Rt-1970-1375
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1970-11-28 |
| Publisert: | Rt-1970-1375 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 145/1970 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Tor Erling Staff) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokat Hans M. Michelsen). |
| Forfatter: | Leivestad, Stabel, Hiorthøy, Nygaard, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Tvistemålsloven (1915) §6, §5 |
Dommer Leivestad: Østre Bærum herredsrett avsa 22. januar 1969 dom med denne domsslutning:
«Vilkårene etter lov av 19. mars 1965 nr. 3, §1, for å frita vernepliktig mannskap nr. 22-31170/56, Frank Vik-Hansen, f. 4/11 1936, er ikke til stede.»
Frank Vik-Hansen anket, og Eidsivating lagmannsrett avsa 8. mai 1970 dom med slik domsslutning:
«Herredsrettens dom stadfestes.»
To dommere kom til et annet resultat, idet de fant at vilkårene for å frita Frank Vik-Hansen for militærtjeneste var til stede.
Saksforholdet går fram av domsgrunnene.
Frank Vik-Hansen anket, idet han under henvisning til lagmannsrettens mindretalls votum hevdet at vilkårene for fritaking var til stede.
Staten v/Justisdepartementet påstod lagmannsrettens dom stadfestet.
Etter at saken var henvist til Høyesterett, gav Frank Vik-Hansen forklaring ved bevisopptak 16. og 19. oktober 1970.
På grunnlag av denne forklaring traff Justisdepartementet 12. november 1970 beslutning om å frita Vik-Hansen for militærtjeneste i medhold av § li lov av 19. mars 1965.
Ved prosesskriv av 13. november 1970 begjærte regjeringsadvokaten
Side:1376
på vegne av Justisdepartementet saken hevet under henvisning til det fritak som hadde funnet sted. Han opplyste at Vik-Hansens prosessfullmektig var enig i hevning.
Ved prosesskriv av 16. november 1970 begjærte Vik-Hansens prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Tor Erling Staff, saken fremmet, idet han etter nærmere overveielse hadde funnet at hevning ikke kunne være ønskelig eller riktig.
Vik-Hansen har under hovedforhandlingen gjort gjeldende at det nå er enighet om at vilkårene for fritak av ham fra militærtjeneste foreligger. Men etter at sak er reist, kan Justisdepartementet ikke lenger ha kompetanse til å gi fritak. I ethvert fall kan ikke departementet ha det når dom er avsagt, og under enhver omstendighet ikke når saken er innbrakt for Høyesterett ved anke fra den som er saksøkt. Dette er ikke direkte uttalt i fritakingsloven, men synes best å stemme med lovens system og uttalelser i proposisjonen. Når departementet har avslått søknad om fritak for militærtjeneste og den vernepliktige er uvillig til tjeneste, plikter departementet etter fritakingsloven å reise sak, jfr. fritakingslovens §5. Derved blir departementet part i saken. Det er en sak hvor partene ikke har fri rådighet. Sakens gjenstand er ikke gyldigheten av departementets nektelse av fritak, men spørsmålet om fritakingsvilkårene foreligger på det tidspunkt hovedforhandling holdes.
Det ville etter den ankendes mening være en uheldig ordning om departementet skulle kunne gripe inn og treffe avgjørelse i saken etter at den var brakt for domstolene. Ved rettergang blir saksforholdet best opplyst. Rettspraksis vil komme til å gi et skjevt inntrykk hvis departementet selv treffer beslutning om fritak i sine «tapersaker» og bare overlater den endelige avgjørelse til domstolene i tilfelle hvor resultatet må ventes å bli at militærnekteren ikke får medhold. Realitetsavgjørelsen vil da i et utvalg av saker bli truffet på et lavere plan enn domstolsplanet, og for så vidt departementet fritar etter at herredsrett og lagmannsrett har funnet at vilkårene for fritak ikke er til stede, vil dette innebære at forvaltningen overprøver domstolene.
Den ankende part hevder at han har rettslig interesse av Høyesteretts realitetsavgjørelse i saken fordi det i det minste er tvilsomt om departementet har kompetanse til å frita ham etter at saker reist, og særlig når saken er innbrakt for Høyesterett. I sin forklaring har Vik-Hansen gitt uttrykk for at hans standpunkt for så vidt er betinget som han ikke i dag kan vite at han i enhver fremtidig situasjon kommer til å ha den oppfatning han i dag har. Det er ønskelig å få avgjort av Høyesterett, ikke bare av departementet, at et slikt forbehold er forenlig med lovens krav til overbevisning.
Frank Vik-Hansen har lagt ned slik påstand:
«Vilkårene etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 for fritakelse av Frank Vik-Hansen er tilstede.»
Justisdepartementet ved regjeringsadvokaten har gjort gjeldende at det eneste spørsmål som kan volde tvil i saken, er om
Side:1377
en sak reist for domstolene må fremmes til realitetsavgjørelse, eller om departementet kan avgjøre realiteten ved fritak også under sakens gang.
Det er nå enighet om at vilkårene for fritak av Vik-Hansen er til stede. Han har under bevisopptaket gitt uttrykk for et slikt pasifistisk syn som etter rettspraksis leder til fritak. Det er ingen tvil om at det forbehold Vik-Hansen har tatt med hensyn til muligheten av at han i fremtiden kan komme til å skifte syn ikke danner noen hindring for fritak, idet enhver avgjørelse gjelder for den tid da den blir truffet, på grunnlag av de forhold og den overbevisning man da har funnet å foreligge.
Fritakingsloven kjenner to former for fritak, ved avgjørelse av departementet og ved dom. Det er bare en nektelse av fritak fra departementets side som kan lede til domstolsprøving. Selv om partene ikke har fri rådighet over saken, så har de dog rådighet over om det skal være en sak eller ikke. Departementet må på sin side kunne gi opp saken ved å frita den vernepliktige. Da er det ingen grunn til at den som er fritatt skal kunne forlange dom avsagt. Hevning av saken er den naturlige ordning. Det er et praktisk behov for at departementet skal kunne gi fritak også om sak er reist og dom avsagt.
Justisdepartementet har lagt ned slik påstand:
«1. Prinsipalt: Saken heves.
2. Subsidiært: Vilkårene etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 for å frita Frank Vik-Hansen for militærtjeneste foreligger.»
Jeg finner at ankemotpartens påstand må tas til følge og saken heves.
Den som ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning, skal etter fritakingsloven fritas av vedkommende departement, eller ved dom i samsvar med reglene i loven. Det er departementets avgjørelse som er det prinsipale. Departementets innvilgelse av en søknad kan ikke bringes inn for domstolene. Det kan bare departementets nektelse, og da som en rettssikkerhetsgaranti for den som har fått sin søknad avslått. Jeg kan ikke finne at det i loven er noe som gir uttrykk for at departementet på noe tidspunkt skulle være avskåret fra å kunne frita den som søker om det, heller ikke etter at sak er reist eller dom avsagt. Det er riktignok så at partene i en sak av denne art ikke har fri rådighet over saken. Men det kan ikke hindre at partene ved sine standpunkter kan gjøre en sak gjenstandsløs. Den som har søkt fritak, vil etter at sak er reist, eventuelt etter at han ved dom er fritatt, og anke er erklært, kunne endre sitt standpunkt og si seg villig til å gjøre militærtjeneste. Da vil det ha liten mening å fremme saken videre. På tilsvarende måte mener jeg at departementet kan frafalle saken ved å frita den vernepliktige fra militærtjeneste. Ved dette er slik avgjørelse truffet til gunst for den vernepliktige som fritakingslovens §1 omhandler. En dom skal heller ikke gå ut på annet enn å frita en vernepliktig for militærtjeneste, eller ikke frita ham.
Side:1378
En prosess har ikke lenger noe formål når saksøkeren, departementet, har innvilget saksøktes, den vernepliktiges, søknad, og denne har oppnådd det han etter loven kan oppnå, nemlig fritak for militærtjeneste. Når han først er fritatt, har han ikke lenger noe behov for fritak ved dom, og det er ingen plass for fritak ved dom når det allerede er gitt administrativt.
Det naturlige må da etter min mening være at saken heves, jfr. tvistemålslovens §100.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Saken heves.
Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Hiorthøy, Nygaard og justitiarius Ryssdal: Likeså.