HR-1997-20-B - Rt-1997-428

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1997-03-20
Publisert:	HR-1997-00020-B - Rt-1997-428 (108-97)
Stikkord:	Miljørett, Naturvern, Allmenningsrett, Kapitaliseringsrente
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00922 B - Høyesterett HR-1997-00020 B, nr 99/1996.
Parter:	Staten v/Miljøverndepartementet (Advokat Karl Arne Utgård) mot Torsæterkampen naturreservat: 1. Toten Almenning Lodd nr 3, 2. Randi Kobberstad Evenrud, 3. Else Frost, Finn Arne Frost og Kari Hveem v/Knut Johan Hoel, Falken naturreservat: 1. Toten Almenning Lodd nr 5, 2. Elin Lunde, 3. Magne Flenes (Advokat Otto Chr Hagemann).
Forfatter:	Bugge, Stang Lund, Gussgard, Aasland, Sinding-Larsen
Lovhenvisninger:	Bygdeallmenningsloven (1992), Tvistemålsloven (1915) §373, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54b, Naturvernloven (1970) §20, Bygdeallmenningsloven (1992) §3-12

Dommer Bugge: Saken gjelder kapitaliseringsrentesats ved fastsettelse av bruksverdi erstatning i skogbruket.

Ved kgl.res. 9 juli 1993 ble det med hjemmel i lov om naturvern av 19 juni 1970 nr 63 opprettet to naturreservater i Østre Toten kommune, Torsæterkampen naturreservat som omfatter 4687 dekar og Falken naturreservat som omfatter 1065 dekar. Etter loven §20 skal det ytes erstatning som ved ekspropriasjon.

Reservatene berører i alt 6 eiendommer, hvorav to er bygdealmenninger: I Torsæterkampen Toten Almenning Lodd nr 3 som får fredet 4089 dekar, hvorav 1581 dekar produktiv skog, og i Falken Toten Almenning Lodd nr 5 som får fredet 1006 dekar, hvorav 979 dekar produktiv skog. De øvrige berørte er private eiendommer som får fredet mindre arealer - henholdsvis 97 dekar, 3 dekar, 247 dekar og 377 dekar, alt hovedsakelig produktiv skog.

Staten påstevnet skjønn ved Toten herredsrett, som avhjemlet skjønnet 29 desember 1994. Bruksverdierstatningene ble for alle skogarealene kapitalisert etter en rentefot på 4%.

Staten begjærte overskjønn, blant annet for å få endret kapitaliseringsrentesatsen. De saksøkte inngav aksessorisk overskjønnsbegjæring. Eidsivating lagmannsrett avsa overskjønnet 15 november 1995. Lagmannsretten fastsatte bruksverdierstatninger for de to almenningene på grunnlag av prinsippet om redusert balansekvantum, jf Rt-1992-217. Det ble gitt visse påslag ved balansekvantumsberegningen, blant annet et tillegg på 5% begrunnet med at det forelå en ekstraordinær skogtilstand med store andeler hugstmoden skog. For de private eiendommene ble bruksverdierstatninger fastsatt etter diskonteringsprinsippet, idet overskjønnet for disse regnet med en avvirkningstid på fra 10 år for de to største arealene og ned til 2 år for det minste arealet. Både for almenningene og for de private eiendommene fant lagmannsretten, under dissens fra rettsformannen, å kunne anvende en kapitaliseringsrentefot på 4%. Lagmannsrettens flertall viste til at det i avgjørelsen i Rt-1994-557 (Flåmyra) er forutsatt at kapitaliseringsrenten kan settes lavere enn den vanlige langtidsrentefot på 5% dersom det for den enkelte eiendom er opplyst spesielle forhold og uttalte om dette:

"Flertallet, skjønnsmennene, er kommet til at det i denne sak foreligger spesielle hensyn i det to eiendommer er almenninger. De er underlagt Lov om bygdealmenninger som pålegger almenningsstyret å forvalte almenningen i samsvar med lover, bruksregler og skogbruksplan. Forvaltningen skal ha som alminnelig siktemål å opprettholde almenningen som en felles ressurs for de eiendomsberettigede og bruksberettigede, og dernest til beste for bosetting, næringsvirksomhet, naturmiljø og friluftsliv ellers idet bygdelag almenningen ligger. Det sentrale formål med almenningen, å opprettholde den som en felles ressurs, må føre til at den står i en slik særstilling at det gjelder en begrenset tilpassningsplikt når reinvesteringsobjekt skal velges. Det må føre til at det er rimelig å legge til grunn reinvestering i almenningen. Flertallet legger derfor til grunn en kapitaliseringsrente på 4% for almenningene.

Når det gjelder de private eiendommer, bemerker flertallet at det er tale om korte diskonteringstidsrom; henholdsvis to, fire og ti år. Med den synkende tendens som har vært i rentemarkedet også etter Høyesteretts kjennelse i Rt-1994-557 av 3. mai 1994, er det en særlig grunn til å fravike prejudikatrenten på 5% som er fastsatt som en gjennomsnittlig rente for et mye lengere tidsrom; opp til 50 - 60 år. Også for de private eiendommer settes derfor renten i denne sak til 4%. Flertallet viser til Høyesteretts premisser hvor det fremgår at 5% særlig var bestemt av at det var en langtidsrente: ..."

Skogerstatningene ble etter dette fastsatt slik: -

- Toten Almenning Lodd nr 3 - 1581 dekar produktivt - kr 4872550.

- Toten Almenning Lodd nr 5 - 979 dekar produktivt - kr 4552950.

- To av de private eiendommene med avvirkningstid 10 år - 226 og 252 dekar produktivt - henholdsvis kr 325933 og kr 522048.

- Én privat eiendom med avvirkningstid 4 år - 91 dekar produktivt - kr 627970.

- Én privat eiendom - 3 dekar produktiv skog - alt avvirkes på to år - kr 25070.

Skogerstatningene for de private eiendommene omfatter også erstatning for grunnverdi, etter noe varierende satser. For noen av de fredede arealer ble det videre gitt erstatning for tapt beite, og for én av almenningene dessuten erstatning for økede utgifter til dekningskjøp av sagtømmer.

Staten v/Miljøverndepartementet har påanket overskjønnet til Høyesterett. Opprinnelig gjaldt anken lagmannsrettens bruk både av balansekvantumsprinsippet (tillegget på 5%), diskonteringsprinsippet og kapitaliseringsrentefoten, foruten fastsettelsen av beiteerstatning. Det ble hevdet at rettsanvendelsen er uriktig, subsidiært at skjønnsgrunnene er utilstrekkelige, og atter subsidiært at overskjønnet er vilkårlig. I anketilsvar fra grunneierne i Falken naturreservat erklærte disse aksessorisk motanke vedrørende kapitaliseringsrenten.

Ved kjæremålsutvalgets kjennelse 27 juni 1996 ble anken henvist til Høyesterett bare for så vidt angår spørsmålet om kapitaliseringsrente og beregningen av balansekvantum, men for øvrig nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4. Også den aksessoriske motanken ble henvist.

Under ankeforberedelsen har staten frafalt anken når det gjelder overskjønnets beregning av balansekvantum. Videre er den aksessoriske motanken frafalt. Til behandling i Høyesterett foreligger således bare statens anke vedrørende kapitaliseringsrenten for skogerstatningene.

Staten v/Miljøverndepartementet anfører sammenfatningsvis:

Av de avgjørelser Høyesterett har truffet om fastsettelse av bruksverdierstatning for skog, følger at kapitaliseringsrentesatsen ikke skal settes lavere enn 5%, med mindre det for den enkelte eiendom foreligger spesielle forhold som gir grunn til en særlig vurdering. Dette skal i tilfelle fremgå av skjønnsgrunnene.

Hva som ligger i begrepet "spesielle forhold", herunder om vilkårene er oppfylt for å fravike normalrentesatsen, er rettsanvendelse som kan prøves fullt ut av Høyesterett.

Lagmannsrettens flertall har tatt feil når det har funnet at det for de to almenningene foreligger spesielle forhold som kan gi grunnlag for å gå under "normalrenten". Verken den lovgivning som gjelder for bygdealmenningene, eller den måten almenningene faktisk drives på, kan begrunne dette. Langt på vei kan en bygdealmenning innrette seg forretningsmessig like fritt som en privat skogeier. Dette gjelder også de to Totenalmenningene.

Heller ikke i forhold til de private eiere som får erstatning etter differanseprinsippet, var det berettiget av overskjønnet å fravike den normale langtidsrentesats på 5%. Det gjelder iallfall i forhold til de to arealer som fastsatt å ville blitt avvirket over 10 år. For arealer hvor lagmannsretten har forutsatt en særlig kort avvirkningstid, erkjennes det at spørsmålet om rentesats blir mer usikkert. Men her burde lagmannsretten ha sett hen til at avsavnsrenten er blitt satt til 6,5%. Det står i dårlig sammenheng med en kapitaliseringsrente på kort sikt på bare 4%.

Etter statens syn vil det i praksis vanskelig kunne forekomme situasjoner hvor det vil være berettiget å fravike normalrentesatsen ved kapitalisering av bruksverdierstatning for skog. Lagmannsrettens - flertallets - rettsanvendelse er ikke lojal overfor de prinsipper som er trukket opp av Høyesterett. Under enhver omstendighet er skjønnsgrunnene utilstrekkelige til å begrunne den rentesats lagmannsrettens flertall har anvendt.

Dersom Høyesterett skulle godta skjønnsgrunnene og rettsanvendelsen, vil staten ikke gjøre gjeldende at den anvendte rentesats på 4% i seg selv er uriktig.

Staten v/Miljøverndepartementet har nedlagt slik påstand:

"Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling for lagmannsretten så langt anken har vært behandlet av Høyesterett."

Ankemotpartene anfører sammenfatningsvis:

Spørsmålet om kapitaliseringsrentesats er avgjort riktig ved overskjønnet både for de to almenningene og for de private eiendommer. Lagmannsretten har i skjønnsgrunnene redegjort for og bygget på de prinsipper som Høyesterett har lagt til grunn, særlig i Flåmyrakjennelsen i Rt-1994-557. Rettens flertall har så på grunnlag av en konkret vurdering av de enkelte eiendommer funnet - og begrunnet - at det er til stede særlige forhold som tilsier en lavere sats enn den vanlige langtidsrentesats på 5%.

Prinsipalt hevder ankemotpartene at vurderingen av om det for den enkelte eiendom foreligger spesielle forhold som kan begrunne en lavere sats, er en del av selve skjønnet som ikke kan overprøves ved anke.

Subsidiært anføres det at rettsanvendelsen ved overskjønnet er riktig, både når det gjelder almenningene og de private eiendommer.

For de to Totenalmenningene er det således med rette lagt vekt på de særlige bindinger av rettslig, forvaltningsmessig og driftsmessig art som følger av at de er underlagt lovgivningen om bygdealmenninger. Dette regelverket har ankemotpartene redegjort nærmere for. De viser særlig til §3-12 i loven av 19 juni 1992 nr 59 om bygdealmenninger, som i flere henseender setter grenser for disponeringen av almenningenes overskudd. Alle opplysninger om de aktuelle almenningenes drifts- og forretningsforhold var fremlagt for overskjønnet. På grunnlag av disse har lagmannsrettens flertall lagt til grunn at fredningserstatningene naturlig vil bli reinvestert i eiendommene. Kapitaliseringsrenten er så fastsatt på grunnlag av den avkastning slik reinvestering forventes å ville gi.

Skulle Høyesterett underkjenne rettsanvendelsen på dette punkt, blir det liten eller ingen realitet i den reservasjon Høyesterett har gjort for eiendommer hvor det gjør seg gjeldende "spesielle forhold". Dette vil ikke være i samsvar med skjønnspraksis etter Flåmyrakjennelsen og også være vanskelig å forstå for skjønnsrettene, som i de senere år lojalt har fulgt anvisningene i Flåmyrakjennelsen i en lang rekke naturfredningsskjønn.

For de private eiendommene er kapitaliseringsrentesatsen ved overskjønnet en direkte konsekvens av at lagmannsretten fant å måtte anvende diskonteringsprinsippet, som følge av de korte avvirkningsperioder som forutsettes. Bruken av diskonteringsprinsippet angripes ikke av staten for Høyesterett. Det er da intet grunnlag for å underkjenne den anvendte rentesats på 4%, som bygger på et rent skjønn over sannsynlig markedsrente i de nærmeste årene fremover.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

"1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 15.11.95 stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til at overskjønnet må oppheves for de to almenningene på grunn av uriktig rettsanvendelse. For de private eiendommene mener jeg at overskjønnet må stadfestes.

Toten Almenning Lodd nr 3 (Torsæterkampen) og Toten Almenning Lodd nr 5 (Falken)

Som nevnt har lagmannsretten for de to almenningene lagt til grunn at erstatningen skal utmåles på grunnlag av reduksjonen i årlig balansekvantum som følge av reservatfredningen. Selve beregningen av det årlige tap er foretatt i tilknytning til den enkelte eiendom og bygger på oppgaver over blant annet kubikkmasse og hugstklassefordeling, og dernest på antatte tømmerpriser og anslag over driftsutgifter mv. Det er for begge almenninger gjort et påslag som følge av skogens tilstand ved beregningen av redusert balansekvantum. Det beregnede årlige tap er så kapitalisert og neddiskontert til nåtidsverdi etter en rentefot på 4%.

Det er slik saken nå foreligger, bare bruken av denne kapitaliseringsrentesatsen som er gjenstand for statens anke.

Det følger av plenumsdommen i Rt-1986-178 (Noem) at det ved kapitalisering av bruksverdierstatning for skog i alminnelighet vil være riktig å anvende en felles, objek tivisert langtidsrentesats for eiendommer av den art det gjelder. Fastsettelsen av denne rentesatsen skal i prinsippet bygge på en bred vurdering av alle de alternative plasserings- og anvendelsesmuligheter som vil stå til rådighet for ekspropriaten, for å gjøre erstatningen inntektsbringende og sikre avkastningen av den. I avgjørelsen i Rt-1994-557 (Flåmyra) trakk Høyesterett her en parallell til andre rettsområder hvor det foreligger tilsvarende behov for å kapitalisere erstatningsytelser for fremtidig løpende tap, og henviste spesielt til den kapitaliseringsrentesats som praktiseres ved beregningen av erstatning for tap i fremtidig erverv etter personskade. Ved Ølbergdommen, Rt-1993-1524, er det fastslått at denne rentesatsen ikke bør settes lavere enn 5%. Høyesterett gav med dette anvisning på at denne rentesatsen som regel skal anvendes også ved kapitalisering av bruksverdierstatning for skog. Men det ble pekt på at dersom en generell vurdering av avkastningsforholdene i næringen skulle gi grunnlag for å anvende en høyere sats, må denne legges til grunn.

I tråd med de retningslinjer som er trukket opp i Noemsaken, tok Høyesterett i Flåmyrakjennelsen en reservasjon: Dersom det for den enkelte eiendom som avstår areal er "opplyst spesielle forhold som gir grunn til en særlig vurdering", kan likevel den standardiserte kapitaliseringsrentesatsen fravikes. Det understrekes at en slik særlig vurdering kan komme til å slå ut i både en lavere og en høyere rentesats, og videre at de spesielle forhold som skal begrunne dette, må fremgå av skjønnsgrunnene.

I det foreliggende overskjønn har lagmannsretten - flertallet - som jeg har gjengitt innledningsvis, vist til at de to Totenalmenningene er underlagt lov om bygdealmenninger av 19 juni 1992 nr 59. Det pekes på at denne loven pålegger almenningsstyret å forvalte almenningen "i samsvar med lover, bruksregler og skogbruksplan", og på de alminnelige siktemål forvaltningen etter loven skal følge. Ut fra dette finner rettens flertall det rimelig å legge til grunn at erstatningene vil bli reinvestert i eiendommene, og at dette tilsier en kapitaliseringsrente på 4%.

Jeg finner det klart at den begrunnelse som her gis, er uttrykk for rettsanvendelse som kan prøves ved anke. Etter min mening er rettsanvendelsen uriktig av to grunner.

For det første ser jeg ikke at lovgivningen om bygdealmenninger gir grunnlag for å fastslå at almenningene generelt er underlagt slike spesielle begrensninger med hensyn til forvaltning, drift og økonomiske disposisjoner at dette i seg selv kan begrunne en lavere kapitaliseringsrentesats. Bygdealmenningene står riktignok rettslig sett i en særstilling ved at de eies av de bruksberettigede, som gjennom bestemmelsene blant annet om virkesretten (loven kap 5), har visse særrettigheter til å nyttiggjøre seg almenningens produksjonsevne. Loven krever videre at det fastsettes bruksregler, og det gjelder visse særregler om disponering av overskudd, §3-12. Etter denne bestemmelse skal almenningskassens overskudd benyttes til beste for almenningen og de eiendoms- og bruksberettigede, og det skal først avsettes "tilstrekkelig med midler til sikring og forbedring av almenningen, med sikte på en best mulig utnyttelse av produksjonsmulighetene og dekning av de eiendomsberettigedes og bruksberettigedes fremtidige behov ...".

Det gjelder også en særlig begrensning med hensyn til adgangen til å utdele kontantut bytte til eierne, jf §3-12 bokstav g.

Men dette generelle regelverk rekker ikke til å begrunne at en bygdealmenning mer enn en annen skogeier som må avstå eller får fredet areal på sin eiendom, i sin alminnelighet vil være henvist til å reinvestere erstatningen i selve eiendommen, slik overskjønnet har bygget på. Etter den nevnte bokstav g i loven §3-12 kan almenningskassens overskudd ellers disponeres innenfor rammen av vanlig forretningsmessig drift. Som det pekes på av lagmannsrettens mindretall, gir ikke lovgivningen noe alminnelig pålegg om at almenningen skal reinvestere erstatning etter ekspropriasjon i eiendommen. Det er opplyst at flere av landets bygdealmenninger driver en ganske omfattende forretningsdrift ut over selve skogavvirkningen, i form av sagbruk og annen foredlingsvirksomhet, byggvarehus mv. Jeg vil peke på at nettopp en slik kombinasjon av forskjelligartet næringsvirksomhet som en del bygdealmenninger driver, etter omstendighetene burde kunne gi almenningen flere alternative investeringsmuligheter enn den vanlige skogeier har. Dette vil kunne gi grunnlag ikke for en lavere, men for en høyere kapitaliseringsrentesats enn "normalrenten" på 5%.

Den annen grunn til at overskjønnets rettsanvendelse ikke er holdbar, er følgende: Slik jeg forstår flertallets bemerkninger, er anvendelsen av den lavere rentesats utelukkende begrunnet med at gjeldende regelverk generelt anses for å begrense bygdealmenningenes forretningsmessige handlefrihet. Men det er ikke dette som i tilfelle skal være temaet. Spørsmålet er, som det presiseres særlig i Flåmyrakjennelsen, om det for den enkelte eiendom som er gjenstand for skjønnet, er opplyst spesielle forhold som kan gi grunnlag for å fravike normalrentesatsen. Kravet er at skjønnsretten skal vurdere dette for hver enkelt eiendom som avstår eller får fredet areal, og i tilfelle i skjønnsgrunnene redegjøre for hvilke særlige forhold som begrenser eierens økonomiske handlefrihet og derfor begrunner en lavere rentesats. Om dette er overskjønnsgrunnene i vår sak tause, så vidt jeg kan se. I forbindelse med erstatningsfastsettelsen for den ene av almenningene, Lodd nr 3 som driver et sagbruk, er det gitt enkelte opplysninger om sagbruksdriften i forbindelse med at almenningen har krevd - og fått - erstatning for merutgifter ved å måtte kjøpe inn tømmer. Men for øvrig er det ikke i tilknytning til de to almenningene som overskjønnet gjelder, gitt noen opplysning om forhold som tilsier at skogerstatningen ikke skulle kunne forrentes etter den vanlige langtidsrentesats.

Etter dette må overskjønnet oppheves for så vidt gjelder fastsettelsen av skogerstatning for de to almenningene.

De private eiendommene

For disse har altså lagmannsrettens flertall funnet å kunne anvende diskonteringsprinsippet, i stedet for redusert årlig balansekvantum, som grunnlag for erstatningsfastsettelsen. Under henvisning til de relativt korte avvirkningsperioder som forutsettes, og ut fra en konkret bedømmelse av rentemarkedet på avhjemlingstidspunktet, er satsen 4% blitt valgt ved kapitaliseringen. Overskjønnet viser til at "prejudikatrenten på 5%" av Høyesterett er forutsatt å skulle være en langtidsrentesats og gjengir bemerkninger i Ølbergdommen Rt-1993-1524 om dette.

Som nevnt har staten under ankeforberedelsen ikke opprettholdt anken når det gjelder bruken av diskonteringsprinsippet på de private arealene. Jeg ser da ikke at statens angrep på rettsanvendelsen kan føre frem når det gjelder valget av kapitaliseringsrentesats.

Det er i og for seg klart at den objektiviserte langtidsrentesats som ellers skal brukes ved kapitalisering av fremtidige bruksverdierstatninger, ikke er anvendelig når den avvirkningsperiode det regnes med om ekspropriasjonen eller fredningen ikke var kommet, er relativt kort. Skjønnsretten må i stedet kunne bygge på hva den bedømmer som en sannsynlig renteavkastning i den periode det gjelder. Dette innrømmes også av staten.

For to av de private eiendommene, nr 5.5 og 5.6 under Torsæterkampen, er det regnet med en avvirkningstid på 10 år. Etter omstendighetene antar jeg at det må være forsvarlig å fravike langtidsrentesatsen også her. I Flåmyrakjennelsen ble bruk av langtidsrentesats således godtatt for tidsrom ned til 10 år ( Rt-1994-563). Noe grunnlag for å knytte kapitaliseringsrenten for fremtidig tap til avsavnsrenten, slik staten har antydet, kan jeg ikke se at det er, i og med at disse rentesatsene refererer seg til forskjellige tidsrom. Den konkrete fastsettelse av en rentesats på 4% på det grunnlag jeg har nevnt, må da anses for å høre under skjønnet og kan ikke prøves ved anke.

I tillegg til erstatning for påstående skog er det ved overskjønnet gitt erstatning for skoggrunnen. Skjønnsgrunnene må forstås slik at det også her er anvendt en kapitaliseringsrente på 4%. Den begrunnelse som for de private eiendommene er gitt når det gjelder skogerstatningene, slår her ikke til. Rentesatsen skulle ikke ha vært satt lavere enn 5%, med mindre det var opplyst spesielle forhold som tilsa dette. Feilen gir seg imidlertid her så små økonomiske utslag, både isolert sett og i forhold til de samlede erstatningsbeløp ved overskjønnet, at jeg mener den ikke bør lede til opphevelse.

For ankemotpartene nr 2 og 3 under Torsæterkampen, og nr 2 og 3 under Falken vil etter dette overskjønnet bli stadfestet.

Det følger av skjønnsloven §54b jf §54 at staten må erstatte ankemotpartene deres omkostninger ved ankesaken. Omkostningsoppgave er fremlagt, felles for alle ankemotpartene. I samsvar med denne fastsettes saksomkostningene til kr 99400, hvorav kr 6400 er utlegg.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling for lagmannsretten for så vidt gjelder fastsettelsen av skogerstatning til Toten Almenning Lodd nr 3 og Toten Almenning Lodd nr 5.

For øvrig stadfestes overskjønnet så langt det har vært gjenstand for ankebehandling.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Miljøverndepartementet til ankemotpartene i fellesskap 99.400 - nittinitusenfirehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gussgard, Aasland og Sinding-Larsen: Likeså.