Rt-1989-148

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1989-02-20
Publisert:	Rt-1989-148 (40-89)
Stikkord:	Familierett, Samværsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 26B/1989, nr 110/1987
Parter:	Y (Advokat Else Bugge Fougner) mot X (Advokat Ole Jakob Bae).
Forfatter:	Gjølstad, Dolva, Hellesylt, Philipson, Michelsen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §44, §46, Barneloven (1981)

Dommer Gjølstad: X, født i 1955, og Y, født i 1956, var samboere en periode i 1982. De fikk i denne tiden en datter, D, født xx.xx.1982. Fra sommeren 1982 oppholdt de seg tidvis hver på sin kant, og det ble endelig brudd mellom dem i november 1982. D ble boende hos moren, mens faren flyttet. Saken gjelder om, og eventuelt i hvilken utstrekning, faren skal ha rett til samvær med datteren, jf barneloven av 8. april 1981 nr 7 §44 annet og tredje ledd.

Etter samlivsbruddet og frem til nyttår 1982/83 besøkte faren datteren i morens leilighet omtrent en gang i uken, uten at det var avtalt faste tider. Samvær skjedde deretter mer sporadisk inntil moren etter en episode i påsken 1983 motsatte seg videre forbindelse mellom far og datter. Faren har etter dette ikke hatt samvær, bortsett fra i forbindelse med de sakkyndiges arbeid under behandlingen av saken for domstolene.

Y tok 6. juni 1983 ut stevning for Z byrett med påstand om vanlig samværsrett med D. Samtidig begjærte han kjennelse etter barneloven §46 om en midlertidig ordning.

Z byrett fastsatte i kjennelse 6. september 1983 en midlertidig samværsordning for tiden frem til rettskraftig dom. Ordningen gikk i hovedtrekk ut på at Y skulle ha rett til samvær med D tredjehver helg og annenhver jul og påske.

X påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten stadfestet 18. januar 1984 byrettens kjennelse. Y forsøkte forgjeves å få gjennomført samværsrett i henhold til kjennelsene.

I hovedsaken avsa Z byrett 31. oktober 1984 dom med slik domsslutning:

"1. Y har rett til samvær med D, født xx.xx.1982, a) hver onsdag ettermiddag, b) annenhver helg fra fredag ettermiddag til søndag kveld, c) annenhver påske fra palmelørdag ettermiddag til kvelden 3. påskedag, første gang påsken 1985, d) annenhver jul fra lille julaften ettermiddag til kvelden 3. juledag, første gang julen 1985, e) to uker hver sommer,

2. For hvert samvær skal D hentes og bringes av Y i Ds hjem.

3. Saksomkostninger ilegges ikke."

X påanket dommen til Gulating lagmannsrett som 14. januar 1987 avsa dom med denne domsslutning:

"1. Y har rett til samvær med barnet D, født xx.xx.1982, i 4 timer en dag annenhver måned.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer. X har bodd sammen med en annen mann siden 1984. Hun har nå to barn med ham. Y arbeider som ekspeditør og bor alene i en 2-roms leilighet som eies av hans mor.

Begge parter har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, Y for å få vanlig samværsrett, X for å få fastslått at faren ikke skal ha samværsrett.

Begge anker gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

For byretten var psykolog Toril Havik oppnevnt som sakkyndig. Hun var sakkyndig også for lagmannsretten, men da sammen med psykolog Rolf Løvvang. De sakkyndige møtte for lagmannsretten og avgav forklaring. For Høyesterett har overlege Berit Grøholt og overlege Arnt Halsen vært oppnevnt som sakkyndige. De har avgitt en felles erklæring datert 14. februar 1988. Erklæringen munner ut i et forslag til en besøksordning gjeldende for 1 1/2 år beregnet på tiden fra april 1988 til september 1989 med til sammen 8 samvær. Denne ordning har ikke latt seg gjennomføre i minnelighet. Ingen av partene har begjært at de sakkyndige skal være til stede i Høyesterett.

Partene og fire vitner, herav de to sakkyndige for de tidligere retter, har forklart seg ved bevisopptak for Høyesterett. Ett vitne er nytt.

Begge parter har fri sakførsel for Høyesterett.

Y har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er viktig for barn å ha kontakt med begge foreldre og kjenne dem både på godt og vondt. Barn har behov for tilhørighet og kjennskap til sin bakgrunn og sine røtter. Dette ligger til grunn for barneloven bestemmelser og rettspraksis om samværsspørsmål. Det er også fremhevet av barneombudet, Mental Barnehjelp og justiskomiteen i forbindelse med endringene i barneloven vedrørende samværsrett når foreldrene ikke har levd sammen etter at barnet ble født, jf Ot prp nr 44 (1987-88) 9 flg og Innst O nr 23 (1988-89) 5 flg.

Det foreligger intet i saken som kan gi grunnlag for å fravike den entydige hovedregel i gjeldende rett om samvær mellom far og barn.

Faren har et inderlig ønske om å få lære sin datter å kjenne og mener at det vil være en berikelse for henne å få være sammen med ham. Det er ikke noe ved hans personlighet som kan tilsi at han ikke bør ha vanlig samværsrett. Samværet med henne i forbindelse med de sakkyndiges arbeid for Høyesterett gikk utmerket. Barnets oppførsel etterpå, som moren har påberopt seg, kan ha så mange årsaker, bl a morens holdning.

Den sakkyndige Haviks uttalelser om negative karaktertrekk savner belegg i faktiske forhold. Saken har vært en meget stor påkjenning for ham. Han har ikke maktet å ha et strukturert forhold til problemene i samtalene med de sakkyndige. Psykolog Havik synes for øvrig å ha lagt større vekt på hensynet til at barnet skal få ro i tilknytning til en omsorgsperson, enn på betydningen for barnet av samvær med den biologiske far.

Faren erkjenner at det har vært en alvorlig konflikt mellom ham og moren. Han beklager at han ved to anledninger har forgått seg overfor henne. Han har nå lagt konflikten bak seg og har tillit til at hun også vil kunne gjøre det når saken er overstått. Objektivt sett har moren intet grunnlag for å frykte at samvær med ham vil være skadelig for barnet. Hun greier heller ikke å forklare hva hennes angst egentlig bunner i.

D er nå nærmere 7 år og vil selv kunne si fra om noe skjer henne. Moren må gå i seg selv og arbeide med sine holdninger. De sakkyndige for Høyesterett har for øvrig gitt uttrykk for at den beste terapi for henne er at hun etterhvert får se at samvær kan avvikles på en rimelig måte uten skade for datteren. Hun har selv ansvaret for at samvær ikke er kommet i gang tidligere.

Moren har skiftet begrunnelse for sitt standpunkt under saken. Hennes uttalelser i bevisopptaket for Høyesterett blant annet om at D vil føle samvær som straff, og sette barnets tilhørighet til sin nåværende familie i fare, tyder på at hun egentlig ønsker å bryte alle bånd mellom barnet og faren og farens familie.

Faren aksepterer en opptrappingsperiode av noen varighet. En så begrenset samværsordning som i lagmannsrettens dom eller i forslaget fra de sakkyndige for Høyesterett er i strid med praksis og vil gjøre det umulig for far og datter å bli kjent med hverandre.

Det er vist til dommer i Rt-1976-1497, Rt-1986-82 og Rt-1986-638.

Y har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

"1. Y utøver samvær med datteren D en ettermiddag annenhver uke fra kl. 16.00 til kl. 19.00.

Fra 1. mai 1989 og frem til 1. juli 1989 skal Y i tillegg ha D en dag fra kl. 10.00 til kl. 19.00 annenhver uke.

Samværet frem til 1. juli 1989 skal utøves i samarbeid og nærvær av en sakkyndig, som partene i fellesskap vil finne frem til.

2. Y utøver samvær med datteren D en uke sommeren 1989 fra fredag kl. 16.00 til neste søndag kl. 19.00.

3. Y skal etter sommeren 1989 ha vanlig samværsrett, en ettermiddag i uken fra kl. 16.00 til kl. 19.00, annenhver weekend fra fredag kl. 16.00 til søndag kl. 19.00, hver nyttårshelg fra 29. desember kl. 16.00 til 1. januar kl. 19.00, annenhver vinter- og påskeferie og 14 dager om sommeren.

4. Samværsordningen igangsettes snarest og innen 14 dager etter at partene har funnet frem til en sakkyndig. Hvis partene innen en måned etter at rettskraftig dom foreligger ikke har funnet frem til en felles sakkyndig, faller denne forutsetning bort.

5. X dømmes til å betale det offentliges saksomkostninger for Høyesterett."

X har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Spørsmålet i saken er hva som er best for barnet, jf barneloven §44 tredje ledd tredje (siste) pkt. Uttalelsene i forarbeidene til endringene i barneloven som motparten har vist til, rokker ikke ved dette overordnede prinsipp. Avgjørelsen må bero på en konkret vurdering ut fra de faktiske forhold. Samvær kan nektes den hvis personlige egenskaper gjør at samvær vil være uheldig for barnet og også ved dype og skarpe motsetninger mellom foreldrene, jf Inge Lorange Backer, Barneloven 283 og Rt-1986-638.

Partene hadde et kortvarig samboerforhold i tiden før og etter barnet ble født. Det er således i denne saken ikke spørsmål om å bryte en fast tilknytning mellom far og barn, med de konsekvenser det kan få.

Det er best for D at samvær for tiden ikke finner sted. Moren var i 1982 innstilt på at faren skulle ha samvær med D, men innså snart at det ikke var til barnets beste. D er en trygg og harmonisk jente, integrert i en godt fungerende familie. Det er stor risiko for at samvær med faren vil være en psykisk belastning for henne og gå utover trygghetsfølelsen hennes. Erfaringen etter samværet i forbindelse med de sakkyndiges arbeid for Høyesterett underbygger dette. D opptrådte da aggressivt i barnehagen.

Faren er en egenartet personlighet, egosentrisk, intens og ustrukturert i en grad som avviker fra det vanlige. Som psykolog Havik har gitt uttrykk for, er dette stabile trekk ved hans personlighet, ikke situasjonsbetingede. Moren oppfatter ham som svært ubalansert, bl a hensett til de to voldsepisodene i 1983. Ved begge anledninger var D til stede. D er nå i en alder hvor hun kan være trassig og vil ha sin egen vilje. Moren stoler ikke på at faren vil kunne takle slike situasjoner, men frykter at han vil kunne opptre aggressivt, og hun har ingen garanti for at han ikke også vil kunne slå datteren.

Farens kamp for samvær med datteren bunner i ideologiske og rettighetsorienterte holdninger, ikke i noe ekte behov for samvær med datteren.

Hun har en rotfestet mistro til Y og er redd for ham. Selv om det nå har gått mange år siden forholdet mellom dem opphørte, har hun meget sterke reaksjoner når man i samtaler kommer inn på ham og spørsmålet om samværsrett. Den dype konflikten mellom foreldrene vil ved gjennomføring av samvær opprettholdes og virke negativt på barnet. D vil komme i et spenningsforhold mellom foreldrene og få lojalitetsproblemer. Det er en nærliggende fare for at man vil komme inn i en ond sirkel med økt intensitet og aggresjon hos faren og økt angst og avstandtagen hos moren, slik den sakkyndige psykolog Havik for byretten gav uttrykk for.

Saken har vært meget grundig vurdert av fire erfarne sakkyndige som alle er kommet til så å si lik konklusjon. Deres syn har vært at hvis man ikke får til en minnelig løsning, vil en samværsordning i seg selv være konfliktskapende med de uheldige virkninger dette vil få for D. De sakkyndiges samstemmige og velfunderte vurderinger må være avgjørende for utfallet i saken.

Subsidiært gjøres gjeldende at noe mer enn en meget begrenset samværsordning, som foreslått av de sakkyndige for Høyesterett, iallfall ikke kan være til barnets beste. Dersom det skulle bli fastsatt en slik ordning, må man følge de sakkyndiges anvisninger meget nøye.

X har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

"Prinsipalt: Y tilkjennes for tiden ikke samværsrett med fellesbarnet D, født xx.xx.1982.

Subsidiært:

1. Y tilkjennes samværsrett med fellesbarnet D, født xx.xx.1982, i 2 timer medio april, 3 timer medio september, og 4 timer medio november 1989, samt deretter 4-timers samvær medio januar, mars, mai, juli og september 1990. Samværene skjer i overvær av sakkyndig, fortrinnsvis barnepsykolog, som partene blir enige om, og som D er fortrolig med.

2. Partene deler utgiftene til den sakkyndige, som i samråd med partene fastsetter tid og sted for samværene. De fastsettes på forhånd for et halvt år av gangen.

3. Hvis ikke annet bestemmes, har Y etter september 1990 rett til 4-timers samvær annenhver måned, uten at sakkyndig er tilstede, og for øvrig etter nærmere avtale mellom partene om tid og sted."

For begge påstander: Det offentlige tilkjennes saksomkostninger."

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter.

Etter barneloven §44 tredje ledd tredje pkt skal avgjørelsen om samværsrett først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Bestemmelsen må ses i lys av første ledd i §44 om barnets rett til samvær med begge foreldre og annet ledd om rett til samvær for den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med. De samværsrettssakene som har vært behandlet av domstolene har ofte angått betydningen av partenes personlige egenskaper og motsetningsforhold dem imellom. Dersom samvær helt skal nektes en far eller mor på grunn av vedkommendes personlige egenskaper, må det normalt dreie seg om negative egenskaper utover normal variasjonsbredde. Motvilje mot samvær hos den barnet bor sammen med, grunnet på motsetninger mellom foreldrene, engstelse for barnet eller lignende vil i utgangspunktet ikke hindre samværsrett, jf Rt-1976-1497.

D er nå snart 7 år og skal begynne på skolen til høsten. Hun er en sunn, harmonisk jente med god evne til å oppnå kontakt. Hun vet at en annen mann enn morens samboer er hennes far. De sakkyndige for Høyesterett har gitt uttrykk for at hun viser en naturlig nysgjerrighet etter å få vite hvorledes hennes biologiske far er, en interesse som erfaringsmessig øker med årene. Slik jeg ser det, vil det være uheldig om hun avskjæres muligheten for kontakt med og nærmere kjennskap til sin far. Det skal derfor atskillig til for at et motsetningsforhold mellom foreldrene - som begge må forutsettes å ville datterens beste - skal hindre barnet i å få tilfredsstilt sitt behov. Man må da med rimelig grad av sannsynlighet legge til grunn at samvær vil få negative følger for barnet.

Det som er anført til støtte for morens påstand i saken er farens personlige egenskaper og i tilknytning til dette, hennes angst for ham og motsetningsforhold dem imellom.

Y er av X, dels også av sakkyndige tillagt negative personlige trekk. - Jeg finner grunn til å nevne at det intet er å utsette på hans vandel. De opplysninger som foreligger om hans utdanning, arbeid og livsførsel gir heller ikke foranledning til bemerkninger. Hans opptreden i forbindelse med de to voldsepisodene i 1983 var uakseptabel, men synes å ha vært situasjonsbetinget. Rettssaken og utviklingen av den, bl a at X ikke rettet seg etter avgjørelsen om midlertidig samværsordning, har utvilsomt vært en stor påkjenning for ham. - De sakkyndige for Høyesterett har gitt uttrykk for at han preges av høyt aktivitetsnivå, stor iver og intensitet, og at det delvis er vanskelig å følge hans tankegang. De har antatt at dette noe på vei har sin forklaring i hans situasjon i saken, og de har også trukket frem positive sider ved ham. Ved sin omtale av ham har de konkludert slik:

"Ut fra en vurdering av Y kan en konkludere med at samvær mellom ham og datteren i seg selv ikke vil ha noen skadelig virkning for D. De problemer som eventuelt vil belaste D, vil oppstå i et skjæringspunkt mellom de to foreldrene der D kan komme i klemme."

Konklusjonen på dette punkt er i samsvar med så vel byrettens som lagmannsrettens vurdering etter umiddelbar bevisførsel. Jeg slutter meg til den.

Det vanskelige spørsmål i saken er hvilken betydning motsetningsforholdet mellom partene og Xs angst for Y vil kunne få for utøvelsen av samværsretten. Forholdet mellom dem var konfliktfylt allerede da de bodde sammen. Spørsmålet om samværsrett for faren etter bruddet har bidratt til å opprettholde konflikten. De opplysninger som foreligger, kan tyde på at han har fått konflikten noe på avstand. Han har iallfall tillit til henne som en god omsorgsperson for D. Jeg må imidlertid legge til grunn at konflikten og angsten fortsatt er en alvorlig realitet for henne. Det gir seg utslag i sterke følelsesmessige reaksjoner.

De sakkyndige for Høyesterett har uttalt:

"Når dette reaksjonsmønsteret har holdt seg såpass lang tid etter at samboerne flyttet fra hverandre, skyldes det trolig den sterke usikkerheten som har preget henne den tiden rettssaken har pågått."

X er av alle de sakkyndige fremstilt som en ressurssterk og fornuftig kvinne. Hun er karakterisert som rolig, nyansert og fleksibel. Hun lever i en god familiesituasjon med sin samboer og sine tre barn.

Jeg finner videre grunn til å trekke frem følgende fra de sakkyndiges uttalelse for Høyesterett:

"Til tross for sine kraftige reaksjoner har hun en beundringsverdig vilje og evne til å holde sine reaksjoner for seg selv, og har ikke brukt dem til å påvirke Ds oppfatning av sin biologiske far i negativ retning. Hvor kraftige hennes reaksjoner kan være fikk vi erfare da hun fortalte at når D kom hjem etter samværet med faren (intenst luktende av parfyme) smittet hennes avsky for Y over på D slik at hun måtte trekke seg fra den umiddelbare kontakten med D. Hun overlot i stedet barnet til samboeren en stund. Dette var etter vår vurdering den mest hensiktsmessige måten å takle en slik overveldelse på og viser hennes ønske om å respektere D slik at hun kan beholde sitt inntrykk og sin erfaring upåvirket av mors reaksjoner."

Ut fra det som her fremgår sammenholdt med de positive opplysninger man ellers har om hennes situasjon og ressurser, finner jeg å måtte bygge på at hun når saken og usikkerheten i den forbindelse er overstått, vil greie å avfinne seg med samvær mellom far og datter. Forholdene må da legges til rette ved en overgangsperiode. Etter min mening tar den opptrappingsordning som Y har påstått, ikke tilstrekkelig hensyn til den prosess X må gjennom i forbindelse med at samvær settes i gang. Når det gjelder D, vil hun, slik de sakkyndige for Høyesterett har uttalt, kunne tilpasse seg en hvilken som helst samværsordning.

Jeg er kommet til at overgangsordningen bør strekke seg over hele ett år. Den bør tre i kraft 1. april 1989. Slik forholdene ligger an, er det behov for sakkyndig bistand i overgangstiden. Partenes prosessfullmektiger har over skranken i Høyesterett opplyst at det neppe vil by på problemer å finne frem til en sakkyndig. Dersom det likevel ikke skulle oppnås enighet om dette mellom partene, blir bestemmelsen om samværsrett likevel stående. Den sakkyndige bør fastsette datoene for samvær, så vidt mulig tilpasset ferier og arbeidsforhold, og den praktiske gjennomføring, henting og bringing, etter samråd med partene. Tidspunktene bør søkes fastsatt i god tid på forhånd. I tiden frem til 1. november 1989, da D vil være vel etablert i skolesituasjonen, bør den sakkyndige være til stede under samværene. Skal en samværsordning fungere etter sin hensikt til beste for barnet, vil det stille store krav ikke bare til moren, men også til faren. Ved at en sakkyndig kobles inn, vil de kunne få nødvendig veiledning og råd. Partene må dele omkostningene ved sakkyndig bistand i overgangstiden.

Etter den lange overgangstiden, fra 1. april 1990, bør samværsretten gis innhold og omfang i tråd med vanlig samværsrett.

Etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Y skal fra 1. april 1989 ha samvær med datteren D en ettermiddag annenhver uke fra kl 16.00 til kl 19.00. Samvær skal frem til 1. november 1989 utøves i nærvær av en sakkyndig som partene i fellesskap finner frem til. Den sakkyndige fastsetter de nærmere bestemmelser for gjennomføringen av samværsordningen. Partene bærer hver halvparten av utgiftene til den sakkyndige. Dersom partene ikke finner frem til en felles sakkyndig, faller bestemmelsene om sakkyndig bort.

2. Y skal fra 1. april 1990 ha vanlig samværsrett med D, en ettermiddag i uken fra kl 16.00 til kl 19.00, annenhver weekend fra fredag kl 16.00 til søndag kl 19.00, hver nyttårshelg fra 29. desember kl 16.00 til 1. januar kl 19.00, annenhver vinter- og påskeferie og 14 dager om sommeren.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.