HR-1997-43-A - Rt-1997-1099

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1997-06-25
Publisert:	HR-1997-00043-A - Rt-1997-1099 (281-97)
Stikkord:	Konsesjon, Tingsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Gulating lagmannsrett LG-1995-00507. Høyesterett HR-1997-00043 A, nr 222/1996
Parter:	Staten v/Landbruksdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Tarjei Thorkildsen - til prøve) mot Leiv Meling (Advokat Håkon Helle)
Forfatter:	Dolva, Aarbakke, Gjølstad, Hellesylt, Skåre
Lovhenvisninger:	Konsesjonsloven (1974) §8, §9, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forvaltningsloven (1967) §11, §17, Folkeregisterloven (1970), §1, §23, §5, §7, Odelsloven (1974) §27, §27a, Jordlova (1995)

Saken gjelder gyldigheten av kongelig resolusjon om tilbakekall av konsesjon på en jordbrukseiendom på grunn av misligholdt boplikt.

Leiv Meling overtok i 1985 gårdsbruket Søndre Lunde, gnr 1 bnr 8, på Austre Åmøy i Stavanger. Han fikk 22 oktober 1985 konsesjon for ervervet etter konsesjonsloven 31 mai 1974. Med hjemmel i lovens §9 satte Landbruksdepartementet følgende vilkår:

"Det er et vilkår at De bosetter Dem på eiendommen innen ett år og deretter selv bebor og driver den på en landbruksmessig forsvarlig måte i minst 5 år sammenhengende."

Meling fikk etter søknad utsatt fristen for å flytte til bruket til 1 januar 1989. Landbruksmyndighetene mente Meling i tiden deretter ikke oppfylte boplikten, og etter en del korrespondanse i 1990 og 1991 trakk Landbruksdepartementet 13 desember 1991 tilbake konsesjonen etter lovens §23, og ga Meling frist til 1 mai 1992 til å overdra eiendommen videre til noen som kunne få konsesjon eller som ikke trengte konsesjon. Vedtaket ble etter klage opprettholdt ved kongelig resolusjon 11 desember 1992. Meling reiste sak mot staten v/Landbruksdepartementet for å få kjent resolusjonen ugyldig. Stavanger byrett avsa 3 februar 1995 dom med denne domsslutning:

"1. Staten v/Landbruksdepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Meling anket saken til Gulating lagmannsrett som 15 mars 1996 avsa dom med denne domsslutning:

"1. Kongelig resolusjon av 11.12. 1992 i konsesjonssak vedrørende eiendommen gnr. 1 bnr. 8 på Austre Åmøy i Stavanger, er ugyldig.

2. Staten v/Landbruksdepartementet betaler til Leiv Meling innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen, saksomkostninger for byretten med 44444,25 - førtifiretusenfirehundreogførtifireogtjuefemhundredels - kroner og for lagmannsretten med 59605,- - femtinitusensekshundreogfem - kroner."

Staten v/Landbruksdepartementet påanket dommen til Høyesterett på grunn av feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Leiv Meling har avgitt partsforklaring og jordbrukssjef Steinar Straum har avgitt vitneforklaring ved bevisopptak for Stavanger byrett til bruk for Høyesterett. Disse har også avgitt skriftlige forklaringer. Det foreligger skriftlige erklæringer fra ti andre vitner, til dels på grunnlag av spørsmålsskrift fra partene. Flere av vitnene er nye for Høyesterett. Det foreligger også noen nye dokumenter.

Eiendommen gnr 1 bnr 8 er på 87 daa, hvorav i dag 55 daa er dyrket mark. Eiendommen tilhørte tidligere Melings grandonkel og grandtante som var barnløse. Leiv Meling er født i 1935 og oppvokst på gnr 1 bnr 21 som ligger i nærheten - det er om lag fem hundre meter mellom våningshusene. Han hjalp i oppveksten i økende grad grandonkelen med gårdsarbeidet. Melings far forpaktet gården fra 1962 til han døde i 1975, og Meling deltok i driften også i denne perioden. I 1975 overtok Meling driften selv - først med ungdyr og sauer, senere høy og korn og utleie av beite. Som nevnt fikk han konsesjon på gården i 1985 etter grandtantas død. I 1986-88 dyrket han opp 35 daa på egen kostnad og bygde molo. Allerede mens grandtanta levde rehabiliterte han driftsbygningen og våningshuset - som fremdeles har enkel standard. Våningshuset var utleid fra 1980 til ut 1988. I 1978 overtok han barndomshjemmet, hvor hans mor bodde inntil nylig.

Meling meldte 1 januar 1986 flytting til Åmøy for seg alene. Han fikk imidlertid 8 januar skjemaet i retur fra folkeregisteret som ba om nærmere opplysninger om boforholdene for å kunne vurdere om ektefellene hadde eller ikke hadde felles hjem. Det ble vist til at hovedregelen etter folkeregisterforskriftene er at ektefeller som har felles hjem, regnes som bosatt der, selv om en eller begge ektefellene tar sin overveiende døgnhvile andre steder. Meling returnerte ikke skjemaet. Våningshuset på bnr 8 var også på dette tidspunkt utleid til ut 1988, og han søkte 15 januar 1986 om å få oppfylle boplikten ved å bo hos sin mor på bnr 21. Søknaden ble imidlertid trukket tilbake i juni etter at han hadde fått opplyst at eiendommene i så fall ville bli betraktet som én driftsenhet etter jordloven, noe han ikke anså ønskelig. I stedet søkte han om utsettelse av boplikten til årsskiftet 1988/89, hvilket ble innvilget.

Meling opplyser at han flyttet til Åmøy 1 januar 1989, og sendte flyttemelding 4 januar 1989 for seg alene. Meldingen ble imidlertid heller ikke denne gang godtatt med bare Leiv Melings navn påført. Flyttingen ble godtatt til registrering 7 september 1990 etter at også ektefellens og hjemmeboende sønns navn var ført opp på skjemaet.

Utenom jordbruket har Meling arbeidet som byggmester. Virksomheten etter 1 januar 1989 da boplikten inntrådte, har vært drevet i form av to selskaper. Det ene er Leiv Meling AS, som er et eiendomsselskap som drives sammen med ektefelle og barn, og som leier ut tre eneboliger som selskapet eier i Stavanger. I det andre selskapet, System-Bygg AS, leier han ut sin arbeidskraft som byggeleder, kalkulatør og annet.

Leiv Meling og ektefellen har bodd i egen enebolig på Tasta i Stavanger siden 1959/60. Huset er en moderne toetasjes enebolig. Her har Meling kontor på 12 m2. Ektefellen har ikke ønsket å flytte til Åmøy. Hun har arbeid i byen, og bor i dag i boligen sammen med en sønn som er student. Åmøy hadde ferjeforbindelse med Stavanger sentrum inntil øya fikk bruforbindelse høsten 1992. Meling brukte egen hurtigbåt som tok et kvarters tid ut til Åmøy og fortøyde ved bnr 8 og i noen utstrekning også ved bnr 21.

Staten v/Landbruksdepartementet har i det vesentlige anført:

Byrettens dom er riktig og påstås stadfestet. Saken er viktig for avklaring av bopliktens innhold. Partene er enige om at boplikten må oppfylles ved at vedkommende skal ha sitt reelle bosted på eiendommen, men er uenige i hva dette innebærer. Etter statens syn må det kreves at de fleste bofunksjoner er knyttet til eiendommen - den skal være sentrum for livsutfoldelsen. Hvorvidt vilkåret er oppfylt, må avgjøres ved en konkret, skjønnsmessig helhetsvurdering, hvor en rekke momenter kan komme inn, slik som: hvor man er registrert som bosatt, overnatter, spiser de fleste av sine måltider, har det vesentlige av sine eiendeler, får sin post og private telefoner, tar imot sine gjester, tilbringer sin fritid, særlig hvilket sted som er utgangspunkt for feiring av høytider, vasker sine klær og hvor man er en del av lokalmiljøet.

Staten hevder at Meling ikke har oppfylt boplikten når spørsmålet avgjøres etter korrekt rettslig forståelse på grunnlag av riktig faktum. Partene er uenige om i hvilken utstrekning Meling rent faktisk har oppholdt seg på eiendommen. Staten mener at det har vært en glidning i Melings opplysninger, men selv etter Melings egen forklaring slik lagmannsretten har lagt den til grunn, er boplikten etter statens syn ikke oppfylt. Det ble etter lagmannsrettens dom nødvendig å føre vitner om dette også fra statens side, og spørsmålet er således bedre opplyst for Høyesterett. Også andre forhold er bedre opplyst, blant annet strømforbruket. Etter statens syn har Meling fortsatt å bo i boligen på Tasta, hvor resten av familien bor, og hvor han har sitt hjemmekontor. Også utviklingen etter at konsesjonen ble trukket tilbake, støtter dette.Ankemotparten tar feil når det hevdes at det må foreligge et vesentlig mislighold før konsesjonen kan trekkes tilbake. Etter lovens §23 annet ledd er vilkåret at "erververen overtrer fastsatte vilkår av vesentlig betydning", og det er forholdet her. Etter statens syn foreligger det imidlertid her et totalt brudd på boplikten.

Boplikten er et vesentlig og selvstendig vilkår ved siden av driveplikten. Den har ikke bare en landbrukspolitisk begrunnelse i snever forstand, men er også et ledd i distriktspolitikken med sikte på å opprettholde levende lokalsamfunn. En "minimumsløsning" hvor antall overnattinger er avgjørende, ville uthule formålet bak vilkåret.

Bopliktens innhold endres ikke selv om søkeren har tilknytning til eiendommen. Også odelsberettigete og nær slekt har boplikt etter loven. Men tilknytningen kan begrunne utsettelse med å oppfylle boplikten og eventuelt i særlige tilfeller tillegges vekt ved søknad om fritak fra boplikt etter odelsloven og ved konsesjonsfrie erverv etter konsesjonsloven. De lovgivende myndigheter har vært klar over de interessebrytninger som gjør seg gjeldende her.

Det foreligger ikke saksbehandlingsfeil ved overtredelse av forvaltningsloven §11 om veiledningsplikt eller §17 om utredningsplikt. Eventuelle feil kan under enhver omstendighet ikke ha hatt betydning for vedtakets innhold, og de kan således ikke føre til ugyldighet. Det er riktig at Meling ikke fikk nærmere informasjon om bopliktens innhold da konsesjon ble gitt. Dette er imidlertid vanlig, idet det regelmessig ikke er tvil om hva som ligger i boplikten. I den utstrekning Meling av jordbrukssjefen fikk misvisende opplysninger, særlig om betydningen av at familien bodde i Stavanger, skjedde dette på et senere tidspunkt da misligholdet var et faktum. Det må videre legges til grunn at misforståelsen ble rettet opp i hvert fall ved konferansen i departementet. Tilbakekallet bygger ikke på feil faktisk grunnlag, og det foreligger ikke usaklig forskjellsbehandling. Meling har under saksbehandlingen hatt anledning til å innrette seg etter boplikten.

Staten v/Landbruksdepartementet har nedlagt denne påstand:

"1. Byrettens dom, domsslutningens pkt 1, stadfestes.

2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle instanser med tillegg av 12% årlig rente fra forfall til betaling skjer."

Leiv Meling har i det vesentlige anført:

Lagmannsrettens dom er i det vesentlige og i resultatet riktig. Prinsipalt hevdes det at det ikke foreligger mislighold av boplikten, og følgelig heller ikke grunnlag for tilbakekall av konsesjonen. Da boplikten inntrådte 1 januar 1989, flyttet han til Åmøy og bodde der til konsesjonen ble tilbakekalt. Måten han oppfylte boplikten på må ses på bakgrunn av at han hadde sitt arbeid på ulike steder i Stavangerområdet som gjorde at han måtte pendle. Dessuten måtte han opprettholde kontakten med ektefelle og barn som fortsatt ble boende i det tidligere felles hjem på Tasta. Disse forhold er imidlertid ikke til hinder for at boplikten som påhvilte ham personlig, kunne oppfylles, og han har lojalt oppfylt boplikten slik han hadde grunn til å oppfatte den. Noen glidning eller tilpassing av hans forklaring med hensyn til i hvilken utstrekning han faktisk oppholdt seg på eiendommen, slik staten påstår, har ikke forekommet. De nye bevis som staten har framskaffet for Høyesterett er ikke egnet til å vise dette. Det ville for øvrig være betenkelig om Høyesterett skulle fravike den vurdering som lagmannsretten har foretatt etter umiddelbar bevisføring.

Verken loven selv, forskrifter eller generell eller individuell veiledning har gitt Meling klar beskjed om hva som ligger i boplikten i hans tilfelle. Han har innrettet seg i aktsom god tro og bør være beskyttet mot at myndighetene kaller tilbake konsesjonen på grunnlag av sin regelforståelse. At myndighetene føler behov for gjennom denne saken å avklare bopliktens innhold, bør ikke gå ut over ham. Meling mener at han har hatt sitt reelle bosted på eiendommen. Ved å vurdere dette ut fra det funksjonelle bopelsbegrep som staten vil anvende, trekkes det inn en rekke ubestemte forhold med uviss vektlegging, noe som fører til rettsusikkerhet og manglende forutberegnelighet - særlig når det ikke gis klar orientering om det. Det må være anledning til å innrette seg etter det som er avgjørende også etter folkeregisterloven - den overveiende del av døgnhvilen - samtidig som boplikten ses i sammenheng med driveplikten, som her klart er oppfylt. En rekke av de bofunksjoner som staten etterlyser er imidlertid også oppfylt - særlig når man tar i betraktning at han hadde omsorg og nær kontakt med sin pleietrengende mor i huset på bnr 21 i nærheten. For andre funksjoner - klesvask og kontor - er det gode saklige grunner til å innrette seg slik han gjorde.

Hensynet til fast bosetting blir ikke ivaretatt ved tilbakekallet som trolig vil føre til at gården blir brukt som tilleggsjord til nabogårder - noe jordbrukssjefen opprinnelig foreslo, mens den folkevalgte landbruksnemnda gikk inn for å gi Meling konsesjon. Tilbakekallet fremmer ikke konsesjonsloven formål.

Subsidiært gjøres det gjeldende at selv om Høyesterett skulle komme til at boplikten ikke er oppfylt fullt ut, er misligholdet ikke vesentlig, og kan derfor ikke begrunne tilbakekall av konsesjonen. Tilbakekallet er her både uforholdsmessig og urimelig hensett til Melings innsats på eiendommen.

Tilbakekallet er også ugyldig på grunn av feil saksbehandling. Vedtaket ble fattet etter mangelfull utredning, jf forvaltningsloven §17. Meling har heller ikke fått nødvendig veiledning, jf forvaltningsloven §11. Han fikk ikke veiledning om bopliktens innhold i forbindelse med at konsesjonen ble gitt, og ved senere anledninger har han til dels fått uriktige opplysninger fra jordbrukssjefen. Han fikk ikke uttale seg før jordbrukssjefen i brev 4 september 1990 konstaterte at han ikke hadde oppfylt boplikten. Saken kom derved skjevt ut.

Videre er tilbakekallet ugyldig på grunn av usaklig forskjellsbehandling. Det er særlig vist til forholdet vedrørende naboeiendommen, hvor boplikten var misligholdt, men hvor det senere er gitt dispensasjon fra boplikten. På bakgrunn av den lemfeldige dispensasjonspraksis som myndighetene generelt følger, er tilbakekallet i Melings tilfelle sterkt urimelig.

Leiv Meling har nedlagt denne påstand:

"1. Gulating lagmannsretts dom stadfestes.

2. Staten betaler sakens kostnader for Høyesterett til Leiv Meling."

Det ble også nedlagt påstand om 12% morarente for de saksomkostningsbeløp som ble tilkjent i lagmannsrettens dom.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Konsesjonen til Leiv Melings erverv av Søndre Lunde, gnr 1 bnr 8, på Austre Åmøy i Stavanger ble i 1985 gitt på det vilkår at han bosatte seg på eiendommen "innen ett år og deretter selv bebor og driver den på en landbruksmessig forsvarlig måte i minst 5 år sammenhengende". I 1986 ble det gitt utsettelse med oppfyllelse av vilkåret om bosetting til 1 januar 1989. Konsesjonsvilkåret var satt i medhold av konsesjonsloven §9 jf §8 nr 2. Etter konsesjonsloven §9 kan konsesjon gis "på slike vilkår som i hvert enkelt tilfelle finnes påkrevd av hensyn til de formål loven skal fremme." Om praktiseringen opplyser ekspedisjonssjef Kåre Selvik i sin forklaring at "... bo- og driveplikt som vilkår for konsesjon nærmest er et prinsipp og i liten grad gjenstand for tvil. Dersom bo- og driveplikten ikke skal oppfylles trekker dette mer i retning av at eiendommen bør disponeres som tilleggsjord, enten ved forkjøp eller ved at de produktive arealene selges. ..."

Det bostedsbegrepet som er benyttet i konsesjonsloven §8 nr 2 - "fast bopel" - er ikke definert, verken i lovteksten, lovforarbeidene eller rettspraksis. Begrepet er hentet fra eldre lover om konsesjonsvilkår ved erverv av jordbrukseiendommer og skogbrukseiendommer, uten at rettskilder i tilknytning til disse lovene gir momenter av betydning for tolkingen av bestemmelsen i konsesjonsloven.

Bostedsbegrepet i konsesjonsloven er nær beslektet med bostedsbegrepet i odelsloven §27, som ble vedtatt omtrent på samme tid, og på basis av lovforarbeider som på de aktuelle punktene var samordnet, jf Innst.O.nr.60 (1973-74) side 6-7. Heller ikke odelsloven eller dennes lovforarbeider definerer begrepet. I innstillingen til Odelstinget fra den utvidede justiskomitéen om odelsloven uttaler komitéen at "det vanskeleg let seg gjere å finne fram til ei uttømmande avgrensing som kan dekke alle høve", jf Innst.O.nr.60 (1973-74) side 7. I uttalelsen ligger trolig den erkjennelse, som jeg er enig i, at bostedsbegrepet ikke kan bestemmes ved noen få faste kjennetegn, men må bestemmes ved et skjønn, hvor en rekke momenter kan tillegges betydning. I uttalelsen fra den utvidede justiskomitéen ligger trolig også at bostedsbegrepet i noen grad må tilpasses de stedlige livsforhold som odelsloven skal praktiseres på. Det samme må gjelde bostedsbegrepet i konsesjonsloven. I forarbeidene til odelsloven er det for øvrig også enkelte andre uttalelser av interesse, som jeg kommer tilbake til.

Bostedsbegrepet er brukt også i en rekke andre bestemmelser og rettsregler, f eks i rettergangslovgivningen, lovgivningen om folkeregistrering og skattelovgivningen. De avgrensninger av bostedsbegrepet som må gjøres i forhold til slike andre bestemmelser og regler, kan ikke uten videre overføres til konsesjonsloven. I første rekke skyldes dette at de andre bestemmelsene og reglene stort sett dreier seg om tilknytning til staten, en rettskrets, en kommune eller en annen administrativ enhet, mens konsesjonsloven og odelsloven dreier seg om tilknytning til en konkret fast eiendom. Bostedsbegrepet i de andre bestemmelser og regler er dessuten brukt for helt andre formål enn konsesjonsloven bostedsbegrep, jf konsesjonsloven §1. Dermed vil jeg ikke ha sagt at bostedsbegrepet i andre bestemmelser og regler er uten interesse. Ved den konkrete vurdering vil således forholdet til folkeregisterlovgivningen være et moment - men ikke alene avgjørende.

Vår sak må etter min mening vurderes med vesentlig vekt på den delen av formålsbestemmelsen i konsesjonsloven §1 som går på "effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet", blant annet ved å tilgodese landbruksnæringene. Staten har gjort gjeldende at konsesjonsloven også tar sikte på å sikre bosetting i en mer distrikts-, bygde- og landbrukspolitisk mening, og har vist til Ot.prp.nr.72 (1993-94) side 69-70 og odelsloven §27a, som ble tilføyet ved lov 12 mai 1995 nr 23. Det er ikke i konsesjonsloven noen bestemmelse som direkte tilsvarer odelsloven §27a. Konsesjonsvilkår om bosetting kan imidlertid faktisk ha betydning i en distrikts-, bygde- og landbrukspolitisk sammenheng, og konsesjonsloven vil nok derfor kunne anses som et blant flere virkemidler for myndighetene for så vidt. Konsesjonsloven §5 tredje ledd har en særbestemmelse som direkte tar sikte på å verne om bosettingen i visse områder av landet. Jeg går ikke inn på denne.

Jeg tar mitt utgangspunkt i det forhold at Melings erverv av eiendommen lå klart innenfor de rammer for konsesjon til erverv av landbrukseiendommer, som er trukket opp i konsesjonsloven §1 og §7. Meling hører ikke til dem lovgiveren har ønsket ikke skal kunne være eiere av landbrukseiendommer. Han ervervet gnr 1 bnr 8 som ledd i et arveoppgjør etter slektninger, og han hadde lenge før ervervet hatt tilknytning til eiendommen. Først skjedde dette ved at han fra barnsben hjalp slektningene med driften. Senere hjalp han faren, som forpaktet eiendommen. Fra 1975 drev Meling selv eiendommen. I tillit til slektningenes testament, som var til fordel for ham og søsteren, rehabiliterte han for egen regning bygningene på eiendommen, og la om en gårdsvei slik at jordveien kunne utnyttes bedre. I 1986-88 dyrket han opp 35 daa uten offentlig støtte og bygde molo. Drivevilkåret etter konsesjonen har vært oppfylt. Disse forhold må etter min mening tillegges en viss betydning ved vurderingen av om bostedsvilkåret var oppfylt. Selv om drivevilkåret og bostedsvilkåret er selvstendige vilkår, må de til en viss grad ses i sammenheng. Som jeg kommer tilbake til, må det også ha betydning at Meling i 1978 overtok barndomshjemmet, som ligger to hundre meter fra konsesjonseiendommen - det er om lag fem hundre meter mellom husene - og som han i noen utstrekning brukte i tilknytning til denne.

Det er særlig to forhold som har gjort seg sterkt gjeldende i forbindelse med Melings oppfyllelse av bovilkåret etter konsesjonen. Det ene er hans næringsvirksomhet; det andre er hans forholdet til familien.

Før jeg går inn på dette, presiserer jeg at jeg legger jeg til grunn at Meling reelt sett hadde oppfylt det vilkåret om døgnhvile - dvs nattesøvn eller tilsvarende hvile - på eller ved gnr 1 bnr 8 på Åmøy, som for ham personlig ville ha gitt grunnlag for å få registrert bostedsadresse på Åmøy etter folkeregisterloven bestemmelser. I dette ligger at han regelmessig og overveiende hadde sin døgnhvile på eller ved eiendommen, jf forskrifter om folkeregistrering, senest forskrift 4 mars 1994 nr 161 §2 nr 1. Melings melding til folkeregisteret i januar 1989 om bostedsadresse på Åmøy, som ikke ble akseptert av folkeregisteret, synes etter de opplysninger som foreligger, basert på tilstrekkelige realiteter for hans egen del. Jeg antar at Meling ville fylt vilkårene for å få registrert flytting til Åmøy for seg personlig dersom det legges til grunn at ektefellene ikke lenger hadde felles hjem. Slik forholdene er i dette tilfelle, finner jeg at det forhold at den formelle registreringen ikke ble brakt i orden før etter at landbruksmyndighetene hadde tatt opp spørsmålet om mislighold, kommer noe i skyggen av sakens andre momenter.

Partene er uenige om i hvilken utstrekning Meling faktisk har oppholdt seg på eiendommen. Fra statens side er det særlig vist til Melings opplysninger om at han har bodd på gården over 50%. Lagmannsretten har på grunnlag av Melings egen forklaring med støtte av andre momenter lagt til grunn at antall overnattinger på Åmøy var anslagsvis 70% gjennom året. Staten har under henvisning til dette hevdet at det foreligger en glidning i Melings forklaringer som foranlediget staten til å supplere bevisføringen for Høyesterett. Jeg nevner at det også i den kongelige resolusjon 11 desember 1992 henvises til Melings uttalelse om at "boplikten overholdes ved å bo over 50% på gården". Som lagmannsretten legger jeg til grunn at Melings uttalelse refererer seg til hans oppfatning av at minst 50% botid var en "nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å oppfylle boplikten". Jeg kan på denne bakgrunn ikke se at det foreligger noen glidning i hans forklaringer. Opplysningene kommer imidlertid i flere omganger og er til dels vanskelig å sammenfatte. Til dels gis de også forholdsvis lang tid etter det aktuelle tidsrom. Dette gjelder både Melings egne opplysninger og andres forklaringer. For å belyse forholdet siterer jeg fra Melings brev 22 mars 1991 til Landbruksdepartementet:

"Jeg viser til samtale på ditt kontor i går og vil her prøve å spesifisere hvordan jeg har ivaretatt boplikten.

Som utgangspunkt hadde jeg folkeregisterets regler, som vist i tidligere vedlegg.

Generelt flyttet jeg til gården i jan. -89, men på grunn av arbeidet mitt i Stavanger/Randaberg ble det en hel del pendling frem og tilbake. Jeg bruker for det aller meste min egen båt, så sant været ikke er for dårlig. Familien forøvrig begynner å være med meg fra påsketider og utover høsten. Kona har også arbeid i Stavanger, og det hender at hun p.g.a. dette arbeidet blir igjen i byen. Sønnen er med så sant at dette ikke kolliderer med skole eller jobber som han tar. Forøvrig kan jeg nevne at ferien -89 og -90 ble tilbrakt på Austre Åmøy. Ut over dette er det svært vanskelig å spesifisere hvor mange dager og til hvilke tider jeg oppholder meg, overnatter, (bor) på gården da dette varierer etter årstider og arbeidsforhold. Summen er iallefall at jeg bor mesteparten av tiden på gården."

Selv om det er kommet til noe nytt bevisstoff for Høyesterett, finner jeg det vanskelig å sette til side lagmannsrettens bevisvurdering.

Jeg legger videre som lagmannsretten mindre vekt på at Meling ikke hadde installert telefon på eiendommen, ikke hadde varslet postkontoret om postadresse på stedet, ikke hadde gjort vanlige innkjøp i nærbutikken, ikke hadde deltatt i aktiviteter i lokalsamfunnet m v. Slike forhold kan nok telle med i en helhetsvurdering, men synes i vårt tilfelle å måtte komme noe i bakgrunnen.

Etter mitt syn bør det også telle med at Meling som nevnt eide et annet bolighus - barndomshjemmet - som lå i nærheten av eiendommen, og hvor han i noen utstrekning oppholdt seg fordi mora bodde der. I denne sammenhengen legger jeg en viss vekt på uttalelser i forarbeidene til odelsloven §27, NOU 1972:22 side 71-72 med tilslutning i Ot.prp.nr.59 (1972-73) side 56. Det er der understreket at det lovbestemte bovilkåret etter odelsloven ikke innebærer at eieren alltid må bo i et hus på selve eiendommen. Jeg viser i den sammenhengen til avgjørelsen i Rt-1989-447, hvor det lovbestemte bostedsvilkåret etter odelsloven §27 ble ansett oppfylt ved å bo i et hus i nærheten av eiendommen, riktignok i et saksforhold som ellers var forskjellig fra saksforholdet i vår sak. Jeg viser også til Erling Sandene i Rett og rettssal, Et festskrift til Rolv Ryssdal (1984) side 442 flg.

Jeg går så over til å se på betydningen av Melings økonomiske virksomhet og familieforhold.

Når det gjelder Melings økonomiske virksomhet, er det på det rene at eiendommen på Åmøy ikke var tilstrekkelig som inntektskilde for Meling med hans familieforpliktelser og andre forpliktelser. At Meling har måttet ha andre inntektskilder også etter at han ervervet eiendommen, har heller ikke av konsesjonsmyndighetene vært ansett som et moment som kan tale mot å anse ham bosatt på eiendommen. Livsforholdene på Åmøy og mange andre steder i landet er da også slik at det ikke med rimelighet kan anses å være et argument mot å anse eieren bosatt på en eiendom at han i arbeidstiden og i betydelig grad også i fritiden må oppholde seg et annet sted enn på konsesjonseiendommen. I Landbruksdepartementets Rundskriv M-29/95, som er en oppdatert utgave av Landbruksdepartementets Rundskriv M-32/84, heter det således:

"Reell ukependling må aksepteres enten eieren bor alene eller sammen med familien på eiendommen. Den som for eksempel bor på anleggsbrakke eller jobber i Nordsjøen og er hjemme i helger og fritid oppfyller således boplikten".

Arbeids- og næringsforhold som nevnt i rundskrivet vil kunne lede til atskillig færre årlige overnattinger og kortere årlig opphold på bostedet enn det antall overnattinger og det opphold Meling hadde på Åmøy. Og fravær på grunn av arbeid eller næringsvirksomhet kan føre til at oppholdet på konsesjonseiendommen får et kvalitativt annet preg enn for den som hele året arbeider på den.

Melings økonomiske hovedvirksomhet har vært tjenesteytelse innen byggebransjen og utleievirksomhet, begge deler drevet gjennom to aksjeselskaper, som han eier og forvalter. Forvaltningen av aksjeselskapene har skjedd fra Melings eiendom på Tasta, også i Stavanger, hvor selskapene hadde sine forretningsadresser. Jeg kan ikke se at dette kan være et moment som taler mot å anse Meling bosatt på eiendommen på Åmøy. I bovilkåret lå det ikke, og kunne det ikke ligge, noe krav om at Meling skulle forvalte sine aksjeselskaper eller annen økonomisk virksomhet han måtte drive på konsesjonseiendommen. De tjenester Meling omsatte gjennom sine selskaper, ble dessuten ytet til oppdragsgivere på forskjellige steder i Rogaland, slik at Meling har hatt sine tjenestesteder rundt omkring. Dette er selvsagt også uten betydning for oppfyllelsen av bovilkåret.

Når det gjelder Melings familieforhold, må det legges til grunn at bosettingsvilkåret i konsesjonen gjaldt - og kunne bare gjelde - Meling personlig, ikke hans ektefelle eller barn. At familiens bosted ikke kan trekkes inn som konsesjonsvilkår etter konsesjonsloven §9, er uttrykkelig påpekt i Landbruksdepartementets to rundskriv M-32/84 og M-29/95. I det første rundskrivet heter det riktignok om bevisvurderingen at "i tvilstilfelle vil det bli tolket mot eieren at familien ikke har flyttet til eiendommen". I det andre rundskrivet heter det: "Det vil kunne tale mot å anse boplikten for oppfylt om eieren har annen bolig annet sted og tilbringer en vesentlig del av året der sammen med sin familie." Dette er jeg enig i, når det presiseres at det er tale om konsesjonshaverens eget forhold.

Ved vurderingen av den betydning familieforholdet kan ha for Melings oppfyllelse av bostedsvilkåret, må det legges til grunn at familiemedlemmene ikke ønsket å bosette seg på eiendommen på Åmøy i 1989. Meling ville - naturlig nok - beholde tilknytningen til familien selv om han la den overveiende del av sin døgnhvile til eiendommen på Åmøy. Etter min mening er dette en løsning på Melings dilemma som må aksepteres innen rammen av konsesjonsloven bostedsbegrep. Familieliv er en vesentlig verdi, og konsesjonsloven må etter min mening tolkes og praktiseres slik at også denne verdi kan varetas på en rimelig måte innen rammen av bostedsbegrepet. I noen utstrekning vil imidlertid familiens bosted kunne kaste lys over hvor en person skal anses å ha sitt reelle bosted. Den tilknytningen Meling valgte å ha til familien, også ved å overnatte på familiens bosted et antall døgn i året, kan likevel her etter min mening ikke lede til at han ikke anses bosatt på eiendommen på Åmøy i 1989.

Jeg tilføyer at da saken om tilbaketrekking av konsesjonen ble tatt opp av landbruksmyndighetene, synes jordbrukssjefen å ha hatt den uriktige oppfatning at Melings ektefelle og barn måtte flytte til Åmøy for at bostedsvilkåret kunne anses oppfylt. Ved den fortsatte behandling ble dette standpunkt oppgitt, men det kan være noe uklart hva som da ble ansett å mangle for å oppfylle bostedsvilkåret. Dette gjør det vanskelig å etterprøve om departementet bygde på riktig faktisk grunnlag og på relevante rettslige synspunkter. Etter det resultat jeg er kommet til, er det ikke nødvendig å gå inn på dette.

Etter dette er jeg kommet til at vilkårene etter konsesjonsloven §23 annet ledd for å trekke tilbake konsesjon, ikke var oppfylt, og at den kongelige resolusjon om å trekke tilbake Leiv Melings konsesjon på å eie Søndre Lunde, gnr 1 bnr 8, på Åmøy derfor er ugyldig.

Anken har ikke ført fram, og jeg finner at staten v/Landbruksdepartementet i henhold til tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd må betale saksomkostninger for alle instanser. Saksomkostningene for Høyesterett settes til 116 637 kroner. Av dette er 6 637 kroner utlegg.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes med det tillegg at det skal betales 12 - tolv - prosent rente av saksomkostningsbeløpet fra 4 april 1996 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Landbruksdepartementet til Leiv Meling 116 637 - etthundreogsekstentusensekshundreogtrettisju - kroner. 3

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.