Rt-1989-447

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1989-04-21
Publisert:	Rt-1989-447 (130-89)
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 51/1989, nr 39/1988
Parter:	Rolf Haglerød (advokat Finn Thrana) mot Aase Sørensen (advokat Ragnar Vik - til prøve).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Aasland, Backer, Langvand, Christiansen
Lovhenvisninger:	Jordloven (1955) §1, Jordloven (1955), Odelsloven (1974) §21, §27, Tvistemålsloven (1915) §180, §55, Sameigelova (1965) §14, §7, §49, §4, §64, Odelsloven (1974)

Dommer Sinding-Larsen: Saken gjelder krav fra Aase Sørensen mot Rolf Haglerød om odelsløsning av en ideell andel av eiendommen Østerud Mellom, gnr 121 bnr 3 i Vestby. Partene er søskenbarn.

Østerud Mellom ble ervervet av deres besteforeldre, Hans og Kaja Østerud, i 1897. Kaja Østerud hadde videre i 1924 ervervet eiendommen gnr 121 bnr 1. Eiendommene ble deretter drevet sammen som en enhet. Etter Kaja Østeruds død ble begge eiendommene i 1933 skjøtet over til tre av Hans og Kaja Østeruds i alt ti barn. To av disse overdro i henholdsvis 1937 og 1939 sine ideelle andeler til den tredje, Hilmar Østerud, som derved ble eneeier av begge bruk og drev dem videre som en enhet. Bebyggelsen på eiendommen er nå på bnr 1.

Hilmar Østerud overdro ved skjøte av 1982 eiendommene til Rolf Haglerød som var sønn av hans eldre søster Karen. Aase Sørensen som var datter av hans yngre bror Ludvik, gjorde odelsrett gjeldende. Hun er født i 1938, og odelsrekkefølgen i den gamle odelslov kommer således til anvendelse, jfr. §78 første ledd i odelsloven av 1974. Gnr 121 bnr 1 som var ervervet i 1924, var ikke odelseiendom i 1933, og for den tredjedel av bnr 3 som Hilmar Østerud fikk overdratt i 1939 fra søsteren Anna, var preskripsjonsfristen utløpt for hennes brødre og hennes eldre søstre. Partene er enige om at Aase Sørensen etter dette har best odelsrett til 2/3 av bnr 3, og at hun ikke kan gjøre odelsrett gjeldende for bnr 1 og den siste 1/3 av bnr 3.

Aase Sørensen reiste i samsvar med dette løsningssak for 2/3 av gnr 121 bnr 3 for Ytre Follo herredsrett. Rolf Haglerød motsatte seg løsning under henvisning til odelsloven §21 idet han hevdet at odelsløsning ville virke klart urimelig overfor ham. Han viste blant annet til at løsning ville medføre en uheldig oppdeling av en bestående bruksenhet og til etablering av en komplisert sameiesituasjon. Spørsmålet om løsning kunne foretas, ble utskilt til særskilt behandling, jfr. odelsloven §64. Ytre Follo herredsrett som var satt med landbrukskyndige meddommere, avsa den 18. februar 1986 dom med slik domsslutning:

"Rolf Haglerød frifinnes.

Hver av partene bærer sine omkostninger."

Aase Sørensen påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten som likeledes var satt med to landbrukskyndige meddommere, avsa den 26. oktober 1987 dom med slik domsslutning:

"1. Rolf Haglerød dømmes til å utstede til Aase Sørensen skjøte på ideelle 2/3 av eiendommen "Østerud Mellom", gnr. 121, bnr. 3 i Vestby, mot betaling av den løsningssum som blir fastsatt ved endelig odelstakst.

2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Rolf Haglerød til Aase Sørensen kr. 51.989,- - femtientusennihundreogåttini - kroner innen 2 - to - uker fra dommen."

Det er en skrivefeil i punkt 2. Det skal stå herredsrett og ikke byrett.

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Rolf Haglerød har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Den ankende part har i det vesentlige anført:

Aase Sørensens krav om odelsløsning bestrides på to selvstendige grunnlag. Odelsløsning må for det første nektes fordi den vil virke klart urimelig overfor den ankende part, jfr. odelsloven §21 annet ledd. Det må videre anses på det rene at Aase Sørensen ikke vil etterkomme kravet i loven §27 om å bosette seg på eiendommen. Hun har fått avslag på søknad om dispensasjon.

Det erkjennes at så vel forarbeidene til §21 som ordlyden viser at det skal meget til før odelsløsning nektes, og at bestemmelsen også har vært praktisert strengt. Dommene i Rt-1984-1339 og Rt-1988-161 hevdes imidlertid å innebære en viss oppmykning av praksis.

Ved avgjørelsen av om odelsløsning vil virke klart urimelig, må det foretas en totalvurdering av alle relevante omstendigheter, både av partenes forhold og virkningene ellers av odelsløsning. Lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at det ikke ved denne vurdering kan legges vekt også på jordbruksfaglige hensyn og skadevirkningene ved oppsplitting av en bestående bruksenhet.

Bnr 1 og bnr 3 har vært drevet som en enhet siden 1924, og eiendommen, som har 172 da innmark, har i dag en rimelig størrelse. Eiendommen vil bli sterkt amputert dersom den må avgi 2/3 av bnr 3, som vil tilsvare ca 67 da av innmarken og like meget av skogen.

Lagmannsretten har videre lagt for liten vekt på at et sameie i seg selv medfører praktiske problemer og betydelige driftsmessige ulemper. Lagmannsretten har bagatellisert disse problemene. Den ankende part viser til uttalelser fra jordbrukssakkyndige som fremlegges for Høyesterett. Det fremgår av disse uttalelser at det vil bety en vesentlig reduksjon i den jordbruksmessige verdi av bnr 1 og 3 om ankemotparten gis medhold og at sameie i seg selv er uheldig.

At sameie anses uheldig, fremgår også av odelsloven §4, hvoretter en sameiepart ikke kan odles.

Ved vurderingen av de jordbruksmessige hensyn, kan det ikke legges vekt på at Aase Sørensens ektefelle eier og driver en naboeiendom, og at den sameiepart som kreves løst, kan drives sammen med hans eiendom. Etter en eventuell odelsløsning vil det være Aase Sørensen som blir eier av odelseiendommen, og hennes og ektemannens eiendommer må vurderes hver for seg.

Subsidiært påpekes at ektemannens eiendom allerede har en rimelig størrelse, og at det vil være jordbruksmessig uheldig å forøke denne på bekostning av den ankende parts eiendom.

Lagmannsretten har videre lagt for liten vekt på at fysisk deling av bnr 3 bare kan skje etter samtykke fra landbruksmyndighetene, jfr. jordloven §55. Unntaksregelen i første ledd fjerde punktum gjelder bare ved regulær tvangsfullbyrdelse. Etter det som er uttalt av landbruksmyndighetene i forbindelse med Aase Sørensens søknad om fritak fra boplikten, må det anses helt på det rene at delingstillatelse ikke vil bli gitt. Det fremgår klart at avgjørelsen bygger på at bnr 1 og 3 bør forbli en samlet driftsenhet.

Uansett om det skal skje en form for fellesdrift eller en fysisk deling, og uten hensyn til de generelle jordbruksfaglige hensyn som gjør seg gjeldende, vil en odelsløsning ramme den ankende part meget hardt. Han vil bli sittende igjen med en sterkt amputert driftsenhet. Hans tap vil ikke bli dekket ved en odelstakst etter prinsippene i odelsloven §49. Etter denne bestemmelse skal prisen settes etter odelseiendommens salgsverdi. Det må være klart at det en kjøper vil betale for en ideell del, er langt mindre enn det tap eieren lider ved å måtte finne seg i at en annen trer inn som medeier i en del av hans eiendom.

Til dette kommer at den ankende part har foretatt betydelige investeringer i bygninger og maskiner som er tilpasset den bruksenhet han har ervervet. Disse investeringer vil ikke kunne utnyttes regningssvarende dersom han må avstå ca 1/3 av jordbruksarealet. Da den ankende part overtok eiendommen, hadde han ingen grunn til å tro at det ville bli fremmet krav om odelsløsning.

Ingen av partene har vokst opp på Østerud Mellom. Den ankende part har likevel klart den sterkeste tilknytning til eiendommen. Allerede på 1950-tallet samarbeidet hans far som hadde sin egen gård, med Hilmar Østerud når det gjaldt bruk av landbruksmaskiner, og den ankende part deltok derfor også i arbeidet på Østerud Mellom. Han bosatte seg på eiendommen i 1967 etter å ha bygget på en tomt han kjøpte av onkelen. Han forpaktet eiendommen eller deler av den før han kjøpte den i 1982. Hans onkel, Hilmar Østerud, hadde i forpaktningsperioden vurdert hans skikkethet til å drive eiendommen og ønsket at han skulle overta den.

Den ankende part har fulldagsstilling utenfor jordbruket, men det har også Aase Sørensen.

Når det gjelder odelsloven §27, anfører den ankende part at det er en klar mangel ved lagmannsrettens dom at det ikke er nevnt at Aase Sørensen allerede hadde søkt om dispensasjon fra boplikten og fått avslag både av fylkeslandbruksstyret og Landbruksdepartementet. Departementets avgjørelse er endelig. Den kan ikke overprøves i den foreliggende sak og innebærer at det må legges til grunn at Aase Sørensen for å oppfylle bestemmelsene i §27 må bosette seg på bnr 3 innen den ett-års-frist som der er angitt.

Hvis det må anses på det rene at vilkåret om bosetting på eiendommen ikke vil bli oppfylt, må odelsløsning nektes, jfr. Nils Nygaards artikkel "Om misbruk av odelsrett" i festskrift til Olav Lid "Jus og Jord" side 139.

Ankemotparten har etter å ha mottatt departementets avslag, ikke gjort noe for å kunne oppfylle boplikten, og det er ikke fremlagt noen konkrete planer. Det bestrides at det foreligger reelle byggeplaner. Ankemotparten og hennes familie har ikke noe behov for flere bolighus enn de allerede har på sine nåværende eiendommer.

Ankemotparten har i sine innlegg i dispensasjonssaken erkjent at hun som sameier ikke har noen ubetinget rett til å bygge på bnr 3. Etter den ankende parts syn vil hun som sameier ikke kunne råde eksklusivt over noen del av bnr 3 uten hans samtykke, et samtykke han ikke finner grunn til å gi.

Det må således legges til grunn at boplikten ikke vil bli oppfylt, og odelsløsning må også av denne grunn nektes.

Den ankende part, Rolf Haglerød, har nedlagt slik påstand:

"1. Rolf Haglerød frifinnes.

2. Aase Sørensen dømmes til å betale til Rolf Haglerød saksomkostninger for alle tre retter." Ankemotparten, Aase Sørensen, hevder at lagmannsrettens dom er riktig både i resultat og begrunnelse og har ellers i det vesentlige anført:

Odelsloven §21 annet ledd er en unntaksregel. Det følger både av forarbeidene, ordlyden og Høyesteretts praksis at det skal meget til for at odelsløsning skal nektes. Kravet til klar urimelighet er like strengt etter annet ledd som etter første ledd.

Bestemmelsene i odelsloven §21 tar sikte på å avbøte urimeligheter i forholdet mellom private parter. De tar ikke sikte på å fremme alminnelige jordbrukspolitiske mål, som hensynet til bærekraftige bruk eller bestemte eierformer. Om en odelsløsning er i strid med jordbrukspolitiske hensyn, kan dette bare få betydning i forhold til §21 dersom løsningen også innebærer en klar urimelighet overfor eieren. Det har derfor ikke selvstendig betydning om oppsplitting av eiendommen eller et sameie skulle være i strid med alminnelige jordbrukspolitiske målsettinger.

Det er ikke noe ekstraordinært ved at de odelsrettslige forhold er forskjellige for bruksnummer som gjennom kortere eller lengre tid har inngått i samme bruksenhet. Etter den tidligere odelslov kunne det også erverves odelsrett til en ideell andel i en eiendom. Dette er først utelukket ved den nye lovs §4. Odelsloven av 1974 er imidlertid ikke til hinder for at en sameierandel som det hviler særskilt odel på, blir løst. At eieren blir fordrevet fra en del av en bruksenhet, eller som her må avgi en ideell andel av et bruksnummer, følger således av selve odelsretten, og kan derfor i seg selv ikke gi grunnlag for anvendelse av §21. Det er de øvrige momenter omkring odelsløsningen som må vurderes, jfr. Rt-1978-268.

Det foreliggende tilfelle ligger klart utenfor de typetilfelle som er nevnt i motivene til §21. Haglerød er ikke vokst opp på gården og har ikke hatt sitt yrke knyttet til den før han mot slutten av 1970-årene forpaktet først deler av den og til slutt hele eiendommen. Både som forpakter og eier har han hatt heldagsstilling utenfor jordbruket. Han bor fortsatt i det hus han bygget seg flere år før forpaktningsspørsmålet kom opp, og dette huset berøres overhodet ikke av odelssaken. Han vil etter løsningen også beholde gårdens bebyggelse, som ligger på bnr 1, og medregnet hans andel av sameiet 2/3 av det dyrkede areal, ca 105 da, dvs. en eiendom av rimelig størrelse som ikke avviker fra det som er vanlig i området.

Han var, da han kjøpte eiendommen, klar over at det hvilte odelsrett på en andel av bnr 3, og verken ankemotparten eller andre odelsberettigede hadde gitt uttrykk for at de ikke ville bruke odelsretten.

De investeringer den ankende part har foretatt, har han foretatt vitende om odelsretten, og for den største del også etter at sak er reist. Om disse skulle ha ført til bygningsmessig eller maskinmessig overkapasitet i forhold til et redusert jordbruksareal, kan dette da ikke tas i betraktning ved vurderingen etter §21.

Til den ankende parts anførsel at han vil bli påført tap fordi det areal som avstås, skal verdsettes etter den verdi det vil ha for en kjøper, og ikke på grunnlag av verdireduksjonen for resteiendommen, anfører ankemotparten at dette følger av loven system, og at det ikke er godtgjort at det foreligger omstendigheter som viser at det i denne sak vil bli et urimelig misforhold.

Når loven ordning er at en ideell andel av en eiendom kan løses på odel, kan, som før nevnt, ikke de problemer som ordinært følger med et sameie, telle med ved vurderingen etter §21. Det kan ikke sees at det skulle oppstå særlige problemer i dette tilfellet. Det kan ikke være noe i veien for å beholde sameie som en varig løsning. Hvis partene ikke blir enige om en felles drift eller en oppdeling av bruken, kan det treffes en ordning ved flertallsvedtak eller etter sameieloven §14.

Det kan heller ikke legges til grunn at oppløsning ikke vil kunne skje dersom det skulle bli nødvendig. Det er ikke uten videre klart at det vil kreves samtykke etter jordloven §55 i et slikt tilfelle, jfr. første ledd siste punktum og annet ledd. Under enhver omstendighet er dette en hypotetisk situasjon som ikke bør tillegges noen avgjørende vekt.

Odelsløsning kan heller ikke nektes med den begrunnelse at Aase Sørensen ikke vil oppfylle sin boplikt.

Hun mener prinsipalt at boplikten må anses oppfylt ved at hun blir boende på naboeiendommen Pudseth. Denne tilhører hennes mann. Hun driver den sammen med ham, og odelseiendommen vil bli drevet sammen med denne eiendommen.

Hun har søkt dispensasjon fra boplikten for det tilfelle at den bare kan oppfylles ved at hun bosetter seg på bnr 3. Hun antar at departementet ikke har adgang til å avslå i den hensikt å oppnå et bestemt utfall i odelssaken. Hun vil søke dispensasjon på ny dersom hun får medhold i løsningssaken, og antar at hun da vil få innvilget dispensasjon.

Hun har imidlertid også hele tiden vært villig til å bosette seg på bnr 3 dersom dette er nødvendig for å oppfylle boplikten. Dette har hun gitt klart uttrykk for i alle instanser, og det er ikke noe grunnlag for å betvile det.

Etter hennes syn må hun som sameier kunne kreve å få disponere nødvendig tomt på bnr 3. Bestemmelse om tomt for bolig må kunne treffes ved flertallsvedtak, jfr. sameieloven §7, hvoretter flertallet utgjøres av den eller de som har mer enn halvparten i sameiet.

Selv om det skulle være tvil om hun kan få bygge på bnr 3 når Haglerød motsetter seg det, foreligger det ikke slik sannsynlighet for at boplikten vil bli misligholdt at odelsløsning av den grunn kan nektes.

Ankemotparten har også tatt opp lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, idet det anføres at lagmannsretten ikke hadde grunn til å sette omkostningene lavere enn det som ble oppgitt i omkostningsoppgaven.

Ankemotparten har funnet å burde formulere en ny påstand for Høyesterett, idet en dom etter odelsloven §64 må gis som fastsettelsesdom.

Ankemotparten, Aase Sørensen, har etter dette nedlagt slik påstand:

"1. Aase Sørensen har odelsløsningsrett til ideelle 2/3 av Rolf Haglerøds eiendom "Østerud Mellom", g.nr. 121, b.nr. 3 i Vestby.

2. Rolf Haglerød dømmes til å erstatte Aase Sørensen hennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett."

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er det opptatt forklaringer av partene og tre vitner, hvorav to er nye for Høyesterett. Det er lagt frem en del nye dokumenter. Blant annet har partene innhentet uttalelser fra landbrukssakkyndige om den økonomiske betydning av redusert størrelse på bruksenheten og om problemer med sameie i jordbruksarealer. I det vesentlige står imidlertid saken i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Partene er, som allerede nevnt, niese og nevø av den tidligere eier, Hilmar Østerud. Ingen av dem har vokst opp på Østerud Mellom, men på gårder i nabolaget. Begge har jordbruksbakgrunn for så vidt som de har vokst opp på gård, men begge har fra de ble voksne hatt heldagsyrke utenfor jordbruket. Som naboer og nære slektninger har de besøkt Østerud Mellom, og de kan ha hjulpet noe til, men ingen av dem har arbeidet der. At Haglerød i 1967 flyttet inn i hus bygd på en parsell av Østerud Mellom, og at han senere har forpaktet jord der, har ingen vesentlig vekt. Det er ikke hevdet at det var mangel på balanse i forpaktningsavtalen slik at den i realiteten innebar en bistand til onkelen.

Haglerød hadde flere foran seg i odelsrekken og kunne heller ikke ha noen begrunnet forventning om at odelsrett ikke ville bli gjort gjeldende. At Hilmar Østerud ønsket at Haglerød skulle overta, kan ikke i seg selv ha noen vekt. Det er nettopp når eier selger til en annen enn den best odelsberettigede, at løsningsspørsmålet kommer opp.

Dersom Aase Sørensens bedre odelsrett hadde omfattet hele Hilmar Østeruds eiendom, ville det ikke ha vært rimelighetsgrunner av noen vekt som talte for å nekte løsning, og langt mindre slike grunner at man kunne snakke om klar urimelighet.

Det som kan skape en viss tvil, er at hennes løsningsrett bare gjelder en ideell del av det ene av to bruksnummer i en driftsenhet som ble etablert for mer enn 60 år siden. Odelsløsning vil føre til at en etablert og rasjonell driftsenhet blir fratatt en ikke ubetydelig del av sitt produksjonsgrunnlag, og at man dessuten får de problemer som et jordsameie vil kunne medføre. For eieren kan det virke hardere å bli sittende igjen med en amputert eiendom, enn å måtte avstå det hele mot å få omsetningsverdien erstattet.

Som sterkt fremhevet av den ankende part, er det ikke tvilsomt at en slik oppsplitting kan være landbrukspolitisk uheldig, og at heller ikke etablering av et sameie er noen ønskelig løsning landbrukspolitisk sett.

Det dreier seg imidlertid her om problemer som kan oppstå i mange av de tilfelle hvor en driftsenhet er skapt ved at flere bruk er kjøpt fra ulike hold og slått sammen til en enhet. Odelsløsning kan i slike tilfelle være landbrukspolitisk uheldig uansett om eiendommen løses fra en som selv har odelsrett, eller fra en utenforstående. Hvis lovgiver hadde ønsket et unntak for tilfelle hvor odelsløsning ville føre til deling av en driftsenhet, ville det ha vært naturlig med et generelt unntak. Det er liten grunn til å la de ulemper som i sin alminnelighet følger med reduksjon av en bruksenhet, telle med ved vurderingen etter §21 når de i andre tilfelle vil være uten betydning.

I odelsloven §4 er det bestemt at odelsrett ikke kan hevdes på sameiepart. Men selv om lovgiver således har vært oppmerksom på det problematiske ved odelsrett til sameieparter, er det ikke gjort noen begrensninger i adgangen til å løse en sameiepart på odel. Også her ville det i tilfelle ha vært naturlig med et generelt unntak, dersom det ble antatt at de landbrukspolitiske hensyn burde slå igjennom. Det vil, slik jeg ser det, ikke være rimelig å la de ulemper som i sin alminnelighet følger med en sameieetablering telle med ved vurderingen etter §21.

Som påpekt av ankemotparten, er hensikten med §21 å bøte på urimelighet i forholdet mellom partene. Bestemmelsene tar ikke sikte på å ivareta generelle landbrukspolitiske hensyn. Dette utelukker i og for seg ikke at også slike hensyn kan telle med ved den totalvurdering som må foretas. Jeg er likevel enig med lagmannsretten i at det kan være tvilsomt om rent landbrukspolitiske hensyn kan tillegges noen selvstendig betydning ved avgjørelsen. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å ta standpunkt til spørsmålet som ikke vil være avgjørende for mitt syn på det foreliggende tilfelle.

Jeg kan ikke se at reduksjonen i eiendommens produksjonsgrunnlag eller sameiesituasjonen har skadevirkninger ut over det som en odelsløsning av deler av en driftsenhet ordinært vil føre med seg. Haglerød beholder gårdens bebyggelse som ligger på bnr 1, og hans egen villa berøres selvsagt ikke. Den gjenværende eiendom har fremdeles en rimelig størrelse med 105 da innmark medregnet andelen i bnr 3. Det oppstår ikke noen arronderingsproblemer av betydning. De påberopte tap ved overkapasitet i driftsbygninger og maskiner skyldes investeringer som i det vesentlige er foretatt av Haglerød etter at odelssak var reist. Etableringen av sameie i bnr 3 fører ikke med seg problemer ut over de som vanligvis vil foreligge i en sameiesituasjon. Hvis partene ikke blir enige om en hensiktsmessig bruksordning, må spørsmålene løses etter lovgivningens bestemmelser om sameier.

Etter odelsloven §27 har den som tar over en eiendom på odel plikt til å bosette seg "på eigedomen" innen ett år og bo der og drive den i ti år. Slik loven er formulert, kan det se ut til at odelsløseren alltid må bosette seg på selve eiendommen dersom det ikke gis dispensasjon. Slik jeg ser det, kan man ikke tolke loven så strengt.

I NOU 1972:22 Om odelsretten og åsetesretten heter det på side 71-72:

"Kravet om buplikt tek i første rekkje sikte på å halde ute ein odelsløysar som ikkje har noko aktuell tilknyting til jordbruksnæringa og som heller ikkje ved løysinga tek sikte på å få det. Kravet er meint å skulle hindre slikt som at ein aktiv næringsdrivande bonde skal måtte vike for ein som vil bruke eigedomen til feriestad og som har betre odelsrett. Men ein kan ikkje i alle høve krevje at løysingsmannen buset seg på sjølve eigedomen. Det kan til dømes vere at husa der er gamle og dårlege, og at løysingsmannen har bygd seg eit nytt og tidhøveleg hus på ein annan stad i grannelaget. Etter tilhøva må då bukravet kunne reknast for oppfylt utan at odelsløysaren flytter frå det huset han har."

Det som i det foreliggende tilfelle løses på odel, er en ideell andel av et bruksnummer hvor det ikke er bebyggelse av noe slag. Odelsløseren bor på gårdsbruket Pudseth ca 200 meter fra odelseiendommen. Pudseth tilhører odelsløserens ektefelle, men de driver eiendommen sammen, likevel slik at han som har gårdsdriften som hovedyrke, gjør den største innsats. Arbeidsbehovet på eiendommen med nåværende drift er beregnet til 1,53 årsverk. Odelseiendommen vil bli drevet sammen med Pudseth og denne eiendommens driftsbygninger, maskiner og redskap, vil bli benyttet.

En familie som driver et gårdsbruk med flere deler, kan ikke bo på mer enn en av dem. I dette tilfelle er det helt åpenbart det eneste hensiktsmessige at driften av odelseiendommen skjer fra Pudseth, og da må boplikten anses overholdt så lenge Aase Sørensen bor på Pudseth og eiendommene drives sammen. Det er derfor etter mitt syn ikke nødvendig med dispensasjon, og departementets avslag på dispensasjonssøknaden får dermed ingen betydning.

Jeg er etter dette kommet til at anken ikke kan føre frem, men er enig med ankemotparten i at det må utformes en ny konklusjon.

Saken reiste prinsipielle spørsmål som kunne by på en viss tvil. Jeg er derfor kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for herredsretten og lagmannsretten. Etter lagmannsrettens dom var imidlertid spørsmålene så vidt klarlagt at jeg finner at den ankende part i samsvar med tvistemålsloven §180 bør betale saksomkostninger for Høyesterett. Omkostningene settes til kr 47278, herav kr 7278 for utgifter.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Aase Sørensen har odelsløsningsrett til ideelle 2/3 av Rolf Haglerøds eiendom Østerud Mellom, gnr 121 bnr 3 i Vestby.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for herredsretten og lagmannsretten.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Rolf Haglerød til Aase Sørensen 47.278 - førtisjutusentohundreogsyttiåtte - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.