HR-1994-631-K - Rt-1994-1510

{{|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |Dato= 1994-11-18 |Publisert= HR-1994-00631-K - Rt-1994-1510 (492-94) |Sammendrag=

|Stikkord= Sivilprosess, Saksomkostninger, Kjæremål |Saksgang= Eidsivating Lagmannsrett LE-1994-00504 - Høyesterett HR-1994-00631 K, jnr 210/1994. |Parter= Medinor AS (advokat Johannes Sundet) mot Henning Bjerch-Andresen. |Forfatter= Backer, Schei, Tjomsland |Lovhenvisninger= Tvistemålsloven (1915) §373, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §5-17, §175, §180, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §517, LOV-1926-06-25-§6, Plenumsloven (1926) §6 }}

Medinor AS begjærte 2 april 1993 utlegg hos Henning Bjerch-Andresen for et krav som bestod av en hovedstol på kr 191.000 med tillegg av morarenter og saksomkostninger ved fullbyrdelsen. Hovedstolen utgjorde saksomkostninger som Bjerch-Andresen var blitt ilagt i byretten, lagmannsretten og Høyesterett i en avskjedssak, som han hadde tapt. Domsslutningene inneholdt intet om at kravet på saksomkostninger skulle være rentebærende. Namsmannen i Oslo holdt utleggsforretning 19 mai 1993 for hovedstolen og saksomkostninger i forbindelse med fullbyrdelsen. Han nektet å gi utlegg for rentekravet. Namsmannens beslutning ble av Medinor AS påklaget til Oslo namsrett, som ved kjennelse av 24 januar 1994 kom til samme resultat som namsmannen. Medinor AS påkjærte avgjørelsen til Eidivating lagmannsrett, som ved kjennelse av 26 mai 1994 stadfestet namsrettens avgjørelse. Det ble ikke tilkjent saksomkostninger for noen av de to instanser. Medinor AS har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolking, jf tvistemålsloven §404 første ledd nr 3.

Kjæremålsutvalget besluttet 15 juli 1994 å henvise kjæremålet til Høyesterett, jf lov av 25 juni 1926 §6 annet ledd. Det ble videre bestemt at saken skulle undergis skriftlig behandling.

Under den videre saksbehandling opplyste Henning Bjerch-Andresen i prosesskrift datert 8 august 1994 at han hadde betalt hele det krav som var rettet mot ham, inklusive rentebeløpet. Betalingen hadde funnet sted slik: kr 174.663 den 16 februar 1994, kr 55.307 den 21 februar 1994, og kr 10.106 den 27 april 1994. Han mente etter dette at kjæremålet måtte avvises på grunn av manglende rettslig interesse. Bjerch-Andresen har senere nedlagt slik påstand:

"1. Prinsipalt:

Kjæremålet avvises.

2. Subsidiært:

Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

3. Henning Bjerch-Andresen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr 1500."

Medinor AS erkjenner at Bjerch-Andresen har gjort opp for seg fullt ut, og ikke lenger skylder noe beløp. Det pekes imidlertid på at Bjerch-Andresen ikke betalte det omstridte rentekrav før saken var påkjært til lagmannsretten, og at Medinors prosessfullmektig ikke fikk melding om den siste delbetaling før etter at saken var påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Medinor mener at selskapet fremdeles har rettslig interesse i å se en realitetsavgjørelse i saken. Det er nedlagt slik påstand:

"1. Namsmannen i Oslo hadde i sak nr. T93-8430 mot Henning Bjerch-Andresen i tillegg til å gi utlegg for omkostningsbeløpene, plikt til å gi utlegg for morarente på omkostningsbeløpene fra forfall med den til enhver tid lovbestemte morarentesats.

2. Henning Bjerch-Andresen tilpliktes innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse å erstatte Medinor AS sakens omkostninger både for namsretten, lagmannsretten og Høyesterett med tilsammen kr 12000.-."

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker om den videre behandling og avgjørelse av saken:

Utvalgets beslutning av 15 juli 1994 lyder slik: "Kjæremålet avgjøres av Høyesterett, jf høyesterettsloven §6 annet ledd". Meningen med denne beslutning var å henvise avgjørelsen av sakens realitet til Høyesterett. Utvalget må imidlertid fortsatt kunne avvise kjæremålet - eventuelt heve kjæremålssaken - dersom det finnes å være grunn til dette, jf den ordning man for ankesaker har i tvistemålsloven §373 første ledd nr 1.

Kjæremålsutvalget anser det på det rene at Medinor AS ikke lenger har noen rettslig interesse i kjæremålet etter at Bjerch-Andresen har gjort opp for seg fullt ut. Man finner det imidlertid ikke riktig å avvise kjæremålet. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §517 første ledd bokstav a skal en sak som er til behandling hos namsmannen heves når saksøkte oppfyller saksøkerens krav. Saken blir da gjenstandsløs. Dette må også gjelde i rettsmiddelsinstansen, jfr Rt-1970-1375 og det som står i Schei: Tvistemålsloven I side 143. Etter dette blir saken å heve.

Partene har fremsatt krav om saksomkostninger. Utvalget kan ikke se at det, som ledd i saksomkostningsavgjørelsen, er nødvendig å ta stilling til det lovtolkningsspørsmål som kjæremålet gjaldt. Bjerch-Andresen har betalt hele det beløp Medinor hadde fremsatt krav om, selv om han hevder at dette ikke kan oppfattes som en aksept av kravet. Når kravet i saken på denne måten er bortfallt ved oppfyllelse, må tvistemålsloven §175 annet ledd få anvendelse på omkostningsavgjørelsen.

Den siste delen av det omtvistede beløpet ble overført til Medinors prosessfullmektig 27 april 1994, mens lagmannsretten avsa sin kjennelse 26 mai 1994. Begge parter burde gjort retten oppmerksom på at kravet var oppfylt. Når det er opplyst at Medinors prosessfullmektig ikke ble kjent med at kravet var betalt, må dette skyldes dårlig intern kommunikasjon i vedkommende advokatfirma. Kjæremålsutvalget finner at Medinor AS etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §175 annet ledd bør tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett, mens ingen av partene bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

1. Saken heves.

2. I saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett betaler Henning Bjerch-Andresen til Medinor AS 7.000 - sjutusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

3. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.