HR-1998-15-A - Rt-1998-398

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1998-03-06
Publisert:	HR-1998-00015-A - Rt-1998-398 (119-98)
Stikkord:	Kjøpsrett, Fast eiendom
Sammendrag:
Saksgang:	Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-1998-00015 A, nr 182/1997
Parter:	Kjell Olav Flatland (Advokat Stig Asmussen - til prøve) mot Innomek AS (Advokat Ole Løken)
Forfatter:	Kst dommer Lødrup, Flock, Bugge, Tjomsland, Skåre
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180

Saken gjelder spørsmålet om en selger av fast eiendom ved unnlatt reklamasjon, passivitet eller konkludent atferd har tapt retten til å gjøre erstatningskrav gjeldende mot den ene av to kjøpere som følge av betalingsmislighold.

Ved kjøpekontrakt 13 mars 1990 med Innomek AS v/Bernt Ohna kjøpte Kjell Olav Flatland og Torstein Haugen eiendommen Stensberggaten 21, Oslo, for 16,2 millioner kroner. Av kjøpesummen skulle 11,2 millioner kroner betales kontant, mens de resterende 5 millioner kroner skulle avgjøres ved at Haugen overdro til Innomek AS eiendommen Fauchaldsgate 6. Overtakelsesdagen var ifølge avtalen 1 april 1990. Megler ved salget var eiendomsmegler Alf Helle.

Innomek AS var 100 % eiet av Ohna, og han sto selv for driften. Jeg vil i det følgende dels betegne selgeren Ohna, idet det gir best mening for de spørsmål som skal drøftes.

Etter at avtalen var inngått ble det avdekket betydelige mangler ved Stensberggaten 21, herunder innsig av vann og arealavvik fra de takstdokumenter som var fremlagt. I et brev til eiendomsmegler Helle 26 mars 1990, med kopi til Ohna, hevet Flatland og Haugen kjøpet. Etter forhandlinger mellom partene ble det oppnådd enighet om at kjøpet skulle stå ved lag, men mot et prisavslag på 1 million kroner. Avtale om dette ble underskrevet 18 april, samtidig som overtakelsesdatoen ble utskutt til 15 mai 1990.

Allerede mens avtalen av 18 april ble fremforhandlet, ønsket Flatland å trekke seg fra handelen. Men etter hans forklaring ville han ikke ta dette opp under forhandlingene av hensyn til Haugen, som fortsatt var interessert i å kjøpe Stensberggaten 21. Umiddelbart etter at avtalen var underskrevet den 18 april om morgenen, gikk Haugen og Flatland til Haugens bankforbindelse, hvor følgende dokument - kalt "Erklæring" - ble undertegnet:

"Undertegnede, Kjell Olav Flatland, frasier seg herved alle rettigheter, vedrørende kjøpekontrakt mellom Innomek A/S og Torstein Haugen/Kjell Olav Flatland, vedrørende kjøp av Stensberggaten 21, Oslo.

Oslo, 18. april 1990

Kjell Olav Flatland

Torstein Haugen innestår for at Kjell Olav Flatland ikke har plikter av økonomisk eller praktisk art i forbindelse med kjøpekontrakt datert 13/3-90, med senere endringer, vedrørende Stensberggaten 21, Oslo, og vil således ta det fulle ansvar vis a vis selgeren, Innomek A/S v/Ohna.

Oslo, 18. april 1990

Torstein Haugen"

Erklæringen ble til vitterlighet undertegnet av to bankfunksjonærer. Den ble ikke på dette tidspunkt gjort kjent for Ohna.

Den 10 mai 1990 skriver Haugen til Helle - med kopi til Ohna - og bekrefter et møte samme dag med Helles representant Bakke Olsen. Helle var på dette tidspunkt på ferie. Brevet gjelder i første rekke spørsmål i forbindelse med det forestående oppgjør som kunne bli noe forsinket da Bakke Olsen ikke kunne innestå for at det lån Haugen skulle finansiere kjøpet med ville bli tinglyst i tide. Til slutt heter det i brevet:

"For ordens skyld vedlegges erklæring av 18 april 1990, som dokumenterer at Kjell Olav Flatland har trukket seg som kjøper, jeg kjøper gården alene.

Kopi av brev sendt: dir. Bernt Ohna, Østre vei 86, 1315 Nesøya."

Eiendommen Fauchaldsgate 6 skulle overdras fra Haugen til Ohna fri for heftelser, noe som innebar at Haugen måtte innfri en pantobligasjon i eiendommen på 3,5 millioner kroner. Det dro ut med avlysningen, og Haugen og Ohna inngikk 30 mai 1990 denne avtalen:

"Undertegnede Torstein Haugen født xx.xx.47.- - - - - og Innomek A/S v/styrets formann Bernt Ohna har inngått følgende overenskomst i forbindelse med oppgjør i henhold til kjøpekontrakt datert 13.3.90 og tillegg datert 18.4.90 for eiendommene Stensberggaten 21 og Fauchaldsgaten 6:

Torstein Haugen gis frist til 22. juni 1990 med å sørge for avlysning av pantobligasjon kr 3500000,- til Sparebanken ABC i eiendommen Fauchaldsgt. 6.

Partene er klar over at det ikke er dekning til innfrielse av denne heftelse innenfor det kontantbeløp som Torstein Haugen skal innbetale, og statsaut. eiendomsmegler Alf Helle fritas for ethvert ansvar som mellommann/megler hva gjelder ovennevnte pantheftelse kr 3500000,-."

Eiendomsmegler Helle utarbeidet 21 september avregning for "Stensberggaten 21 og Fauchaldsgaten 6 - Torstein Haugen". Avregningen skjedde pr 18 juni 1990 og oppgjør fant sted i henhold til den. Det eneste som fremdeles sto igjen var avlysningen av pantobligasjonen på 3,5 millioner kroner i Fauchaldsgate 6. Følgelig ble heller ikke eiendommene overskjøtet henholdsvis Haugen og Ohna.

Den 5 oktober 1990 skriver Ohna dette til Flatland og Haugen:

"Da oppgjør fra Deres side ennå ikke foreligger varsles De med dette at jeg anser oss å stå fritt i forhold til nevnte avtaler dersom fullt oppgjør ikke er ordnet senest 20/101990. Det gjenstår å frigi pant i Fauchaldsgt 6 med kr 3500000.

Dette er et grovt mislighold, og det låser likviditet og handlingsfrihet for meg. Videre medfører det løpende tap i andre forretninger.

Som fullt oppgjør anses frigjørelse av pant samt erleggelse av erstatning beregnet til 10 % p a av kr 3500000."

Brevet ble besvart av Haugens advokat Jørgen Gran, som 9 oktober skriver til Ohna og trekker frem en rekke mangler som ble avdekket ved en befaring av Stensberggaten 21 den 15 august 1990, og krever et nytt prisavslag. Ohna svarer advokat Gran umiddelbart. Han avviser manglene og minner om sin frist 20 oktober for oppfyllelse. Brevet ble fulgt opp av et nytt brev fra advokat Gran den 18 oktober hvor det blant annet presiseres at det i en slik situasjon ikke er mislighold å holde tilbake noe av oppgjøret.

Flatland på sin side sendte dette brevet til Ohna 15 oktober 1990:

"Jeg har mottatt Deres brev av 5/10.90, (poststemplet 9/10-90). Undertegnede har som De kjenner til ikke lenger noen befatning med Stensberggaten 21, idet Torstein Haugen står som kjøper alene. Jeg har ikke hatt anledning til å sjekke hva De betegner som grovt mislighold, og eventuelle avtaler som måtte være inngått mellom Dem og Torstein Haugen. Deres krav avvises som for undertegnede uvedkommende."

Ohna hevet deretter i et brev ved advokat Kåre Størseth til advokat Gran "kjøpekontrakt mellom Innomek A/S og Kjell Olav Flatland og Torstein Haugen, datert 13. mars 1990, med tillegg 18. april 1990". Ved stevning 7 desember 1990 gikk Innomek AS til sak mot Flatland og Haugen og påsto avtalen hevet og krevde en erstatning begrenset oppad til 5 millioner kroner.

Ved innledningen til hovedforhandlingen for byretten 7 oktober 1991 nedla Flatland, Haugen og Ohna felles påstand om at saken skulle utsettes. Innomek AS hadde i mellomtiden avhendet Fauchaldsgate 6 til Cosmo Eiendom AS, som også var et Ohnaselskap. Avtaler mellom Haugen og Cosmo samme dag saken ble utsatt og den 27 april 1992 ble også misligholdt av Haugen, idet obligasjonen ikke ble avlyst. Han gikk konkurs 4 august 1993 og er senere avgått ved døden. Konkursboet ønsket ikke å tre inn i saken, som ble fortsatt med Flatland som eneste saksøkt. Stensberggaten 21 ble trukket inn i konkursboet.

Oslo byrett avsa 2 juni 1995 dom med slik domsslutning:

"1. Kjell Olav Flatland frifinnes.

2. Innomek AS tilpliktes å betale saksomkostninger til Kjell Olav Flatland med kr 18.000 - attentusen - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

Innomek AS påanket byrettens dom til Eidsivating, nå Borgarting lagmannsrett, som 7 mars 1997 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Kjell Olav Flatland dømmes til å betale til Innomek AS 1 000 000 - enmillion - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra 6. mai 1995 til betaling skjer, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett." n dommer kom - som byretten - til at Flatland måtte frifinnes.

Kjell Olav Flatland påanket lagmannsrettens dom. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. For Høyesterett har Flatland frafalt anførselen om at Ohna uttrykkelig har samtykket i at han kunne tre ut av kontraktsforholdet med Innomek AS. Videre aksepteres - dersom Flatland er ansvarlig - lagmannsrettens erstatningsberegning. Saken for Høyesterett gjelder etter dette bare spørsmålet om Innomek AS har noe krav mot Flatland.

Til bruk for Høyesterett er det ved bevisopptak innhentet partsforklaringer fra Flatland og Ohna og forklaringer av to vitner, eiendomsmegler Helle og advokat Gran.

Den ankende part, Kjell Olav Flatland, har for Høyesterett sammenfatningsvis anført:

Ved erklæringen av 18 april 1990 tilkjennega Flatland at han ikke lenger ønsket å være med på eiendomshandelen. Dette fikk Ohna underretning om den 10 mai. Det forelå da et antesipert mislighold fra Flatlands side som Ohna, om han fortsatt ønsket Flatland som medkontrahent, måtte reklamere over innen rimelig tid. Dette skjedde imidlertid ikke, og unnlatt reklamasjon må i et slikt tilfelle medføre at Ohna mister sin rett til å gjøre gjeldende krav etter kjøpsavtalen overfor ham. Når Ohna først 5 oktober 1990 tilkjennegir at han fortsatt anser Flatland bundet, var det for sent.

Flatland gjør videre gjeldende at Ohna har tapt sine rettigheter overfor ham ved passivitet og konkludent atferd. Ohna forhandlet i mai og juni utelukkende med Haugen, og Flatland var ikke innkalt til befaringen av Stensberggaten 21 den 15 august 1990. Avregningen pr 18 juni 1990 omtalte kun Haugen som forpliktet, og Flatland fikk ikke underretning om den. De telefonsamtaler Ohna hadde med Flatland sommeren 1990 og hvor Ohna ba Flatland bidra til at Haugen avlyste pantobligasjonen i Fauchaldsgate 6, måtte oppfattes dithen at Ohna bare anså Haugen som sin avtalepart. Ohnas manglende reaksjon på erklæringen 18 april sett i sammenheng med Haugens brev til Helle av 10 mai, innebar at Ohna har løst Flatland fra hans forpliktelser.

Kjell Olav Flatland har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes.

2. Kjell Olav Flatland tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotparten, Innomek AS, har for Høyesterett sammenfatningsvis anført:

Det er ubestridt at Flatland var bundet av den opprinnelige kjøpsavtalen og endringsavtalen av 18 april 1990. Den erklæringen som ble gitt senere på dagen den 18 april, har ikke som formål å frigjøre Flatland, men å gi Haugen alene rettigheter overfor Innomek AS. Fra å skulle selge Stensberggaten 21 til Haugen og Flatland i fellesskap, var det nå bare Haugen som skulle være kjøper. Erklæringen inneholder intet om at Flatland skulle frigjøres fra sine forpliktelser overfor Innomek AS, eller at han ville nekte å oppfylle sine forpliktelser. Det foreligger følgelig ikke antesipert mislighold, og da heller intet grunnlag for å kreve noen reklamasjon fra Ohnas side. Men selv om det var hensikten med erklæringen at Flatland skulle frigjøres fra sine forpliktelser overfor Innomek AS, innebærer ikke det noe antesipert mislighold, idet et eventuelt mislighold må referere seg til avtalen som sådan og ikke til Flatlands stilling som debitor. Og avtalen var ikke misligholdt.

Anførselen om at Ohna uttrykkelig skulle ha frigjort Flatland fra sine forpliktelser, er frafalt for Høyesterett. Men heller ikke på annen måte kan Ohna ved passivitet eller sin atferd ellers ha tapt sitt krav mot Flatland. Ohna har reagert på en måte som er en naturlig følge av hans kunnskap om erklæringen av 18 april. Det var nå Haugen som alene skulle erverve Stensberggaten 21, og det eneste problemet som gjensto etter at finansieringen av kontantbeløpet var i orden, var avlysningen av obligasjonen i Fauchaldsgate 6. Men dette var Haugens eiendom og det var Haugen som her måtte ordne opp. Fra Ohnas side forelå det ingen oppfordring til å foreta seg noe overfor Flatland. Oppussingen av Stensberggaten 21 gikk sin gang, og den avregning som fant sted etterlot bare som uoppgjort Haugens plikt til å avlyse obligasjonen på 3,5 millioner kroner i Fauchaldsgate 6. Når så dette ikke skjedde innen den frist som til slutt ble satt av Ohna, har han rett til å heve avtalen og kreve erstatning av avtalens parter, nemlig Flatland og Haugen i fellesskap.

Innomek AS har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.

For såvidt angår den del av saksomkostningene som vedrører behandlingen for Oslo byrett, tillegges 5 % rente p.a. fra 14.6.1995 til 1.3.1998. For den del av saksomkostningene som omfatter behandlingen for lagmannsrett, tillegges 5 % rente fra 21.3.1997 til 1.3.1998."

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall.

Hovedspørsmålet i saken er om Innomek AS har tapt sin rett til å holde Flatland ansvarlig etter kjøpekontrakten av 13 mars 1990 med tillegget 18 april samme år.

Jeg finner innledningsvis å ville redegjøre for mitt syn på den erklæring som den 18 april 1990 ble opprettet og undertegnet av Haugen og Flatland. At de begge da var bundet av avtalen med Innomek AS er ubestridt. Flatlands frigjøring fra sine forpliktelser må derfor ha et særskilt rettsgrunnlag.

Både i form og innhold fremstår erklæringen som en intern avtale mellom kjøperne av Stensberggaten 21. Det er åpenbart - og heller ikke bestridt - at Haugen og Flatland ikke ensidig kunne frita Flatland for de plikter han hadde overfor Innomek AS. Ved erklæringen overdro Flatland sine rettigheter overfor Innomek AS til Haugen, mot at denne tok det fulle ansvar overfor Innomek AS. Overfor Flatland forpliktet således Haugen seg til å oppfylle avtalen med Innomek AS. Jeg oppfatter videre erklæringen dithen at Haugen, dersom Flatland skulle bli holdt ansvarlig overfor Innomek AS, skulle dekke alle hans utlegg i så måte. Erklæringen gir ikke på noe punkt uttrykk for at den var rettet til Ohna, og den inneholder ikke noe om at Flatland trer ut av sine forpliktelser overfor ham. Ordlyden er således for så vidt klar. At Haugen i det indre forhold mellom ham og Flatland skulle ta det fulle ansvar overfor selger, var en følge av at Flatland hadde overdradd sine rettigheter til ham. At avtalen også ble oppfattet som en intern avtale av Flatland og Haugen støttes etter mitt syn også av bakgrunnen for den. Erklæringen ble undertegnet samme dag som Haugen og Flatland skrev under på endringsavtalen, hvoretter de fikk et prisavslag på 1 million kroner. Det er på det rene at Flatland gjerne ville ut av forholdet, idet han var bekymret over alle manglene ved Stensberggaten 21. Men han ønsket ikke å ta det opp med Ohna, idet han trodde - som det heter i hans partsforklaring - at det "ville ødelegge for Haugen", som gjerne ville gjennomføre kjøpet. Erklæringens form og innhold er en naturlig oppfølging av denne situasjonen. Jeg kan vanskelig se at Flatland kan høres med at han allerede på dette tidspunkt regnet med at han ville bli fri overfor Ohna.

Hertil kommer at erklæringen ikke umiddelbart ble meddelt Ohna. Det var først da overtakelsesdatoen 15 mai 1990 nærmet seg, at Haugen i brevet til Helle av 10 mai - som i hovedsak gjelder praktiske spørsmål i forbindelse med oppgjøret - "for ordens skyld" vedlegger erklæringen av 18 april, og tilføyer at den "dokumenterer at Kjell Olav Flatland har trukket seg som kjøper, jeg kjøper gården alene". Ohna fikk som nevnt kopi av brevet og erklæringen.

Jeg oppfatter brevet i første rekke som en underretning til Helle som eiendomsmegler om at det nå er Haugen alene som skal stå som kjøper, og at oppgjøret skal skje mellom ham og Ohna. At en kopi samtidig sendes Ohna ser jeg som en naturlig oppfølging fra Haugens side av avtalen mellom ham og Flatland. Det foreligger etter min mening intet i de dokumenter som nå er nevnt at Flatland anser seg fri fra sine forpliktelser overfor Ohna. Flatland tok i april og mai 1990 ikke selv noe initiativ til å få klarlagt sitt forhold til Ohna.

Den ankende part har anført at Ohna ved å motta kopi av brevet fra Haugen til Helle av 10 mai måtte forstå at det nå forelå antesipert mislighold fra Flatlands side, og at Ohna derfor måtte reklamere innen rimelig tid for å beholde sine rettigheter overfor ham. Det fremgår av det jeg hittil har sagt at denne anførsel ikke kan føre frem, idet erklæringen ikke kan oppfattes dithen at Flatland ville misligholde sin del av avtalen. Jeg vil tilføye at hvis en debitor ønsker å komme ut av et forpliktende forhold må hans ønske om det i hvert fall meddeles kreditor på en klar måte. Dette kan jeg uansett ikke se er tilfelle i vår sak. Jeg kan heller ikke se at det for Ohna var noen oppfordring til å reagere da han mottok kopien av Haugens brev til Helle av 10 mai. Fra Ohnas side var det verken grunnlag for eller noen aktuell problemstilling at han ved unnlatt reklamasjon kunne spekulere i utviklingen. Det må derfor etter mitt syn legges til grunn at Ohna ikke ved å motta kopi av brevet til Helle med erklæringen av 18 april dermed fikk noen umiddelbar reklamasjonsplikt overfor Flatland basert på de regler om dette som kan begrunnes på et antesipert mislighold.

Etter dette blir spørsmålet om Ohna har tapt sine rettigheter overfor Flatland ved passivitet eller ved konkludent atferd. At kreditor ved handling kan miste sine rettigheter er lite tvilsomt - noen uttrykkelig oppgivelse av dem er ikke noe vilkår.

Ved denne vurderingen står utviklingen i tiden etter 15 mai 1990 sentralt. Haugen opptrer nå alene overfor Ohna, og blant annet inngår tilleggsavtalen med ham av 30 mai 1990 om utsettelse med avlysningen av pantobligasjonen i Fauchaldsgate 6. Spørsmålet blir hvilke rettslige konsekvenser som kan trekkes av denne senere utvikling sett på bakgrunn av Ohnas kunnskap om avtalen mellom Flatland og Haugen, og bemerkningen i Haugens brev til Helle om at Flatland har "trukket seg som kjøper".

Kontantdelen av salgsoppgjøret ble ordnet ved at Haugen fikk låne de tilstrekkelige midler i Øystre Slidre Sparebank. At Flatland ikke ble trukket aktivt inn ved utsettelsene av avlysningen av obligasjonen i Fauchaldsgate 6 ser jeg som naturlig. Dette var det Haugen som skulle ordne; Fauchaldsgate 6 var hans eiendom. Sett fra Ohnas side hadde han ikke noen oppfordring til å få Flatlands aksept på dette. Utsettelsene var også til Flatlands fordel, idet Ohna ellers kunne ha fremsatt krav om heving av kjøpet på grunn av Haugens mislighold. Jeg kan ikke se at Ohna for å bevare sine rettigheter overfor Flatland måtte ha gjort Flatland oppmerksom på endringsavtalene. Ohna visste at det var Haugen som i forhold til Flatland alene skulle være rettighetshaver etter avtalen, og jeg er enig i at slik forholdene lå an, måtte det fortone seg riktig bare å forhandle med ham.

Det samme gjelder for vurderingen av den befaringen som fant sted over Stensberggaten 21 den 15 august 1990. At Flatland ikke var innkalt til den ser jeg som et utslag av at erklæringen av 18 april uttrykkelig sier at Flatland ikke skal ha noen plikter av "praktisk art".

Jeg finner således ikke at Ohna ved passivitet skal ha tapt sine rettigheter overfor Flatland etter det som skjedde sommeren 1990. Slik forholdene lå an hadde ikke Ohna i løpet av denne tiden noen klar oppfordring til å si fra overfor Flatland at han fortsatt anså ham som medforpliktet.

Jeg finner heller ikke at Ohna ved konkludent atferd har frigjort Flatland fra kontrakten. Riktignok holdt Ohna seg til Haugen i denne aktuelle periode når det gjaldt avtaleforholdet, og jeg kan vise til det jeg har sagt om dette. Avregningen pr 18 juni, som er datert 21 september, nevner også bare Haugen som part. Men ut fra en helhetsvurdering av situasjonen, kan jeg ikke trekke den slutning at Ohna har forholdt seg på en slik måte at Flatland har fått en berettiget forventning om å være fri sine forpliktelser. Flatland var kjent med at Haugen ikke hadde ordnet avlysningen av pantobligasjonen, idet det flere ganger var telefonkontakt mellom ham og Ohna. Lagmannsrettens flertall har etter umiddelbar bevisføring lagt til grunn at det ikke kan legges mer i samtalene enn at Ohna aksepterte at Flatland ble fri for sitt ansvar, men bare dersom Haugen oppfylte. Like meget som man kan si at Ohna med sin kjennskap til erklæringen av 18 april og formuleringen i brevet av 10 mai burde ha reagert overfor Flatland, kan det sies at Flatland burde ha gjort mer for å avklare sin posisjon. Skal man her trekke inn synspunktet om aktivitets- og lojalitetsplikt i kontraktsforhold, slår dette etter min mening begge veier i en sak som dette. Følgene av den uklarheten om erklæringens innhold og den måte den ble presentert overfor Ohna på, må Flatland ha risikoen for. Ohna har forholdt seg til Haugen fordi det var det naturlige for ham å gjøre i den foreliggende situasjon. Jeg kan derfor ikke se at det i dette ligger en atferd som kan medføre at Flatland blir fri sine forpliktelser.

Eiendomsmegler Helle har ved bevisopptaket forklart at han oppfattet forholdet etter mai 1990 dithen at Flatland var "ute av handelen", og at avregningen bare ble sendt Haugen fordi han stod "alene som kjøper". Dette kan for så vidt ut fra Helles situasjon være en naturlig beskrivelse - som megler holdt han seg til erklæringen og etter den hadde jo, som nevnt, Flatland overdradd rettigheter etter kjøpsavtalen til Haugen. Jeg kan ikke i dette legge noe avgjørende for at Ohna ikke lenger hadde Flatland som medfor pliktet.

Jeg vil også nevne at hvis det var Flatlands hensikt å komme ut av sine plikter overfor Ohna, burde meddelelsen om dette skjedd mer direkte overfor ham, og ikke først tre uker etter at erklæringen forelå. Dette bidrar også til å svekke de krav som eventuelt må stilles til Ohna. Det kan tilføyes at alle tre parter var profesjonelle forretningsfolk som handlet i en noe spekulativ bransje.

Ved erklæringen av 18 april fikk Flatland i forholdet mellom ham og Haugen langt på vei en stilling som en selvskyldnerkausjonist. Det er anført at den varslingsplikt som en kreditor normalt har ved endringer i hovedforholdet, kan frigjøre Flatland. Etter mitt syn kan ikke dette føre frem i vår sak. De endringer i kjøpsavtalen som skjedde etter 10 mai var i det alt vesentlige til Haugens - og dermed debitorfellesskapets - fordel. Flatland hadde hele tiden kunnskap om oppgjørsproblemene, og også en kausjonist har for øvrig en aktsomhetsplikt, jf Rt-1988-1078. Under enhver omstendighet kan jeg ikke se at det her foreligger forhold som fra Ohnas side har påført Flatland tap.

Både når det gjelder spørsmålet om passivitet og konkludent atferd, vil den tid som har gått være relevant. I vår sak står vi overfor snaut 5 måneder fra 10 mai til 5 oktober, da Ohna tilskrev Flatland og Haugen og satte en siste frist for avlysningen av pantobligasjonen. Etter mitt syn innebærer ikke dette at Ohnas rettigheter overfor Flatland er tapt, hensett til de faktiske forhold som vi står overfor i denne saken. Jeg legger også i denne forbindelse vekt på at vi i realiteten står overfor en pengeforpliktelse hvor en medskyldner ønsker å komme fri fra sin forpliktelse, og at Ohna - slik jeg ser det - ikke tidligere har hatt noen oppfordring til å reagere direkte overfor Flatland på denne måten.

Det har fra den ankende parts side også vært vist til at det bare var Haugen som var part i de avtaler som ble inngått etter at saken for Oslo byrett var begjært utsatt. Dette kan jeg ikke tillegge noen betydning. Når det ikke førte frem til alternative måter å oppfylle den opprinnelige kjøpekontrakten på, er jeg enig med lagmannsrettens flertall i at Ohna da må kunne fastholde den opprinnelige avtalen og kreve oppfyllelsesinteressen erstattet. Når Ohna først gikk til sak mot begge kjøpere, må det være klart for Flatland at Ohna anså ham som medforpliktet.

Anken har ikke ført frem. Jeg finner at saksomkostninger må tilkjennes for Høyesterett, jf tvistemålsloven §180 første ledd. For Høyesterett har ankemotparten krevd saksomkostninger med 68 000 kroner. Kravet tas til følge. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse finner jeg ikke grunn til å endre.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Kjell Olav Flatland 68 000 - sekstiåttetusen - kroner til Innomek AS innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.