LB-1996-1861
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-12-13 |
| Publisert: | LB-1996-01861 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 95-07109 A/11 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01861 A. Anke nektet fremmet for Høyesterett, se HR-1997-00280K . |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Egil Brå Oksavik). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Bente Oftedal Roli). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard, formann. Lagdommer Øystein Hermansen. Ekstraordinær lagdommer Tor Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §44, Tvistemålsloven (1915) §180 |
A kom til Norge 13 desember 1988 som kurdisk kvoteflyktning fra Irak. Han innledet da et forhold til B, hvilket førte til at hun ble gravid. Sønnen C ble født desember 1989. A og B flyttet aldri sammen, men de opprettholdt kontakten og hadde i de følgende år et forhold, med avbrudd i kortere og lengre perioder. Datteren D ble født oktober 1992. I desember 1992 flyttet partene til hver sin leilighet i - - -gt 6. Barna bodde sammen med moren, og faren hadde samvær i henhold til avtale. Etter en voldsepisode i desember 1994, der A fremsatte drapstrussel mot B og også slo henne, nektet B ham samvær med barna.
Ved stevning av 22 september 1995 gikk A til søksmål mot B med krav om dom for samværsrett med sine to barn. Oslo byrett avsa dom 24 mars 1996 med slik domsslutning:
1. A skal ikke ha samvær med fellesbarna C født 12.89 og D født 12.92. (Riktig fødselsdato skal være 10.92)
2. Hver av partene bærer egne saksomkostninger.
A har i rett tid anket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. B har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 26 og 27 november 1996. Partene var tilstede og forklarte seg. Det ble avhørt seks vitner, hvorav tre var nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
A har i det vesentlige fremført de samme anførsler for lagmannsretten som for byretten. Det vises forsåvidt til byrettens gjengivelse. Byretten har ukritisk henholdt seg til den sakkyndiges ensidige vurdering og anbefaling, uten å ta tilstrekkelig hensyn til de vitnebevis som ble ført. Bs påståtte frykt for ny vold og trakassering fra ankende parts side er ikke reell. Etter at hun ved årsskiftet 1994/95 flyttet til sperret adresse, har hun gjentatte ganger besøkt kjente i - - -gt 6 sammen med barna. Overfor A er dette provoserende, og det er uheldig for barna, som må føle det frustrerende å være så nær sin far, men uten å få lov til å kontakte ham.
Det er enighet om at forholdet mellom partene i perioder var konfliktfylt, men konfliktene har i stor utstrekning vært fremprovosert av B. B har ellers selv forklart at hun så sent som på forsommeren 1994 hadde seksuell forbindelse med A og at hun utover sommeren og høsten samme år oppsøkte ham i hans leilighet på nattetider. Dette viser at hun iallfall frem til da mestret sin mulige angst for A. Hans affektbetingede voldshandling 2 desember 1994 må ses som et utslag av at hennes opptreden for ham fremsto som utroskap og et alvorlig brudd på tillitsforholdet mellom partene. Det er ingen reell fare for nye voldshandlinger. A har helt siden januar 1995 hatt et nytt kjæresteforhold og har lagt bak seg sine tidligere følelser overfor B. A er nå i lønnet arbeid, og det er stor sannsynlighet for at han vil kunne fortsette sitt arbeid ved skolefritidsordningen i Oslo de nærmeste årene. Han har planlagt å anskaffe ny bolig med det første, med sikte på å bedre de praktiske forholdene under samvær med barna.
Det er ikke til barnas beste at A nektes enhver form for samvær med sine barn. Subjektiv engstelse hos moren bør ikke tillegges vekt. Det vises bl.a. til Rt-1989-148 og Rt-1996-888. A er innforstått med at at samværene bør begrenses i en overgangsperiode. De kan gjennomføres praktisk slik at nærkontakt mellom foreldrene unngås. For å nøytralisere Bs uttalte engstelse, bør partene finne frem til en felles sakkyndig som kan føre tilsyn med samværene den første tiden. Under korte samvær vil eventuelt også barneverntjenesten kunne være behjelpelig.
A har nedlagt slik påstand:
1. A skal ha slikt samvær med fellesbarna C f. 12.89 og D, f. xx.xx.1992: a) én ettermiddag i uken fra kl 1600 til 1800, samt annenhver lørdag eller søndag i tidsrommet kl 1400-1700. b) Fra 1 april 1997 skal As samværsrett utvides slik, under forutsetning av at han har skaffet ny bolig: Samværet i tilknytning til annenhver helg utvides til tidsrommet lørdag kl 1000 til søndag kl 1800. c) Fra 1 august 1997 utvides samværet til vanlig samværsrett.
2. Samværet skal frem til 1 april 1997 utøves i nærvær av en sakkyndig som partene i fellesskap finner frem til. Dersom partene ikke finner frem til en felles sakkyndig, faller bestemmelsen om sakkyndig bort.
3. B erstatter det offentliges kostnader for byrett og lagmannsrett.
B har i det vesentlige anført:
Byrettens dom er riktig. B har en begrunnet og reell frykt for A. Dette påvirker hennes omsorgsevne. A er nå dømt til fengsel i 60 dager for å ha fremsatt alvorlige trusler mot B og for å ha slått henne i desember 1994. Dommen er etter det opplyste påanket. Forholdet mellom partene var slutt lenge før denne voldshandlingen fant sted. B har etter voldshandlingen funnet det nødvendig å skifte bolig to ganger. Hun og barna oppholder seg nå på sperret adresse. Verken under byrettens behandling eller under ankeforhandlingen er det fremkommet noe som tilsier at Bs frykt for ny voldsbruk fra As side er grunnløs. A har en uttalt negativ holdning til barnas mor, og ser ikke sin egen rolle i årsakene til de hyppige konfliktene mellom partene. Han kritiserer fortsatt B for at hun gjentatte ganger unnlot å sørge for nødvendig oppsyn med barna når hun var fraværende - en kritikk B mener er grunnløs - men han grep den gang aldri inn på en positiv og hjelpsom måte ved selv å ta seg av barna i slike angivelige situasjoner. Han setter sine egne behov og ønsker i høysetet og har ikke vist tilstrekkelig evne eller vilje til verken å se barnas behov og følelser eller å skjerme barna fra foreldrekonflikten. Han har trakassert og ytmyket B i barnas nærvær.
B har siden høsten 1994 gått i nettverksterapi. Dette er bidratt til at både hun og barna nå etter hvert fungerer bedre enn i den første tiden etter voldsepisoden. Selv om både hun og barna er inne i en god utvikling, er de fortsatt svært sårbare. Hun har en reell redsel for hva som vil skje dersom A nå skulle gis rett til samvær med barna. Hun har ingen grunn til å tro at han har forandret seg. Ved samvær vil han lett kunne få tak i hennes adresse, og hun vil da bli nødt til å flytte nok en gang, hvilket fører til enda et skadelig oppbrudd for barna, som nå har funnet seg vel til rette. På noen sikt er hun innforstått med å legge forholdene til rette for at barna skal ha samvær med sin far, men det er nødvendig først å skape den nødvendige trygghet. Under de rådende omstendigheter er samvær åpenbart ikke til barnas beste.
B har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts dom av 24.03.96, pkt 1, stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes det offentlige for byrett og lagmannsrett.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.
Etter barneloven §44 er utgangspunktet at barn har rett til samvær med begge foreldrene. Hvis foreldrene lever hver for seg, har dessuten den av foreldrene som barna ikke bor sammen med rett til samvær med barna om ikke annet er avtalt eller fastsatt på annen måte. Ved uenighet mellom foreldrene om samværsretten, skal avgjørelsen først og fremst rette seg etter det som er best for barna.
Partene har for lagmannsretten gjensidig bebreidet hverandre for manglende evne og vilje til å forstå og respektere den annen. Bebreidelsene fra begge sider går også ut på at den annen part setter egne interesser foran barnas behov. Disse gjensidige beskyldninger og misnøyeytringer er en del av konfliktbildet foreldrene imellom, som lagmannsretten ikke finner grunn til å ta standpunkt til. Tvistespørsmålet for lagmannsretten er As samværsrett med sine barn, og det er for lagmannsretten ikke kommet frem noe som gir grunnlag for å anse A som uskikket til å ha samvær med sine barn. Det er ingen grunn til å frykte at han vil opptre voldelig overfor barna, og ankemotparten har i retten forklart at datterens tidligere redsel for A ikke lenger er til stede. Det er heller ingen grunn til å tro at A under samvær med sine barn ikke vil utøve den nødvendige omsorg.
Det er i flere avgjørelser av Høyesterett uttalt at det skal ganske tungtveiende grunner til for å nekte samvær mellom far og barn. Det vises til Rt-1996-888 og de avgjørelser det der er referert til. Det fremgår av uttalelsene at motsetningsforhold og dårlig samarbeidsforhold mellom foreldrene, eller en mors motvilje mot samvær grunnet på engstelse for barnet o.l. i utgangspunktet ikke gir grunnlag for å nekte samværsrett.
I sin skriftlige uttalelse for byretten anførte den oppnevnte sakkyndige, psykolog Ståle W. Reigstad, at følgende momenter talte mot samvær:
Det taler mot samvær at saksøkte får sin livskvalitet merkbart forringet og sin sikkerhet truet. Ingen av oss vet om hun har rett i sine risikovurderinger. Det kan, slik jeg ser det, ikke argumenteres med at hun motsetter seg samvær på et irrasjonelt grunnlag. Hun tilbød saksøker å ha samvær med barna etter at meklingsmøtene ikke førte frem, noe som førte til flere voldelige episoder utover høsten 1994.
Det taler mot samvær at omsorgen mister kvalitet dersom det opprettes samvær. Omsorgsoppgaven blir også vanskeligere enn under de nåværende vilkår fordi barna trolig blir vanskeligere å oppdra.
Dette må en se i sammenheng med at saksøkers moralske strenghet, samt at hans devaluerende bilder av barnas mor, vil prege barnas holdning til moren.
Det taler mot samvær at saksøker ikke synes å ha gitt opp å kontrollere hvem saksøkte omgås. Han mener fremdeles at hans barn ikke skal omgås saksøktes venner. Her ligger et uløst problem med potensiell stor sprengkraft.
Det taler likeledes mot samvær at foreldrene ikke tror de kan samarbeide med hverandre.
B har for lagmannsretten forklart at hun stadig lever i frykt for at A i en gitt situasjon vil ta livet av henne. Hun frykter også at A, for å ramme henne, vil føre barna til sin familie eller kjente i Irak, dersom han gis samværsrett. Selv om lagmannsretten ikke kan se at det er reelt grunnlag for slik frykt, finner retten å måtte legge til grunn at B selv fortsatt har en alvorlig angst for hva A vil kunne foreta seg, så alvorlig at hun mener det vil være helt nødvendig å flytte med barna til skjult adresse på ny, dersom A under samvær med sønnen skulle få rede på hvor de nå bor.
Det fremgår av den sakkyndiges erklæring for byretten at begge barna er veltilpasset og i normal utvikling, men at barnevernet har gått inn med støttetiltak som består i at barna går i besøkshjem hver tredje uke. Om B uttalte den sakkyndige at hun synes "å være en marginalt fungerende kvinne som nå i lange perioder såvidt holder hodet over vannet", og at hun virker slitt. Det heter videre i erklæringen at det er grunn til å tro "at hun taper nivå hvis saksøker får samværsrett" og at "belastningen på henne vil øke og trolig føre til at omsorgen blir kvalitativt dårligere".
Det har for lagmannsretten vært et vanskelig spørsmål å ta stilling til om det nå bør åpnes for samvær mellom A og hans to barn. Flere momenter taler i favør av samvær, som også er lovens klare hovedregel og som også moren etter barneloven §44 første ledd plikter å medvirke til. Dersom man kunne se bort fra morens subjektive frykt og forestillinger, er det etter lagmannsrettens oppfatning ikke grunnlag for alvorlige innvendinger mot at det åpnes for samvær. Når det gjelder A, er det riktignok lagmannsrettens oppfatning at han med fordel burde arbeide mer både med selverkjennelse for egne svakheter som påpekt av den sakkyndige, og med forståelse og aksept av barnas mor. Denne innvending kan imidlertid ikke begrunne samværsnekt. B fremsto i lagmannsretten som både sterkere og mer robust psykisk enn den sakkyndiges skriftlige karakteristikk gir inntrykk av. Hun ga da også selv uttrykk for at hun, etter nå å ha levd atskilt fra A på skjult adresse i nærmere to år, følte at hun var i ferd med å finne tilbake til sitt gamle jeg. Som nevnt ovenfor, legger imidlertid retten til grunn at hun fortsatt har en alvorlig frykt for A og hva han vil kunne foreta seg, og hun er særlig engstelig for at en samværsordning nå vil måtte føre til at hennes boligadresse blir kjent for A og også virke utløsende på de handlinger hun frykter fra hans side. Hun må på denne bakgrunn bedømmes som ytterst sårbar, slik at det fortsatt ikke skal så mye til før hun vil få tilbakeslag som reduserer hennes omsorgsevne, med de skadevirkninger det vil ha for barna. Man kan heller ikke se bort fra at hennes frykt bygger på tidligere erfaringer om voldsbruk fra As side.
De beste grunner taler derfor for at det fortsatt bør gå noen tid før samvær blir etablert. Lagmannsretten har funnet støtte for sitt resultat i Rt-1987-598.
Partene bør nå etter beste evne, hver på sin kant, forsøke aktivt å bearbeide sin gjensidige mistro og mistillit. Det ligger i kortene at det ikke behøver å gå alt for lang tid før partene påny vil kunne vurdere om forholdene har bedret seg slik at far og barn igjen kan få kontakt. Etter barneloven §44 første ledd har foreldre gjensidig ansvar for oppfyllelse av lovens hovedregel, som er at barna har rett til samvær med begge sine foreldre.
Lagmannsretten har funnet saken vanskelig. Saksomkostninger bør derfor, i samsvar med unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, ikke tilkjennes for lagmannsretten. Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.