med sitt krav om ugyldighet. Dette kan ikke være riktig, og det er vist til Rt-1979-341 og Rt-1979-479.
Det pekes på at Østby er bøtelagt for den ulovlige byggingen og at han er fratatt ansvarsretten. Det er ingen rimelig grunn til at disse forhold skal tale mot ham når han vinner frem med et søksmål om rivingsforeleggets gyldighet på det grunnlag at kommunen ikke hadde hjemmel for å nekte byggetillatelse.
Lagmannsretten har således anvendt tvistemålsloven §172 annet ledd 3. alternativ feil. Det hevdes at kjæremålsutvalget kan prøve om det kan legges den vinnende part til last at det har kommet til sak, jf Rt-1975-793 og Schei: Tvistemålsloven med kommentarer side 388. Det anføres subsidiært at domsgrunnene ikke er tilstrekkelige på dette punkt da lagmannsretten ikke har foretatt en totalvurdering av begge parters uaktsomhet. Det er det offentliges ulovlige myndighetsutøvelse som fremtrer som den dominerende årsak til saksanlegget.
Østby har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Bjørn Øvre Østby tilkjennes saksomkostninger for Byrett og Lagmannsrett i samvar med innlevert saksomkostningsoppgave.
Subsidiært: Eidsivating Lagmannsretts avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet oppheves og gjenvises til ny behandling for Eidsivating Lagmannsrett.
I begge tilfeller:
Bjørn Øvre Østby tilkjennes sakens omkostninger."
Halden kommune har i kjæremålstilsvaret anført at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse er riktig, idet det kan legges Østby til last at det er kommet til sak. Kommunen har i det vesentligste anført:
Østby søkte og fikk tillatelse til å oppføre et uthus på 30 m2 i en etasje. Han bygde imidlertid et hus som fremsto som et boliganneks. Grunnflaten ble utvidet til 40 m2, og han gravde vekk grunnen og laget kjelleretasje med front av pillarer. Han bygde et stort karnappvindu istedenfor et ordinært vindu, og han satte inn en ekstra utgangsdør. Etter klage fra naboer ble kommunen oppmerksom på endringene, som kommunen anså som betydelige og påla Østby å sende endringssøknad. Bygget ble ikke godkjent, og kommunen ba om at det ble rettet i henhold til opprinnelig godkjente tegninger. Østby påklaget til fylkesmannen, og mens saken var til klagebehandling, bygget Østby bygget ferdig. Fylkesmannen ga Østby delvis medhold, men påla ham å fjerne karnappet. Østby hadde i mellomtiden endret takfasaden fra papp til torvtak, uten å søke om tillatelse. I samsvar med fylkesmannens vedtak ble Østby av kommunen pålagt å rive karnappet. Kommunen har tidligere, etter mange advarsler til Østby, foranlediget at Østby ble ilagt en bot på kr 2.000 for ulovlig bygging. Østby har vedtatt boten.
Østby anla sak for å få rivingspålegget kjent ugyldig. Mens denne saken pågikk søkte han om å få legge inn minikjøkken og våtrom med toalett i hovedetasjen og toalett og dusj i underetasjen. Likevel påsto han under byrettsbehandlingen at han hadde bygget et uthus.
Under henvisning til dette vil kommunen hevde at det kan legges Østby til last at det har kommet til sak. Han har bevisst neglisjert vanlige saksbehandlingsregler i byggesaker.
Østby har vist til Rt-1979-479. Dette er feilskrift for RG-1979-479. Han har videre vist til Rt-1979-341. I den første saken måtte byggherren dekke egne saksomkostninger i byretten til tross for at saken ble vunnet. Dette ble stadfestet i lagmannsretten. Da kommunen anket dommen og tapte, måtte kommunen dekke byggherrens omkostninger for lagmannsretten. I den andre saken måtte også byggherren dekke egne saksomkostninger til tross for at saken ble vunnet. Begge dommene viser at den vinnende part kan pålegges egne saksomkostninger. Imidlertid er begge saker avgjort under henvisning til at saken har voldt tvil. De er derfor ikke direkte sammenlignbare med nærværende sak.
Halden kommune har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Lagmannsrettens dom vedrørende saksomkostningsspørsmålet stadfestes.
Subsidiært: Eidsivating lagmannsretts avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet oppheves og henvises til ny behandling for Eidsivating lagmannsrett.
I begge tilfeller: Halden kommune tilkjennes sakens omkostninger."
Østby har i ytterligere prosesskriv fremhevet at det sentrale moment i saken er at lagmannsretten har basert sin avgjørelse på at bygningsmyndighetene ikke kunne benytte skjønnhetsparagrafen som grunnlag for å nekte byggetillatelse. Da kunne heller ikke denne bestemmelse benyttes som grunnlag for et rivningsforelegg. Retten har lagt til grunn at alene den formelle overtredelse av bygningsloven regler ikke er tilstrekkelig til å begrunne rivning. Det sentrale element i saken er følgelig at avslaget på byggesøknaden var ugyldig. Ugyldigheten er et resultat av uriktig rettsanvendelse.
Til dette har Halden kommune i nytt prosessskriv bemerket at det ikke fremgår av dommen at den er basert på at bygningsmyndighetene ikke kunne benytte skjønnhetsparagrafen som grunnlag for å nekte byggetillatelse. Det som fremgår, er at lagmannsretten anser at bygget ikke fremtrer som åpenbart stridende mot rimelige skjønnhetshensyn. Hverken bruken av skjønnhetsparagrafen som hjemmel eller saksbehandlingen kritiseres.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet for byrett og lagmannsrett i dom i ankesak. Utvalgets kompetanse er da etter tvistemålsloven §181 annet ledd begrenset til å prøve om avgjørelsen er i strid med loven. Etter praksis kan utvalget også prøve om det foreligger saksbehandlingsfeil, herunder om det er mangler ved avgjørelsesgrunnene.
Lagmannsretten frifant Bjørn Øvre Østby, idet den kom til at rivningsforelegget som saken gjaldt, måtte kjennes ugyldig. Retten gir denne begrunnelse for ikke å tilkjenne Østby saksomkostninger:
"Anken har ført frem, men lagmannsretten finner at Østby ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen av rettene. Etter lagmannsrettens oppfatning kan det legges den ankende part til last at det har kommet til sak. Han anmeldte og fikk godkjent et lite uthus. Dette utvidet han og forandret uten på forhånd å ha fått godkjennelse. Bygget har nå utseende mer av et anneks enn et uthus. Han fullførte karnappet vel vitende om fylkesmannens vedtak. Etter at byrettens dom forelå, har han søkt om å få legge inn vann og avløp samt installere minikjøkken og våtrom med toalett i hovedetasjen, toalett og dusj i "underetasjen".
Huset er slik det nå er fullført, fullt ut brukbart som bolig.
Skal det brukes som bolig kreves bruksendringstillatelse, noe kommunen klart har gitt uttrykk for ikke vil bli gitt, bl.a. på grunn av tomtens størrelse."
Da saksomkostningsspørsmålet er avgjort ved dom, er utvalget bundet av lagmannsrettens bedømmelse av sakens bevisligheter, jf tvistemålsloven §181 annet ledd 2. punktum. Denne bestemmelse må imidlertid forstås slik at dette bare gjelder bevisbedømmelsen i tilknytning til avgjørelsen av det omtvistede krav - her gyldigheten av rivningsforelegget. Bevisbedømmelse som ikke står i sammenheng med dette, og som utelukkende har betydning for omkostningsavgjørelsen, kan prøves, se Schei I side 388, siste avsnitt med henvisning til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 1 februar 1984, lnr30K/1984 inntatt i "Kjæremålsavgjørelser" side 228. I den foreliggende sak innebærer dette at utvalget ikke er bundet av lagmannsrettens bevisbedømmelse når den har funnet at det kan legges den ankende part til last at det har kommet til sak.
Ved saksomkostningsavgjørelsen har lagmannsretten anvendt unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd siste alternativ. Østby har utvilsomt handlet i strid med saksbehandlingsreglene for byggesaker ved å ferdigstille karnappvinduet til tross for et klart forbud mot dette fra myndighetene, og han vedtok da også, og betalte, en bot på kr 2.000 som han ble forelagt for denne overtredelse. Lagmannsretten har imidlertid gitt ham medhold i realiteten - at rivningsforelegget var ugyldig. Etter lagmannsrettens dom skulle det således ikke ha vært gitt noe rivningsforelegg. På denne bakgrunn holder ikke den begrunnelse som er gitt for ikke å tilkjenne saksomkostninger etter hovedreglene i tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd og for byretten §172 første ledd.
For å fravike hovedregelen om saksomkostninger ved frifinnelse på det grunnlag lagmannsretten har valgt, måtte retten også ha vurdert hvordan situasjonen kunne antas å ha blitt dersom Østby hadde fulgt saksbehandlingsreglene for byggesaker. Hvis man under denne forutsetning finner å måtte bygge på at det ville ha kommet til et tilsvarende søksmål - dog kun om fylkesmannens vedtak var i strid med plan- og bygningsloven §74 nr 2 - som ville ha ledet til samme resultat og med de samme omkostninger som i den foreliggende sak, vil fritak for saksomkostninger ikke kunne begrunnes med unntaksregelen i §172 annet ledd siste alternativ.
Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse må etter dette oppheves på grunn av ufullstendige kjennelsesgrunner og saken, for så vidt saksomkostningsspørsmålene angår, hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.
Den kjærende part har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget finner imidlertid at avgjørelsen av dette spørsmål bør utsettes til den kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 2, oppheves, og saksomkostningsavgjørelsen hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.
Avgjørelen av saksomkostningsspørsmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum til den kjennelse som avslutter saken om saksomkostningsspørsmålene.