HR-1996-31-A - Rt-1996-385
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-05 |
| Publisert: | HR-1996-00031-A - Rt-1996-385 (127-96) |
| Stikkord: | Erstatningsrett, Husleierett, Spørsmål om arbeidsgiveransvar |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00031 A, nr 137/1994 |
| Parter: | Hallbjørn Hareide, Hjelpeintervenient: Forenede Forsikring AS (Advokat Hans Olav Heli) mot Stimulus Eiendom AS (Advokat Kjetill Mellum - til prøve) |
| Forfatter: | Langvand, Aarbakke, Tjomsland, Skåre, Smith |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Norske Lov (1687) |
Saken gjelder leietakers erstatningskrav mot gårdeier for tap lidt ved tyverier begått av gårdens vaktmester.
Alnagaten 11 i Oslo er et forretningsbygg som eies av Stimulus Eiendom AS, heretter kalt gårdselskapet. Gårdselskapet leier blant annet ut flere lagerlokaler i bygningen. Chino AS, som importerte moteklær fra Frankrike, leiet fra 1 april 1988 et lagerlokale i kjelleretasjen. Etter en tid forsvant det varer fra Chinos lagerlokale. Tyveriene fortsatte til tross for at det ble skiftet sikkerhetslås i inngangsdøren til lokalet, inntil det ble oppdaget at det var vaktmesteren i gården som tok varene. Tyveriene ble begått dels om natten, dels om morgenen før arbeidstid. Det dreide seg om betydelige verdier, anslagsvis varer for ca 800.000 kroner. Vaktmesteren var ansatt av gårdselskapet og hadde ingen avtale med Chino som tilsa at han kunne ta seg inn i Chinos lokaler når ingen av Chinos folk var til stede. Han kom inn gjennom en dør fra nabolokalet som ble leiet av et annet firma. Vaktmesteren tilsto tyverier av diverse klær og ble dømt for forholdet som hadde pågått i tiden fra juli til oktober 1988.
Chino mente å ha et erstatningskrav mot gårdselskapet som følge av tyveriene. Kravet ble overtatt av Hallbjørn Hareide som ved stevning av 5 februar 1991 reiste søksmål mot gårdselskapet.
Oslo byrett avsa 10 juli 1992 dom med slik domsslutning:
"1. Stimulus Eiendom A/S v/styrets formann dømmes til å betale til Hallbjørn Hareide kr 799205,- - sjuhundreognittinitusentohundreogfem - med tillegg av 18 % rente p.a. fra 1. oktober 1990 til betaling skjer.
2. Stimulus Eidendom A/S v/styrets formann dømmes til å betale saksomkostninger til Hallbjørn Hareide med kr 32220,- - trettitotusentohundreogtjue -.
3. Oppfyllelsesfrist er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."
Byretten tok til følge saksøkerens prinsipale anførsel om ansvar for gårdselskapet etter skadeserstatningsloven §2-1, og tok ikke stilling til saksøkerens subsidiære anførsel om uaktsomhetsansvar.
Gårdselskapet anket til lagmannsretten, og Eidsivating - nå Borgarting - lagmannsrett avsa 3 januar 1994 dom med slik domsslutning:
"1. Stimulus Eiendom AS frifinnes.
2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Hallbjørn Hareide til Stimulus Eiendom AS 92477,50 - nittitotusenfirehundreogsyttisyv - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."
Lagmannsretten fant at verken skadeserstatningsloven §2-1 eller reglene om uaktsomhet kunne lede til ansvar for gårdselskapet.
Hallbjørn Hareide med Forenede Forsikring AS som hjelpeintervenient har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og bevisbedømmelsen.
Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har Hallbjørn Hareide forklart seg som part og Kari Melhus som partsrepresentant. Det er videre ved bevisopptaket gitt forklaring av åtte vitner, herav er to nye for Høyesterett.
Ankemotpartens prosessfullmektig har i prosesskrift av 26 januar 1996 meddelt at det nå er enighet om at erstatningsbeløpet skal være som fastsatt i byrettens dom. Det er også enighet om at døren fra nabolokalet hadde en ordinær lås. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.
Den ankende part, Hallbjørn Hareide, og hjelpeintervenienten har i hovedtrekk anført:
Gårdselskapets ansvar følger av skadeserstatningsloven §2-1 slik bestemmelsen er tolket av Høyesterett i avgjørelsen inntatt i Rt-1982-1349 flg. Som der uttalt bør bestemmelsen i nr 1 ses som et hele. Når ansvarsspørsmålet i vår sak må løses annerledes enn i saken fra 1982, er det fordi vårt tilfelle skiller seg fra 1982-tilfellet på et vesentlig punkt. I motsetning til varehuseieren i saken fra 1982 hadde ikke Chino muligheter for å kontrollere den som begikk tyveriene. Chino hadde heller ikke mulighet for å forsikre seg mot tyverier som foregikk slik som her. Det har derimot gårdselskapet som er dekket gjennom sin ordinære gårdeierforsikring. Den ankende part anfører i denne sammenheng videre at tyverier fra utleide lagerlokaler begått av vaktmester ikke er upraktisk, og det vises til at domsresultatet fra 1982 har vært kritisert i teorien.
Under enhver omstendighet må gårdselskapet pålegges å dekke tapet fordi selskapet har utvist uaktsomhet. Det må legges til grunn at vaktmesteren ikke hadde arbeidsoppgaver som tilsa at han måtte ha adgang til lokalet utenfor de tider da Chinos folk var til stede. Derfor var det kontraktstridig og uaktsomt av gårdselskapet å la vaktmesteren ha nøkler til lokalet uten at selskapet førte noe som helst tilsyn med hva han foretok seg. For at dette var uaktsomt av selskapet taler det ytterligere at Chino ikke var varslet om at vaktmesteren hadde nøkler.
Hallbjørn Hareide og hjelpeintervenienten, Forenede Forsikring AS, har nedlagt slik påstand:
"1. Oslo byretts dom stadfestes.
2. Stimulus Eiendom AS v/styrets formann dømmes til å betale saksomkostninger til Hallbjørn Hareide for lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten, Stimulus Eiendom AS, har i hovedtrekk anført:
Lagmannsrettens resultat er riktig og bygger på et rettslig syn som ankemotparten slutter seg til. Ankemotparten er også i det vesentlige enig i lagmannsrettens bedømmelse av de faktiske forhold i saken.
En riktig forståelse av skadeserstatningsloven §2-1 må lede til at gårdselskapet ikke er erstatningsansvarlig etter denne bestemmelse for vaktmesterens tyverier. Vaktmesteren hadde ingen lovlige gjøremål i Chinos lokale og iallfall ikke utenfor arbeidstiden. Det han da foretok seg hadde ingen ting å gjøre med hans ansettelse i gårdselskapet. Det var ikke påregnelig for selskapet at han tok seg inn i Chinos lokaler om natten og tidlig på morgenen for å stjele. Det var ikke gårdselskapet som hadde utstyrt ham med nøkler. Under ingen omstendighet var det påregnelig at det over flere måneder ble begått omfattende tyverier. Av nevnte grunner kan det ikke bebreides gårdselskapet at det ikke førte kontroll for å hindre at vaktmesteren begikk slike ulovligheter som det her er tale om.
Heller ikke på uaktsomhetsgrunnlag kan gårdselskapet gjøres ansvarlig. Vaktmesteren hadde gode papirer og de beste skussmål, og det forelå intet ved hans øvrige opptreden i gården som tilsa at selskapet måtte være på vakt overfor ham. På den annen side kan Chino bebreides for at gårdselskapet ikke ble varslet om at Chino hadde oppdaget tyverier fra lageret, og om at vaktmesteren ved en anledning var sett i lokalet en tid før han ble avslørt som tyv.
Stimulus Eiendom AS har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts dom av 03. januar 94 stadfestes.
2. Hallbjørn Hareide og Forenede Forsikring A/S v/styrets formann tilpliktes å betale sakens omkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan langt på vei slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse. Jeg skal bemerke:
Når det gjelder faktum i saken, legger jeg som lagmannsretten til grunn at det ikke var meningen at vaktmesteren skulle ha adgang til Chinos lokaler utenfor vanlig arbeidstid, og i arbeidstiden ville det være folk til stede der. Fra Hareides side er det vist til at det var en varmtvannstank, et sikringsskap m v i lokalet, og at tanken forsynte også andre deler av bygget med varmt vann. Jeg kan imidlertid ikke anse det bevist at det i den aktuelle periode var slike problemer knyttet til anlegget at dette tilsa reparasjoner og tilsyn utenfor vanlig arbeidstid. Og bare i ekstraordinære tilfeller ville det i så fall være riktig å ta seg inn i lokalene uten etter samråd med Chinos representanter.
Lagmannsretten la til grunn at den dør som vaktmesteren benyttet seg av, var en rømningsdør som kunne åpnes bare fra det tilstøtende lokale. Partene er enige om at dette er feil - det dreier seg om en vanlig dør som var låsbar fra begge sider. Om den faktisk var låst eller om den sto ulåst, men med en form for fysisk sperre som gjorde at den bare kunne åpnes fra det tilstøtende lokale, er uklart. Det er derfor også uklart om vaktmesteren har benyttet seg av nøkkel.
Når det gjelder forståelsen av skadeserstatningsloven §2-1, finner jeg som lagmannsretten at førstvoterendes uttalelser i dommen i Rt-1982-1349 flg står sentralt. Det var tale om erstatningskrav mot et rengjøringsbyrå for tap påført en varehuseier ved at to rengjøringshjelper hadde stjålet varer under sitt arbeide i varehuset. Varehuseieren viste til skadeserstatningsloven §2-1, men fikk ikke medhold. Om forståelsen av lovbestemmelsen uttalte førstvoterende med tilslutning av de øvrige dommere blant annet:
"Skadeseerstatningsloven §2-1 nr. 1 gjelder skader som en arbeidstaker forsettlig eller uaktsomt volder under "utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren". Ved avgjørelsen skal etter 1. punktum in fine tas hensyn til "om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt". Skadeserstatningsloven §2-1, 2. punktum er formulert som en begrensning i ansvaret, som etter dette punktum ikke skal omfatte skade som skyldes at arbeidstakeren "går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten ...". Ansvar inntrer således bare dersom vilkårene i 1. punktum er til stede og unntaket i 2. punktum ikke kommer til anvendelse. Det er således ikke et tilstrekkelig grunnlag for ansvar at det foreligger en opptreden fra en arbeidstakers side av en art som det er rimelig å regne med. Også vilkårene i §2-1, 1. punktum må være oppfylt, jfr. her særlig "under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv". §2-1 2, punktum kaster imidlertid lys over fortolkningen av 1. punktum, og bestemmelsen bør ses som et hele. Etter forarbeidene til §2-1 har meningen vært å finne formuleringer som dekket rettspraksis slik den hadde utviklet seg etter den tidligere bestemmelse i NL 3-21-2."
Jeg legger disse synspunkter til grunn for min drøftelse.
I vår sak er det - i motsetning til hva som var tilfelle i saken fra 1982 - tale om ansvar for tyverier som arbeidstakeren har begått fra et sted som han ikke skulle ha alminnelig tilgang til, og til en tid på døgnet hvor det ikke kunne føres kontroll med hans virksomhet. Her mangler etter min mening den sammenheng og rimelige nærhet mellom arbeidstakerens funksjoner og skaden som etter tradisjonell lære og den lovtekst som nå gjelder, er sentral når det skal avgjøres om handlingen er utført under arbeidstakerens arbeid eller verv for arbeidsgiveren.
Jeg tilføyer, uten at det er nødvendig for resultatet, at også regelen i 2. punktum etter mitt syn må føre til at gårdselskapet frifinnes. I dommen av 1982 fremhevet førstvoterende at det forhold at skaden er voldt forsettlig, gjennomgående vil tale mot å holde arbeidsgiveren erstatningsansvarlig, og at dette i særlig grad gjelder når - slik som her - de skadegjørende handlinger er foretatt utelukkende for å fremme arbeidstakers egne formål. Vaktmesteren har - etter det partene for Høyesterett er enige om - stjålet anslagsvis 2 300 klesplagg til en samlet verdi av ca 800.000 kroner over en periode på 3 - 4 måneder. Vaktmesterens forhold må kunne betegnes som organisert kriminalitet av betydelig størrelsesorden. Etter mitt syn har vaktmesteren her åpenbart gått langt utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten.
Jeg tilføyer videre at den avtale om lagerleie som det her er tale om, ikke kan anses å skape noen særlig omsorgs- eller tilsynssituasjon som det etter omstendighetene kan være grunn til å vektlegge når rammen for det objektive arbeidsgiveransvaret skal fastlegges.
Etter dette finner jeg ikke grunnlag i skadeserstatningsloven §2-1 for å pålegge gårdselskapet ansvar.
Jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke er noe å bebreide gårdselskapet for at vaktmesteren ble ansatt, eller for manglende kontroll under ansettelsesforholdet. Jeg kan heller ikke se at gårdselskapet kan bebreides for at døren til nabolokalet ikke ble sikret. Som påpekt av lagmannsretten ble gårdselskapet ikke informert av Chino om svinn fra lageret.
Anken har vært forgjeves, og lagmannsrettens dom vil bli stadfestet. Den ankende part og hjelpeintervenienten må betale saksomkostninger til ankemotparten for Høyesterett med kr 70.000.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Hallbjørn Hareide og Forenede Forsikring AS en for begge og begge for en 70.000 - syttitusen - kroner til Stimulus Eiendom AS innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.