HR-1988-119-B - Rt-1988-1078

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1988-10-11
Publisert:	HR-1988-00119-B - Rt-1988-1078 (362-88)
Stikkord:	(Skipsgaranti-dommen), Pengekravsrett, Kausjon, Kausjonsansvar
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om bortfall av kausjonsansvar som følge av at kreditor hadde misligholdt sine plikter om å informere kausjonisten om forhold ved skyldner og lånet.
Saksgang:	Høyesterett HR-1988-00119B, L.nr 119B/1988, nr 183/1987
Parter:	A/S Skipsgaranti Norsk Kredittforsikringsselskap (advokat Johan Fr Remmen) mot A/S Låneinstituttet for Skip (advokat Haakon Borgen - til prøve)
Forfatter:	Gjølstad, Schei, Hellesylt, Langvand, Michelsen
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1979), Tvistemålsloven (1915) §180

Dommer Gjølstad: A/S Skipsgaranti Norsk Kredittforsikrings selskap - heretter benevnt Skipsgaranti - stilte seg 16. januar 1978 som selvskyldnerkausjonist for riktig betaling av renter og avdrag på lån kr 1.650.000 ytet av A/S Låneinstituttet for skip - heretter Låneinstituttet - til Rederikommanditselskabet Scandinavian Partner-Ship 10, København - heretter SPS 10. Lånet skulle nedbetales med halvårige avdrag kr 117.850. Skipsgarantis kausjon ble reassurert av A/S Det Kjøbenhavnske Reassurance-Compagni.

Låneinstituttet, som ikke har fått dekning for sitt lån hos debitor, har rettet krav mot selvskyldnerkausjonisten. Skipsgaranti har imidlertid hevdet at selskapet ikke har ansvar i henhold til dets erklæring, da kreditor etter dets oppfatning har krenket sin aktsomhetsplikt overfor kausjonisten. Låneinstituttet har gått til søksmål mot kausjonisten og krevet dekning.

Slik denne sak har utviklet seg, er det hensiktsmessig å gi en saksfremstilling.

Lånet og kausjonen var ledd i finansieringen av M/S Atlantic Pioneer som var bygget ved Langsten Slip og Båtbyggeri A/S og levert fra verftet senhøstes 1977. For lånet var det pant i skipet etter til sammen 9 mill kr, på førsteprioritet kr 7.750.000 til Norsk Skibs Hypothekbank A/S og på annen prioritet kr 1.250.000 til Låneinstituttet. Skipsgaranti hadde betinget seg inntrederett i pantet ved eventuelt ansvar. Etter lånet som Skipsgaranti hadde stilt kausjon for, stod ytterligere et lån ytet av Låneinstituttet kr 1.950.000, og endelig hadde verkstedet pant på dårligste prioritet. Garantiinstituttet for Eksportkreditt - heretter kalt GIEK - hadde stilt garanti overfor Låneinstituttet for lånene på kr 1.250.000 og kr 1.950.000.

M/S Atlantic Pioneer var et av flere skip som var kontrahert av skipsreder Fredrik Odfjells selskap, Frendo, til en pris på 15 mill kr for hvert skip. Kontraktene ble imidlertid annullert og til slutt erstattet av kontrakter mellom verkstedene og SPS-selskapene. Prisen for hvert skip var 24 mill danske kr, eller ca 21,6 mill norske kr. Frendo forpliktet seg til å ta samtlige skip på bareboat-certeparti. Disse bortfalt da Frendo ble slått konkurs i november 1976. Det oppstod økonomiske problemer også for SPS-selskapene. Norske myndigheter ble trukket inn av hensyn til verkstedene, og det ble funnet en løsning for SPS-selskapene ved medvirkning bl a av GIEK for finansiering av tre av skipene, M/S Panstar, M/S Atlantic Prosperity og M/S Atlantic Pioneer, mens to skip ble solgt til Venezuela. Skipsgaranti hadde opprinnelig garantert for betydelige beløp i forbindelse med Frendos finansiering av skipene. På et tidspunkt hadde selskapet nektet å stå ved sine garantitilsagn. Den endelige løsning ble at Skipsgaranti avgav selvskyldnerkausjon for mellomfinansiering av to av skipene, M/S Atlantic Prosperity og M/S Atlantic Pioneer.

SPS 10 ba i brev 12. mai 1978 til Låneinstituttet om utsettelse med første avdrag. Anmodningen ble forelagt Skipsgaranti og avdragsutsettelse gitt.

Etter initiativ fra advokat Thor Kahrs i Låneinstituttet og advokat Svein Tømmerdal, som representerte verkstedene, ble det holdt et møte med SPS-selskapene i København 12. desember 1979 for å få klarlagt deres økonomiske stilling, idet særlig verftene ble ansett utsatt. Dette ble fulgt opp med flere møter mellom samme parter. I møte 14. mars 1980 var man ifølge møtereferat enige om at selskapene var under avvikling, og at avviklingen skulle skje på en slik måte at selskapene så langt som mulig skulle «svare enhver sit». Møtereferatene og korrespondanse i den forbindelse ble oversendt Skipsgaranti til og med referat fra et møte 28. august 1980.

I slutten av 1980 gjorde førsteprioritetshaveren i M/S Panstar pågang, og det var aktuelt med tvangsauksjon over skipet. For å unngå dette og muliggjøre et samlet salgsfremstøt for de tre skipene, ble førsteprioritetslånet i M/S Panstar etter anmodning fra Låneinstituttet overtatt av Norsk Skibs Hypothek bank A/S.

Advokat Jan Erlund, København, ble i begynnelsen av 1981 engasjert for å forestå arbeidet med en avtale mellom kreditorene. Dette ledet til at det 14 april 1981 ble inngått en rederiavtale om salg av de tre skipene ved bestyrende skipsreder Knud I Larsen og om administrasjonen av rederienes pengemidler. Samtidig ble inngått en kreditoravtale mellom Norsk Skibs Hypothekbank A/S, forsikringsselskapet Codan A/S, som hadde stilt garanti for førsteprioritetslånet, Låneinstituttet og verkstedet. Avtalepartene var enige om at kjøpstilbud som gav full kontant dekning av gjelden på skipet skulle aksepteres. Dersom det ikke senest 1 juli 1981 hadde latt seg gjøre å få solgt skipet til en pris som gav full dekning, ble bestyrende reder etter §3 i avtalen bemyndiget til å innhente best mulig tilbud uten beløpsmessig minimumsgrense. Etter bestemmelsen skulle

"Et herefter foreliggende bindende købstilbud .... accepteres af samtlige parter, medmindre én eller flere af disse foretrækker at indfri den eller de øvrige i skibet pantsikrede parter eller selv skyldnerkautionister eller stille tilfredsstillende garanti."

Mens skipets inntjening iallfall i februar 1981 dekket driftsomkostninger samt renter, var det fra forsommeren 1981 driftsunderskudd. Skipsreder Knud I Larsen arbeidet med salg av båtene utover våren 1981. Det tyske rederi Visser bød 10 mill kr for hver av M/S Atlantic Pioneer og M/S Panstar. Dette fant ikke Låneinstituttet og verkstedene å kunne godta, og det ble igangsatt arbeid med salg i Norge. Herunder vurderte man muligheten for ved forlengelse av skipene å få en bedre pris.

Sommeren 1981 var det en telefonsamtale mellom direktør Bjørn Stoltz i Skipsgaranti og advokat Thor Kahrs i Låneinstituttet. I oktober 1981 ble det holdt et møte mellom partene.

M/S Atlantic Pioneer ble solgt 4. desember 1981 for DM 4.100.000, etter daværende kurs norske kr 10.332.000.

Ved brev 25. februar 1982 fra A/S Norsk Skibs Hypothekbank mottok Låneinstituttet kr 1.721.290 som var til rest etter at førsteprioritetslånet og omkostningene i forbindelse med salget var dekket. Den 28. november 1983 satte Låneinstituttet frem krav mot Skipsgaranti på kr 1.264.242,78 for udekket rest av lånet som Skipsgaranti hadde kausjonert for. I beløpet var inkludert 10% rente fra 24. februar 1982.

Skipsgaranti bestred kravet og anla søksmål for Bergen byrett, som 10. april 1985 avsa dom med denne slutning:

"1. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse døm mes A/S Skipsgaranti Norsk Kredittforsikringsselskap, Bergen til å betale til Låneinstituttet for Skipsbyggeriene, Oslo, kr. 1.279.041,38 - en milliontohundreogsyttinitusenogførtien 38/100- med tillegg av 15% - femten prosent - renter fra 25. mars 1984 og inntil betaling skjer.

2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse dømmes A/S Skipsgaranti Norsk Kredittforsikringsselskap til å betale til Låneinstituttet for Skipsbyggeriene, Oslo, kr. 43.332,- - kronerførtitre tusentrehundreogtrettito 00/100 - i saksomkostninger."

Skipsgaranti anket dommen. Gulating lagmannsrett avsa 29. mai 1987 dom i saken med slik domsslutning:

"1. Byrettens dom stadfestes, dog slik at det tilkjennes 18 % rente p.a. av domsbeløpet fra 1. februar 1986 til betaling skjer samt 18 % rente p.a. av saksomkostningsbeløpet kr. 43.332,- fra 1. mai 1985 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A/S Skipsgaranti Norsk Kredittforsikringsselskap til A/S Låneinstituttet for skipsbyggeriene kr. 99.600,-kronernittinitusensekshundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom."

Skipsgaranti har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Om partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til byrettens og lagmannsrettens avgjørelser. Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak med avhør av fire vitner. De samme avgav forklaringer for lagmannsretten. Bortsett fra noen få nye dokumenter er dokumentmaterialet det samme som for lagmannsretten.

Det bemerkes for øvrig at anførselen fra Skipsgaranti for de foregående retter om at oppgivelsen av pantet var et kontraktsbrudd overfor Skipsgaranti, ikke er opprettholdt for Høyesterett.

Den ankende part, A/S Skipsgaranti Norsk Kredittforsikringsselskap, har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Låneinstituttet, som kreditor etter kausjonsavtalen, har misligholdt sin aktsomhetsplikt overfor kausjonisten, Skipsgaranti, under avviklingen av engasjementet i M/S Atlantic Pioneer.

Det rettslige utgangspunkt for vurderingen av saken er det alminnelige krav til aktsomhet eller lojalitet mellom partene i et kontraktsforhold. Innen kausjonsretten har det tidligere vært stilt beskjedne krav til aktsomhet fra kreditors side. Det har imidlertid over tid skjedd en utvikling på dette felt. Synspunktene i de dommer som er påberopt av ankemotparten, Rt-1925-501 og Rt-1931-331, kan ikke lenger legges til grunn. Det er vist til Rt-1984-28 og til juridisk litteratur, bl a Carsten Smith: Studier i Garantiretten 280-281 og Garantikrav og Garantistvern 446-447. Dommene fra 1925 og 1931 gjaldt omstendigheter omkring debitors forhold og spørsmål om opplysningsplikt for kreditor i denne forbindelse. Problemstillingen i den foreliggende sak er en annen. Denne saken gjelder aktsomhetsplikt knyttet til kreditors handlinger.

Det kan ikke ha noen betydning for aktsomhetsplikten hvem som har tatt initiativet til kausjonsstillelsen. Det kan være tilfeldig, og under enhver omstendighet er en kausjon en disposisjon til fordel for en bestemt kreditor. I den foreligg ende sak var det for øvrig flere som var interessert i at det ble stilt garanti. Det er intet grunnlag for å laste Skipsgaranti for at det ikke ble opprettet noen avtale med hoveddebitor for å sikre løpende orientering om utviklingen av låneforholdet. Hoveddebitor var ute av bildet, og det var kreditorene som opptrådte i den avgjørende fase av saken. En avtale med hoveddebitor ville da ha vært verdiløs.

I 1978-1980 ble Skipsgaranti holdt løpende orientert av Låneinstituttet om det som skjedde av betydning for kausjonsforpliktelsen. Av den informasjon som ble gitt, fremgikk at det ikke var noen risiko for tap for Skipsgaranti. Særlig er på dette punkt vist til brev av 31. mars 1980 undertegnet av advokat Kahrs og advokat Tømmerdal. Oppstillingen der over pantegjelden i forhold til antatt salgssum ut fra salg av et søsterskip viste at det var dekning for lånet som Skipsgaranti hadde kausjonert for. Fordelingen av et innbetalt beløp fra SPS-selskapene ble også basert på dette.

Fra september 1980 opphørte informasjonen fra Låneinstituttet til Skipsgaranti. Utover vinteren 1981 var det en hektisk møtevirksomhet med betydelig aktivitet fra Låneinstituttets side. Aktsomhetsplikten overfor kausjonisten er større hvor kreditor opptrer aktivt i forbindelse med det økonomiske engasjement enn hvor kreditor er passiv, jf Rt-1959-1172.

Det er påfallende og kritikkverdig at Låneinstituttet verken før, under, eller etter avtalen av 14. april 1981 orienterte Skipsgaranti til tross for at dette var en avtale som direkte angikk kausjonistenes interesser, ikke Låneinstituttets. Desto mer gjelder dette fordi Låneinstituttet opptrådte på vegne av GIEK. GIEK hadde motstridende interesser i forhold til Skipsgaranti for så vidt som muligheten for prisoppgang kunne trekke i retning av å vente med salget for om mulig å unngå tap på garantien for lånet på kr 1.950.000. Det skjerper aktsomhetsplikten om kreditor innehar en slik dobbeltstilling, jf Rt-1979-81. Alminnelig lojal opptreden ville ha vært at Låneinstituttet hadde gjort Skipsgaranti oppmerksom på opplegget og risikoen og på at instituttet opptrådte på vegne av GIEK. Låneinstituttets opptreden i 1981 står i skarp kontrast til dets opptreden i 1978-1980 da det ikke var noen risiko. Låneinstituttet kuttet ut informasjonen da behovet for informasjon meldte seg.

De muntlige orienteringer Skipsgaranti fikk i telefonsamtale sommeren 1981 og i møte i oktober 1981 med advokat Kahrs gav ingen grunn for Skipsgaranti til å aksjonere. Etter vitneforklaringene til Bjørn Stoltz i Skipsgaranti og Grethe Kristensen i A/S Det Kjøbenhavnske Reassurance-Compagni må det legges til grunn at Stoltz ble beroliget. Selv om man skulle legge til grunn som bevist at Kahrs nevnte avtalene av 14. april 1981, har han ikke gitt Skipsgaranti slike opplysninger at det gav selskapet grunn til å gripe inn.

Låneinstituttet har under sakens gang gitt varierende forklaringer for hvorfor Skipsgaranti ikke ble informert i 1981 ut over nevnte telefonsamtale og møte. Både dette og de vanskeligheter Skipsgaranti har hatt med å få innsikt i hva som skjedde, gir inntrykk av at det var beleilig for Låneinstituttet at Skipsgaranti ikke ble trukket inn i 1981 idet dette ville komplisere situasjonen, bl a i forhold til GIEK.

Opplysningsplikten må anses vesentlig misligholdt. Den rettslige konsekvens av dette kan være at kausjonsansvaret uten videre anses bortfalt, slik virkningen av slikt mislighold er regulert i særskilt avtale mellom Låneinstituttet og GIEK. Skipsgaranti har imidlertid funnet det naturlig å knytte virkningen til en konkret tapsvurdering. Dersom Låneinstituttet hadde opptrådt aktsomt, ville Skipsgarantis ansvar ikke blitt aktuelt. Det er imidlertid vanskelig å føre eksakt bevis for tapet, dels fordi Skipsgaranti aldri fikk noen sjanse til å påvirke resultatet, og dels fordi Skipsgaranti først ble orientert flere år etter at begivenhetene fant sted. Misligholdet må i alle fall ha betydning ved en eventuell bevisbyrdevurdering. Det er imidlertid klare indikasjoner på at resultatet ville ha blitt et annet dersom Låneinstituttet hadde opptrådt aktsomt. Særlig har det betydning at lønnsomheten ved skipets drift utviklet seg i negativ retning etter hvert. Jo lengre det trakk ut, jo større ble omkostningene. Dersom skipet hadde vært solgt våren/sommeren 1981, ville påløpne renter og omkostninger vært mindre og nettoen større.

Subsidiært gjøres gjeldende at Skipsgaranti ikke er forpliktet til å betale renter for tiden 25. mars 1982 til 28. november 1983. Da skipet var solgt og lånet avviklet, hadde kreditor plikt til å avvikle kausjonsforholdet uten ugrunnet opphold.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

"A/S Skipsgaranti Norsk Kredittforsikringsselskap fri finnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.

Ankemotparten, A/S Låneinstituttet for skip, har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Det bestrides at det foreligger mislighold av opplysningsplikt fra Låneinstituttets side i forbindelse med avviklingen av engasjementet. Låneinstituttet har gitt slik informasjon som kreves i kausjonsforhold og har ikke opptrådt illojalt. Skipsgaranti har derimot ikke fulgt opp og ivaretatt sine interesser slik det burde ha gjort. Skipsgaranti, som er en profesjonell garantist, må selv bære ansvaret for manglende oppfølging.

De betraktninger som er kommet til uttrykk i dommen i Rt-1931-331, jf også Rt-1925-501, har fortsatt gyldighet. En kausjonist har selv plikt til å ivareta sine interesser. Forsømmer kausjonisten dette, er det ikke grunnlag for å frita ham for kausjonsforpliktelsen selv om kreditor ikke informerer. Kausjonistens undersøkelsesplikt går således foran kreditors opplysningsplikt.

Ved vurderingen av partenes forhold må det tas utgangspunkt i forhistorien til engasjementet. Dette engasjement var problemfylt helt fra starten. Kontraktssummen på 21,6 mill kr for hvert skip var klart "oppblåst". Finansieringen ble vanskeligere da bareboat-certepartiet bortfalt. Skipsgaranti, som var Frendos forretningsforbindelse på finansieringssiden, var vel kjent med forholdene som tilsa årvåkenhet fra starten av. Det var Skipsgaranti som hadde kredittrisikoen, ikke Låneinstituttet.

Skipsgaranti ble gjort kjent med betalingsproblemene som inntrådte allerede i 1978 og ble videre i 1979 orientert om at en byder hadde tilbudt 10,5 mill danske kr for skipet. Dette gav en indikasjon på at ca 55% av byggeverdien var gått tapt og at Skipsgaranti var i tapsposisjon.

Av materiale sendt Skipsgaranti i mars 1980 fremgikk at rederikommandittselskapet var under avvikling. Salg av M/S Atlantic Pioneer pr 1. juli 1980 til brutto salgspris på danske kr 12.120.000, som var langt høyere enn det bud man hadde, ville ikke gi full dekning av gjelden. Enda dårligere ville resultatet ifølge materialet bli ved salg 1. januar 1981. Dette burde ha skjerpet Skipsgarantis oppmerksomhet om engasjementet.

Oppstillingen i brev av 31. mars 1980 i tilknytning til en antatt salgssum på 10 mill kr for hvert skip tok ikke hensyn til påløpte, ikke betalte renter. Skipsgaranti kunne ikke uten videre basere seg på den stipulerte salgsverdi, men måtte selv vurdere denne. Selv med den stipulerte salgssum kunne Skips garanti være tapsutsatt.

Skipsgaranti ble også orientert om forlengelsesplanene for skipet sommeren 1981. Når Skipsgaranti ikke intervenerte da, må det legges til grunn at det så dette som et mulig opplegg for å få dekket inn all gjeld.

Bakgrunnen for at oversendelsen av møtebøker m v opphørte høsten 1980,var at Skipsgaranti da valgte å ha en mer tilbaketrukket rolle og overlot til Låneinstituttet å ivareta dets interesser videre.

De forklaringer som er gitt på hvorfor sirkulasjonen av møtereferater opphørte høsten 1980, kompletterer hverandre. Ankemotparten fastholder for øvrig at Skipsgaranti på bakgrunn av at kausjonen var stilt etter oppfordring fra debitor, var henvist til å søke opplysninger hos SPS 10 som hadde plikt til å gi slik informasjon. Det er vanlig at kredittforsikringsselskaper krever innsendt årsregnskap fra debitor. Ikke engang dette har Skipsgaranti bedt om å få.

Låneinstituttet var forpliktet ved særskilt avtale til å ivareta GIEKs interesser og følge opp låneengasjementet. Hadde det ikke vært for dette, ville instituttet ikke ha engasjert seg i kreditorforhandlingene. Instituttet ivaretok imidlertid alle berørtes interesser.

I telefonsamtalen i juli/august 1981 fikk Bjørn Stoltz i Skipsgaranti av advokat Kahrs en bred orientering om avtaleverket av 14. april 1981. Forklaringen til Stoltz vedrørende telefonsamtalen under bevisopptaket for Høyesterett må bero på erindringsforskyvning. Således er det helt på det rene at Låneinstituttet i juli/august 1981 arbeidet med forlengelsesprosjektet, og det er ingen grunn til å tro at advokat Kahrs opplyste noe annet, slik Stoltz hevder. Opplysningen om avtalene fra 14. april 1981 sammenholdt med de informasjoner Skipsgaranti hadde fra tidligere, burde ha gitt Skipsgaranti et tydelig vink om å undersøke nærmere.

Skipsgaranti kunne ikke under noen omstendighet ha fått til en ordning som ville ha gitt et bedre resultat enn salget av skipet i desember 1981 gav. Om dette vises til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner, som ankemotparten slutter seg til. Noe av grunnen til at resultatet ikke ble bedre enn det ble, var for øvrig en skade som viste seg å være påført skipet. Reparasjonsutgiftene gikk til fradrag i salgssummen.

Rentekravet for perioden 25. mars 1982 til 28. november 1983 er grunnet på kausjonserklæringen. Det foreligger debitormora. Foreldelsesloven setter grensen for avviklingen av forpliktelsen. Skipsgaranti har hatt fordel av å sitte med pengene i perioden.

A/S Låneinstituttet for Skip har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

"1. Gulating lagmannsretts dom stadfestes, dog slik at det tilkjennes 18% rente av tilkjente saks omkostninger, kr. 99.600.- fra 1. juli 1987 og inntil betaling skjer.

2. A/S Låneinstituttet for skip tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten, men bygger på et annet grunnlag.

Jeg legger til grunn at det i kausjonsforhold, som i kontraktsforhold ellers, må stilles krav til aktsom og lojal opptreden fra kreditors side overfor kausjonisten. Dette kravet til aktsomhet og lojalitet må gjelde ikke bare ved stiftelsen av kausjonsforpliktelsen, men så lenge forpliktelsen består, og det må gjelde selv om kausjonen er gitt etter anmodning fra hoveddebitor. En annen sak er at det neppe er treffende, som hevdet av ankemotparten, å si at kausjonen her er gitt etter anmodning fra hoveddebitor.

Men det må i kausjonsforhold også stilles krav til kausjonisten. Han må utvise aktsomhet og vil, etter forholdene, kunne måtte opptre aktivt for å ivareta sine interesser.

Kravene til kreditors opptreden må nettopp ses i lys av hva det er rimelig å forvente av kausjonisten.

Skipsgaranti har åpenbart hatt et inngående kjennskap til hovedtrekkene i utviklingen for Frendo og til SPS-selskapenes overtakelse og finansiering av skipene. Når det gjelder hvilke faktiske opplysninger som tilfløt Skipsgaranti etter kausjonsstillelsen, nevner jeg at Skipsgaranti ble forelagt anmodningen av 12. mars 1978 fra SPS 10 om avdragsutsettelse. Skipsgaranti ble videre orientert ved tilsendelse av innkallinger, møtereferater m v om at kreditorene hadde engasjert seg og om planer om avvikling av selskapet og salg av skipet, herunder om et kjøpstilbud på 10,5 mill danske kr og planer om forlengelse av skipet. Oversendelsen av møtereferater m v opphørte fra september 1980.

Selv om Skipsgaranti ikke ble holdt løpende orientert ved oversendelse av dokumenter i 1981, er det på det rene at Skipsgaranti fikk visse opplysninger også da. Således fant det sted en telefonsamtale i juli/august mellom direktør Bjørn Stoltz i Skipsgaranti og advokat Thor Kahrs i Låneinstituttet, og i oktober 1981 ble det holdt et møte mellom dem hvor også direktør Grethe Kristensen i A/S Det Kjøbenhavnske Reassuranse-Compagni deltok. Stoltz har under bevisopptaket for Høyesterett forklart at bakgrunnen for telefonsamtalen i juli/august var en henvendelse han hadde fått fra Grethe Kristensen. Hun hadde opplyst at det gikk rykter i København om at kreditorene ville forlenge skipet for ved et senere salg å gi de utsatte kreditorene bedre dekning. Grethe Kristensen hadde gitt uttrykk for at Skipsgaranti burde si fra til Låneinstituttet at Skipsgaranti ikke ville gå med på en slik forlengelse. Grethe Kristensen har under bevisopptak for Høyesterett forklart at hun under møtet i oktober gav uttrykk for at hun ikke anså forlengelse formålstjenlig og viste til tilbudet fra den tyske reder Visser.

Etter de forklaringer som er gitt av de impliserte, er det ikke tvil om at Kahrs både i telefonsamtalen og i møtet uttalte seg optimistisk og regnet med at det ikke var noen risiko for Skipsgaranti. Kahrs bygget ifølge hans forklaring under bevisopptaket for Høyesterett på at en ombygging ville øke skipets markedsverdi.

Kahrs hevdet i bevisopptaket videre at han under telefonsamtalen med Stoltz i juli/august gav en bred orientering om kreditoravtalen, hvorledes denne til da hadde fungert, og det pågående salgsarbeid. Dette er ikke i samsvar med forklaringen til Stoltz om hva som ble opplyst fra Kahrs under telefonsamtalen. Jeg finner å måtte legge til grunn at opplysning om avtalene - som det da var naturlig å gi - ikke ble holdt tilbake.

Hva som var grunnen til at oversendelsen av møteprotokoller m v til Skipsgaranti opphørte fra september 1980, er noe uklart. Skipsgaranti hadde ikke frafalt å bli holdt videre informert om utviklingen, noe som heller ikke er påberopt. Etter min mening kan det reises en viss bebreidelse mot Låneinstituttet for at det ikke på samme måte som tidligere, holdt Skipsgaranti orientert om utviklingen i 1981 da situasjonen ble mer prekær. Særlig hadde det vært foranledning til å sende over kreditoravtalen som åpnet for salg uten full dekning til pantekreditorene etter 1. juli 1981, slik at kausjonsforpliktelsen kunne bli aktuell. Men jeg tilføyer at Skipsgaranti forholdsvis raskt etter 1. juli 1981 ble orientert om avtalen.

På bakgrunn av Skipsgarantis anførsler vedrørende Låneinstituttets betydelige aktivitet i 1981 og om faren for ivaretakelse av GIEK's interesser på bekostning av Skipsgarantis, vil jeg bemerke at Låneinstituttets bestrebelser hele tiden synes å ha vært rettet mot å få mest mulig ut av panteobjektet.

Når man på den annen side skal vurdere Skipsgarantis forhold, må man se hen til at det gjelder en kausjon fra et profesjonelt kredittforsikringsselskap.

Allerede fra stiftelsen av kausjonsforpliktelsen måtte denne fremstille seg som et usikkert engasjement. Skipsgaranti hadde således oppfordring til å ha særlig oppmerksomhet rettet mot engasjementet. Det som skjedde etterpå, så langt Skipsgaranti ble holdt løpende orientert, viste at det fra kreditorenes side ble ansett nødvendig å finne en løsning,og at det avhengig av hvorledes man vurderte skipsverdien, ikke var utelukket at Skipsgaranti kunne være tapsutsatt. Etter mitt syn burde Skipsgaranti, iallfall da avviklingen av SPS 10 var et faktum, ha tatt et initiativ for å sikre sine interesser i denne forbindelse. Videre peker jeg på at selv om Kahrs i telefonsamtalen og møtet i 1981 gav uttrykk for et optimistisk syn med hensyn til Skipsgarantis risiko, fikk Skipsgaranti ved orienteringen om avtalene fra 14. april 1981 informasjon som burde tilsi at det kunne stilles spørsmålstegn ved om stillingen var så sikker som Kahrs gav uttrykk for. Skipsgaranti var klar over at det var delte meninger om forlengelsesprosjektet, og måtte ta i betraktning at renter og utgifter ville løpe inntil skipet ble solgt.

Til tross for det jeg her har pekt på, har Skipsgaranti forholdt seg passiv. Det vesentlige i saken er således at Skipsgaranti ikke har fulgt opp og ivaretatt sine interesser slik man må kunne forvente av et profesjonelt kredittforsikringsselskap. Jeg kan da ikke se at det er grunnlag for noe ansvar for Låneinstituttet overfor Skipsgaranti.

Når det gjelder kravet på renter for perioden 25. mars 1982 til 28. november 1983, skal jeg bemerke at selv om kravet hadde vært fremsatt i rimelig tid etter at Låneinstituttet hadde mottatt oppgjøret fra Norsk Skibs Hypothekbank A/S, ville det ikke ha blitt dekket da. Kravet har hele tiden vært bestridt, og betaling er ennå ikke skjedd. Jeg ser det slik at debitors mora må sies å være det dominerende i bildet og finner at innsigelsene mot rentekravet ikke kan føre frem.

Lagmannsrettens dom må etter dette stadfestes, idet jeg også er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. I samsvar med Låneinstituttets påstand tillegges renter av omkostningsbeløpet for lagmannsretten. Anken har ikke ført frem, og jeg finner at den ankende part i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må tilpliktes å erstatte motpartens omkostninger for Høyesterett. Omkostningsoppgave er inngitt.

Jeg er kommet til at omkostningsbeløpet passende bør settes til kr 110.000, herav utgifter kr. 5.760.

Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Til det beløp A/S Skipsgaranti Norsk Kredittforsikrings selskap er tilpliktet å betale i saksomkostninger for lagmannsretten til A/S Låneinstituttet for Skip legges 18 - atten - prosent rente fra 1. juli 1987 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A/S Skipsgaranti Norsk Kredittforsikringsselskap til A/S Låneinstituttet for Skip 110.000 - etthundreogtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.