HR-1996-83-B - Rt-1996-1670
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-12-10 |
| Publisert: | HR-1996-00083-B - Rt-1996-1670 (494-96) |
| Stikkord: | Fiskerirett, Faktisk villfarelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00083 B, snr 10/1996 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: førstestatsadvokat Harald L. Grønlien) mot 1) A 2) B (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Gjølstad, Tjomsland, Gussgard, Backer, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Økonomiske soneloven (1976) §4, §6, §8, §9, Straffeloven (1902) §63, Straffeprosessloven (1981) §436, Saltvannsfiskeloven (1983) |
Bergen byrett avsa 15 juni 1995 dom med slik domsslutning:
"1. A dømmes for overtredelse av lov om Norges økonomiske sone §8, jfr. §4 og §6, jfr. forskrift av 13.05.77 §4, jfr. §2, jfr. også forskriftenes §9, under iakttagelse av straffeloven §63 første ledd, til en bot til statskassen stor kr 10000,- - kronertitusen, subsidiært 10 - ti - dager fengsel, samt saksomkostninger med kr 5000,- - kronerfemtusen, jfr. straffeprosessloven §436 ff.
2. Han frifinnes for de forhold som er beskrevet i foreleggets I a, II a, III og IV.
3. Til fordel for statskassen inndras hos B NOK 500000,- - kronerfemhundretusen -, jfr. lov om Norges økonomiske sone §9.
4. I saksomkostninger til det offentlige ilegges B NOK 25000,- - kronertjuefem tusen -, jfr. straffeprosessloven §436 ff.."
Til punkt 1 i domsslutningen bemerker jeg at det ikke er adgang til å idømme subsidiær fengselsstraff til bøtestraffen i en slik sak. Jeg viser til Rt-1996-624, jf Rt-1996-376.
Saksforholdet fremgår av byrettens dom.
A og B begjærte fornyet behandling. Subsidiært ble det anket over lovanvendelsen, straffutmålingen og inndragningen. Kjæremålsutvalget nektet lagmannsrettsbehandling, men henviste anken til Høyesterett.
Jeg finner at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Bakgrunnen for saken er i korthet:
Tråleren X, eiet av B og registrert i Tyskland, ble den 7 november 1994 oppbrakt av Kystvakten under makrellfiske i Norges økonomiske sone. Føreren av skipet - A - ble anmeldt for overtredelser av loven om Norges økonomiske sone. Hovedpunktet var at fartøyet ikke hadde rett til å fiske makrell i sonen.
Byretten har dømt skipsføreren for ved nevnte anledning og en gang tidligere høsten 1994 å ha fisket etter makrell i Norges økonomiske sone uten nødvendig lisens fra Fiskeridirektoratet. Dessuten er han dømt for ved en anledning å ha unnlatt å føre aktiv/passivmelding i fangstdagboken.
Inndragningen overfor rederiet bygger på de forhold som skipsføreren er domfelt for. Det er ikke reist sak med påstand om straff overfor rederiet. Inndragning etter §9 i loven om Norges økonomiske sone forutsetter at det foreligger en straffbar overtredelse av loven, jf Rt-1990-972 og Rt-1991-139 som riktignok gjaldt inndragning etter saltvannsfiskeloven, men som må gis tilsvarende anvendelse her. Det er derfor skipsførerens forhold den strafferettslige vurdering av anken over inndragningen må knyttes til.
Overtredelsen av bestemmelsene om føring av fangstdagbok er erkjent av skipsføreren. Men når det gjelder hovedpunktet i saken - fiske uten norsk lisens - har både rederiet og skipsføreren gjort gjeldende at de var i aktsom god tro. De har vist til at også de tyske myndigheter la til grunn at fartøyet hadde lisens til makrellfiske i Norges økonomiske sone.
Av byrettens dom fremgår at retten ikke var i tvil om at rederiet og skipsføreren var av den oppfatning at lisensieringen var i orden. Men etter byrettens syn opptrådte de ikke tilstrekkelig aktsomt. Skipsføreren måtte derfor bli å domfelle da straffebestemmelsen i §8 i soneloven rammer både forsett og uaktsomhet.
Angrepet på byrettens lovanvendelse er begrunnet med at retten har lagt til grunn en for streng aktsomhetsnorm ved vurderingen av om den faktiske villfarelse i dette tilfellet var unnskyldelig. Før jeg går inn på byrettens nærmere begrunnelse, vil jeg gi en oversikt over hovedpunktene i lisensieringsordningen, slik denne er fremstilt for Høyesterett.
EU-fartøyer må ha særskilt lisens for å fiske makrell i Norges økonomiske sone. Myndighetene i de aktuelle land sender EU en liste over de fartøyer det ønskes lisens for. Mellom norske myndigheter og EU inngås avtale om hvor mange fartøyer som skal få lisens. På bakgrunn av dette bestemmer EU hvilke fartøyer det skal søkes lisens for, og sender liste over disse til Fiskeridirektoratet, som bekrefter overfor EU at lisens er gitt. Det utferdiges ikke noe lisensdokument. Lisensmyndighetens kontroll med fartøyene er begrenset til undersøkelse av om noen er uønsket i norsk økonomisk sone, for eksempel som følge av tidligere ulovlig fiske.
For 1994 hadde de tyske myndigheter søkt om lisens for makrellfiske i Norges økonomiske sone for 8 fartøyer, deriblant X. Ingen av de tyske fartøyene ble imidlertid tatt med i søknaden fra EU til Fiskeridirektoratet, og det ble følgelig heller ikke gitt lisens til disse.
Jeg nevner også at det fremgår av byrettens dom at en representant for de tyske myndigheter i vitneforklaring opplyste at man der - i tråd med praksis - anså en søknad for innvilget når man ikke fikk melding fra EU om at den var avslått.
Endelig nevner jeg at det fant sted fiskerikonsultasjoner, blant annet om lisensieringsordningen, mellom Norge og EU høsten 1993. Mens det i 1993 ble utstedt lisens for makrellfiske til 42 EU-fartøyer, ble tallet redusert til 27 i 1994. X var blant de fartøyer som hadde lisens for makrellfiske i Norges økonomiske sone i 1993.
Byretten uttaler at det må stilles strenge krav til utlendingers undersøkelsesplikt når det gjelder lovligheten av å fiske i norsk økonomisk sone. Dette er jeg uten videre enig i. Det dreier seg om næringsmessig ressursutnyttelse med sterke nasjonale og internasjonale interesser involvert.
I dommen er det videre pekt på at både rederiet og skipsføreren måtte være klar over, eller burde ha visst, at det forut for lisensieringen ble ført forhandlinger mellom Norge og EU, og at tillatelse til fiske etter makrell slett ikke var kurant. Byretten fremholder:
"Etter rettens oppfatning må det krav stilles både til rederiet og til skipperen, at de hos norske myndigheter forvisser seg om at lisens foreligger. Å regne med at en søknad om lisens er innvilget dersom man ikke får melding om det motsatte fra EU, er uaktsomt, selv hensett til den praksis som angivelig skal foreligge. En eventuell kommunikasjonssvikt mellom EU og vedkommende tyske myndighet, som kan ha ledet til misforståelsen, fritar ikke de tiltalte for plikten til å foreta undersøkelser hos den norske myndighet som utferdiger lisensen, Fiskeridirektoratet."
Jeg har tidligere redegjort for den flerleddede prosedyre i disse lisenssakene, hvor de nasjonale myndigheter fremmer søknadene. På bakgrunn av dette finner jeg det naturlig at de utenlandske rederiene og skipsførerne forholder seg til sine nasjonale myndigheter og at eventuell oppfølgning skjer gjennom disse. Forutsetter man for eksempel at et tysk rederi fra autoritativt hold hos de tyske myndigheter får opplyst at et fartøy har lisens for makrellfiske i Norges økonomiske sone, må rederiet og skipsføreren etter min mening kunne basere seg på dette, med mindre det foreligger særlige omstendigheter som tilsier nærmere undersøkelser. Det er da uriktig lovanvendelse når byretten har bygget på at rederiet og skipsføreren uten videre her hadde en plikt til også å undersøke hos norske myndigheter om skipet var innvilget lisens til fiske i norsk økonomisk sone. Byrettens domsgrunner gir etter mitt syn ikke tilstrekkelig grunnlag til å vurdere betydningen av de opplysninger rederiet hevder å ha fått av tyske myndigheter.
Straffansvar i denne saken er som nevnt, bare gjort gjeldende overfor skipsføreren. Aktsomhetsvurderingen må derfor knyttes til hans forhold. En skipsfører har en selvstendig plikt til å sørge for at bestemmelsene i loven om Norges økonomiske sone overholdes. Men aktsomhetsvurderingen må skje konkret i forhold til den type overtredelse det gjelder, og resultatet av en strafferettslig bedømmelse i forhold til skipsføreren kan tenkes å bli en annen enn i forhold til rederiet. Jeg nevner dette fordi byretten har vurdert rederiet og skipsføreren under ett.
Domfellelsen av skipsføreren for å ha fisket uten gyldig lisens må etter dette oppheves. Det følger av det jeg har uttalt om forholdet mellom straffekravet og inndragningen at også avgjørelsen om inndragning da må oppheves. Etter omstendighetene finner jeg at opphevelsen bør omfatte hele dommen.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.