LF-1995-211
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-10-11 |
| Publisert: | LF-1995-00211 |
| Stikkord: | Gjenopptagelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1995-00211 M. |
| Parter: | A (Prosessfullmektig: Advokat Erling Hagerup, Molde) mot Den offentlige påtalemyndighet v/statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane (Prosessfullmektig: Statsadvokat Ingar Bøen, Molde). |
| Forfatter: | Lagdommer Nina Mår Tapper. Lagdommer Ivar Oftedahl. Lagdommer Sissel Endresen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §391, Straffeloven (1902) §192, §195, §196, §212, §49, §62, Straffeloven (1902), §397 |
Saken gjelder krav om gjenopptakelse av straffesak, jf straffeprosessloven §391 nr 3.
A født november 1929, ble den 24. august 1994 av Statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett til fellelse etter straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ, straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ jf §49, straffeloven §195 første ledd, straffeloven §196 første ledd, straffeloven §212 annet ledd og straffeloven §212 første ledd nr 2. Tiltalen gjaldt samleier og annen utuktig omgang med B, født xx.xx.1977 i perioden fra 1989 til våren 1992, og et tilfelle av utuktig atferd mot henne våren 1994, samt ved anledning sommeren 1989 å ha befølt sin datterdatter C, født xx.xx.1977.
Lagretten ble stillet i alt 17 spørsmål om de forhold som er omhandlet i tiltalebeslutningen. Spørsmålet vedrørende tiltalebeslutningens punkt V bokstav c, beføling av datterdatteren C, ble besvart benektende. De øvrige spørsmål ble besvart bekreftende og Frostating lagmannsrett avsa den 30. september 1994 dom med slik slutning:
"1. A, født xx.xx.1929 dømmes for overtredelser av straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ, straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ jf §49, straffeloven §195 første ledd, straffeloven §196 første ledd, straffeloven §212 annet ledd og straffeloven §212 første ledd nr. 2, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 3 - tre - år. Til fradrag i straffen kommer 59 - femtini - dager for utholdt varetektsfengsel.
2. A betaler erstatning til B med kr. 5.000,-, til D med kr. 9.428,- og til E med kr. 725,-, til sammen kr. 15.153,-. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom."
A påanket dommen til Høyesterett. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 29. november 1994 ble anken nektet fremmmet.
A har v/advokat Oddne Hansen den 10. april fremsatt begjæring om gjenopptakelse av straffesaken. Begjæringen er under henvisning til straffeprosessloven §397 første ledd forelagt statsadvokaten i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane til uttalelse. Slik uttalelse er deretter gitt den 24. mai 1995.
A hevdet under behandlingen for lagmannsretten i straffesaken at han hadde vært impotent siden 1987 og derfor ikke kunne utføre de voldtekter han ble dømt for. Etter domsavsigelse har A gjennomgått ytterligere medisinske undersøkelser, bl.a. hos seksjonsoverlege dr.med. Sigmund Vaage ved Sentralsykehuset i Rogaland, for å dokumentere sin impotens. Dr. Vaage avga den 28. mars 1995 en erklæring med slik vurdering:
"Med pas.anamnese om erektil impotens gjennom de siste 10 år, hormonresultatene og manglende adekvat respons på farmakologisk indusert ereksjon, anses pas. å være impotent i medisinsk forstand. Pga. hormonforandringer er det mulig at dette kan ha vedvart gjennom lengre tid."
På bakgrunn av legeerklæringen besluttet lagmannsretten bevisopptak av seksjonsoverlegen som ble holdt 24. august 1995. Under bevisopptaket opplyste vitnet at As impotens på undersøkelsestidspunktet kunne forklares ved en kombinasjon av følgende samvirkende årsaksfaktorer: En psykisk faktor, bruk av medikamentet Inderal og påvisning i dag av forhøyet FSH og LH (kvinnelige kjønnshormoner).
A har i det vesentlige anført:
Dr. Vaages erklæring er et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse. Erklæringen påviste både impotens og hormonforandringer hvilket er mer enn det som kreves. Nye sakkyndige erklæringer kan anses som "nytt bevis" selv om erklæringene ikke støtter seg til nytt materiale eller nye funn, jf Andenæs, Norsk Straffeprosess bind II (1994 side 129).
A ble ved Frostating lagmannsretts dom dømt for bl.a. fem fullbyrdede voldtekter til samleie og ett forsøk på voldtekt til samleie i tiden 1991/1992. Eventuelt bevis for manglende ereksjonsevne i det aktuelle tidsrom umuliggjør de handlinger som A ble dømt for.
Årsaksfaktorene som begrunnet As impotens har vært til stede over lengre tid. A har hatt psykiske problemer siden 1973 og han fikk foreskrevet Inderal i hvert fall frem til 1986. Det synes ikke å være mulig å skaffe bevis for at A også brukte Inderal i årene fra 1987 til 1991/1992, men etter As egen forklaring har han benyttet medikamentet hele tiden på grunn av skjelvinger. Han bruker fortsatt Inderal. As forklaring må legges til grunn på dette punkt, ikke minst fordi det ikke eksplisitt fremgår av legejournalen at seponering fant sted i 1986. Etter dr Vaages forklaring for lagmannsretten er det vanlig at man nedtegner i legejournalen når medikamenter seponeres. I mangel av slik nedtegnelse må det antas som mest sannsynlig at Inderal har blitt foreskrevet og brukt i hele tidsrommet fra 1987 og frem til i dag.
For så vidt gjelder hormonforandringene er det ikke foretatt undersøkelser som med sikkerhet fastslår når hormonbalansen begynte å endres, men ifølge dr Vaage må det antas at disse forandringene har foregått over tid. Avgjørende for spørsmålet om gjenopptakelse, må dessuten være at As opplysninger om varigheten av impotens ikke er uforenlig med det som ellers er blitt påvist.
Etter dr Vaages erklæring er det nærliggende mulighet for at A var impotent også i 1991/1992. Hadde dette vært opplyst under saken måtte det oppstå slik tvil om skyldspørsmålet at det burde ført til frifinnelse. Det er under enhver omstendighet en rimelig mulighet for dette, hvilket er tilstrekkelig for gjenopptakelse. Det vises til Rt-1990-253.
Det er neppe grunn til å anta at bevisførselen som førte til fellelse, ville virket like overbevisende hvis dr Vaages dokumentasjon for impotens var tatt i betraktning.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Sak nr. 94-451 M mot A, født xx.xx.1929 gjenopptas."
Statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane bestrider at domfelte har påberopt nye bevis som synes å føre til frifinnelse.
Et absolutt minstekrav som må stilles for at nye omstendigheter skal ha relevans for spørsmålet om "rimelig mulighet", er at erklæringene sier noe om hvordan situasjonen var senest våren 1992. Det må dessuten kunne legges til grunn at det kreves en stor grad av sannsynlighet for at A var impotent allerede i 1992 for at gjenopptakelsesbegjæringen skal kunne tas til følge.
A er dømt for en rekke seksuelle overgrep og den siste voldtekten til samleie skjedde formentlig våren 1992, nærmere tre år før A underkastet seg de siste medisinske undersøkelsene. Under sin vitneforklaring opplyste dr Vaage at han ikke kunne si noe om hvordan As potens var for tre år siden, verken i den ene eller andre retning. Dessuten synes alle de tre av seksjonsoverlege Vaage nevnte faktorer å ha vært nødvendig for at impotens skulle bli fremkalt.
Etter påtalemyndighetens syn er det ikke engang gjort sannsynlig at A var impotent i 1992.
Statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane har nedlagt slik påstand:
"Gjenopptakelse tillates ikke."
Lagmannsretten er kommet til at gjenopptakelsesbegjæringen må forkastes.
Etter straffeprosessloven §391 nr 3 kreves det for gjenopptakelse i denne sak at det opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse. Det er tilstrekkelig at det er en rimelig mulighet for at bevisene etter omstendighetene fører til frifinnelse. Det er ikke nødvendig med sannsynlighetsovervekt. Det vises til Rt-1993-1300.
A påberopte også overfor lagmannsretten i straffesaken at han var impotent. Hans kone støttet ham i sitt vitneprov for lagretten og legeerklæringer ble fremlagt. Fra rettsboken for behandlingen av straffesaken ved Frostating lagmannsrett den 29. september 1994 siteres: "Deretter ble dokumentert legeerklæring av 26.04.93 avgitt til Justisdep. fra kommunelegen i Midsund, erklæring av 23.09.1994 ad impotens hos tiltalte ved div. medikamentbruk, avgitt av overlege Harald Havland og legeerklæring av 1/9-94 ad tiltalte A, avgitt av kommunelege Thor Mælhen til Lensmannen i Sund". Både legeerklæringen av 1. september 1994 og av 23. september s.å. omhandlet As mulige impotens. Etter en samlet bevisvurdering fant lagretten ham likevel skyldig i fem fullbyrdete voldtekter til samleie og i ett forsøk på voldtekt til samleie.
De tilbudte bevis i gjenopptakelsessaken er, med unntak av dr Vaages erklæring av 28. mars 1995 er A pr dato impotent i medisinsk forstand. Dersom han var impotent da de fullbyrdete voldtekter til samleie han er dømt for skal ha skjedd, skulle han vært frifunnet. Det betyr at en rimelig mulighet for impotens på det tidspunkt, også gir grunnlag for gjenopptakelse av saken.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å vurdere graden av sikkerhet for konklusjonen på undersøkelsestidspunktet. Lagmannsretten finner uansett at legeerklæringen og dr Vaages forklaring ikke gir tilstrekkelige holdepunkter til at det foreligger en rimelig mulighet for at A var impotent på handlingstidspunktet for de seksuelle overgrep han er dømt for. Det ble under undersøkelsen ikke funnet organiske feil av betydning for spørsmålet om impotens. Ifølge dr Vaage er psykiske problemer og inntak av Inderal, og funnene av forhøyete kvinnelige kjønnshormoner i dag samvirkende faktorer i vurderingen, og alle derfor nødvendig for å konstatere impotens. Det er ikke holdepunkter for at A inntok Inderal på gjerningstidspunktet. Etter 1986 er det ikke nedtegnet i legejournalen at A fortsatt inntok Inderal, og det har verken lyktes A eller statsadvokaten å finne dokumentasjon for at slike medikamenter ble utskrevet til ham i dette tidsrom. Hans forklaring alene om at han inntok medikamenter også i denne perioden finnes utilstrekkelig ikke minst fordi han i politiforklaring har uttalt at han sluttet med Inderal i 1989 og først i gjenopptakelsessaken synes å ha gjort gjeldende at legejournalen er ufullstendig.
Forutsetningen for gjenopptakelse må som nevnt være at de nye bevisene gir en rimelig mulighet for at A var impotent på handlingstidspunktet. Hans eventuelle impotens i dag fremstår som lite relevant for skyldavgjørelsen, siden den ikke kan gi rimelig grunnlag for en konklusjon om mulig impotens på handlingstidspunktet. Etter det som er opplyst av dr Vaage, kan ikke ytterligere utredning og undersøkelse av A gi større avklaring mht mulig impotens på gjerningstiden. Lagmannsretten er etter dette kommet til at gjenopptakelsesbegjæringen må forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Begjæring om gjenopptakelse av straffesak mot A, avgjort av Frostating lagmannsrett ved dom 30. september 1994, forkastes.