HR-1996-6-B - Rt-1996-45
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-01-19 |
| Publisert: | HR-1996-00006-B - Rt-1996-45 (12-96) |
| Stikkord: | Hjelpeplikt, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00006 B, snr 194/1995 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Wenche Fliflet Gjelsten) mot A (Forsvarer: advokat Arne Meltvedt) |
| Forfatter: | Backer, Schei, Coward, Gussgard, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §242, §387 |
Ved Karmsund herredsretts dom av 27 september 1994 ble B og A dømt for overtredelse av straffeloven §242 annet ledd, jfr tredje ledd og for flere andre forhold.
Etter at Høyesterett hadde gitt samtykke til fornyet behandling ved høyere rett for så vidt angikk domfellelsen etter straffeloven §242, avsa Gulating lagmannsrett 16 juni 1995 ny dom i saken. Ved denne ble B funnet skyldig, mens A ble frifunnet.
Statsadvokatene i Rogaland har i forhold til A anket over lovanvendelsen for så vidt gjelder frifinnelsen, og denne anke er henvist til Høyesterett. Også B anket over dommen, men hans anke er nektet fremmet.
Det straffbare forhold er i tiltalebeslutningen for lagmannsretten beskrevet slik:
"Fredag 19. juni 1992 i tiden 00.00 - 01.30 i havneområdet i X, Y etter at B ved uaktsomhet hadde bevirket at C falt i vannet, unnlot han å dra omsorg for C og forlot ham i stedet liggende i vannet uten å undersøke hvordan han klarte seg. C døde som en følge av dette ved drukning."
Lagmannsretten bygget på at B, A og avdøde C alle hadde vært på et skjenkested ved havnen i X og blitt beruset. C gikk først fra stedet. Han ble senere funnet druknet i havnebassenget. En av de fem dommere i lagmannsretten mente at verken B eller A hadde lagt merke til at C falt i vannet, og ville derfor frifinne dem. De andre fant at B og A hadde registrert at C falt i vannet. Disse dommere fant det videre bevist at B forårsaket at C falt i vannet, ved å skubbe til ham mens han stod og urinerte fra bryggekanten.
Også disse fire dommere, som inkluderte de to juridiske dommere, mente imidlertid at A måtte frifinnes. Frifinnelsen er i dommen begrunnet slik:"- - - er komen til at A må frifinnast avdi det sambandet A hadde med hendinga ikkje er slik at ein av det kan fastslå at han hadde ei særskilt omsorgsplikt for C, jf. straffeloven §242 annet ledd. A kom saman med B til staden og etter at B hadde skubba C slik at han fall i sjøen, hadde dei saman moro av hendinga. A må nærast reknast som ein tilskodar til hendinga. Omsorgsplikta etter §242 annet ledd kan ikkje gjelda folk i roller som den A hadde til hendinga."
Påtalemyndighetens anke er begrunnet med at A var til stede da hans kamerat B forårsaket den hjelpeløse tilstand. Han hadde da en selvstendig omsorgsplikt. Videre tilskyndet han B til ikke å hjelpe C da han sammen med B moret seg over hendelsen. Han kunne under disse omstendigheter ikke regnes bare for å være en tilskuer. Det er blant annet vist til avgjørelsene i Rt-1986-288 og Rt-1988-154, som hevdes å innebære at også den som er sammen med den som forårsaker den hjelpeløse tilstand, har en omsorgsplikt.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Tiltalen gjelder overtredelse av straffeloven §242 annet ledd, som rammer den som lar noen forbli i hjelpeløs tilstand når han plikter å dra omsorg for ham, eller som ved forledelse eller tilskyndelse bidrar til dette. Har vedkommende selv forårsaket den hjelpeløse tilstand, rammes han som utgangspunkt av §242 første ledd. Hvis vedkommende ikke har noen omsorgsplikt, men unnlater etter evne å hjelpe den som er i åpenbar livsfare, kan han etter omstendighetene rammes av §387. Tiltalen gjelder imidlertid ikke noen av disse to bestemmelser.
Det har vært vanskelig å fastslå hendelsesforløpet fordi de tiltalte - i likhet med avdøde - var sterkt beruset. Hva som skjedde, er i ettertid rekonstruert på grunnlag av hva de tiltalte har fortalt til andre. Lagmannsretten har derfor bare kunnet fastslå hovedtrekkene i handlingsforløpet. Det er den knappe beskrivelse i lagmannsrettens dom som Høyesterett må bygge på.
Selve den omstendighet at A var sammen med B, kan etter min mening ikke gi A noen omsorgsplikt overfor C. De to høyesterettsavgjørelser som påtalemyndigheten har vist til, gjelder situasjoner som ikke er sammenlignbare med det foreliggende tilfellet. B har handlet fullstendig på egen hånd. Jeg kan ikke se at det foreligger grunnlag for å konstatere at A har tilskyndet B til ikke å hjelpe C. Retten har karakterisert As rolle som tilskuerens. At han i sin berusede tilstand har moret seg over situasjonen, kan ikke i seg selv innebære en tilskyndelse.
Anken kan således ikke føre frem.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.